2.1 Tilpasning av Forsvaret til ny struktur og nye utfordringer

Den sikkerhetspolitiske utviklingen viser at det internasjonale samfunnet står overfor et sammensatt risikobilde preget av uforutsigbarhet. Skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er i større grad blitt visket ut, og kriser kan oppstå i glidende overganger mellom fred og krig. Kriser har dessuten med all tydelighet vist seg å kunne oppstå og utvikle seg meget raskt, enten alene eller i serier, ofte uten klart forvarsel. Samfunnssikkerhet og sikring av vitale samfunnsinteresser er mer i fokus ift. staters sikkerhet. Dette stiller Norge overfor nye utfordringer og har store konsekvenser for Forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel, både nasjonalt og i en flernasjonal sammenheng. Endringer i de sikkerhetspolitiske omgivelsene har fått følger også for den forsvarspolitiske innretningen av NATO. Den pågående omstillingen av Forsvaret er avgjørende for å utvikle et moderne og fleksibelt forsvar med bedre evne til å operere nasjonalt og i en flernasjonal ramme, i tråd med omformingen av alliansen.

2.2 Utviklingen i NATO

Terroranslagene mot USA 11. september 2001 er blitt et sentralt referansepunkt for den omfattende modernisering og omforming alliansen står overfor. I perioden frem mot toppmøtet i Praha i november 2002 vil spørsmålet om alliansens relevans og rolle ift. nye sikkerhetspolitiske utfordringer stå sentralt. Å bevare et nært og gjensidig transatlantisk samarbeid forblir helt avgjørende. Forholdet mellom USA og Europa må i økende grad baseres på et større innslag av byrdefordeling og gjensidighet, og det er vesentlig at de europeiske allierte bidrar til å styrke det militære samarbeidet med USA. Dette krever omfattende militære omstillinger i Europa.

NATO forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Omformingen av NATO siden murens fall og Sovjetunionens oppløsning har gitt alliansen en sentral og aktiv rolle for samlingen av Europa, der gamle skillelinjer er erstattet av brede samarbeidsmønstre, med sikte på å sikre stabilitet og sikkerhet for alle land. Norges rolle i det allierte samarbeidet og NATOs omfattende samarbeid med partnerland er blitt endret i pakt med den sikkerhetspolitiske utviklingen. Selv om det fortsatt er viktig for Norge å kunne motta egnede allierte forsterkninger dersom behovet skulle oppstå, er det samtidig avgjørende at Norge fremstår som en troverdig alliert ift. nye forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer. Dette er avhengig av i hvilken grad Norge står ved sine forpliktelser som alliert, og i hvilken grad Norge engasjerer seg på linje med andre allierte i viktige spørsmål og tiltak. Derfor er det vesentlig at Norge kan bidra til allierte operasjoner og byrdefordeling, samt aktivt følge opp NATOs militære moderniseringsprosess.

NATO-landene fokuserer i stor grad på å utvikle den kollektive forsvarsevnen, gjennom anskaffelse av nye militære kapasiteter (såkalt "New Capabilities"). Kritisk blir det enkelte lands evne og vilje til å forplikte seg til konkrete kapasitetsforbedringer innen gitte milepæler.

Målet er å forbedre NATOs evne til å håndtere utfordringer knyttet til bl.a. bekjempelse og håndtering av terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. NATO tar sikte på å utvikle et nytt initiativ som en videreføring av DCI (Defence Capabilities Initiative) etter toppmøtet i Praha. Gjennom det nye initiativet vil NATO legge vekt på å etablere et mindre antall kritiske kapasiteter innenfor oppnåelige og økonomisk realistiske rammer. Målet er å utvikle et mer forpliktende samarbeid om anskaffelser, samt forbedre grunnlaget for flernasjonalt operativt samarbeid og rollespesialisering, også gjennom fellesfinansierte løsninger. Samtidig er det viktig å vurdere muligheten for å tilpasse utstyr landene allerede har, samt utstyr som er planlagt anskaffet til de sikkerhetspolitiske utfordringer alliansen står overfor. Det er enighet om at NATOs arbeid på dette feltet skal samordnes med utviklingen av forsvarssamarbeidet i EU.

Moderniseringen av NATO inkluderer også etablering av en ny styrke- og kommandostruktur. Fleksible, tilgjengelige og hurtig deployerbare styrker, ledelses­elementer og hovedkvarterer er vesentlig for alliansens fremtidige krisehåndteringskapasitet, både på og utenfor NATOs territorium. Norge ønsker en omfattende og rask prosess om styrke- og kommandostrukturen. Dette er viktig i lys av den raske utviklingen i de sikkerhetspolitiske utfordringene og behovet for en omfattende omstilling av alliansen. Forsvarsministrene har besluttet å opprette en hurtigarbeidende gruppe på høyt nivå, som vil vurdere alliansens fremtidige kommando- og styrkestruktur. I tillegg legges det opp til å omorganisere NATO-hovedkvarteret i Brussel.

Etablering av et nytt og styrket samarbeid med Russland, og formaliseringen av dette gjennom opprettelsen av NATO-Russland-rådet (NRC) under toppmøtet i mai 2002, har brakt forholdet mellom NATO og Russland et stort skritt videre. NRC skal være et samarbeidsforum hvor alliansens medlemsland og Russland deltar som likeverdige land. Målsettingen er å utvikle et mer konkret samarbeid av felles interesse på viktige områder som missilforsvar, trening og øvelser, kampen mot terrorisme, tiltak mot spredning av masse­ødeleggelsesvåpen, søke- og redningstjeneste, krisehåndtering og forsvarsreform. NRC vil kunne bidra til en effektiv håndtering av felles trusler og utfordringer som NATO og Russland står overfor.

Utvidelsesspørsmålet vil være et sentralt tema under toppmøtet i Praha. Hensikten med å utvide alliansen med flere land fra det sentrale og østlige Europa, er å fremme sikkerhet og stabilitet. Det er imidlertid vesentlig at utvidelse kombineres med opprettholdelse og videreutvikling av alliansens militære kapasitet og operative evne. Det kapabilitets-initiativ som er under forberedelse søker å understøtte dette. Det vil dessuten bli stilt krav til de nye medlemslandene om å bidra til denne prosessen. I første omgang vil det viktigste være å omforme og modernisere de nye landenes forsvarsstrukturer ytterligere og gjøre disse interoperable med NATO. Dette er en prosess som allerede er påbegynt gjennom aktuelle fremtidige medlemslands omfattende samarbeid med alliansen, organisert innenfor rammen av Partnerskap for fred (PfP) og NATOs handlingsplan for medlemskap (MAP). Med en større utvidelse vil det dessuten være nødvendig å sikre en effektiv beslutningsprosess innad i alliansen. Konsensus-prinsippet ligger fast, og utfordringen er å strømlinjeforme den prosessen som leder frem til beslutninger.

2.3 Russland og utviklingen i nordområdene

Dagens Russland utgjør ingen trussel mot Norge. Det asymmetriske forholdet mellom en stormakt og en småstat vil likevel fortsatt prege de bilaterale relasjonene. Innenriks- og forsvarspolitiske utviklingstrekk, samt Russlands forhold til NATO, vil i høyeste grad forbli relevant for utformingen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det vil av den grunn være naturlig å fortsatt se Norges bilaterale forhold til Russland i lys av alliansedimensjonen. Med etableringen av NRC er det store forventninger om at samarbeidet mellom NATO og Russland vil bli tilført dynamikk og substans. Det er ønskelig at man på et så tidlig tidspunkt som mulig kan vise til konkrete resultater og felles handlinger på de aktuelle saksfeltene. Resultater vil ikke komme av seg selv, men fordrer felles innsats og villighet til å bringe relevante saker inn for rådet.

Til tross for den svært positive utviklingen av forholdet mellom Russland og NATO, gjenstår flere utfordringer i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. Sentralt i denne sammenhengen står de uløste spørsmålene om grensedragningen i Barentshavet og utnyttelse av ressursene i havområdene i nord. Videre er nordområdene fremdeles av stor strategisk betydning. Russland legger betydelig vekt på kjernefysiske våpen i sin forsvarspolitikk. Det er imidlertid gledelig at Russland og USA den 24. mai 2002 inngikk en avtale om store gjensidige reduksjoner i de strategiske kjernevåpen. Kola og Nordvest-Russland forventes likevel å spille en strategisk viktig rolle for Russland i overskuelig fremtid. I lys av dette vil det forbli betydelige russiske militære kapasiteter konsentrert til dette området. Det store antall kortrekkende kjernevåpen i Nordvest-Russland gir fortsatt grunn til bekymring.

Avtalen som regulerer de konvensjonelle militære styrkene i Europa (CFE-avtalen) spiller fortsatt en viktig rolle for Norge. Dette fordi den legger begrensninger på lagring av militært materiell i Norges nærområder, og dermed gir en viss forutsigbarhet med hensyn til russiske militære disposisjoner i nord. Den tilpassede CFE-avtalen, jf. St.meld. nr. 40 (1999-2000), er fortsatt ikke ratifisert. Årsaken til dette er bl.a. at Russland i forbindelse med krigføringen i Tsjetsjenia overskred de samlede avtalefestede materielltak i den såkalte flankesonen som, foruten bl.a. Norge og Tyrkia, omfatter de russiske militærdistriktene Leningrad og Kaukasus. De seneste informasjonsutvekslingene tyder imidlertid på at Russland er i ferd med å bringe de aktuelle materiellkategoriene ned til det nivå som er fastsatt i den tilpassede CFE-avtalen. Samtidig ser Russland en kobling mellom CFE-avtalen og NATO-utvidelsen. Flere land som ønsker å bli invitert til NATO, herunder de baltiske land, er ikke parter til CFE-avtalen. Det er fortsatt uvisst når den tilpassede CFE-avtalen vil bli ratifisert.

2.4 Utviklingen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk

Utviklingen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) er et viktig ledd i endringsprosessene i Europa og det euro-atlantiske området. EU ønsker i større grad å kunne påta seg ansvaret for krisehåndtering i samforståelse med NATO. Denne prosessen er blitt forsterket etter at EU i 1999 besluttet å etablere en hurtig reaksjonsstyrke på 60 000 mann, i henhold til det såkalte "Headline Goal". Det planlegges at styrken skal bli operativ i løpet av 2003.

En hovedutfordring for ESDP er å få på plass samarbeidsordninger mellom NATO og EU for å kunne trekke på NATO-ressurser, herunder for kommando og kontroll. Andre problemstillinger er bl.a. knyttet til europeiske allierte ikke-EU-lands deltakerrettigheter i ESDP og hvilken grad av autonomi ESDP skal ha ift. NATO. Samarbeidet mellom NATO og EU vil forbli en kompleks prosess med løpende behov for politiske avklaringer internt i EU og NATO. I forbindelse med den videre utviklingen av ESDP er det viktig at de strukturene som blir etablert i EU ikke dupliserer eksisterende strukturer i NATO, samt at det utvikles et politisk innhold for felles innsats mot internasjonal terrorisme innenfor rammen av EAPC. EU har i forbindelse med toppmøtet i Sevilla i juni 2002 ønsket å påta seg en større rolle i kampen mot internasjonal terrorisme.

Regjeringen ønsker å sikre Norge, som europeisk alliert, tilstrekkelig innflytelse og medvirkning i ESDP-prosessen. Som såkalt tredjeland har Norge anledning til å bidra med styrker til EUs styrkeregister for krisehåndteringsoperasjoner. I forbindelse med toppmøtet i Nice i desember 2000 vedtok EU rammene for tredjelands deltakelse i ESDP. Det gjenstår å gi dette samarbeidet konkret innhold. Etter hvert som EU utvides vil dette bli en alvorlig utfordring for Norge.

2.5 Forsvarspolitiske prioriteringer

Norges forsvarspolitiske prioriteringer må ses i lys av ovennevnte sikkerhetspolitiske utviklingstrekk. Som følge av at sikkerheten i det euro-atlantiske området er udelelig og må ivaretas innenfor en kollektiv ramme, vil utviklingen av NATO og det bi- og multilaterale samarbeidet i alliansen fremdeles være av største betydning for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Regjeringens syn er derfor at Norge må prioritere bidrag som sikrer at NATO kan møte nye utfordringer knyttet til forsvar mot og bekjempelse av terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, og gjennomføring av flernasjonale krisehåndteringsoperasjoner. Samtidig har Norge et regionalt ansvar for å opprettholde en militær evne til å håndtere sikkerhetsutfordringer i våre egne områder som ikke nødvendigvis involverer NATO, for dermed å bidra til stabilitet i slike områder, samt å kunne operere sammen med allierte forsterkningsstyrker i Norge eller utlandet. Utviklingen tilsier med all tydelighet og tyngde at Forsvaret må etablere en styrkestruktur som er mobil, fleksibel og der viktige elementer raskt kan deployeres til et operasjonsområde. Omleggingen av Forsvaret 2002-2005 har som mål å forbedre Forsvarets operative evne vesentlig. Omleggingen vil ha overordnet prioritet i inneværende langtidsperiode.

Kampen mot internasjonal terrorisme kan bare vinnes gjennom felles og koordinerte tiltak med andre land. Som erstatning for den kalde krigens storkrigsscenarier er det vokst frem helt andre aktører og utfordringer som kan true vår kollektive sikkerhet. Terrorangrepene 11. september 2001 illustrerte dette til fulle. De store endringene i sikkerhetspolitiske rammebetingelser innebærer at kollektivt forsvar i tradisjonell forstand er en mindre aktuell utfordring enn før. Det er likevel avgjørende at evnen til troverdig kollektivt forsvar også i mer konvensjonell forstand videreføres som en underliggende sikkerhetsgaranti og videreutvikles gjennom bred alliert innsats. Regjeringen vil derfor videreutvikle Forsvarets rolle knyttet til konvensjonelt kollektivt forsvar innenfor allianserammen, samtidig som Forsvarets mest fremtredende operative virksomhet vil være rettet mot å ivareta norsk og felles sikkerhet gjennom internasjonal krisehåndtering og forebygging, også relatert til nye artikkel 5-risikoer.

Forsvaret vil også måtte spille en forebyggende og beskyttende rolle innenfor kollektiv sikkerhet. Det forblir en sentral oppgave for Forsvaret å bidra til å forhindre angrep eller hendelser som kan ramme samfunnet, enkeltindivider eller norske interesser på en uakseptabel måte. Forsvaret vil være en viktig bidragsyter for å begrense skadeomfanget av ulike typer angrep og katastrofer. St.prp. nr. 45 (2000-2001), St.meld. nr. 17 (2001-2002) og St.prp. nr. 55 (2001-2002) beskriver hvordan dette ivaretas innenfor rammen av totalforsvaret og sivilmilitært samarbeid. Regjeringen understreket i St.prp. nr. 55 (2001-2002) at forebygging og bekjempelse av internasjonal terrorisme er blitt en akutt så vel som en langsiktig oppgave for Forsvaret. I forbindelse med økt vektlegging av beskyttelse og forsvar av eget territorium, vil det fra norsk side være viktig å se oppgaver knyttet til beskyttelse av vårt eget samfunn i sammenheng med initiativet i NATO vedrørende masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler, inkludert ballistiske missiler. Norge deltar aktivt i dette arbeidet.

For at Norge skal kunne bidra substansielt til internasjonal krisehåndtering, må Forsvaret ha militære kapasiteter med høy kvalitet og tilgjengelighet. Som et lite land i alliansen er det ikke mulig for Norge å bidra med store styrkeenheter. Ut over de styrker som i dag inngår i Forsvarets innsatsstyrker (FIST), må de enheter Norge skal kunne tilby, ha høy fleksibilitet, tilpasningsevne, tilgjengelighet og kvalitet. Innenfor gjeldende ressursrammer og retningslinjer, bør utstyr og styrker som allerede finnes, eller planlegges innført i den norske styrkestrukturen, i størst mulig grad tilpasses de sikkerhetspolitiske utfordringer Norge står overfor. Regjeringen anser det videre som vesentlig at Norge søker flernasjonale løsninger i alliert regi for kostbare og teknologisk avanserte kapasiteter som de færreste land kan anskaffe eller drifte alene. I årene som kommer vil betydningen av å finne frem til flernasjonale løsninger bare øke. Dette er et sentralt siktemål i arbeidet med videreføring av DCI etter toppmøtet i Praha. I denne sammenheng er det av betydning også å kunne stille med mindre styrker med spesialkompetanse som er etterspurt av alliansen. Målet er at Norge skal kunne delta med relevante og moderne kapasiteter i aktuelle og fremtidige operasjoner, enten de er ledet av NATO eller gjennomføres innenfor rammen av såkalte "Coalitions of the Willing", slik operasjonene i Afghanistan er et eksempel på.

Regjeringen legger opp til å videreføre Norges bidrag til flernasjonal krisehåndtering. Hoveddelen av den norske deltagelsen i flernasjonale operasjoner planlegges også i 2003 å være konsentrert til Balkan. NATO vil i løpet av høsten 2002 og våren 2003 gjennomføre en større reorganisering av sitt militære nærvær i regionen.

Den nordiske dimensjon av forsvars- og sikkerhetspolitikken har fått økt betydning, og det er bred enighet om å styrke flere aspekter ved dette samarbeidet. Dette gjelder bl.a. NORDCAPS og materiellsamarbeidet. I tillegg kommer dialogen med Danmark, Finland og Sverige om utviklingen i EU, herunder spesielt utviklingen av ESDP. Norge innehar i 2002 formannskapsvervet for NORDCAPS’ styringsgruppe. Målsettingen er at NORDCAPS innen 1. juli 2003 skal kunne delta i enkle fredsoperasjoner med en styrke inntil brigadestørrelse.

Den positive utviklingen av forholdet mellom Russland og NATO er av stor betydning for det bilaterale forholdet mellom Russland og Norge. Norske interesser er tjent med at Russland på et økende antall saksfelt deltar som en aktiv og konstruktiv samarbeidspartner. Det er imidlertid ingen automatikk i at det utvidede samarbeidet gjennom det nyetablerte NATO-Russland-rådet og bilateralt samarbeid mellom Russland og USA umiddelbart vil styrke det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. Selv om det på den ene siden ikke kan utelukkes at et videreutviklet samarbeid mellom Norge og Russland vil gi betydelig gevinst for begge parter, kan det på den andre siden heller ikke utelukkes at det vil kunne oppstå situasjoner, eksempelvis på ressurssiden, der Russland vil fremstå som en vanskelig motpart. Manglende internasjonal aksept for den juridiske statusen til fiskevernsonen rundt Svalbard innebærer at konflikter med andre land i forbindelse med håndhevelse av norske rettigheter og plikter i dette området kan oppstå og tilspisses. Fartøyer som representerer russiske myndigheter er ofte til stede i disse områdene for å markere Russlands interesser. Norge og Russland har dessuten uavklarte grensespørsmål i Barentshavet. Disse forholdene innebærer at Norge må evne å ivareta sine rettigheter og forpliktelser i disse havområdene på en konsekvent, fast og troverdig måte.

Kystvakten er statens primære myndighetsutøver i havområder underlagt norsk jurisdiksjon, og har en svært viktig rolle i forbindelse med ressurskontroll og for å håndtere episoder i nordområdene. Regjeringen legger spesielt vekt på å opprettholde en effektiv havgående kystvakt.

Situasjonen i nordområdene tilsier at Norge må videreføre en forutsigbar forsvars- og sikkerhetspolitikk. Regjeringen vil fortsatt prioritere tiltak som bidrar til åpenhet og redusert mistenksomhet knyttet til militære aktiviteter på begge sider.

I det arktiske militære miljøsamarbeidet (AMEC) samarbeider Norge, Russland og USA om et titalls prosjekter som retter seg mot forsvarlig håndtering av atomavfall og konvensjonelle miljøproblemer fra militære aktiviteter. Både den russiske og amerikanske part har fremhevet at AMEC kan medvirke til bedre fysisk sikring av atomanlegg, og derved redusere trusselen for bruk av radioaktivt materiale i terroranslag. USA har antydet at de kan komme til å trekke seg fra AMEC med mindre man får på plass en egen avtale som regulerer samarbeidet mellom alle AMEC-partene. Det arbeides med å få i gang nye forhandlinger som kan sikre et videre amerikansk engasjement.

2.6 Komiteens merknader

Komiteen vil vise til Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002) og til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) og vil understreke at risikobildet først og fremst preges av uforutsigbarhet.

Komiteen vil vise til at det moderne, åpne, teknologiske og demokratiske samfunnet er svært sårbart, og at det har vokst fram ulike aktører og utfordringer som truer sikkerheten. Et mål for forsvars- og sikkerhetspolitikken er å sikre grunnleggende verdier og normer som demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Komiteen vil vise til at den samlede forsvarspolitikken må bidra til at den enkelte borgers sikkerhet mot tilsiktede og utilsiktede hendelser settes i sentrum i tillegg til nasjonalt forsvar av norsk territorium, luft- og sjøområder. Komiteen vil understreke at nasjonen ved en samordnet bruk av ressursene skal forsvares mot nåværende og framtidige tilsiktede trusler. Komiteen mener utviklingen understreker behovet for nye samarbeidsformer mellom sivilt og militært beredskap.

Både terroraksjonene mot USA 11. september 2001 og nylige terroraksjoner på Bali, i Moskva og i Kenya har vist at terroristnettverk er i stand til å gjennomføre angrep som resulterer i massedrap og enorme ødeleggelser. Komiteen vil videre vise til at det som også kjennetegner terroristene er at de tilsynelatende ligger i forkant og at det er vanskelig å forutsi deres neste trekk. Komiteen vil understreke at målene for terrorangrep er ensidig sivile og at hensikten er å skape frykt, kaos og usikkerhet. Viljen til å begå selvmord som ledd i et terrorangrep har økt muligheten til å ramme et større antall terrormål med svært store skader som resultat. Komiteen vil understreke at terrorisme er blitt en langt bredere sikkerhetsutfordring enn tidligere.

Komiteen vil vise til at endringene i de sikkerhetspolitiske omgivelsene også får konsekvenser for den forsvarspolitiske innretningen av NATO.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil vise til NATOs toppmøte i Praha og beslutningen om å utvide alliansen med 7 nye medlemmer. Flertallet vil bemerke at NATO med utvidelsen er i ferd med å utvikle seg til en alleuropeisk og transatlantisk sikkerhetsorganisasjon. Flertallet vil vise til at for å ha den tilstrekkelige tyngde må NATO ha de instrumenter som gir autoritet og politisk fokus. Flertallet har merket seg at alliansen har vedtatt en egen handlingsplan mot terrorisme og lanserer Prague Capabilites Commitment (PCC) som oppfølger til Defence Capabilities Initiative (DCI). PCC vil stille krav til de europeiske medlemslandene om klarere arbeidsfordeling, nisjekapasiteter og bedre tilpasning av eksisterende kapasiteter til NATOs militære behov. Flertallet er innforstått med at dette kan medføre enkelte forskyvninger av investeringer innenfor den strukturen og de økonomiske rammer som ligger i det forsvarspolitiske forliket av 19. juni 2002.

Dette kan blant annet innebære at enkelte prosjekter som var planlagt mot slutten av planperioden skyves inn i neste periode, mens noen av de prosjektene som var planlagt i neste 4-årsperiode framskyndes til inneværende periode. Flertallet er gjort kjent med at dette dreier seg om endringer innenfor rammen av 118 mrd. kroner på rundt 900 mill. kroner.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har for øvrig merket seg at Norge nå får anerkjennelse i NATO for den nødvendige omorganiseringen som ligger i behandlingen av Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002), og i Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har videre merket seg at Norge spesielt skal tilby NATOs kompetanse og kapasiteter innen strategisk sjøtransport, støttefartøy til fregatter, støttefunksjoner og deployerbare hærstyrker, spesialstyrker som er særskilt trenet for vinter og fjell, minnerydding og fasiliteter for allierte og bilaterale øvelser i Norge.

Flertallet viser også til arbeidet med å endre NATOs kommandostruktur, som skal være ferdig sommeren 2003. Flertallet vil sterkt understreke behovet for fortsatt alliert nærvær og infrastruktur i Norge og vil be Regjeringen arbeide aktivt for å sikre dette.

Flertallet vil sterkt understreke at NATO forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Flertallet mener NATO har utvist stor vilje og evne til å omforme alliansen etter murens fall og etter 11. september 2001. Flertallet vil slutte seg til proposisjonens vurderinger av at Norge må fremstå som en troverdig alliert, som også kan bidra til allierte operasjoner og byrdefordeling i tillegg til aktivt å følge opp NATOs militære moderniseringsprosess.

Flertallet hilser velkommen det forsterkede samarbeidet mellom Norge og Russland og opprettelsen av NATO/Russland-rådet (NRC) på toppmøtet i mai 2002. Flertallet har merket seg at NRC skal være et samarbeidsforum der alliansens medlemsland og Russland deltar på likeverdig basis. Flertallet vil i den forbindelse vise til at det gjenstår flere uløste og uavklarte forhold mellom Norge og Russland i nordområdene og mener det er viktig at slike spørsmål tas opp i det nye rådet i tillegg til bilaterale kontakter. Flertallet er tilfreds med at Russland og USA inngikk en avtale om store gjensidige reduksjoner 24. mai 2002. Flertallet vil vise til de kjernefysiske konsentrasjonene som fremdeles finnes i Nordvest-Russland. Flertallet vil understreke at både NATO og EU vil måtte spille viktige roller i forhold til Barentsområdet og øvrige norske nærområder og en viktig aktør i spørsmål som angår Norges interesser. Flertallet vil videre vise til EUs nordlige dimensjon for å få løst en del av problemene i Nordvest-Russland.

Flertallet har merket seg at EU i større grad ønsker å påta seg krisehåndteringsoppgaver i samforståelse med NATO, særlig etter at unionen i 1999 besluttet å etablere en hurtig reaksjonsstyrke på 60 000 mann. Flertallet vil vise til at Norge har tilbudt å bidra til EU-styrken. Flertallet vil likevel bemerke at i valget mellom å delta i EUs reaksjonsstyrke og NATOs nye reaksjonsstyrke, vil NATO måtte ha førsteprioritet. Flertallet vil for øvrig understreke betydningen av at NATOs nye reaksjonsstyrke får en så bred deltakelse som mulig blant NATO-land.

Flertallet vil slutte seg til proposisjonens vurderinger om at Norges forsvarspolitiske prioriteringer må sees i lys av de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene globalt og i våre nærområder.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005 i tråd med Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001-2002), må sees i forhold til de behov, krav og forpliktelser Norges NATO-medlemskap medfører. Dette flertallet vil vise til at det forsvarspolitiske forliket sikrer stabilitet og forutsigbarhet i omstillingsarbeidet for å komme fram til et moderne, framtidsrettet og robust forsvar tilpasset de nye sikkerhetsutfordringene, der det er en synkronisering mellom strukturen, volum og økonomiske rammer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at omleggingen av Forsvaret på flere områder er påkrevet. På andre områder blir det nasjonale forsvaret svekket, noe som neppe kan være i NATOs interesse, en organisasjon som Norge bør ha det aller beste forhold til. Disse medlemmer mener det forsvarspolitiske forliket svekker det nasjonale forsvaret.

Disse medlemmer viser til årets budsjett og ser med bekymring på Norges rolle i NATO. Med de økonomiske rammer som er lagt til grunn for dette budsjettet, er det grunn til å bekymre seg for Norges evne til å opprettholde et troverdig engasjement i NATO. Dette sett i forhold til mangel på vilje fra de andre partiene til å bevilge nok penger til drift og nødvendige investeringer. Norge har både et nasjonalt og et NATO-relatert ansvar å ivareta i forsvarssammenheng. NATO må få klare signaler om at Norge søker å forbedre sin forsvarsstruktur og mobilitet til felles beste for så vel Norge som NATO. Disse medlemmer viser til at det er bred enighet om at det er nødvendig med en ansvarlig økonomisk plattform for å kunne fremstå som troverdig i forhold til å møte utfordringer nasjonalt og internasjonalt. Dette blir ikke ivaretatt med dagens rammebetingelser. Disse medlemmer har også merket seg statsministerens uttalelser i forbindelse med NATOs foretatte utvidelse, om at Norge skal være aktive med bidrag i forbindelse med oppbyggingen av de nye medlemslandenes forsvarsevne. Dette vil ifølge disse medlemmers oppfatning medføre ytterligere kostnader for Forsvaret, noe som vil svekke det nasjonale forsvaret.

Disse medlemmer ser det som naturlig å se omleggingen av Forsvaret i sammenheng med den sikkerhetspolitiske utviklingen. Norges sikkerhetspolitiske situasjon påvirkes av vår geografiske beliggenhet og tilknytning til NATO. Dersom det oppstår en konflikt som utvikler et øst/vest-perspektiv, vil dette lett føre til en økt spenning og sensitivitet i nordområdene. Det faktum at grense- og ansvarsforholdene er uavklart i nordområdene, øker risikoen for konflikt og kriser. Dersom det skulle oppstå kriser, er det av avgjørende betydning at vi har egne ressurser i form av egnede styrker og materiell til å løse oppgaven. Disse medlemmer mener det er av stor viktighet å opprettholde mobiliseringsbrigaden i Trøndelag (BRIG 12) nettopp for å kunne opprettholde en viss form for invasjonsforsvar og for å signalisere til NATO at vi har evne og vilje til å opprettholde vår suverenitet. Det er naturlig å videreføre forsvarskonseptet bygget på følgende pilarer:

• – et nasjonalt, moderne og fleksibelt forsvar

• – alliert militært samvirke og internasjonalt forsvarsarbeid

• – totalforsvaret og annet sivilt/militært samarbeid

• – verneplikt.

NATOs rolle i forhold til norsk og europeisk sikkerhet er også avgjørende i forhold til de oppgaver og krav som stilles til Forsvaret både nasjonalt og internasjonalt. De krav og forpliktelser som stilles av NATO legger grunnleggende prinsipper for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Disse medlemmer erkjenner også at det nye og mer komplekse trusselbildet er med på å legge nye premisser for forsvarspolitikken. Det er gjenom NATOs strategiske konsept og Defence Capabilities Initiative fra 1999 påvist at det er behov for omfattende modernisering av militære kapasiteter for å møte fremtidige sikkerhetspolitiske utfordringer. Situasjonen etter 11. september 2001 har vist at det er behov for innovasjon i forhold til militære operasjoner og modernisering av styrker og materiell. Det er av stor viktighet at det teknologiske gapet ikke blir for stort innenfor NATO, slik at alliansen på en mest mulig effektiv måte kan løse de konflikter og kriser som oppstår. NATOs nye styrkemål vil legge premisser for Forsvarets struktur og militære kapasiteter.

Disse medlemmer viser til at den stadig økende organiserte kriminaliteten medfører at det blir glidende overganger mellom det nasjonale og internasjonale samtidig som skillet mellom fred, krise, væpnet konflikt og krig blir vagt. Det er derfor viktig at Norge har kapasiteter innenfor etterretnings- og sikkerhetstjeneste som kan bidra til en bedret kontroll og analyse av de situasjoner og aktiviteter som dukker opp. Heimevernet er også en ressurs i forhold til kriser og krig. Etter 11. september 2001 har man med stort hell benyttet Heimevernet i forbindelse med tiltakene mot terror, i tillegg til den rolle de er tiltenkt ved en eventuell mobilisering. Det er derfor viktig å opprettholde vedtaket om at Heimevernets struktur skal omfatte 83 000 soldater.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at kampen mot terrorisme ikke kan vinnes med militære midler, men at det må settes inn et bredt spekter av tiltak. Dette medlem understreker betydningen av at en del langvarige og voldelige konflikter som i dag bidrar til å rekruttere til ekstreme og voldelige grupperinger må løses. Dette gjelder blant annet Midtøsten-konflikten, konflikten i Tsjetsjenia, Colombia og Kashmir. Dette medlem mener at effektiv kamp mot terrorisme ikke kan føres uten at det internasjonale samfunnet setter store ressurser og politisk vilje inn i å finne rettferdige og fredelige løsninger på slike konflikter.

Dette medlem mener at terrortrusselen i liten grad kan bekjempes og forebygges med militære tiltak. Terrorangrep må forebygges gjennom effektiv etterretning og overvåkning for tidlig varsling og avsløring av konkrete planer. Overdreven fokus på militære angrep gjør at det eksisterer en alvorlig ubalanse i forholdet mellom ressursbruk for økt sivil sikkerhet og sårbarhetsreduserende tiltak på den ene siden, og militært forsvar på den andre.

Dette medlem viser til at det i en tid med uklare trusselbilder er viktig å utvikle en mer helhetlig sikkerhetspolitikk for Norge, og at mange faktorer vil være vel så viktig for norsk sikkerhet som vårt forhold til NATO. Dette medlem viser til at selv om det i dag ikke eksisterer noen direkte militær trussel mot Norge, har det norske forsvaret viktige nasjonale oppgaver å ivareta, særlig knyttet til suverenitetshevdelse og vern om våre store og ressursrike havområder. Dette medlem mener at det ville være naturlig om Norge som en liten nasjon med et stort territorium prioriterte disse oppgavene framfor å satse på en framskutt posisjon i internasjonale, offensive operasjoner. Dette medlem stiller seg positiv til norske bidrag til fredsbevarende operasjoner, men mener at det verken utfra prioriteringshensyn eller hensynet til norske sikkerhetsinteresser er naturlig at Norge deltar i operasjoner som Enduring Freedom, stiller store styrker til rådighet for EUs forsvarssamarbeid eller hurtigreaksjonsstyrker i NATO. Dette medlem viser også til at Norges betydelige rolle som energileverandør kan gjøre oss sårbare for å bli trukket inn i konflikter.

Dette medlem viser til at NATO har invitert inn en rekke nye medlemsland, og at Sosialistisk Venstreparti har vært kritisk til utvidelsesprosessen. Dette medlem mener at en i stedet for å utvide NATO, burde styrke og bygge videre på alleuropeiske og globale sikkerhetsorganisasjoner som OSSE og FN. Dette medlem viser til at det har vært betydelig motstand mot NATO-utvidelse fra Russland, og at det er nødvendig med fortsatt arbeid for å fremme tillit mellom NATO og Russland. Dette medlem ser positivt på at det er lagt til rette for økt kontakt mellom Russland og NATO gjennom NATO-Russland-rådet, og mener at dette kan være til fordel for forholdet mellom Norge og Russland. Dette medlem understreker at det er i våre sikkerhetsinteresser å ha et aktivt samarbeid med Russland, og mener at bør bidra mer enn i dag til å løse alvorlige sosiale problemer og miljøproblemer, særlig i områdene som grenser inn til Norge. Dette medlem mener at det er svært uheldig at budsjettforliket mellom Fremskrittspartiet og Regjeringen innebærer kutt i denne formen for bistand.

Dette medlemunderstreker betydningen av AMEC-samarbeidet om forsvarlig håndtering av atomavfall og konvensjonelle miljøproblemer fra militære aktiviteter, og ber Regjeringen om å arbeide aktivt for å sikre et videre amerikansk engasjement i dette.

Dette medlem viser til at NATO-toppmøtet i november 2002 besluttet å sette i gang en NATO-utredning av et omfattende rakettskjold, og mener at Norge bør motsette seg dette. Bygging av rakettskjold vil innebære en enorm sløsing med ressurser, og vil neppe kunne innfri forventningene teknisk sett. Det vil også kunne lede til et nytt rustningskappløp, og dermed føre til økt sikkerhetspolitisk ustabilitet framfor økt sikkerhet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at dette medlem i Innst. S. nr. 232 (2001-2002) har andre prioriteringer enn flertallet. Dette medlem mener at forsvar av eget territorium skal ha forrang foran deltakelse i internasjonale operasjoner. Dette medlem tar flertallets beslutning fra Innst. S. nr. 232 (2001-2002) til etterretning.