7. Sysselsettings- og inntektspolitikken
Arbeidsstyrken er vår viktigste ressurs. En høy framtidig verdiskaping krever at yrkesdeltakelsen er høy, at arbeidstakerne er godt kvalifiserte og at arbeidsmarkedet fungerer effektivt. Sysselsettingspolitikken skal bidra til at disse målene nås.
Betydningen av en stor og velkvalifisert arbeidsstyrke illustreres ved at verdien av vår menneskelige kapital er anslått til å være rundt 13 ganger høyere enn petroleumsformuen. Det betyr at en varig reduksjon av arbeidsstyrken med 7 pst., for eksempel gjennom lavere avgangsalder eller kortere arbeidstid, vil redusere vår framtidige verdiskaping like mye som om hele petroleumsformuen ble borte.
Det er i denne sammenheng urovekkende at det siden begynnelsen av 1990-tallet har funnet sted en sterk økning i avgangen fra arbeidsmarkedet i form av tidligpensjonering og uføretrygding, samt at sykefraværet har vokst kraftig. Selv om antallet uførepensjonister har vist en noe lavere vekst de siste årene, har antallet personer på andre trygdeordninger (attføring og rehabilitering) økt sterkt.
For å redusere sykefraværet og tidligavgangen fra arbeidsmarkedet til bl.a. uføretrygd inngikk regjeringen Stoltenberg i begynnelsen av oktober 2001 en 4-årig intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv, jf. omtale i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002).
Målsettingen med avtalen er å redusere sykefraværet og tidligavgangen fra arbeidsmarkedet og få flere personer med redusert funksjonsevne tilbake i arbeid. Regjeringen mener at det er viktig å få flere uføre og yrkeshemmede tilbake til arbeidsstyrken samtidig som tilstrømmingen av nye tilfeller inn i uførepensjonsordningen må reduseres. Myndighetene har i samarbeid med partene i arbeidslivet iverksatt en rekke tiltak, bl.a. en planlagt informasjonskampanje, for å bidra til at målene i avtalen nås.
Sykefraværet har imidlertid fortsatt å øke siden avtalen ble undertegnet. I 4. kvartal 2001 var sykefraværet ifølge SSBs sykefraværsstatistikk 6,5 pst. høyere enn i 4. kvartal 2000. Det trygdefinansierte sykefraværet anslås i denne meldingen å øke med 3 pst. fra 2001 til 2002. Dette tilsvarer om lag 3 000 årsverk. Regjeringen vil følge utviklingen på dette området nøye. Avtalen skal evalueres etter 2. kvartal 2003. Dersom målene for redusert fravær ikke nås, vil en måtte vurdere innstramminger i regelverket for sykepenger.
I tråd med intensjonsavtalen har Regjeringen intensivert arbeidet med å reaktivisere uføre samtidig som en har skjerpet kravet til attføring før uførepensjon kan innvilges. Dette har bidratt til at antallet yrkeshemmede registrert i Aetat har økt med om lag 20 pst. de to siste årene. For å møte den økte tilstrømmingen og tilby målrettede tiltak ble bevilgningen til spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede på kapittel 1592 økt med 250 mill. kroner, svarende til om lag 1 750 tiltaksplasser, i budsjettet for 2002 sammenliknet med 2001-budsjettet. Så langt i 2002 ligger imidlertid Aetat noe under måltallet i forhold til å trappe opp tiltaksplassene for yrkeshemmede. For å bidra til bedre måloppnåelse og mer effektiv ressursbruk tar Aetat sikte på å øke sine kjøp av eksterne tjenester innenfor gjeldende bevilgning og regelverk. Aetat kjøper i dag nær alle tiltaksplasser fra eksterne leverandører. Etaten vil i større grad også kjøpe tjenester som for eksempel avklaring/veiledning, motivering og jobbsøkingsaktiviteter fra eksterne leverandører.
For å redusere antallet yrkeshemmede som venter på avklaring i forhold til attføringstiltak, foreslår Regjeringen å sette i verk en forsøksordning i andre halvår hvor Aetat mottar et fast beløp pr. avklaring utover budsjettert ramme, jf. omtale i St.prp. nr. 63 (2001-2002). Forslaget har sammenheng med at ventetiden for yrkeshemmede, før de får plass på tiltak, har økt gjennom 1. halvår. Det foreslås at forsøket finansieres over kapittel 1592 Spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede.
Regelverket for attføringsytelser ble fra årsskiftet endret for bl.a. å understreke at ytelsene til yrkesrettet attføring er korttidsytelser, og at målet for attføringen er å få mottakerne av ytelsen tilbake til arbeidslivet. Samtidig var det behov for et enklere regelverk som er lettere å forstå for den enkelte stønadsmottaker. Sammen med innføringen av nytt saksbehandlingssystem i Aetat har innføringen av nytt regelverk og nye rutiner knyttet til dette regelverket i en overgangsfase bidratt til betydelig merarbeid i etaten knyttet til yrkesrettet attføring. Dette har bidratt til forsinkede utbetalinger av attføringsytelser. For å yte bedre og raskere service til Aetats brukere er det foreslått å styrke bevilgningen til Aetat med 15 mill. kroner i inneværende år mot en tilsvarende inndekning under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene. Dette innebærer at disse tiltakene reduseres med om lag 150 plasser på årsbasis.
En stor andel av de registrerte yrkeshemmede i Aetat vil motta ytelser under folketrygdens bevilgning til yrkesrettet attføring. Hittil i år har tilstrømmingen av attføringspengemottakere vært større enn forventet. Bevilgningen til yrkesrettet attføring foreslås økt med 200 mill. kroner.
For å få flere yrkeshemmede og langtidsledige i jobb settes det i gang forsøk med konkurranse om arbeidsformidling av personer som krever ekstra tilrettelegging og oppfølging i arbeidsmarkedet i første halvår 2002. Forsøket innebærer blant annet at en tar i bruk flere typer tiltak og tiltakstilbydere.
Målrettet formidlingsbistand er sentrale oppgaver for arbeidsmarkedsetaten. Til tross for lav arbeidsledighet og mangel på arbeidskraft i flere sektorer har enkelte grupper vansker med å få fotfeste i arbeidsmarkedet. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene settes derfor i første rekke inn overfor ungdom, innvandrere og langtidsledige som har behov for kvalifisering og arbeidstrening for å komme i ordinært arbeid. Vedtatt budsjett gir rom for 8 200 plasser under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene som gjennomsnitt for inneværende år. Den forventede utviklingen på arbeidsmarkedet, med om lag uendret ledighet og en vekst i sysselsettingen om lag på nivå med veksten i arbeidsstyrken, tilsier at en holder fast ved bevilgningen til ordinære arbeidsmarkedstiltak.
I Ot.prp. nr. 70 (2001-2002) foreslo Regjeringen endringer i sysselsettingslovens bestemmelser om organisering av Aetat. De foreslåtte endringene, som bl.a. består i delegasjon av større myndighet til arbeidsdirektøren i organisatoriske spørsmål, innebærer at Aetat får større frihet til å organisere seg på en effektiv og hensiktsmessig måte. Dette vil kunne gi rom for overføring av ressurser fra administrasjon til brukerrettede oppgaver.
For å stimulere tilbudet av arbeidskraft er det foretatt forenklinger i utlendingslovgivningen som gjør det lettere å rekruttere faglært arbeidskraft fra land utenfor EØS-området til Norge. Regelverksendringene trådte i kraft 1. januar 2002. Endringene omfatter blant annet innføring av jobbsøkervisum for personer med dokumentert fagutdannelse, lettelser i adgangen til å fremme søknad om arbeidstillatelse fra riket og forenkling i reglene om foreløpig arbeidstillatelse. Det er i tillegg innført en kvote på 5 000 personer som kan få spesialistarbeidstillatelse uten en særskilt arbeids-markedsmessig vurdering for inneværende år. I 1. kvartal 2002 fikk 359 personer arbeidstillatelse under denne ordningen.
For å bidra til et mer fleksibelt arbeidsmarked har Arbeids- og administrasjonsdepartementet, i tråd med Sem-erklæringen, sendt ut på høring et forslag om endring av arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtid og stillingsvernet for toppledere med etterlønnskontrakter.
I høringsbrevet foreslås det å oppheve dagens rammer for tillatt overtid for én uke og fire sammenhengende uker. Disse reglene foreslås avløst av en generell regel om gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid (inkludert overtid) på 48 timer regnet over en periode på 4 måneder. Etter avtale med tillitsvalgt kan perioden for gjennomsnittsberegning av ukentlig arbeidstid forlenges til ett år. Det foreslås videre å innføre adgang til å inngå avtale med den enkelt arbeidstaker om overtid på inntil 400 timer pr. kalenderår. På samme måte som i dag vil imidlertid arbeidsgiver ikke kunne pålegge over tid utover 200 timer. I tråd med dette forslaget blir dagens adgang til å inngå avtale med tillitsvalgte om utvidet overtid, dvs. fra 200 til 300 timer, samt Arbeidstilsynets adgang til å gi dispensasjon for overtid opptil 400 timer, overflødige. Forslaget vil kunne bidra til økt fleksibilitet samtidig som det øker innflytelsen for arbeidstakerne over egen arbeidstid.
Regjeringen foreslår i høringsbrevet at toppledere med etterlønnsavtaler unntas stillingsvernsreglene i arbeidsmiljøloven. Bakgrunnen er tendensen i retning av at toppledere som ikke er fornøyd med sine avtaler, har brukt stillingsvernsreglene og risikoen for å føre bedriften inn i langvarige og kostbare prosesser som pressmiddel overfor selskapets styre for å forhandle fram økt kompensasjon. Etter Regjerings syn vil en opphevelse av stillingsvernet kunne bidra til å demme opp for denne utviklingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tar Regjeringens omtale til orientering. Disse medlemmer ser med bekymring på den sterke økningen i avgangen fra arbeidsmarkedet i form av tidlig pensjonering, uføretrygding, og vekst i sykefraværet de siste årene. Disse medlemmer ser særlig alvorlig på utviklingen i sykefraværet. Den 4-årige avtalen om tiltak for å få ned sykefraværet som ble inngått mellom Regjeringen og partene i arbeidslivet i begynnelsen av oktober 2001, har så langt ikke gitt ønsket effekt. Disse medlemmer vil påpeke at avtalen har virket i kort tid, og vil avvente resultatene. Disse medlemmer understreker viktigheten av tiltakene Regjeringen har satt i verk for å få flere yrkeshemmedei arbeid.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen har sendt på høring et forslag om endring av arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtid. Disse medlemmer mener en slik lovendring vil innebære viktige skritt i retning av forenkling og modernisering av regelverket i arbeidslivet. Disse medlemmer viser til at formålet med endringsforslagene er å oppnå økt fleksibilitet og å gjøre det lettere for bedrifter å konkurrere om oppdrag som medfører arbeidstopper. I tillegg vil det frigjøres ressurser i Arbeidstilsynet som kan brukes til grove brudd på arbeidsmiljøbestemmelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at arbeidskraft er vår viktigste ressurs. Den framtidige verdiskapingen og mulighetene for å ut-vikle velferdstilbudet er avhengig av tilgang på arbeidskraft, og at den enkelte får utnytte sine ressurser og kunnskaper best mulig. Disse medlemmer er derfor bekymret for tegnene på at arbeidsmarkedet utvikler seg i retning av at det bare er plass til arbeidstakere som kan yte fullt ut. Disse medlemmer mener at det er viktig å ha et arbeidsliv som inkluderer alle, også arbeidstakere som av ulike grunner har begrenset yteevne.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen Stoltenberg i 2001 inngikk en 4-årig intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om et inkluderende arbeidsliv. Målene for avtalen er å redusere sykefraværet, få flere med redusert funksjonsevne ut i arbeid og øke den gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at selv om sykefraværet fortsatt øker, er det alt for tidlig å konkludere med at avtalen ikke virker etter hensikten. Disse medlemmer vil peke på at de virkemidlene som skal bidra til at avtalen gir resultater først er på plass 1. juli 2002. Fram til mai i år er det bare om lag fem prosent av alle arbeidstakere som arbeider i virksomheter som har inngått samarbeidsavtale om redusert sykefravær.
Disse medlemmer viser til at det i 2001 bare var i underkant av 15 pst. av dem som fikk innvilget uførepensjon som i treårsperioden før innvilgingen hadde fått tilbud om attføring. Disse medlemmer mener at alle som står i fare for å falle ut av arbeidsmarkedet av helsemessige årsaker, bør få tilbud om yrkesrettet attføring før de eventuelt blir innvilget uførepensjon. Disse medlemmer viser til at det er flere tusen som i dag står i kø for yrkesrettet attføring, og at Aetat er en flaskehals. Disse medlemmer har derfor foreslått å styrke Aetat med ytterligere 45 mill. kroner i 2002.
Disse medlemmer synes at det er viktig å opprettholde nivået på de ordinære arbeidsmarkedstiltakene for å kvalifisere arbeidsledige for ledige stillinger i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer går derfor imot Regjeringens forslag om å redusere de ordinære arbeidsmarkedstiltakene med 150 plasser. Disse medlemmer mener dessuten at den midlertidige ordrenedgangen i offshore leverandørindustrien tilsier at det er behov for 500 nye plasser, halvparten ordinære arbeidsmarkedstiltak og halvparten innenfor bedriftsintern opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at en vellykket sysselsettingspolitikk må ha fokus på å legge forholdene til rette for eksisterende næringsvirksomhet, samt å gi gode muligheter for vekst og nyskaping. Dette innebærer at næringslivet må få rammevilkår som styrker konkurranseevnen i forhold til utenlandske konkurrenter. Målrettede reduksjoner av skatter og avgifter er viktig i denne sammenheng, det samme er satsing på en mer effektiv infrastruktur. Gjennom satsing på utdanning legger vi grunnlaget for at fremtidens arbeidskraft vil være attraktiv og kompetent. Det er også nødvendig å øke innsatsen innen forskning slik at Norge kommer opp på den gjennomsnittlige FOU-innsatsen i OECD-området. Videre må det gjennomføres en forenkling i lover, forskrifter og regler for å gi større fleksibilitet i nærings- og arbeidsliv.
Disse medlemmer vil vise til at den største utfordringen i fremtiden i forhold til arbeidsmarkedet er å sikre tilstrekkelig arbeidskraft til så vel offentlig som privat sektor. Disse medlemmer har med bekymring merket seg veksten i sykefraværet. Det må derfor settes i verk en rekke tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft hvor de følgende tiltak vil ha positiv virkning:
– Det må bli lettere å stå i arbeid utover den formelle pensjonsalderen. Skatte- og pensjonssystemet må gjøre det lønnsomt å arbeide lenger. Det må bli lettere å kombinere pensjon og deltidsarbeid.
– Ordningen med kjøp av helsetjenester til sykmeldte utvides til nye diagnoser og behandlingsformer, slik at flere bringes raskere tilbake i arbeid. Behandling eller helseforsikring betalt av arbeidsgiver, bør ikke utløse skatteplikt for arbeidstaker og arbeidsgiver.
– Aetat må også bli en kvalifiseringsetat, som skal få mennesker med problemer ut i arbeidslivet.
– Koordineringen med trygdekontor og sosialkontor må bedres.
– Ordningen med lønnstilskudd for personer med nedsatt arbeidsevne styrkes, slik at det blir lettere å ansette disse.
– Det må bli lettere å kombinere arbeid og trygd. Uførepensjonen må reduseres gradvis i takt med arbeidsinntekten. Uføretrygdede med restarbeidsevne bør vurderes jevnlig.
– De skattemessige incentivene til å arbeide bør forsterkes.
– Konkurranseutsetting og avbyråkratisering kan frigjøre arbeidskraft i offentlig sektor.
Disse medlemmer mener at også følgende tiltak vil ha positiv virkning:
– AFP-ordningen bør erstattes av en mer fleksibel pensjonsordning - lavere pensjon ved avgang før 67 år, høyere pensjon ved senere avgang.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti vil hevde at Revidert nasjonalbudsjett ikkje inneheld nokon satsing på å få fleire tilbake i arbeid. Inkluderande arbeidsliv er så langt kun for festtaler. Det er ein monaleg jobb å gjere blant arbeidstakarane og arbeidsgivarane for å få dette til. Desse medlemene vil òg understreke at staten har eit særskilt ansvar for arbeidstilhøva i offentleg sektor. Med dei knappe kommunerammene Regjeringa legg opp til, opplever dei tilsette eit arbeidsmiljø så stressande at stadig fleire vert sjuke av å jobbe.
Desse medlemene vil vise til at Regjeringa sine forslag til kutt i budsjettet til Aetat, i realiteten hindrar ledige i å komme i arbeid. Auken på 15 mill. kroner er ikkje nok til å sikre eit forsvarleg nivå på service og hjelp. Ifølgje statistikkavdelinga ved Arbeidsdirektoratet, har talet på personar som mottok attføringspengar og som gikk passive på venting/utgreiing, auka med 1 900 personar i 2001. Tala frå dei fyrste månadane i 2002 viser at utviklinga held fram. Å ha folk gåande på passive ytingar er sløsing med personlege ressursar, og i tillegg svært dårleg samfunnsøkonomi.
Desse medlemene vil peike på at det ved utgangen av mars 2002 var registrert 70 700 personar heilt utan arbeid. Samanlikna med same månad i fjor, har talet auka med 8 900. Personar i ordinære arbeidsmark-nadstiltak har i same periode minka med 3000. Å kutte i tiltak når det blir fleire ledige, fører til at færre vert kvalifisert til arbeidslivet.
Desse medlemene vil understreke at føresetnaden for å lukkast betre med attføring, er at Aetat gir kvar enkelt person individuelt tilpassa tiltak med utgangspunkt i kunnskap både om attføring og om særtrekka til den enkelte. Aetat manglar kapasitet og er tappa for kompetanse, og kan med dei rammer dei har i dag ikkje fylle si rolle. Aetat må sikrast eit finansieringssystem som kan sikre uynskte vridingar i høve aktivitet, prioriteringar mellom brukarane og arbeidskapasitet hos dei tilsette. Vidare må det opnast for meir individuelt tilpassa opplegg når det gjeld lengre attføringsløp, og systemet må ha mekanismer som kan utløyse fleire tiltaksmidlar dersom trongen, ventetid og tal på ledige aukar.
Desse medlemene viser til eige forslag om auka arbeidsinnvandring i Dokument nr. 8:18 (1999-2000), forslag frå stortingsrepresentantane Karin Andersen og Harald Hove, om å be Regjeringa greie ut ei ordning med ein fastsett kvote for arbeidsinnvandring kvart år. Forslaget opnar for at personar busett utanfor EØS-området kan søkje om arbeidsløyve i Noreg gjennom kvoteordning. Desse medlemene er opptekne av at auka arbeidsinnvandring ikkje skal gå ut over dei 70 700 arbeidssøkjande her i landet. Innsatsen for dei ledige i alle kategoriar må styrkjast, og Aetat rustast opp administrativt, slik at ledige og yrkeshemma får den hjelp dei har krav på, og kjem i arbeid. Desse medlemene føreset at det må sikrast at arbeidsinnvandrarar skal ha dei same rettar i arbeidslivet som andre arbeidstakarar.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke på at vi har mangel på arbeidskraft mange steder og i mange yrker. Mangelen medvirker til kostbare lønnsoppgjør, tapt konkurranseevne og på sikt tap av arbeidsplasser i konkurranseutsatte næringer. Samtidig har vi flere hundre tusen årsverk blant helt ledige, deltidsarbeidende, funksjonshemmede, innvandrere og seniorer over 50 år og andre som ikke slipper til i arbeidslivet - jf. Senterpartiets merknad i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) side 37. Dette medlem vil ta konsekvensen av at arbeidskraft er samfunnets viktigste ressurs, og øke innsatsen fra samfunnets side for at arbeidslivet skal ta inn arbeidskraft fra denne reserven framfor å bruke ressurser på å importere arbeidskraft fra land der lønnsnivået er mye lavere enn hos oss. Erfaringene så langt tyder på at det er et beskjedent tilskudd av stabil arbeidskraft som kan oppnås ved å åpne for arbeidsinnvandring.
Dette medlem har stor tro på at flere på deltid vil øke sin yrkesdeltagelse om endringer i skattepolitikken i større grad favoriserer de med låge inntekter. Forskning viser at høgtlønnede i mindre grad øker sin yrkesdeltagelse om nettolønna øker. Dette medlem mener at årets skattelettelser har helt feil innretning for å bedre situasjonen på arbeidsmarkedet.
Dette medlem mener vi har mye å vinne ved forebyggende arbeid som hindrer at så mange blir sykemeldt og arbeidsuføre. Dette handler bl.a. om å legge til rette for mer fysisk aktivitet og sunnere kosthold, og dette medlem imøteser den melding som Regjeringen har varslet om disse tema. Senterpartiet vil legge fram et privat forslag om økt fysisk aktivitet i skolen.
Dette medlem mener det vil være feilslått å prøve å presse sykefraværet nedover ved å skremme med karensdager eller andre reduksjoner i sykelønn. Det må være bedre å ta utgangspunkt i at økende sykefravær er et uttrykk for at arbeidslivet er tøft nok, og at det mange steder har vært innsparinger, effektivisering og modernisering som i sum har blitt for krevende for noen. Dette medlem mener dette nå kan være hovedårsaken til at Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv ikke har gitt den forventede effekt.
Dette medlem mener det bør gis mer støtte til virksomheter som tar inn funksjonshemmede og andre som krever særlig tilrettelegging. I denne sammenheng er Aetat og Trygdeetaten viktige aktører. Dette medlem er opptatt av at disse etatene har tilstrekkelige ressurser - ikke minst personellmessig - til å gi effektiv hjelp til arbeidssøkere og til virksomheter. Situasjonen i den senere tid har ikke vært slik, og dette medlem mener at de siste års åpning for privat formidling og utleie har gjort situasjonen verre for de svake gruppene i arbeidslivet og for Aetat. Dette medlem kan ikke se at en ytterligere begrensning av Aetats arbeidsfelt ved å konkurranseutsette formidling av personer som krever ekstra tilrettelegging, vil bidra til den forbedring av Aetat som er nødvendig. Dette medlem vil foreslå økte bevilgninger til Aetats bemanning og til arbeidsmarkedstiltak, herunder midler til 500 plasser til kvalifisering for de som forventes permittert fra offshoreindustrien.
Dette medlem vil vise til Senterpartiets forslag om at arbeidsgiveravgiften reduseres for alle over 55 år - jf. Innst. S. nr. 108 (2001-2002). Dette medlem har merket seg at Handels- og servicenæringenes hovedorganisasjon (HSH) nå har gått ut med støtte til dette forslaget. Beregninger fra ECON viser at med samme effektive pensjonsalder som for 20 år siden, kunne samfunnet hatt en ekstra verdiskaping på 13 mrd. kroner i året. Samtidig vet vi at antallet i aldersgruppen 55 til 67 år vil øke fra 300 000 i dag til 400 000 om 10 år.
Dette medlem vil gå mot Regjeringens forslag om å begrense bedriftenes fordel av reduksjonen i arbeidsgiveravgift for personer over 62 år som er en del av Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv.
Dette medlem vil peke på det store tap av arbeidskraft som skjer ved at sykemeldte må vente på behandling og operasjon. Ved budsjettbehandlingen for 2002 ble dette tap anslått til 7 300 årsverk av Sosial- og helsedepartementet. Dette medlem vil foreslå å bevilge i alt 1 280 mill. kroner til helseforetakene, opptreningsinstitusjonene og til trygdekontorenes kjøp av operasjoner for å få bort venting ut over 4 uker.
Dette medlem vil peke på at det ligger store gevinster i å flytte arbeid dit det er ledig arbeidskraft og der det ofte er ledig plass i skole, barnehage og boligfelt. Dagens sterke sentralisering gjør samfunnet mye dyrere i drift, og er sterkt medvirkende til økende press i økonomien og høgt rentenivå. Senterpartiet mener at økte bevilgninger til lån og tilskudd for å få flere attraktive arbeidsplasser i distrikts-Norge, vil gi stor samfunnsøkonomisk gevinst. Vi vil også bevilge en samferdselsmilliard for å lette situasjonen for folk og bedrifter i de områdene der det meste av vareproduksjonen foregår. Dette medlem vil minne om at vi fortsatt har betydelig ledig kapasitet både når det gjelder folk og maskiner i anleggssektoren, og at arbeid til disse vil spare samfunnet for store ledighetskostnader samtidig som all transport vil gå lettere og sikrere.
Dette medlem vil vise til at det økte kostnadsnivået i Norge fører til at en del norske bedrifter flytter produksjonen til lågkost-land. Et mottrekk mot dette er å sette bedriftene i stand til å modernisere produksjonen her heime. Dette medlem mener de store reduksjonen som ble foretatt i bevilgningene til FoU-tiltak og til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) reduserer mulighetene for å hjelpe næringslivet med den nyskaping og modernisering som hele tida må skje for å vinne i en skarp internasjonal konkurranse.
Dette medlem mener det er feil av Regjeringen å legge fram forslag til å endre Arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtid og stillingsvern før alle forslag fra Arbeidslivsutvalget kan behandles under ett.
Dette medlem vil minne om de store likestillingspolitiske utfordringer som fortsatt gjenstår. Kvinner tjener fortsatt bare 60 pst. av menn i gjennomsnitt, bl.a. fordi det som benevnes typiske kvinneyrker er lågt lønnet, fordi få kvinner oppnår å bli ledere, og fordi kvinner arbeider så mye deltid. Årsakene til denne urettferdighet og tiltak mot den er etter dette medlems oppfatning for lite diskutert i Stortinget. Senterpartiet har i et privat forslag pekt på at ekstra pensjonsutgifter ved å tilsette kvinner kan være en medvirkende årsak. Spørsmålet om å lovfeste kjønnsnøytrale pensjonspremier vil bli drøftet til høsten. Dette medlem mener det er viktig å fjerne de grunnleggende urettferdigheter i arbeidslivet som her er nevnt, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen nedsette et utvalg for å utrede tiltak for reell likestilling av kvinner og menn i arbeidslivet."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet mener det trengs økt fokus på tiltak som bidrar til å lette presset på arbeidsmarkedet og økonomien ved å gjøre retten til arbeid til en realitet for alle, og ved å redusere avgangen fra arbeidsstokken pga. sykdom, uførhet, utstøting, utflagging og sentralisering. Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram en sak for Stortinget om de samfunnsøkonomiske gevinster av tiltak som bidrar til at våre arbeidskraftreserver blir utnyttet bedre enn i dag innafor de grenser som settes av dagens lovverk."
Komiteens medlem fra Kystpartiet vil understreke den store betydningen full sysselsetting har både for den offentlige økonomien og for den enkelte. Det å kunne klare seg på egen inntekt gjør at den enkelte får en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet for støtte fra det offentlige. Dette medlem vil peke på at man selv i dagens "stramme" arbeidsmarknad har mange som faller utenfor, ofte på grunn av stressende og høyt arbeidstempo og arbeidsmarkedets manglende evne til å benytte seg av personer med noe redusert arbeidskapasitet.
Dette medlem vil peke på at man internasjonalt har sett tendenser til økonomiske nedgangstider etter 11. september-attentatet, selv om mange mener at den påvirkningen på den globale økonomien vil reduseres i tiden fremover. Dette medlem viser til at Norge med sine store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft har helt spesielle forutsetninger for å håndtere en situasjon med fallende etterspørsel og økende arbeidsløshet. Det største problemet er at det politiske flertall i Norge og Samarbeidsregjeringen i særdeleshet ser ut til å sette Norges gunstige posisjon på spill ved å tillate salg av norske nøkkelbedrifter og naturressurser til utlandet. På denne måten risikerer vi å miste kontrollen med og det økonomiske utbyttet av disse ressursene, med de alvorlige følger det kan få for norsk økonomi og sysselsetning i årene som kommer.
Dette medlem viser til framleggene sine i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O. nr. 80 (2001-2002).
En sterk, konkurranseutsatt sektor er en nødvendig forutsetning for å få til god vekst og en langsiktig balansert utvikling i norsk økonomi. Det inntektspolitiske samarbeidet sikter mot å skape forståelse for at kostnadsveksten i Norge ikke bør komme ut av kurs i forhold til våre handelspartnere slik at arbeidsvilkårene for konkurranseutsatt sektor blir sterkt svekket. Dersom forskjellen i kostnadsnivå mellom Norge og våre konkurrentland blir for stor, vil dette over tid svekke mulighetene til å holde høy sysselsetting og lav ledighet. Gjennomføring av de enkelte inntektsoppgjørene er imidlertid partenes ansvar.
Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har anslått den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 2000 til 2001 for alle grupper under ett til 4,8 pst., svarende til 4,6 pst. når det særskilte oppgjøret i skoleverket holdes utenom. I tillegg kommer virkningen av utvidet ferie slik at timelønnskostnadene i industrien økte med 5,5 pst. i 2001. Til sammenlikning er lønnskostnadsveksten hos våre handelspartnere i fjor anslått til 3,8 pst.
Årets inntektsoppgjør gjennomføres forbundsvis i LO/NHO-området. Hovedvekten av tariffområdene innen LO/NHO-området hadde forhandlet ferdig ved utgangen av april. En del av oppgjørene gikk til mekling, bl.a. for verkstedoverenskomsten og bygg- og anleggssektoren, før partene kom til enighet. Forhandlingsresultatet i verkstedoverenskomsten og bygg- og anleggssektoren ble godkjent i uravstemning 30. april 2002. I hotell og restaurantområdet endte forhandlingene med streik. I andre oppgjør i LO/NHO-området kom en fram til avtaler gjennom forhandlinger uten bruk av mekling. Området handel og kontor har kommet fram til anbefalte forhandlingsresultater både med HSH og Samfo. I bank- og forsikringsvirksomhet foreligger det også et anbefalt forhandlingsresultat.
I offentlig sektor kom partene til enighet i det statlige tariffområdet, mens oppgjøret i det kommunale tariffområdet gikk til mekling etter at alle organisasjonene, unntatt Akademikerne, brøt forhandlingene. Akademikerne inngikk en ny tariffavtale med KS som innebærer at all lønnsfastsettelse skal foregå lokalt. I staten ble en betydelig andel av den økonomiske rammen satt av til lokale forhandlinger, samtidig som det generelle tillegget i stor grad ble gitt som et prosentvis tillegg. I NAVO-området, der sykehusene inngår for første gang, er forhandlingene ennå ikke avsluttet.
I meldingen anslås årslønnsveksten fra 2001 til 2002 til om lag 5 pst. når de særskilte tilleggene for lærerne holdes utenom. Avtalen med lærerne bidrar isolert sett til å øke årslønnsveksten for lønnstakere i alt med om lag 1/4 prosentpoeng fordelt på årene 2002 og 2003. Dette har imidlertid sin motpost bl.a. i at lærerne skal øke den ukentlige undervisningstiden. Avtalen vil dermed ikke påføre kommunene merkostnader. Anslaget for årslønnsveksten for industriarbeidere i LO/NHO-oppgjøret er om lag 5 pst. Den kraftige styrkingen av kronen siden mai 2000 trekker i retning av at de lokale tilleggene kan bli noe lavere enn i de siste årene. I byggfagene og i transportsektoren ser lønnsveksten ut til å bli noe sterkere enn i industrien. I andre sektorer som IT, telekommunikasjon og luftfart er inntjeningen svak, noe som vil kunne legge en demper på lønnsveksten.
Lønnskostnadsveksten i industrien har siden 1997 vært høyere i Norge enn hos våre handelspartnere. Ser en femårsperioden 1997-2001 under ett, har timelønnskostnadene økt med 2,2 prosentpoeng mer pr. år i norsk industri enn hos våre handelspartnere. Fra 1997 til 2000 svekket kronen seg med i gjennomsnitt nesten 1 pst. pr. år slik at tapet av kostnadsmessig konkurranseevne ikke ble like stort som forskjell i lønnsvekst skulle tilsi. Siden sommeren 2000 har imidlertid kronen styrket seg med om lag 10 pst., og svekkelsen av konkurranseevnen er dermed blitt synliggjort. Som i de fleste andre industriland har industrisysselsettingen i Norge falt markert gjennom de siste tiårene. Med de forutsetningene for lønnsvekst og valutakurs som er lagt til grunn i denne meldingen vil lønnskostnadene for arbeidere i norsk industri i år kunne ligge 28 pst. over våre handelspartnere. Tall for enkelte EU-land tyder likevel på at forskjellen i lønnskostnader mellom Norge og handelspartnerne ville vært vesentlig mindre dersom funksjonærer også hadde vært inkludert i sammenlikningen. Dersom forskjellen i kostnadsnivå mellom Norge og våre konkurrentland blir for stor, vil dette over tid svekke mulighetene til å holde høy sysselsetting og lav ledighet. Det er derfor avgjørende at partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør bidrar til å opprettholde konkurranseevnen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tar dette til orientering. Disse medlemmer understreker hvor viktig moderate lønnsoppgjør er, særlig for konkurranseutsatt sektor. Lønnskostnadsveksten i industrien har siden 1997 vært høyere i Norge enn hos våre handelspartnere. Det fører til at konkurranseevnen undergraves og er en trussel mot fremtidig sysselsetting. Disse medlemmer påpeker derfor viktigheten av at Regjeringen har foretatt endringene av 2002-budsjettet i samsvar med Stortingets retningslinjer om å benytte realavkastningen av Petroleumsfondet, slik at presset i økonomien ikke blir ytterligere forsterket. På denne måten bidrar Samarbeidsregjeringen til forutsigbarhet og ansvarlighet i utøvelsen av finanspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det er viktig å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør bidrar til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Det inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom hele etterkrigstiden. Dette samarbeidet har bidratt til at Norge har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste OECD-land.
Disse medlemmer viser til at inntektspolitikken er del av en samlet økonomisk politikk og viser til sine merknader under punkt 2.2 og 5.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at lønnsfastsettelsen bør skje lokalt i den enkelte bedrift og at dette må gjelde både offentlig og privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil gi lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer produktiviteten både i privat og offentlig sektor og legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. En differensiering av lønnssystemet bør både inneha geografiske, utdanningsmessige og individuelle perspektiver. Ifølge Regjeringen har inntektspolitikken et hovedansvar når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan etter disse medlemmers oppfatning ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke delegeres et ansvar for økonomiens nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør vil føre til redusert sysselsetting og lavere vekst, men det vil ikke føre til høyere inflasjon. Mange land i euro-området har høyt lønnsnivå, lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen. Selv om Norge har et relativt fritt arbeidsmarked i forhold til enkelte andre land og derfor har relativt lav ledighet og høy sysselsetting, er det behov for reformer i arbeidslivet, som gjør arbeidsmarkedet enda mer fleksibelt.
Disse medlemmer er bekymret over Regjeringens fraværende handlekraft i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet; et arbeidsmarked som i noen sektorer fortsatt er meget stramt, mens det i andre sektorer er den stikk motsatte situasjonen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil fremheve at arbeidstakere i Norge har opptrådt ansvarlig. Den kollektive fornuft har gitt oss den laveste arbeidsledighet i Europa, og har gjennom 90-tallet redusert rentenivå og prisstigning. Dette er arbeidsfolks fortjeneste. Rapporten "Forskjells-Norge 2002" utgitt av Sosialistisk Venstreparti viser tydelig at næringslivsledere og -eiere har vist en kravmentalitet som ville gitt store problemer om arbeidstakerne skulle lagt seg på samme linje.
Disse medlemmer vil påpeke at det er grenser for hvor lenge folk vil vise moderasjon når fruktene av denne moderasjonen brukes til å berike toppledere og aksjeeiere. Folk opplever at viktige samfunnsreformer må vente, og at arbeidstakere flest må stille bakerst i køen når produktivitetsveksten skal deles ut. Et skritt i riktig retning var derfor gjeninnføringen av skatt på utbyttet som eierne tar ut av bedriftene. Fordelingspolitisk er dette svært presist - den rammer de rikeste samtidig som den gir inntekter som kan finansiere velferdsoppgaver som kommer alle til gode. Dessverre var opphevelsen av utbytteskatten det første regjeringen Bondevik II foretok seg da de kom i posisjon.
Disse medlemmer vil framheve at det er en hovedutfordring å styrke offentlig sektors evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft.
Disse medlemmer understreker behovet for tiltak for å bremse grådighetskulturen i næringslivet, og viser til forslag i Dokument nr. 8:136 (2001-2002) om tiltak for å oppnå større åpenhet og bevissthet om lederlønninger. Dersom dette vedtas ville det være et viktig bidrag til å snu trendene i retning av stadig større lønnsforskjeller mellom lederne og andre ansatte.
Dette medlem påpeker at også staten må gi retningslinjer for lønns- og etterlønnsavtaler til sine representanter i bedriftenes styrer.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at den moderasjonslinje som har vært fulgt ved de fleste av de siste lønnsoppgjør, har gitt store gevinster for samfunnet som helhet og betydelig økt kjøpekraft for de fleste grupper i arbeidslivet. En viktig årsak til at dette har latt seg gjøre har vært den sterke samordning av oppgjørene med begrensede tillegg i lokale forhandlinger. Dette medlem mener det er viktig å kunne føre en slik linje videre, ikke minst for å kunne løfte de grupper som fortsatt henger etter i lønnsutviklingen.
Dette medlem mener det er grunn til bekymring dersom lønnsveksten i Norge sammen med andre forhold fører til at konkurranseevnen til vårt næringsliv svekkes. Regjeringen oppfordres derfor til å ta et initiativ som sentrumsregjeringen gjorde i 1998 ved oppnevning av Arntzen-utvalget, og som resulterte i en felles forståelse for betydningen av å begrense lønnsveksten.
Dette medlem vil peke på at den langt sterkere vekst i lederlønningene enn i lønnsnivået generelt, må antas å ha påvirket lønnsoppgjøret. Likeså de endrete holdningene hos eierne av bedrifter når det gjelder å ta ut store utbytter, og til å ta mindre hensyn enn før til arbeidstakerne ved omstillinger, fusjoner og flytting av produksjon. Dette medlem vil også peke på at de siste skattelettelser som ga 80 pst. av lettelse i personskatt til de høgest lønnede, må ha påvirket viljen til å vise moderasjon hos de store grupper som omfattes av lønnsoppgjørene.
Dette medlem har merket seg at lønnsoppgjøret i kommunal sektor synes å gi lønnstillegg på samme nivå som andre sektorer, og at dette vil bli betydelig høgere enn det anslag på 4,5 pst. som er lagt inn som forutsetning i Regjeringens korrigerte opplegg for kommunesektoren for 2002. Dette medlem har forståelse for at Regjeringen la inn et så lågt anslag selv om det allerede var klart at sluttresultatet måtte bli vesentlig høgere. Dette medlem mener overføringene til kommunene for 2002 må vurderes ut fra de virkninger som det endelige resultat av lønnsoppgjøret får for lønns- og pensjonsutgifter. Dette fordi det i praksis er umulig for en så stor sektor i arbeidslivet å forhandle seg fram til lønnstillegg på et så mye lågere nivå som Regjeringen har regnet ut fra. Dette medlem mener det er uansvarlig å bidra til at tilbud innen skole og eldreomsorg må bygges ned på grunn av urealistiske forventninger til et billig lønnsoppgjør.