5. Pengepolitikken
I St.meld. nr. 29 (2000-2001) ble det trukket opp nye retningslinjer for pengepolitikken. Nye retningslinjer for pengepolitikken ble samtidig fastsatt i forskrift.
Et mål på årlig vekst i konsumprisene nær 2,5 pst. over tid er om lag som gjennomsnittet for prisstigningen i Norge i 1990-årene. Den europeiske sentralbanken har definert et prisstigningsmål på under 2 pst. Samtidig har eksempelvis Storbritannia og Australia tilsvarende mål for inflasjonen som Norge. USA har ikke et tallfestet mål for inflasjonen, men den gjennomsnittlige prisstigningstakten på 1990-tallet lå på rundt 3 pst.
Norges Bank legger vekt på å være forutsigbare i utøvelsen av pengepolitikken, og har gjennom inflasjonsrapport og media kommunisert hvordan banken vil gjennomføre pengepolitikken.
Norges Bank reduserte styringsrenten én gang i 2001, med 0,5 prosentpoeng den 12. desember, til 6,5 pst. Bakgrunnen for rentenedsettelsen var bl.a. tegn til klart svakere utvikling i internasjonal økonomi. Etter siste årsskifte har faren for et kraftig internasjonalt tilbakeslag blitt redusert. I Norge har risikobildet mht. inflasjonsanslagene, etter Norges Banks vurdering, blitt mer balansert. Norges Bank holdt styringsrenten uendret på 6,5 pst. på bankens siste rentemøte den 10. april 2002. Banken uttrykte i den forbindelse at det med uendret rente framover er like sannsynlig at inflasjonen på to års sikt blir høyere enn 2,5 pst. som at den blir lavere, jf. nærmere omtale i punkt 2.1 i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre tar dette til etterretning.
Komiteens medlem fra Kystpartiet tar dette til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til retningslinjene for den økonomiske politikken som har støtte fra et bredt flertall i Stortinget. Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske kronens verdi, nasjonalt og i forhold til våre handelspartnere, og samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Flertallet viser til at den operative gjennomføringen av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2002 opplyser at Norges Bank på sitt rentemøte 10. april 2002 uttrykte at det med uendret rente framover er like sannsynlig at inflasjonen på to års sikt er høyere enn 2,5 pst. som at den blir lavere. Disse medlemmer vil peke på at dette er endret etter at regjeringen la fram sitt forslag til revidering av statsbudsjettet. På sitt rentemøte 22. mai 2002 fant Norges Bank å fastholde en om lag dobbelt så høy rente som det man har i nabolandene. Samtidig ga sentralbanken uttrykk for at det nå er mer sannsynlig at inflasjonen på to års sikt blir høyere enn 2,5 pst. enn at den blir lavere. Disse medlemmer vil peke på at dette innebærer fare for renteøkninger.
Disse medlemmer vil peke på at det høye rentenivået faller sammen med at den norske kronen har steget kraftig i verdi. Dette innebærer en betydelig svekkelse av konkurranseevnen til norske bedrifter. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under punkt 2.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil bemerke at rentenivået ikke ensidig blir bestemt av Norges Bank. I vår åpne økonomi må vi tilpasse oss den realrente som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet, av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk kan ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank kan styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke inflasjonsforventningene gjennom tilførselen av penger fra sentralbanken. Trygghet for at banken ikke vil inflatere økonomien, vil medføre at nominelt rentenivå synker ned mot internasjonal realrente.
Disse medlemmer mener endringene i retningslinjene for pengepolitikken gjør det aktuelt å gjennomføre en gjennomgang av loven om Norges Bank, blant annet for å vurdere om det er behov for endringer i sentralbankens stilling i forhold til bl.a. regjering og storting, og har registrert at Regjeringen har varslet en sak om dette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti registrerer at det har skjedd en omlegging av pengepolitikken. Endringene innebærer sterkere fokus på inflasjon på bekostning av arbeidsløshet som mål for den økonomiske politikken. I gitte situasjoner er det en avveining mellom disse. Omleggingen medfører etter disse medlemmers oppfatning en klarere definering av sentralbanksjefens rolle som overdommer i den økonomiske politikken. Dersom partene i arbeidslivet eller Stortinget opptrer uansvarlig etter Norges Banks oppfatning, vil pengepolitikken brukes til å stramme inn. Sjøl om et flertall på Stortinget skulle ønske å føre en mer ekspansiv politikk for eksempel for å redusere antall arbeidsløse, kan vi med den foreslåtte ansvarsfordelingen oppleve at dette motarbeides av Norges Bank gjennom høyere rente.
Disse medlemmer mener dette er uheldig. Finanspolitikken kan i større grad rettes direkte mot de sektorer i samfunnet der det er behov for inngrep, enten det måtte være stimulering eller innstramming. Pengepolitikken virker indirekte, og vilkårlig på ulike sektorer. Fordelingspolitisk er pengepolitikken blind. Særlig er unge mennesker i etableringsfasen sårbare.
Disse medlemmer er derfor uenig i den omleggingen av pengepolitikken som har funnet sted, med påfølgende forskyving av fokus i den økonomiske politikken i retning av mindre presise virkemidler.
Imidlertid må også disse medlemmer forholde seg til den pengepolitikken flertallet har vedtatt. Det betyr at det blir enda viktigere enn før å føre en finanspolitikk i tråd med temperaturen i økonomien. Ellers vil vi lett få uønskede konsekvenser i form av økt rente. Utgiftsøkninger og skattelettelser må vurderes nøye.