2.1 Omleggingen av Forsvaret

Forsvaret gjennomgår nå betydelige endringer på bakgrunn av behandlingen av St.prp. nr. 45 (2000-2001), jf. Innst. S. nr. 342 (2000-2001). Dette omfatter både Forsvarets struktur og ledelse. Regjeringen understreker betydningen av et moderne og fleksibelt forsvar, for å ivareta både rent nasjonale behov, alliert forsvarssamarbeid og internasjonal sikkerhet. Regjeringen legger vekt på at Norge skal kunne bidra til flernasjonale militære operasjoner utenlands, særlig operasjoner under NATO-ledelse, men også under ledelse av FN og eventuelt EU. Et moderne og fleksibelt forsvar medfører en nødvendig tilpasning til endrede rammebetingelser. Regjeringen anser dette å være i samsvar med en videreføring av et nasjonalt balansert forsvar, der totalforsvarskonseptet legges til grunn. Det er bred enighet om at norske styrkers medvirkning i flernasjonale fredsoperasjoner forbedrer Forsvarets evne til å operere effektivt sammen med allierte, noe som også er nødvendig for forsvaret av Norge.

Utviklingen av Forsvaret og Forsvarets virksomhet er basert på mål, konsept og oppgaver. Ifølge Innst. S. nr. 342 (2000-2001) slår stortingsflertallet fast at Forsvarets mål fremdeles skal være de mål som ble framlagt gjennom St.meld. nr. 22 (1997-1998):

• – militær tilstedeværelse og synlighet

• – evne til å framskaffe og utveksle risikovurderinger og tidlige varsler

• – evne til å håndtere episoder og kriser

• – evne til å forsvare norsk land-, sjø- og luftterritorium mot militære angrep

• – evne til militært samvirke med allierte og deltakelse i internasjonale styrkestrukturer og operasjoner

• – forsvarsrelatert samarbeid med andre land innenfor internasjonale organisasjoner.

Regjeringen legger opp til at de styrker som skal utdannes og deployeres som del av flernasjonale fredsoperasjoner må inngå som en del av en helhetlig styrkestruktur.

Omleggingen Forsvaret nå står overfor må sees på bakgrunn av den pågående omleggingen av NATO, som vil bli preget av terroranslaget mot USA i september. NATO-landene har erklært at det foreligger en artikkel 5-situasjon ift. Atlanterhavspakten, dersom anslaget kom utenfra. Medlemslandene har dermed åpnet for alliert støtte dersom USA anmoder alliansen om dette. Bekjempelse av internasjonal terrorisme er med dette satt øverst på NATOs dagsorden, og vil prege alliert samarbeid og virksomhet. Norge vil oppfylle sine allianseforpliktelser. Norge vil aktivt medvirke i bekjempelse av terrorisme, som også vil omfatte et bredt internasjonalt samarbeid som vil inkludere land utenfor alliansen. Norge vil delta sammen med allierte land i NATOs tiltak for å motvirke, hindre og bekjempe internasjonal terrorisme, som truer internasjonal fred og sikkerhet.

Tilpasningen av NATO er en aktiv prosess, som søker å sikre at alliansen forblir sentral for utviklingen innenfor det euro-atlantiske området. Denne utviklingen er ikke minst kjennetegnet av at gamle skillelinjer er erstattet av et samarbeid som stadig utvikles både i bredde og dybde med ikke-allierte. NATOs Partnerskap for fred-(PfP-) prosess innebærer at partnerlandene blir trukket inn i et bredt samarbeid. De krav alliansen stiller til partnerland som deltar i denne prosessen har medvirket til å bygge ned og løse tidligere motsetninger, fremme en demokratisk utvikling, foruten sikre større åpenhet og tillit. Partnerland er med dette engasjert i en prosess som sikrer at endringene i Europa skjer innenfor rammen av sikkerhet og stabilitet for alle involverte land. Partnerlandene er gjennom PfP blitt gitt bedre innsikt i hvordan alliansen fungerer og hvordan de allierte samarbeider og enes om felles sikkerhetsspørsmål. PfP har lagt grunnlaget for at partnerland som ønsker det mer effektivt kan medvirke i NATO-ledede militære operasjoner, slik man kjenner dem fra Balkan.

2.2 Betydningen av NATO

De transatlantiske forbindelser er vitale for europeisk og norsk sikkerhet. Fortsatt amerikansk forsvars- og sikkerhetspolitisk medvirkning i Europa er en forutsetning for at endringsprosessen skal videreføres uten at europeisk sikkerhet og stabilitet trues. Gjensidighet har her fått økt betydning. Det er derfor vesentlig at de europeiske allierte aktivt støtter USA når dette er påkrevet. De NATO-ledede operasjonene på Balkan viser betydningen av at NATO også militært er engasjert for å motvirke at uro og konflikt i denne delen av Europa skal spres og medføre ustabilitet og usikkerhet i et større område.

Norges rolle som alliert må ikke minst sees i sammenheng med mulighetene for å motta effektive og nødvendige allierte forsterkninger ved behov. Dette er bl.a. avhengig av Norges troverdighet som alliert, både i hvilken grad Norge står ved sine forpliktelser som alliert, og i hvilken grad Norge engasjerer seg på linje med andre allierte i viktige allierte spørsmål og tiltak. NATOs evne til å forsterke utsatte områder er fremdeles i sterk grad knyttet til USAs militære kapasiteter og til hvordan NATO legger opp til bruk av slike gjennom sitt forsterkningskonsept og sine forsterkningsplaner. Det er vesentlig hvordan Norge opptrer som alliert, og i hvilket omfang Norge også militært kan bidra til allierte operasjoner og til alliert byrdefordeling. Norges troverdighet som alliert er i militær forstand i økende grad knyttet til i hvilken utstrekning Norge makter å følge opp NATOs militære moderniseringsprosess, slik den formuleres gjennom Defence Capabilities Initiative (DCI).

Denne moderniseringsprosessen er en viktig del av den generelle tilpasningen av NATO, og tar bl.a. sikte på at de allierte skal kunne operere effektivt sammen i alle typer operasjoner, enten det er tale om forsterkningsoperasjoner som ledd i kollektivt forsvar av medlemsland, eller NATO-ledede operasjoner på Balkan. Moderniseringsprosessen fokuserer de behov og utfordringer som senere tids erfaringer har avdekket. Siktemålet er at NATO skal fortsette å spille en vital rolle for europeisk sikkerhet og stabilitet også ved å tilpasse sine militære virkemidler. Norge må være en aktiv deltaker i alliansen, bl.a. for å bidra til at NATO forblir en hjørnesten for norsk sikkerhet. Dette innebærer også at Norge aktivt blir en del av den militære moderniseringsprosessen.

Arbeidet med ny styrkestruktur er en viktig del av tilpasningen av alliansen. Den militære anbefalingen om konsept, prinsipper og retningslinjer for en slik struktur skal forelegges NATOs råd. Fra NATOs militære side legges det opp til at alliansen skal basere sin styrkestruktur på to hovedkategorier styrker: Såkalte "in-place"-styrker som er tiltenkt det territorielle forsvaret av det enkelte land, og en "pool" eller "brønn" av styrker som er deployerbare over større avstander, og som kan trekkes på etter behov. Innenfor begge kategorier vil det være styrker på ulike beredskapsnivåer. Det legges vekt på å etablere tilstrekkelige styrker med høy beredskap slik at alliansen kan svare raskt på utfordringer og kriser. NATO må også besitte tilstrekkelige styrker med lavere beredskap som kan benyttes for å rotere eller forsterke utplasserte styrker i en operasjon. I den nye strukturen vil styrkehovedkvarter på korpsnivå inngå. Disse vil være mobile, ha ulikt beredskapsnivå og skal kunne lede krisehåndteringsoperasjoner. Flernasjonale militære formasjoner framstår i enda sterkere grad enn før som en del av den nye styrkestrukturen, og enhver alliert som ønsker det vil ha rett til å være representert ved flernasjonale hovedkvarter. Iverksettelsen av ny kommandostruktur pågår fremdeles, og skal være gjennomført i løpet av våren 2003.

Terroranslaget mot USA i september viste hvor sårbare demokratiske samfunn er. Sivilbefolkning og det sivile samfunn er utsatt. Hittil har NATO gjennom flere år fokusert arbeidet med å etablere evne til beskyttelse, deteksjon og forebyggelse av spredning tilknyttet bruk av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler. Det har vært arbeidet for å gjøre NATO i stand til bedre å beskytte sitt personell og utstyr og til å motvirke trussel om eller faktisk bruk av masseødeleggelsesvåpen. Etter terroranslaget vil alliert arbeid intensiveres også i forhold til bekjempelse av aksjoner mot sivile mål.

Terrorisme kan utføres ved hjelp av relativt enkle midler. Hittil har alliert oppmerksomhet vært rettet mot langtrekkende leveringsmidler og stridshoder, f.eks. kjemiske eller biologiske, med kapasitet til masseødeleggelse. Anslaget viser at også andre midler kan anvendes som masseødeleggelsesvåpen.

2.3 Utviklingen av europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk

Utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) i EU-regi, i nær dialog mellom NATO og EU, er en viktig del av endringsprosessen i Europa og innenfor det euro-atlantiske området. En europeisk forsvarsidentitet konkretiseres og er i ferd med å få et operativt innhold, samtidig som også EU-samarbeidet utvikles både i bredden og dybden. Utviklingen av ESDP, som bl.a. innebærer at EU skal kunne lede militære operasjoner gjennom å trekke på NATO-kapasiteter og -ressurser, påvirker Norges stilling innenfor europeisk sikkerhet og ivaretagelsen av norske sikkerhetsinteresser. Denne utviklingen har dessuten konsekvenser for NATO og alliert samarbeid, herunder forholdet mellom de nordamerikanske og europeiske allierte. Hovedparten av europeiske allierte er både NATO- og EU-medlemmer.

Utviklingen av samarbeidet mellom NATO og EU preges av forskjellige nasjonale posisjoner både innenfor NATO og EU, bl.a. knyttet til ikke-EU-lands deltakerrettigheter i forhold til ESDP, og hvilken grad av autonomi ESDP skal ha i forhold til NATO. Utviklingen av samarbeidet mellom NATO og EU vil forbli en kompleks prosess med behov for nye politiske avklaringer internt i EU og i NATO.

Utfordringen for Norge som ikke-medlem av EU blir å sikre tilstrekkelige muligheter for innflytelse og medvirkning i denne prosessen. Norge har tilbudt seg å delta med militære og sivile ressurser til en styrket europeisk evne til krisehåndtering gjennom ESDP, såfremt deltakerspørsmålet løses på en tilfredsstillende måte.

2.4 Nordområdene og forholdet til Russland

Foruten utvikling av evnen til å håndtere nasjonale militære oppgaver og opprettholde evnen til nasjonalt forsvar innenfor en allianseramme, og til å medvirke i militære operasjoner utenfor Norge, sikter omleggingen av Forsvaret mot å sikre evne til nærvær, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og overvåkning i nord. Forsvarets kapasiteter og utvikling må derfor også sees i lys av behovene for å kunne håndheve en effektiv ressursforvaltning.

Forholdet til Russland vil alltid stå sentralt for norsk sikkerhet. Også i årene framover må forholdet sees i lys av norsk NATO-medlemskap. Dagens Russland utgjør ingen trussel mot Norge. Russisk politikk preges imidlertid fortsatt av en viss indre spenning, og dette trekket forventes å vedvare. I overskuelig framtid vil forholdet mellom Russland og Norge være preget av det asymmetriske forholdet mellom en småstat og en stormakt. Forholdet er gradvis mer preget av partenes utnyttelse og forvaltning av naturressurser i nordområdene, og behovet for en koordinert opptreden. Etter møter mellom statsministrene Kasianov og Stoltenberg høsten 2000, og mellom president Putin og statsminister Stoltenberg forsommeren 2001, er samarbeidet kommet inn i en ny fase. Det praktiske samarbeidet mellom det norske forsvaret og de russiske regionale grensestyrkene videreføres. Samarbeidet omfatter oppgaver som grensekontroll, fiskerioppsyn og redningssamarbeid. Det er enighet om å videreføre samarbeidet om felles øvelser med norske og russiske styrker, spesielt innenfor søk og redning. I denne sammenheng vurderer de to land nærmere hvordan et utvidet samarbeid om varsling og redning ved sivile og militære ulykker skal skje. Partene er enige om å etablere en bredt sammensatt arbeidsgruppe som skal vurdere slikt utvidet samarbeid og presentere anbefalinger overfor de to lands myndigheter.

Forsvarsdepartementets arbeid med støtte til omskolering av overtallige russiske offiserer startet formelt i mars 2000. I løpet av 2000 ble 104 tidligere russiske offiserer uteksaminert, og det planlegges at ytterligere 160 uteksamineres i 2001. Programmet vil videreføres inn i 2002, i første omgang med 85 studenter. Russland har omtalt dette prosjektet i svært positive ordelag.

Norge har etter folkeretten et forvaltningsansvar for utstrakte havområder som også er svært rike på naturressurser. Dette er områder hvor man fra norsk side må være i stand til å hevde sine suverene rettigheter dersom de skulle bli utfordret. Det er av stor betydning at Forsvaret prioriterer regelmessig tilstedeværelse i disse områdene, for å vise evne og vilje til suverenitetshevdelse, og for å føre kontroll og oppsyn med f.eks. fiskerivirksomhet.

Russland opprettholder sine interesser knyttet til Svalbard. Norsk svalbardpolitikk tar sikte på å føre en fast og konsekvent linje, der russiske interesser og interessene til de andre traktatpartene blir tatt hensyn til.

Russland har i den senere tid aktivt markert sine interesser i området, bl.a. ved at russiske oppsynsskip har patruljert i vernesonen. Evnen til å fremme norske sikkerhetsinteresser overfor Russland, og evnen til å finne ordninger som bidrar til en forsvarlig ressursforvaltning i nordområdene, må vurderes i et bredt perspektiv. Norges NATO-medlemskap, forholdet til EU, og rettigheter i tilknytning til ESDP vil også ha betydning for vårt forhold til Russland.

2.5 Forsvarspolitiske prioriteringer

Tre forhold vil være toneangivende i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i årene framover. Norge vil opprettholde sitt fokus på nasjonalt forsvar, slik at Forsvaret kan inngå i kollektivt forsvar av norsk territorium og norske interesser. Forsvaret må ha evne til å håndtere episoder og konflikter i Norge og Norges nærområder, og under større sikkerhetspolitiske kriser kunne operere sammen med allierte forsterkningsstyrker. Norge vil tilpasse sin forsvarspolitikk også til de nye utfordringer NATO står overfor i forhold til bekjempelsen av terrorisme. Norge vil dessuten bidra aktivt til å bevare og utvikle alliansen, politisk og militært, slik at NATOs sentrale rolle for sikkerhet og stabilitet innenfor det euro-atlantiske område videreføres og videreutvikles. Norge vil på denne måten bidra til, og øve innflytelse på, utviklingen av den europeiske sikkerhetspolitiske struktur som i dag preges av at flere land enn før inkluderes i tettere samarbeid. Utvidet samarbeid og åpenhet medvirker vesentlig til forutsigbarhet, tillit og dermed stabilitet. Økt stabilitet og sikkerhet for flere land bedrer både Norges stilling og reduserer sannsynligheten for at norske sikkerhetsinteresser vil bli utfordret.

Betydningsfulle norske bidrag til alliansens kollektive sikkerhet og i operasjoner som faller utenfor artikkel 5-situasjoner, bidrar ikke bare til å styrke samholdet og det kollektive elementet i alliansen, men bygger også opp under alliertes vilje til å bistå Norge dersom krise eller konflikt skulle oppstå.

Utviklingen i Norges sikkerhetspolitiske omgivelser og bredden i de oppgavene som Forsvaret må være i stand til å løse, betyr at Forsvaret må omlegges i samsvar med anbefalingene i St.prp. nr. 45 (2000-2001) og Stortingets vedtak. Det vises her til at dagens Russland ikke utgjør en militær trussel mot Norge, at nye sikkerhetspolitiske utfordringer og risikoer er oppstått, og at muligheten for at Norge blir trukket inn i konflikter i den lavere delen av krisespekteret kan være i ferd med å øke. På denne bakgrunn bør et bredt anlagt angrep på norsk territorium etter Regjeringens oppfatning ikke i samme grad som tidligere være dimensjonerende for utformingen av Forsvaret. Utfordringene Norge står overfor setter høyere krav til militære styrkers beredskap og treningsnivå, tilgjengelighet, mobilitet, utholdenhet og deployerbarhet over større avstander, foruten moderne utrustning. Det er avgjørende å ha tilgjengelig enheter som er tilstrekkelig trent og utstyrt til å kunne ivareta effektiv krisehåndtering. Dette enten episoder oppstår i Norge, i norske nærområder og, sammen med allierte og partnerland, innenfor det euro-atlantiske området.

Stortinget har lagt vekt på forsvar av norsk territorium og tilrettelegging for å møte større utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte. Det legges på denne bakgrunn opp til å utvikle og forbedre viktige kapasiteter, som del av den nye styrkestrukturen, slik at Forsvaret skal stå bedre rustet til å ivareta hele spekteret av oppgaver.

Olje- og gassleveranser fra norsk sokkel har strategisk betydning for andre stater. Norge dekker omtrent en fjerdedel av Vest-Europas gassbehov. Olje- og gass-installasjonene er sårbare. Beskyttelse og sikring av disse anleggene representerer derfor en viktig og økende utfordring for Norge. Forsvaret har ressurser og nødvendig kompetanse til å håndtere begrensede anslag mot norske anlegg til sjøs. Behovet for beskyttelse og sikring av slike installasjoner må imidlertid vurderes i bred sammenheng. Dette er ytterligere aktualisert i lys av terroranslaget mot USA.

Regjeringen legger vekt på å opprettholde og utvikle en effektiv kystvakt. Kystvakten bidrar vesentlig til norsk håndtering av episoder og utfordringer mot norske interesser, og til håndhevelse av norsk jurisdiksjon i nordlige farvann. Ressurser til Kystvakten vektlegges derfor av Forsvarsdepartementet. Det legges opp til å styrke Kystvaktens evne til tilstedeværelse og suverenitetshevdelse, bl.a. ved at et isforsterket helikopterbærende fartøy settes inn i operativ tjeneste i 2002.

Et av Regjeringens svar på sentrale sikkerhetspolitiske utviklingstrekk er etableringen av styrker for flernasjonale fredsoperasjoner, som også skal inngå i det nasjonale forsvar i en krisesituasjon. Stortinget har gitt sin tilslutning til å opprette en innsatsstyrke for slike operasjoner. Forsvarets innsatsstyrke for operasjoner utenfor Norge må sikres tilstrekkelig deployerbarhet, mobilitet og reaksjonsevne. Det er Regjeringens oppfatning at Norges sikkerhet best ivaretas gjennom et forsvar som er mest mulig balansert i forhold til de oppgaver det skal løse og som derfor evner å fylle flere funksjoner. Særlig viktig er det å kunne bidra med styrker over hele spekteret av NATOs oppgaver, i samsvar med alliansens strategiske konsept. Alliansen forventer at alle allierte bidrar når NATO i fellesskap beslutter å engasjere seg i militære operasjoner.

For å framstå som en troverdig alliansepartner er det viktig at Norge kan bidra med ressurser som alliansen i dag mangler og har behov for. Det er derfor nødvendig at Norge fortsatt følger opp de krav som stilles iht. Defence Capabilities Initiative (DCI) i den allierte moderniseringsprosessen, og tilpasse Forsvaret til den nye allierte styrkestrukturen. Det forventes innad i alliansen at medlemslandene tilpasser sine nasjonale forsvarsplaner i samsvar med omforente DCI-prioriteringer. Flernasjonalt styrkesamarbeid står sentralt for å nå disse målene.

Norge må utvikle og anvende Forsvarets ressurser slik at man fra norsk side medvirker til å bevare NATO som en militær garantist for medlemslandenes sikkerhet. Dette innebærer at Norge, i henhold til allianseforpliktelsene, har påtatt seg å stille militære virkemidler til rådighet i forsvaret av allierte land og deres fundamentale sikkerhetsinteresser. I forsterkningssammenheng innebærer dette dessuten evne til å motta, støtte og samvirke med allierte styrker er vesentlig. Dette forutsetter at allierte enheter som er sannsynlige forsterkningsstyrker gis anledning til å trene i norsk terreng og klima. Alliansens forsterkningskonsept er i endring. Fra norsk side må man vise vilje og evne til å utnytte nye muligheter dette skaper for å sikre grunnlaget for et troverdig forsvar av Norge dersom den internasjonale situasjon skulle endre seg merkbart på lengre sikt.

Regjeringen legger opp til å videreføre en betydelig norsk deltakelse i flernasjonale militære operasjoner for 2002. Norge stiller et betydelig bidrag til den NATO-ledede styrken i Kosovo (KFOR). Det norske bidraget er meget viktig for å demonstrere Norges aktive deltakelse i NATO. Samtidig gir dette bidraget Forsvaret unik erfaring fra krevende flernasjonale fredsoperasjoner, som også styrker den nasjonale forsvarsevnen. I 2001 har nesten 1 400 norsk personell tjenestegjort i KFOR, og Norge har i 2001 hatt et spesielt ansvar som ledernasjon for KFOR-hovedkvarteret. Hovedbidraget vil fortsatt bestå av en mekanisert infanteribataljon som har ansvaret for sikkerheten i en avgrenset del av Kosovo. Bataljonen har også mobil kapasitet til å understøtte KFORs prioriterte oppgaver i andre deler av Kosovo.

Regjeringen legger opp til at Norge fremdeles vil kunne påta seg enkelte andre oppdrag, slik Norge påtok seg et oppdrag i Makedonia i august 2001, for å bidra til NATOs operasjon som tilrettela for innsamling av våpen fra den albanske geriljaen.

Følgende retningslinjer er lagt til grunn for videreutvikling av forsvarssamarbeidet med både allierte og ikke-allierte, i første rekke partnerland:

• – Samarbeidet bør særlig rettes mot de mest krevende aktiviteter knyttet til forsvar av eget territorium og flernasjonale fredsoperasjoner.

• – Samarbeidet bør knyttes opp mot andre lands kapasiteter som kan være aktuelle som forsterkningsstyrker til Norge i en krise eller krigssituasjon.

• – Samarbeidet bør rettes mot aktiviteter som gir størst uttelling ift. behovene i den samlede norske styrkestrukturen.

• – Flernasjonale løsninger må i økende grad søkes etablert i forbindelse med forskning og utvikling, anskaffelser, drift og vedlikehold, strategisk transport, logistikkstøtte, kommando- og kontrollsystemer og operative enheter fra alle forsvarsgrener.

Etablering av flernasjonalt styrkesamarbeid, særlig innen den allierte ramme, vil kunne være et middel for å oppnå stordriftsfordeler, redusere driftsutgifter og bidra til å opprettholde styrkekomponenter som mange av statene ellers ikke ville hatt råd til. Regjeringen legger opp til å vurdere nærmere på hvilke områder Norge bør søke slike løsninger.

Å medvirke til å bevare NATO som militær garantist for norsk sikkerhet innebærer også at Norge må engasjere seg i utviklingen av en egen europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) i EU-regi. ESDP-framdriften påvirker bl.a. forholdet mellom de nordamerikanske og europeiske medlemmene av NATO. USAs fortsatte aktive politiske og militære engasjement i Europa er fundamental for norsk sikkerhet. USA har vært aktiv i å fremme åpningen av alliansen østover. Grunnlaget for de transatlantiske forbindelser gjennom NATO må oppdateres og tilpasses den positive utvikling i Europa som NATO har bidratt vesentlig til. De transatlantiske forbindelser er blitt styrket ved at NATO gjennom utvidelse har bidradd vesentlig til et mer stabilt og forutsigbart Europa. Denne prosessen har foregått side ved side med NATOs PfP-prosess. Norge må derfor aktivt delta i NATOs videre utvidelsesprosess. Norge må i denne sammenheng medvirke til å holde de transatlantiske forbindelser som ramme for sikring av forsvaret av Norge, slik de utvikles gjennom modernisering og utvidelse av NATO.

2.6 Komiteens merknader

Sikkerhetspolitikk

Komiteen viser til den omfattende drøfting av sikkerhetspolitiske rammevilkår og utviklingstrekk som ble avgitt i Innst. S. nr. 342 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001). Komiteen er enig i at en modernisering av Forsvaret er nødvendig, slik at det kan løse de mål og oppgaver som fremkommer av ovennevnte innstilling. Disse merknader vil kun forsterke og utdype de forhold som anses grunnleggende nye med hensyn til situasjonen etter terrorangrepene på USA 11. september 2001.

Komiteen vil fortsatt legge stor vekt på at det føres en aktiv og balansert sikkerhets- og forsvarspolitikk i samarbeid med allierte og naboland. Den nye terrorsituasjonen forsterker dette elementet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at da NATO vedtok sitt strategiske konsept våren 1999, tok alliansen opp i seg også nye trusselbilder som terroristnettverk, spredning av masseødeleggelsesvåpen og internasjonal kriminalitet. Dette i tillegg til det mer tradisjonelle trusselbildet. Flertallet vektlegger denne erkjennelsen fra NATOs side, at terrorisme kan skape internasjonal ustabilitet og at det moderne, åpne og stadig mer teknologiske og globaliserte samfunnet er sårbart.

Flertallet vil fortsatt understreke betydningen av at NATOs artikkel 5-garanti ligger fast som grunnlag for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Samtidig er det viktig at Norge også fremstår som en troverdig alliert innenfor rammen av en kollektiv forsvarsstruktur.

Komiteen er opptatt av at det skapes forutsigbarhet om omleggingen av Forsvaret som basis for våre bidrag i DCI-prosessen, og ser den vedtatte strukturen som et relevant grunnlag i denne sammenhengen. Komiteen vil i den sammenhengen vise til at den vedtatte strukturen vektlegger hurtighet, mobilitet, fleksibilitet og robusthet, og som sådan passer inn i NATOs moderniseringsprosess.

Komiteen deler departementets oppfatning av at terroranslaget mot USA i september viste hvor sårbare demokratiske samfunn er mot slike asymmetriske trusler. Komiteen viser i denne sammenhengen til Innst. S. nr. 342 (2000-2001):

"Komiteen deler Regjeringens bekymring for utviklingstrekk knyttet til samfunnets sårbarhet, og viser til at angrep på sivile og militære informasjonssystemer er en sentral del av trusselbildet for vårt samfunn."

Komiteen viser i denne sammenheng til at vedtaket om å opprettholde 83 000 mann i Heimevernet gir et godt grunnlag for å løse sentrale oppgaver med vakthold og sikring i fredstid og under kriser. Situasjonen etter terroranslaget mot USA 11. september har vist behovet for denne typer oppgaver. Komiteen er kjent med at HV har økt vakthold på Jåttå og av F-16 flyene som en del av denne oppfølgingen.

Komiteen vil legge vekt på at terrorangrepene ikke bare viser demokratiets og det moderne teknologiske samfunnets sårbarhet. De viser at en rekke samfunnsområder blir berørt og at tiltak må favne bredt, med et økende samarbeid mellom militært og sivilt beredskap. Komiteen vil understreke at trusselbildet endrer seg kontinuerlig og er en refleksjon av de utvik-lingstrekk som kjennetegner vårt eget samfunn og våre omgivelser. Komiteen vil i tillegg påpeke det uforutsigbare, som på kort sikt kan endre den internasjonale situasjonen, maktbalansen og stille Norge og våre allierte overfor nye oppgaver og utfordringer. Komiteen vil videre vise til at Norges olje- og gassinstallasjoner i Nordsjøen kan være mål for eventuelle aksjoner.

Med hensyn til situasjonen i nordområdene og forholdet til Russland, viser komiteen til en bred drøfting av dette i Innst. S. nr. 342 (2000-2001). Komiteen har merket seg president Putins positive signaler og bidrag i kampen mot den internasjonale terrorismen, og finner dette gledelig og interessant. Komiteen har også merket seg at de nylig avholdte samtalene mellom presidentene Bush og Putin har satt arbeidet for ytterligere kjernefysisk nedrustning og rustningskontroll på dagsorden igjen.

Komiteen vil understreke det ansvaret Norge har som premissleverandør i våre nærområder, bl.a. for å gi EUs nordlige dimensjon en substans. Et sterkt EU-engasjement i Barentsregionen og Nordvest-Russland er ønskelig av sikkerhetspolitiske grunner i vid forstand. Jo dypere Russland involveres i europeiske integrasjonsprosesser, jo sterkere blir båndene landene imellom.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, er enig med Regjeringen i at det er en stadig økende sammenheng for Norge mellom utviklingen av en egen europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) og de fundamentale transatlantiske forbindelser. Flertallet er derfor enig i viktigheten av at de transatlantiske forbindelser holdes som bærebjelken for norsk sikkerhet i en tid preget av en dynamisk utvikling av ESDP og en betydelig modernisering og tilpassing av NATO. Med hensyn til ESDP minner flertallet om tidligere merknader i Innst. S. nr. 342 (2000-2001):

"Komiteen slår fast at Norge ikke er medlem i den europeiske unionen i en tid der EU utvikler en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap, er imidlertid utviklingen av EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid - forutsatt at det bidrar til å styrke den europeiske pilaren i NATO - et positivt bidrag til utviklingen av den euroatlantiske sikkerhetspolitiske arkitektur."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til årets budsjett og ser med bekymring på Norges rolle i NATO. Med de økonomiske rammer som er lagt til grunn for dette budsjett, er det grunn til å bekymre seg for Norges evne til å opprettholde et troverdig engasjement i NATO. Dette sett i forhold til mangel på vilje fra de andre partier til å bevilge nok penger til drift og nødvendige investeringer. Norge har både et nasjonalt og et NATO-relatert ansvar å ivareta i forsvarssammenheng. NATO må få klare signaler om at Norge søker å bedre sin forsvarsstruktur og mobilitet til felles beste for så vel Norge som NATO. Disse medlemmer viser til at det er bred enighet om at det er nødvendig med en ansvarlig økonomisk plattform for å kunne fremstå som troverdig i forhold til å møte utfordringer nasjonalt og internasjonalt, dette blir ikke ivaretatt med dagens rammebetingelser.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartimener at det i 2001 ble tatt skritt i riktig retning i når det gjaldt omlegging av Forsvaret, men at mye fortsatt gjenstår. Forsvaret står overfor en stor omstillingsprosess som bør føre til en kraftig rasjonalisering av driften, og gi grunnlaget for lavere driftsutgifter til Forsvaret på sikt. Manglende forsvarsomlegging har kostet Norge mange milliarder i bortkastede investeringer, samtidig som vi ikke har hatt et tidsmessig forsvar. Dette medlem mener at omstillingen av Forsvaret bør finansieres av Forsvaret gjennom innsparinger på andre felt.

Dette medlem viser til at det er bred enighet om at Norgeikke står overfor noen trussel om fiendtlig invasjon. Russlands militære kapasitet er dramatisk svekket og sannsynligheten for militær aggresjon fra Russland er liten. Naboskapet med Russland innebærer imidlertid sikkerhetsutfordringer knyttet til fattigdom og dårlig atomsikkerhet. Det vil derfor være i norsk egeninteresse å bidra til velferdsutvikling og til en bedre håndtering av atomsikkerhetsspørsmål. Dette medlem mener at Norges viktigste sikkerhetspolitiske utfordringer ut over dette er knyttet til at vi har et av verdens viktigste matfat rett utenfor kysten vår, og at vi er Europas viktigste produsent og leverandør av petroleum.

Dette medlem mener at angrepene på World Trade Center og Pentagon i USA i september 2001, viste verden et nytt trusselbilde, og at vi fikk bekreftet at vi står overfor en ny global sikkerhetssituasjon. Regionale konflikter kan få rask spredning til andre regioner og land. Dette medlem mener at denne typen trusler mot vår sikkerhet må møtes på andre måter enn gjennom bruk av militære virkemidler, og alternative strategier må utvikles. Ikke minst vil en politisk løsning på blant annet Midtøstenkonflikten være viktig for global sikkerhet i tiden som kommer.

Dette medlem vil understreke at globale klimaendringer, sosial og etnisk uro i sentral- og Øst-Europa, og forskjellene mellom fattige og rike land er andre faktorer som sikkerhetspolitikken må ta hensyn til. Sikkerhetspolitikken må derfor ha en bred tilnærming. Dette medlem mener at det må utvikles en mer helhetlig sikkerhetspolitikk der økonomisk samarbeid, felles miljøtiltak og overføring av kompetanse og teknologi står sentralt. Norge har også et særlig ansvar bl.a. gjennom forvaltningsansvaret for et av Europas største matfat i våre havområder og sårbare oljeinstallasjoner. Mange av de nye sikkerhetsutfordringene kan ikke løses med militære midler.

Dette medlem mener at Norge bør opptre som et mer selvstendig og kritisk medlem av NATO, og viser til at Norge blant annet bør påse at NATO ikke tiltar seg den rollen som FN bør spille når det gjelder fredsbevarende eller fredsskapende tiltak. Dette medlem mener at Norge bør bidra til at NATO endrer sitt strategiske konsept slik at det gjøres tydelig at ikke NATO kan opptre utenfor eget område uten at det er etter initiativ og med mandat fra FN. Dette medlem mener også at Norge må arbeide mer aktivt innen NATO for at alliansen skal gå bort fra dagens atomstrategi, og trappe opp innsatsen for kjernefysisk nedrustning.

Dette medlem mener at det har skjedd en positiv utvikling når det gjelder samarbeidet mellom NATO og Russland, og at det er positivt med en videre opptrapping av dette samarbeidet. Dette medlem viser videre til at NATOs toppmøte i Praha høsten 2002 vil bli viktig for alliansens videre utvikling, ved at det skal tas stilling til hvilke land som skal inviteres inn som nye medlemmer. Dette medlem ser ikke at det vil bidra positivt til sikkerhet i Europa å innlemme flere medlemmer i NATO, men at en heller bør styrke OSSE som alleuropeisk sikkerhetsorganisasjon.