6. Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet
- 6.1 Statens petroleumsfond
- 6.2 Folketrygdfondet
Statens petroleumsfond hadde i 2000 en avkastning på 2,5 pst., målt i utenlandsk valuta i samsvar med valutasammensetningen til fondets referanseportefølje. Denne måten å måle avkastningen på viser utviklingen i fondets internasjonale kjøpekraft. Målt i norske kroner var avkastningen på 6,5 pst. Forskjellen mellom de to avkastningstallene skyldes at den norske kronen falt i verdi i forhold til fondets valutakurv i løpet av perioden.
Avkastningen på Petroleumfondets aksjeportefølje var -5,8 pst. målt i utenlandsk valuta, mens avkastningen på obligasjoner var 8,4 pst. Fondets reelle avkastning målt i utenlandsk valuta, hvor det er justert for prisstigning i de landene fondet er investert i, er beregnet til 6,5 pst. som gjennomsnittlig årlig avkastning siden 1998. Dette er trolig høyere enn hva man kan forvente som langsiktig realavkastning.
I henhold til loven om Statens petroleumsfond har Finansdepartementet ansvar for forvaltningen av Petroleumsfondet. Den operative forvaltningen av fondets midler er overlatt til Norges Bank.
Satsene for godtgjøring til Norges Bank skal i henhold til forvaltningsavtalen mellom Finansdepartementet og Norges Bank gjennomgås på nytt i september hvert år og evt. justeres på bakgrunn av faktisk kostnadsutvikling. Norges Banks godtgjøring for forvaltning av Petroleumsfondet har økt betydelig de senere år som følge av stor økning i forvaltet kapital. I lys av dette ønsker Finansdepartementet å vurdere alternative systemer for godtgjøring til banken med sikte på å stimulere til effektiv forvaltning av fondet. Finansdepartementet har på denne bakgrunn bedt Norges Bank om å utarbeide et utkast til beregningsmåte for godtgjøring, og tar sikte på å melde tilbake til Stortinget om dette i Nasjonalbudsjettet 2002.
Rammene for forvaltningen er omtalt nærmere i avsnitt 3.5.1.1 i meldingen.
Ved utgangen av 2000 var verdien av Statens petroleumsfond 386,6 mrd. kroner, jf. St.meld. nr. 3 (2000-2001) Statsrekneskapen 2000. Dette tilsvarer egenkapitalen i fondet. Det var ved utgangen av året en mellomregning på 519 mill. kroner mellom fondet og statskassen som skyldes at fondet var tilført mindre midler enn netto avsetning til Petroleumsfondet etter statsregnskapet skulle tilsi. Den bokførte verdien av fondets portefølje av utenlandske verdipapirer var derfor 519 mill. kroner lavere enn fondets egenkapital ved årsskiftet.
I henhold til anslagene i meldingen vil nettoavsetningen i Petroleumsfondet i 2001 bli 217,2 mrd. kroner. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås til 222,5 mrd. kroner mens det foreslås en overføring fra fondet til statsbudsjettet på 5,3 mrd. kroner for å dekke det oljekorrigerte underskuddet. Markedsverdien av Petroleumsfondet ved utgangen av 2001 er anslått til 631,7 mrd. kroner. Inntekter fra planlagt salg av SDØE-andeler og aksjer i Statoil er ikke medregnet i disse tallene. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 3.1 i meldingen.
Miljøfondet er omtalt nærmere i avsnitt 3.5.1.1 i meldingen.
Komiteen tar dette til orientering.
Petroleumsfondet forvaltes både av eksterne forvaltere og internt i Norges Bank. Norges Bank redegjorde i brev av 5. september 2000, som fulgte som vedlegg til Nasjonalbudsjettet 2001, for hvilken strategi som legges til grunn for å velge mellom forvaltning internt i banken og utsetting til eksterne forvaltningsorganisasjoner. Ved utgangen av sist år ble i alt 37 pst. av fondet forvaltet eksternt. Den eksterne forvaltningen var fordelt på til sammen 17 eksterne mandater.
Hovedtyngden av aksjeporteføljen forvaltes av eksterne indeksforvaltere. Petroleumsfondets portefølje av rentebærende papirer forvaltes i all hovedsak internt i Norges Bank.
I avsnitt 3.5.1.2 i meldingen, med videre henvisninger, er forvaltningen av fondet omtalt nærmere.
Komiteen tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Norges Bank har startet egen aktiv aksjeforvaltning. Disse medlemmer mener at det ikke er hensiktsmessig at Norges Bank bruker ressurser på egen, aktiv forvaltning av aksjer, og at forvaltningen fortsatt bør baseres på å sette oppdragene ut på anbud.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i Nasjonalbudsjettet for 2002 vurdere spørsmålet om Norges Banks forvaltning av Statens Petroleumsfond bør skje ved egen aktiv aksjeforvaltning, eller om forvaltningen fortsatt bør baseres på å sette oppdraget ut på anbud."
Retningslinjene for Petroleumsfondet er gitt ved forskrift av 3. oktober 1997 med senere endringer og ved utfyllende bestemmelser i brev fra Finansdepartementet til Norges Bank. Forskriften definerer hvilke investeringsmuligheter fondet har, også kalt fondets "investeringsunivers".
Det er i forskriften ikke satt begrensninger for hvilke type obligasjoner fondet kan være investert i. I referanseporteføljen til Petroleumsfondet inngår bare statsobligasjoner i utviklede markeder. Norges Bank har imidlertid i henhold til retningslinjene mulighet til å investere inntil 10 pst. av renteporteføljen i ikke-statsgaranterte obligasjoner så lenge de oppfyller tilfredsstillende krav til kredittrisiko.
Norges Bank foreslår i brev til Finansdepartementet av 15. mars i år å utvide referanseporteføljen for obligasjonsdelen til Petroleumsfondet til å omfatte alle typer obligasjoner innenfor investeringsuniverset så lenge de oppfyller et nærmere angitt kredittvurderingskrav. Brevet følger som trykt vedlegg til meldingen, og Norges Banks begrunnelse for forslaget er omtalt i avsnitt 3.5.1.3 i meldingen.
Finansdepartementet tilrår å følge Norges Banks faglige råd i denne saken, og det tas sikte på å inkludere ikke-statsgaranterte obligasjoner i referanseporteføljen fra 1. kvartal 2002. Finansdepartementet vil komme tilbake til valg av ny referanseindeks i forbindelse med Nasjonalbudsjettet 2002.
Ved den foreslåtte utvidelse av referanseporteføljen må en vurdere behovet for endringer i enkelte av retningslinjene for Petroleumsfondet.
Finansdepartementet vil vurdere spørsmålene (omtalt i avsnitt 3.5.1.3 i meldingen) nærmere fram mot Nasjonalbudsjettet 2002.
Ved siden av spørsmålet om å inkludere ikke-statsgaranterte obligasjoner i fondets referanseportefølje, er det også andre justeringer i fondets investeringsstrategi som det vil være naturlig å vurdere i tiden framover. Finansdepartementet ba i brev til Norges Bank av 20. desember 2000 om en vurdering av forhold som er relevante for vurdering av Petroleumsfondets aksjeandel. I Norges Banks brev av 15. mars 2001 følger en analyse av Petroleumsfondets aksjeandel. Valg av aksjeandel er den enkeltbeslutning som vil ha størst betydning for fondets avkastning og risiko. Departementet tar sikte på å vurdere fordelingen mellom aksjer og obligasjoner i Nasjonalbudsjettet 2002.
En vil i 2002 på ny starte en vurdering av landlisten for investering av aksjer i framvoksende markeder, og det vil samtidig være naturlig også å vurdere obligasjonsinvesteringer i framvoksende markeder. Det vil over tid også være behov for å se nærmere på om det vil være hensiktsmessig å utvide Petroleumsfondets investeringer til andre aktivaklasser, selv om fondet ikke nødvendigvis kommer til å bli investert i disse.
Referanseporteføljen må oppdateres for å reflektere kursutviklingen og endringene i landindeksene. Slike oppdateringer kalles rebalanseringer. Referanseporteføljen rebalanseres i dag hvert kvartal ifm. overføringene fra statskassen. Det vurderes å endre system for rebalanseringer. Finansdepartementet er i løpende dialog med Norges Bank om spørsmål om Petroleumsfondets investeringsstrategi og forvaltning. Viktige spørsmål vil på ordinær måte bli lagt fram for Stortinget på forhånd.
Komiteen tar dette til orientering.
Statens petroleumsfond er et finanspolitisk styringsredskap for å synliggjøre bruken av petroleumsinntektene og å sette til side de store budsjettoverskuddene for å dekke framtidige utgifter. Det har vært bred enighet i Stortinget om fondets investeringsstrategi. Petroleumsfondet skal forvaltes på en forsvarlig måte, hvor siktemålet er høy avkastning med moderat risiko, for på den måten å bidra til å sikre grunnlaget for framtidig velferd, herunder pensjoner. Dette kan best oppnås ved at fondet opptrer som en finansiell investor. Deler av fondets kapital er plassert i aksjer. Eierandelen i enkeltselskaper er liten, og fondet plasseres slik at det gir en avkastning på linje med bredt sammensatte aksje og obligasjonsindekser i land med velutviklet selskaps, børs og verdipapirlovgivning.
Det har i den offentlige debatt vært reist spørsmål om staten gjennom Petroleumsfondet kan sies å bryte internasjonale avtaler eller norsk gjennomføringslovdersom det investeres i selskaper med virksomhet som er regulert etter internasjonale avtaler som Norge er part i. Spørsmålet har særlig blitt reist i forhold til Norges forpliktelser under minekonvensjonen.
Det følger av minekonvensjonen at en stat som er part, bl.a. ikke skal medvirke til produksjon av antipersonellminer.
Justisdepartementets lovavdelings vurderinger av forholdet til minekonvensjonen er omtalt i avsnitt 3.5.1.4 i meldingen.
Regjeringen er opptatt av at etiske hensyn også tillegges vekt i forvaltningen av Petroleumsfondet. Det legges til grunn at forvaltningen av Statens petroleumsfond skal være i tråd med målene for norsk utenrikspolitikk. I retningslinjene for forvaltningen av Statens petroleumsfond stilles det krav om at de forvalterne som får i oppdrag å forvalte deler av Petroleumsfondet, har utarbeidet betryggende interne etiske retningslinjer for sin egen virksomhet.
Spørsmålet om å ta etiske hensyn er ofte reist i tilknytning til forvaltningen av Statens petroleumsfond. Problemstillingen er imidlertid like relevant for annen statlig virksomhet.
Dersom en skulle velge å etablere regler som på forhånd begrenser Petroleumsfondets investeringsmuligheter på grunnlag av en gitt virksomhet, vil dette kunne være inkonsistent i forhold til for eksempel statlig forretningsdrift eller statlige innkjøp. Staten har betydelige eierinteresser i norske selskaper som driver mange typer virksomhet, også virksomhet som vil kunne være i strid med et gitt sett av regler. Det er nærliggende å tro at selskaper med statlig eierandel vil kunne levere til eller kjøpe varer fra selskaper som ville ha blitt utelukket fra Petroleumsfondet hvis investeringsmulighetene skulle begrenses etter et slikt regelsett. Det er også mulig at staten gjennom selskaper med statlig eierandel likevel vil kunne ha eierandeler i selskaper som eventuelt ville ha blitt utelukket fra Petroleumsfondet. Det kan også oppstå situasjoner der staten ville stå i et direkte forretningsforhold til selskaper som ville være utelukket, f. eks. gjennom leveranser til Forsvaret.
Det vil være vanskelig å finne en egnet avgrensning for hvilke aktiviteter som eventuelt skulle omfattes av regler som på forhånd begrenser fondets investeringsmuligheter. I den offentlige debatten har det ofte vært trukket fram produksjon av våpen, tobakk og alkohol, brudd på menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter eller utnyttelse av barnearbeid, samt virksomhet som kan være miljøskadelig, f.eks. genmodifisering. Selv om en velger ett eller flere kriterier, vil det likevel kunne trekkes fram kritikkverdige forhold om enkeltbedrifter. Videre vil det være vanskelig å komme fram til kriterier som er objektive og behandler alle selskaper likt. Virksomheter i ulike deler av næringslivet er sterkt innvevd i hverandre. Det vil være en utfordring å avgrense seg i forhold til leverandører, kunder, deleide selskaper etc.
Stortinget behandlet spørsmålet om etiske hensyn i forvaltningen av Statens petroleumsfond så sent som i 1999. En vedtok da å opprette Miljøfondet, som ble etablert 31. januar 2001, og det ble forutsatt at retningslinjene for dette fondet skal ligge fast i tre år. Deretter skal Miljøfondets økonomiske og miljømessige resultater evalueres med tanke på en eventuell utvidelse av kapitalen, og det er naturlig at også utvalgskriteriene for selskapene i fondet da vurderes på nytt. Erfaringene i forbindelse med evalueringen av Miljøfondet vil gi et godt grunnlag for å vurdere hvordan en på en bedre måte kan ivareta etiske hensyn i forvaltningen av det samlede Petroleumsfondet.
En bør være varsom med å anvende Statens petroleumsfond som et aktivt virkemiddel til å fremme andre politiske målsettinger. Dette er sammenfallende med hvordan Norge har innrettet salget av petroleumsressursene, hvor det har vært lagt til grunn at beslutninger knyttet til hvem som skal kjøpe norsk olje og gass, ikke skal inngå som en del av utenrikspolitikken, så lenge det ikke er snakk om boikottiltak vedtatt av FN e.l.
Regjeringen har derfor som utgangspunkt at det ikke bør etableres regler som begrenser Petroleumsfondets investeringsmuligheter på grunnlag av en gitt virksomhet. Enkelte av eksemplene som har vært trukket fram den siste tiden, blant annet en mulig produsent av antipersonell landminer i Singapore, viser imidlertid at investeringer i enkelte selskaper stiller oss overfor spesielt vanskelige juridiske, etiske og politiske dilemmaer. En har så langt ikke fått bekreftet påstander om at selskaper som Petroleumsfondet investerer i faktisk produserer antipersonell landminer. Dersom Petroleumsfondet er investert i et selskap som produserer antipersonell landminer, kan det ikke utelukkes at staten bryter minekonvensjonen. Det vises til brevet fra Justisdepartementets lovavdeling som er omtalt i avsnitt 3.5.1.4 i meldingen. Slike eksempler viser at det er nødvendig å sette ytterligere etiske rammer for Petroleumsfondets virksomhet.
Regjeringen vil derfor ta initiativ til å endre forskriften for forvaltningen av Statens petroleumsfond på en slik måte at det er mulig at en i helt spesielle situasjoner kan utelukke enkeltselskaper. Departementet arbeider på denne bakgrunn med å etablere en uttrekningsmekanisme som innebærer at Finansdepartementet, etter en nærmere juridisk og faktisk vurdering, kan bestemme at selskaper tas ut av investeringsuniverset for Petroleumsfondet dersom aksjeeiet i slike selskaper kan være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.
Regjeringen tar sikte på å komme tilbake med en bredere redegjørelse om dette i Nasjonalbudsjettet 2002.
Vektlegging av etiske hensyn i forvaltningen av Statens petroleumsfond, slik Regjeringen legger opp til, vil kunne ha en viss holdningsskapende effekt og vil kunne være et positivt bidrag i den internasjonale dialogen om disse spørsmålene. Regjeringen vil derfor ha spørsmålet om etiske rammer for Petroleumsfondet fortløpende til vurdering.
Komiteen viser til sine respektive merknader i Innst. S. nr. 320 (2000-2001) til Dokument nr. 8:79 (2000-2001).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Steinar Bastesen tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener at uroen omkring investeringer i Petroleumsfondets regi viser at det er behov for en gjennomgang av fondets plasseringer av aksjer internasjonalt og kriteriene for disse. Dette gjelder bl.a. investeringer i bedrifter som produserer landminer og som er involvert i produksjon av utarmet uran. Disse medlemmer mener det er behov for en mer etisk forvaltning av investeringene og viser til at sentrumspartiene hele tiden har ønsket å etablere etiske retningslinjer for Oljefondet som tar mer hensyn til menneskerettigheter og miljø. Dette krever imidlertid både standardiserte kriterier for hva slags miljøhensyn og menneskerettigheter man snakker om, og hva som kan betegnes som brudd med slike. Det krever dessuten system som kan håndtere den type informasjon for investeringer i såpass store beløp.
Disse medlemmer viser til at sentrumsregjeringen foreslo i Revidert nasjonalbudsjett i 1999 tre tiltak for å bidra til en mer etisk forvaltning av Petroleumsfondet, etablering av et miljøfond (1), bruk av stemmeretten i selskaper en gikk inn i for å ivareta menneskerettigheter (2) og miljø og forbund mot investeringer i tobakk (3). Bare miljøfondet fikk flertall i Stortinget. Fordi utviklingen av system for mer etiske internasjonale investeringer ikke var kommet langt nok på dette tidspunktet, var det ikke praktisk mulig å lage retningslinjer for menneskerettigheter og miljø som kunne gjennomføres konsistent innenfor et såpass stort fond som Petroleumsfondet. Etter den tid har imidlertid utviklingen internasjonalt kommet lenger.
Disse medlemmer mener at de forslagene som var fremmet i 1999 må vurderes på nytt, dette gjelder bl.a.:
– Det gjøres aktiv bruk av stemmerettene knyttet til fondets aksjer for å fremme hensynet til menneskerettigheter og miljø.
– Hele fondet forbys å investere i selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet.
– Å utarbeide en rapporteringsordning og en mekanisme for Petroleumsfondet som innebærer at investeringer trekkes tilbake når det viser seg at investeringene er i strid med grunnleggende menneskerettigheter, miljøhensyn og konvensjoner som Norge har undertegnet. Det må lages en liste over slike kriterier som lar seg praktisere. Eksempler på dette er investeringer i bedrifter som bryter det internasjonale forbudet mot å produsere landminer, eller bedrifter som benytter barnearbeid i strid med ILOs internasjonalt ratifiserte konvensjon mot barnearbeid.
– Å ta initiativ internasjonalt for å bidra i videreutviklingen av virkemidler for å etablere etiske retningslinjer for menneskerettigheter og miljø. Her bør et samarbeid med land og andre investorer som er opptatt av dette være viktig.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag i forbindelse med behandling av Dokument nr. 8:79 (2000-2001)
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Regjeringens syn på denne problemstillingen, som beskrevet i Revidert budsjett for 2001.
Regjeringen er klar på at etiske hensyn tillegges vekt i forvaltningen av Petroleumsfondet, og at forvaltningen av fondet skal være i tråd med målene for norsk utenrikspolitikk. Regjeringen beskriver videre at det stilles krav til at forvalterene av fondet har utarbeidet betryggende interne retningslinjer for sin egen virksomhet.
Dette medlem mener at etiske hensyn strekker seg lenger enn forvalternes interne retningslinjer. Det er et ubestridt faktum at investering i en bedrift er livsnødvendig for bedriften, og at en investering derfor kan ses som en direkte støtte til bedriftens virke. Det er i dette perspektivet etiske hensyn må telle, og det er også årsaken til at dette medlem finner det uakseptabelt at Petroleumsfondet er investert i en bedrift som produserer landminer. Som kjent har Norge ratifisert avtalen om forbud mot produksjon, transport, lagring og bruk av landminer, den såkalte landminekonvensjonen.
Justisdepartementets lovavdeling har vurdert om investering i en bedrift som produserer landminer er i strid med konvensjonen, og har konkludert med at "Det kan derfor ikke utelukkes at staten kan bryte folkerettslige forpliktelser".
Regjeringen argumenterer med at "en så langt ikke fått bekreftet påstander om at selskaper som Petroleumsfondet er investert i faktisk produserer landminer". Dette medlem finner dette noe underlig, ettersom Fredsprisorganisasjonen "International Campaign to Ban Landmines" (ICBL) har definert Singapore som en landmineprodusent, nettopp på grunn av denne bedriften. Representanter for Singapore-regjeringen bekreftet dette så sent som i mars 2001.
Dette medlem er positiv til at Regjeringen vil utarbeide en mekanisme som gjør det mulig å trekke seg ut av en bedrift dersom det viser seg at bedriften kan være i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser. Med bakgrunn i det ovennevnte anser dette medlem landmineprodusenten Singapore Technologies Engineering (STE) som en meget passende kandidat å starte med, og kan overhodet ikke se noen grunn til ikke å trekke investeringene ut umiddelbart.
En uttrekningsmekanisme kan imidlertid aldri erstatte etiske rammer. Mens etiske rammer vil bidra til å være oppdragende på bedrifter med en tvilsom historie, vil en uttrekningsmekanisme kun føre til at bedriften skjuler virksomhet som ikke tåler dagens lys. Dette er også noe man så i forbindelse med landmineprodusenten STE, hvor både ICBL og Singapore-regjeringen bekreftet at bedriften produserte landminer, mens bedriften av innlysende årsaker selv nektet.
Dette medlem vil også presisere det faktum at en uttrekningsmekanisme og etiske retningslinjer fungerer meget godt sammen. Årsaken er selvfølgelig at etiske retningslinjer ikke vil kunne fange opp alle bedrifter med problematisk virksomhet. Regjeringen peker i meldingen på at det er vanskelig å komme frem til objektive kriterier som vil behandle alle bedrifter likt, og at det vil være en utfordring å avgrense seg i forhold til leverandører, deleide selskaper etc. Dette medlem kjenner til motforestillingene og problemene med å utarbeide et perfekt system, men viser til de mange fond som allerede i dag opererer med etiske retningslinjer av forskjellig karakter, mange av dem med god gevinst. Dette medlem advarer mot å stenge Petroleumsfondet utenfor et marked som er raskt voksende, og viser til at en stor aktør som Dow Jones har etablert sin egen indeks for etiske bedrifter, kalt "Dow Jones Sustainability Index".
Dette medlem stiller seg meget skeptisk til en situasjon der globale etiske fond utvikler seg til å bli lønnsomme og vellykkede, og Petroleumsfondet holdes utenfor av prinsipiell motstand til et system som ikke er perfekt.
Dette medlem viser for øvrig til sine merknader i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:79 (2000-2001).
Folketrygdfondet kan, i henhold til retningslinjene som Stortinget har gitt, plassere sine midler i aksjer mv., obligasjoner og sertifikater, kontolån til statskassen og som bankinnskudd. For 2001 har Finansdepartementet fastsatt en øvre ramme på 2,0 mrd. kroner for Folketrygdfondets samlede beholdningsøkning av private og kommunale obligasjoner og sertifikater (uten statsgaranti), bankinnskudd og aksjer m.v. Øvrig plasseringsøkning skal skje i stats og statsgaranterte papirer eller som kontolån til statskassen.
Folketrygdfondets kapital utgjorde 128,4 mrd. kroner ved utgangen av 2000, målt til markedsverdi.
Folketrygdfondet oppnådde et realisert resultat på 8 637 mill. kroner i 2000, noe som tilsvarer en avkastningsrate på 7,5 pst. Urealiserte kursgevinster beløp seg til 4 464 mill. kroner. Verdikorrigert resultat, dvs. realisert resultat korrigert for endringer i urealiserte kursgevinster, var på 7 808 mill. kroner, som tilsvarer en avkastningsrate på 6,5 pst. Det vil bli gitt en nærmere omtale av resultatene for Folketrygdfondet i Kredittmeldingen 2000, som legges fram til høsten.
Komiteen tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Innst. S. nr. 228 (1990-1991) om adgang for Folketrygdfondet til å plassere i aksjer mv.
Her skriver medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Aunelista blant annet følgende:
"Disse medlemmer forutsetter at det skal være Folketrygdfondets styre som på et selvstendig og rent forretningsmessig grunnlag skal foreta investeringer innenfor rammen av de retningslinjer som Stortinget fastsetter. Det skal således ikke være politisk styring av enkeltinvesteringer […]. Disse medlemmer vil understreke at Folketrygdfondet bør opptre som en profesjonell investor i det norske verdipapirmarkedet, for å oppnå målet om formuesoppbygging ved en god avkastning av fondets midler […]. Disse medlemmer er enig i at en sterk spredning av eierandelene vil gjøre engasjementet i det enkelte selskap begrenset og at det derfor er lite naturlig at Folketrygdfondet lar seg representere i styrene i selskapene."
Disse medlemmer har ikke registrert at det har vært uttrykt noen vilje i Stortinget til å endre disse forutsetningene, og vil i den sammenheng understreke viktigheten av at Folketrygdfondet nettopp skal foreta sikre investeringer og spre risiko, at styret på forretningsmessig og selvstendig grunnlag skal avgjøre hvilke investeringer som skal foretas, og at Folketrygdfondet ikke skal brukes til redningsoperasjoner, men tvert i mot der de ser det som formålstjenlig å investere for å få en størst mulig avkastning.
Disse medlemmer mener at så lenge vi har statlig eierskap, må dette organiseres slik at eierskapet profesjonaliseres og utøves best mulig, men vil understreke at det samtidig må gjennomføres omfattende deregulering av lovverket for private finansinstitusjoner slik at man ikke opplever en konkurransevridning til fordel for offentlig eid virksomhet.
Etter disse medlemmers oppfatning er det svært vesentlig at politiske myndigheter har en klar oppfatning av hvordan vi skal løse våre fremtidige pensjonsforpliktelser uten at dette medfører økning i det totale skatte- og avgiftstrykk i Norge. Disse medlemmer mener det er nødvendig å omorganisere statens eierskap og kapitalforvaltning på en slik måte at dette i størst mulig grad kommer norske skattebetalere til gode og på en slik måte at uheldig sammenblanding av roller fra statlige myndigheters side unngås.
En betydelig del av aksjekapitalen på bedrifter notert på Oslo Børs er statseid og disponert av Regjeringen via statsråder som generalforsamlinger eller som representant for staten som mindretallseier. Den makt som dermed er sikret Regjeringen via eierskapsrollen, er meget betydelig. Muligheten for sammenblanding av roller og avveininger mellom samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske interesser er betydelig. Disse medlemmer mener at det for alle statlig eide bedrifter må klargjøres om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål avvises idet den ene eller den andre må velges etter en reell og konkret begrunnelse. Der eneste begrunnelse er såkalt nasjonalt eierskap for å bevare tilknytningen til Norge og eventuelt hovedkontor i Norge, mener disse medlemmer at selskapets vedtekter må endres slik at en såkalt gylden aksje eiet av staten sikres veto i de spørsmål som faller innenfor slike begrunnelser. Deretter defineres det statlige eierskapet som et finansielt eierskap. Salg av alle statens eierandeler i alle selskaper med finansielle avkastningsformål som begrunnelse, vil neppe ha norske kjøpere da omfanget er for stort og det er stor mangel på norske finansielle investorer i og med at de store pensjonsordninger er i statens hånd gjennom folketrygden. I tillegg har staten enorme pensjonsforpliktelser gjennom folketrygden som ikke er fondsbasert. Derfor mener disse medlemmer at statens pensjonsforpliktelser og finansielle eierposisjon i norske bedrifter kan kombineres ved å overføre statlige aksjer i bedrifter hvor finansiell avkastning er formålet til Folketrygdfondet. Samtidig gis dette fondet gradvis en mer normal fondsrolle overfor pensjonsutbetalingene i folketrygdsystemet. Når slike aksjer er overført Folketrygdfondet, vil muligheten for misbruk av statens eiermakt fra politiske myndigheters side være bortfalt og maktspredning vil være oppfylt. Ytterligere maktspredning kan oppnås ved å dele opp Folketrygdfondet i flere separate og selvstendige fond med egne styrer, administrasjoner og eierporteføljer, men med samme forhold til at folketrygden disponerer avkastningen.
For å styrke Folketrygdfondets disposisjon som reelt fond for folketrygdens pensjonsforpliktelser, kan også SDØE-eierandeler overføres til Folketrygdfondet.
De nåværende statlige eierandeler er betalt av norske skattebetalere, og aksjene er derfor skattebetalernes eller befolkningens eiendom som disponeres av landets myndigheter. Det er befolkningen som gjennom staten eier selskaper som f.eks. Telenor, Statoil, Statkorn og Statsbygg. I forbindelse med en omorganisering av disponeringen av det nåværende eierskapet av flere selskaper vil disse medlemmer også at en del av aksjene i slike selskaper skal kunne overføres direkte til norske borgere uten vederlag, slik at de reelle eierne selv kan disponere sine eierandeler. Det vil også føre til en gigantisk voksenopplæring av den norske befolkning i det å være aksjonær og eier.
Disse medlemmer vil hevde at det ikke er statlig eie av næringslivet i seg selv som kan være negativt, men muligheten for maktmisbruk og dårlig utøvelse av eierskapet som er det farlige. Med overføring av eierskapet til befolkningen og til et uavhengig Folketrygdfond, som igjen er oppdelt i flere fond, vil hovedproblemene være løst. Det forutsettes at styrene i fondene under Folketrygdfondet oppnevnes av ulike organisasjoner for hvert enkelt fonds vedkommende. Samtidig forutsettes det at hvert fond har en entydig bestemmelse om at de investeringer som skal foretas skal sikre en rimelig avkastning og en rimelig risikoprofil. De vil da i praksis virke som institusjonelle og profesjonelle investorer på lik linje med forsikringsselskaper, investeringsfond, pensjonskasser og banker basert på forskjellige miljøer og forskjellige vurderinger av de enkelte aksjeselskapene fondene har eierinteresser i. For øvrig forutsettes det også en betydelig grad av frihet når det gjelder valg av investeringer i norske og utenlandske selskaper og fonds fra folketrygdfondenes side.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede ulike modeller for omorganisering av Folketrygdfondet med sikte på en endring av statens eierskapshåndtering og forvaltning av kapital og med sikte på å fondsbasere deler av pensjonsforpliktelsene i folketrygden."
Finansdepartementet er ansvarlig for oppfølgingen av Folketrygdfondet. Oppfølgingen av fondets resultater er en sentral del av dette ansvaret. I denne forbindelse har Finansdepartementet i samarbeid med Folketrygdfondet arbeidet med sikte på at det etableres et betryggende risikosystem for forvaltningen av fondet, jf. Nasjonalbudsjettet 1999 og Revidert nasjonalbudsjett 2000.
Folketrygdfondets styre fastsatte i desember 2000 risikorammer for den norske aksjeporteføljen, for fondets renteportefølje og for fondets totalportefølje for 2001. For fondets norske aksjeportefølje har styret fastsatt totalindeksen ved Oslo Børs som referanseportefølje. Risikorammene er meddelt Finansdepartementet, men vil ikke bli offentliggjort, da Folketrygdfondet anser dette som markedssensitiv informasjon.
Folketrygdfondet er fra 2001 gitt adgang til å investere i aksjer notert på børsene i Sverige, Finland og Danmark. Folketrygdfondets styre har fastsatt en referanseindeks som utgangspunkt for fondets referanseportefølje for aksjeinvesteringer i Danmark, Finland og Sverige. Risikorammen for investeringer i de øvrige nordiske land er satt til 1,5 prosentpoeng for forventet, relativ volatilitet.
Komiteen tar dette til orientering.