2.1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

2.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2000-2001)

Hovedmålene for Regjeringens politikk er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling.

Norsk økonomi er sterk. Verdiskapingen og velferdsnivået er høyt. Yrkesdeltakingen i Norge er høyere enn i de fleste andre land. Sammenliknet med 1970-tallet og 1980-tallet var det bedre balanse mellom veksten i næringer som er utsatt for internasjonal konkurranse og øvrige deler av økonomien. En sterk økonomi og en balansert økonomisk utvikling er nødvendige forutsetninger for å kunne videreutvikle velferden.

Norge er rikt på naturressurser. Petroleumsinntektene gir oss en handlefrihet få andre land har. Dette gir oss muligheter for å videreutvikle velferdssamfunnet. Vår viktigste ressurs er imidlertid arbeidskraften. I et langsiktig perspektiv avhenger mulighetene for utvikling av velferdsordningene først og fremst av hvor effektivt vi klarer å utnytte denne ressursen.

Regjeringen vil videreutvikle det offentlige tjenestetilbudet. De siste årene har handlingsrommet for finanspolitikken blitt begrenset av sterk vekst i de sykdomsrelaterte ordningene under folketrygden. Den sterke veksten i overføringene har sitt motstykke i at folk trekkes ut av arbeidsmarkedet. Dette bidrar til å undergrave grunnlaget for verdiskapingen. Derfor er det viktig med tiltak for å styrke arbeidslinjen i sysselsettings- og trygdepolitikken.

Regjeringen bygger sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet, som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget i 1992 (NOU 1992:26). Solidaritetsalternativet er en helhetlig strategi for den økonomiske politikken. Regjering og Storting skal gjennom budsjettpolitikken bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør bidra til å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen. Penge- og valutapolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi overfor europeiske valutaer. Samtidig sikter struktur- og næringspolitikken mot å styrke vekst­evnen i økonomien, holde arbeidstyrken høy og arbeidsledigheten lav. Utvalget for sysselsetting og verdiskaping (Holden-utvalget) avga sin innstilling i sommer. Et enstemmig utvalg anbefalte å holde fast ved hovedtrekkene i arbeidsdelingen i den økonomiske politikken.

En hovedutfordring i den økonomiske politikken er å bringe pris- og kostnadsveksten i Norge videre ned, til samme nivå som hos våre handelspartnere. Skjer ikke dette, vil resultatet lett bli en særnorsk høy rente over lang tid, som sammen med svekket konkurranseevne vil kunne tvinge fram en tilstramming i den økonomiske politikken, med omstillingsproblemer og økende arbeidsledighet som resultat. Både norske erfaringer fra 1980-tallet og internasjonale erfaringer viser dette.

Utviklingen i inneværende år og utsiktene for neste år peker klart i retning av at veksttakten i økonomien er på vei opp. Ny informasjon de siste månedene tyder på at veksten i den innenlandske etterspørselen er høyere enn tidligere lagt til grunn. Etter en vekst i Fastlands-Norges BNP på 0,8 pst. fra 1998 til 1999, anslås nå veksten til 2G pst. i år og 1I pst. i 2001. Husholdningenes etterspørsel ventes å gi de viktigste vekstbidragene de nærmeste par årene, mens fallet i oljeinvesteringene bidrar til å dempe aktiviteten. Veksten i BNP i alt anslås til 3H pst. i 2000 og 2H pst. i 2001.

Det er usikkerhet knyttet til den økonomiske utviklingen framover. Det er mer sannsynlig at etterspørselsveksten i privat sektor framover blir sterkere enn anslått i denne meldingen enn at den blir svakere. En fortsatt høy oljepris, høye boligpriser og optimisme knyttet til den økonomiske utviklingen kan utløse et fall i spareraten og dermed økt forbruk i husholdningssektoren, selv om høyere renter trekker i motsatt retning. Dersom den høye oljeprisen varer ved, kan fallet i oljeinvesteringene bli mindre enn lagt til grunn. På den annen side kan det økte kostnadsnivået i norsk næringsliv bidra til fortsatt tap av markedsandeler og svakere utvikling for de delene av næringslivet som er utsatt for internasjonal konkurranse.

Det stilles store krav til den økonomiske politikken i årene framover. Selv om en ikke kan regne med så høy vekst de nærmeste årene som i perioden 1993-1998, vil norsk økonomi trolig i lang tid framover likevel ligge nær kapasitetsgrensen. De moderate vekstutsiktene har sammenheng med lav vekst i arbeidsstyrken, først og fremst på grunn av befolkningsutviklingen, men også som følge av tendenser til økt tidligpensjonering. I en situasjon med lite ledig kapasitet i økonomien må det unngås at en for sterk samlet etterspørsel igjen bidrar til å presse priser og lønninger opp, slik det har skjedd de siste årene. Samtidig hviler det et ansvar på partene i arbeidslivet for å gjennomføre moderate inntektsoppgjør . Denne moderasjonen må gjelde for alle grupper i samfunnet, også de med høyest inntekt. En rettferdig fordeling er et mål for Regjeringens økonomiske politikk.

Finanspolitikken har et hovedansvar for at den samlede etterspørselen etter varer og tjenester utvikler seg på en måte som er forenlig med en balansert utvikling i norsk økonomi. På kort sikt er samtidig lønnsdannelsen og det inntektspolitiske samarbeidet avgjørende for lønns- og prisutviklingen. Dersom lønnsveksten i Norge over lang tid ligger over veksten hos våre handelspartnere, vil dette føre til svekket konkurranseevne, gradvis nedbygging av den delen av næringslivet som konkurrerer internasjonalt og større avhengighet av oljeinntektene.

I meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 235 kroner pr. fat i 2000. Regjeringen legger vekt på at kortsiktige svingninger i oljeprisen ikke skal påvirke den økonomiske politikken. For bare halv­annet år siden var oljeprisen en tredel av hva den er nå. En kan ikke basere den økonomiske politikken på at den høye oljeprisen skal vare ved. En omfattende bruk av oljeinntekter i tider med høy oljepris ville kreve at velferdstilbudet reduseres når oljeinntektene faller. Regjeringen ønsker ikke at velferdstilbudet skal variere med oljeinntektene og legger derfor vekt på at det offentlige velferdstilbudet gradvis bygges ut, uavhengig av kortsiktige svingninger i oljeprisen.

Siden 1971 er 800 mrd. kroner av oljeinntektene brukt over statsbudsjettet. Regjeringen vil fortsette å bruke av oljeinntektene for å videreutvikle det offentlige velferdstilbudet. I dagens konjunktursituasjon ville imidlertid en kraftig økning i bruken av oljeinntekter forsterke pressproblemene i økonomien, og pris- og kostnadsveksten ville skyte fart. Det er derfor nødvendig at en betydelig del av oljeinntektene nå avsettes i Statens petroleumsfond, i tråd med retningslinjene for den økonomiske politikken. På denne måten får også kommende generasjoner glede av petroleumsformuen.

En stor del av de årlige inntektene fra petroleumsvirksomheten er ikke inntekt i vanlig forstand, men representerer en omplassering av olje- og gassressurser til finansiell formue. Dette synliggjøres ved oppbyggingen av kapitalen i Statens petroleumsfond.

Hovedformålet med budsjettpolitikken er å styre bruken av fellesskapets midler slik at vi får mest mulig velferd. Samtidig må budsjettpolitikken bidra til å stabilisere økonomien. Den må også være opprettholdbar over tid, slik at det ikke blir nødvendig med store politikkomlegginger i framtiden som svekker grunnlaget for velferden. Alle statens utgifter må før eller senere dekkes ved tilsvarende inntekter, krone for krone. Dette tilsier at alle utgifter bør telle med samme vekt når man skal prioritere mellom ulike formål, selv om ulike utgiftstyper kan ha ulike virkninger på aktivitetsnivået i økonomien.

De neste tiårene vil petroleumsinntektene etter hvert avta, samtidig som utgiftene til pensjoner og pleie- og omsorgstjenester vil øke betydelig. Oppbyggingen av kapital i Petroleumsfondet innebærer imidlertid at Norge har bedre muligheter enn de fleste andre land til å møte utfordringer knyttet til en aldrende befolkning.

Statsbudsjettet for 2001 er utformet med sikte på at det ikke skal bidra til å øke presset i norsk økonomi. For å motvirke den sterke etterspørselsveksten i privat sektor foreslår Regjeringen bl.a. å innføre en konjunkturavgift på 1H pst. av utbetalt lønn og næringsinntekt.

Hovedtrekkene i budsjettopplegget for 2001 er:

• – Et finanspolitisk nøytralt opplegg, målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet.

• – En reell økning i innbetalte skatter og avgifter på knapt 8,9 mrd. kroner. Påløpte skatter og avgifter, inkludert endringer i barnetrygden, øker reelt med drøyt 12 mrd. kroner. Av dette utgjør innføring av konjunkturavgift 9,3 mrd. kroner. Regjeringen foreslår å kompensere offentlig sektor for denne avgiftsøkningen, slik at konjunkturavgiften gir om lag 6,8 mrd. kroner i netto påløpt økning. Netto økning i påløpte skatter og avgifter, etter kompensasjon, blir knapt 9,6 mrd. kroner. Tilsvarende vil netto økning i innbetalte skatter og avgifter bli 6,4 mrd. kroner i 2001.

• – En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på knapt 2H pst. målt ved anslag på regnskap fra 2000 til 2001, tilsvarende 10,5 mrd. kroner i 2000-priser. Av dette utgjør veksten i folketrygdens utgifter alene om lag halvparten.

• – De samlede inntektene til kommunene foreslås økt reelt med om lag 5 mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2000 slik det ble anslått i Kommuneøkonomiproposisjonen. Regnet i forhold til anslag på regnskap for 2000 er den reelle veksten i kommunenes inntekter vel 4 mrd. kroner, eller vel 1I pst. Kommunene har da blitt kompensert for kostnadene knyttet til utvidet ferie, ny arbeidstidsavtale for lærerne, den foreslåtte konjunkturavgiften og momsreformen.

• – Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd i 2001 anslås til 12,0 mrd. kroner. Dette underskuddet foreslås dekket inn ved en overføring fra Statens petroleumsfond.

• – Basert på forutsetningen om en gjennomsnittlig oljepris i 2001 på 180 kroner pr. fat anslås statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten til 189,0 mrd. kroner i 2001.

• – Netto avsetning til Statens petroleumsfond, der overføringene til statsbudsjettet er trukket fra, anslås til 177,0 mrd. kroner. I tillegg kommer renter og utbytte på oppspart kapital i Petroleumsfondet på 15,2 mrd. kroner. Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond, medregnet rente- og utbytteinntekter i fondet, anslås til 192,2 mrd. kroner i 2001.

• – Nettofinansinvesteringer i offentlig forvaltning anslås til 176,3 mrd. kroner i 2001, tilsvarende 12,5 pst. av BNP. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes i Maastricht-kriteriene for offentlige finanser. Offentlig bruttogjeld, slik den er definert i Maastricht-kriteriene, anslås til knapt 300 mrd. kroner eller 21 pst. av BNP ved utgangen av 2001. Offentlig forvaltnings nettofordringer anslås til om lag 860 mrd. kroner eller 60 pst. av BNP ved utgangen av 2001.

Det er i avsnitt 3.1 i meldingen redegjort nærmere for sentrale utfordringer i den økonomiske politikken. I avsnitt 3.2 er det redegjort nærmere for finanspolitikken i 2000 og for 2001 og for utfordringer på mellomlang og lang sikt.

2.1.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at norsk økonomi nå er på toppen av en langvarig og sterk konjunkturoppgang, etter en liten pause høsten 1998 og våren 1999. Det viser seg bl.a. ved mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Bare i helsevesenet er det nå nesten seks tusen ledige stillinger. Mangelen på arbeidskraft gir seg bl.a. utslag i en sterkere lønnsvekst enn i land vi konkurrerer med.

Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i nasjonalbudsjettet legger til grunn at norsk økonomi sannsynligvis vil være nær kapasitetsgrensen i flere år framover, og at mangelen på arbeidskraft vil begrense mulighetene for vekst i økonomien. I denne situasjonen er det en hovedutfordring å bringe veksten i priser og kostnader ned på samme nivå som i de landene vi konkurrerer med. Hvis vi ikke klarer det, kan resultatet bli at renten i Norge blir høyere enn i de landene vi handler med, at vår evne til å konkurrere med disse landene blir svakere og at den delen av næringslivet som konkurrerer internasjonalt gradvis bygges ned. Det kan igjen føre til en økende arbeidsledighet, og vil dessuten føre til at vi blir mer avhengig av inntektene fra oljevirksomheten. Erfaringene fra 80-tallet tilsier at det vil være tungt å bygge opp konkurranseutsatt næringsliv igjen, hvis vi først har bygget det ned gjennom å svekke konkurranseevnen.

Disse medlemmer vil understreke at hovedmålet for Arbeiderpartiets økonomiske politikk er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling.

Disse medlemmer vil peke på at Arbeiderpartiet bygger sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet, som er en helhetlig strategi for den økonomiske politikken. Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør bidra til å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen. Disse medlemmer vil understreke at denne moderasjonen må gjelde alle i samfunnet, også de med høyest inntekt. Disse medlemmer vil videre peke på at Regjeringen og Stortinget gjennom budsjettpolitikken skal bidra til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Penge- og valutapolitikken skal bidra til stabil kronekurs mot europeiske valutaer. Strukturpolitikken skal bidra til å styrke vekstevnen i økonomien og opprettholde en høy sysselsetting og en lav arbeidsledighet. Disse medlemmer viser til at utvalget for sysselsetting og verdiskaping (Holdenutvalget) sommeren 2000 anbefalte å opprettholde denne arbeidsdelingen i den økonomiske politikken.

Disse medlemmer mener at Solidaritetsalternativet på store deler av 1990-tallet ga avgjørende bidrag til den gode økonomiske utviklingen. Fra 1993 fikk Norge en sterk økonomisk vekst, og arbeidsledigheten ble halvert. Gjennom en ansvarlig budsjettpolitikk og et vellykket samarbeid mellom partene i arbeidslivet, ble pris- og kostnadsveksten likevel lav. Det styrket konkurranseevnen og la grunnlaget for veksten i konkurranseutsatt virksomhet. Samtidig fikk store grupper økt reallønn, selv om de nominelle lønnstilleggene var moderate. Det var først i 1998 vi fikk en langt sterkere lønnsvekst enn i de landene vi konkurrerer med.

Disse medlemmer legger vekt på at kortsiktige svingninger i oljeprisen ikke skal påvirke den økonomiske politikken. En omfattende bruk av oljeinntekter i tider med en høy oljepris, ville kreve at velferdstilbudet ble redusert når oljeinntektene synker. Disse medlemmer ønsker ikke at tilbudet av offentlige tjenester skal svinge i takt med oljeprisene, og legger derfor vekt på at velferdstilbudet skal bygges ut gradvis, uavhengig av svingningene i oljeprisen.

De neste tiårene vil petroleumsinntektene avta, samtidig som utgiftene til pensjoner, samt pleie- og omsorgstjenester vil øke i takt med at en større andel av befolkningen blir eldre. Disse medlemmer vil peke på at de midlene som er spart i Statens Petroleumsfond gir Norge bedre muligheter enn mange andre land til å møte utfordringen med en befolkning med mange eldre mennesker.

Disse medlemmer vil dessuten peke på at i dagens konjunktursituasjon vil en kraftig økning i bruk av oljeinntektene forsterke pressproblemene i økonomien, og pris- og kostnadsveksten vil skyte fart. Det er derfor etter disse medlemmers syn nødvendig å avsette en betydelig del av oljeinntektene i Statens petroleumsfond. Det er også nødvendig for å sikre at Norge over tid har en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor.

Disse medlemmer mener at et viktig mål for budsjettpolitikken er å styre bruken av midlene, slik at vi får mest mulig velferd igjen for pengene. I årene framover vil det være mangel på arbeidskraft, og da vil det være spesielt viktig å fornye offentlig sektor, slik at tilbudet av offentlig velferdstjenester kan fortsette å vokse, selv om resurssene er begrenset.

Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens forslag til statsbudsjett ble utformet med sikte på å ikke bidra til å øke presset i norsk økonomi. Regjeringen foreslo et budsjett med et oljekorrigert budsjettunderskudd på 12 mrd. kroner, og et nøytralt finanspolitisk opplegg målt med den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren.

Disse medlemmer vil vise til at i budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre er øvrige utgiftsøkninger dekket inn. Budsjettet for 2001 virker derfor fortsatt om lag nøytralt på økonomien. Disse medlemmer vil gjøre oppmerksom på at virkningen for statens utgifter i 2001 som følge at Stortinget har vedtatt å bevilge 1 mrd. kroner mer til pasientbehandling ikke er innarbeidet i disse anslagene.

Disse medlemmer vil videre vise til at avtalepartene i budsjettavtalen ble enige om å kompensere kommunene for økte avsetninger til barne- og etterlattepensjon med inntil 1,25 mrd. kroner. En slik økning i overføringene til kommunesektoren vil svekke budsjettbalansen tilsvarende. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at avtalepartene legger til grunn at overføringene brukes til å bygge opp pensjonsfond, og derfor er en tvungen sparing på linje med avsetningen til utvidet ferie i 2000 og 2001. Økte pensjonsavsetninger innebærer isolert sett lavere aktivitet i kommunesektoren. Kompensasjonen til kommunene vil motvirke denne negative effekten, slik at aktiviteten i kommunesektoren totalt sett opprettholdes.

Disse medlemmer vil peke på at budsjettavtalen inneholder en del endringer i skatte- og avgiftsopplegget som hver for seg vil påvirke utviklingen. Det gjelder økningen i den generelle momssatsen, halvering av matmomsen, økning i el-avgiften og avgiften på fyringsolje, fjerning av konjunkturavgiften og innstramming i avskrivingsreglene. Disse medlemmer vil understreke at disse endringene samlet sett ikke vil føre til økt prisstigning. Beregninger fra Finansdepartementet viser at skatte- og avgiftsopplegget i budsjettavtalen gjennom året gir om lag samme eller litt lavere prisstigning enn anslått i Nasjonalbudsjettet. Prisveksten vil likevel bli noe høyere de første månedene i 2001 enn det som var lagt til grunn.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener at velferdssamfunnet skal videreutvikles og bidra til trygghet for både familier og enkeltmennesker. Derfor må den økonomiske politikken sikre et godt utdanningstilbud, pleie og omsorg til de som trenger det og økonomisk trygghet ved alderdom, uførhet, sykdom og arbeidsledighet.

Det er i dag kapasitetsproblemer i norsk økonomi. Disse medlemmer mener det derfor må settes i gang et arbeid med sikte på å øke tilgangen på arbeidskraft gjennom bl.a. omskolering/etterutdanning, større fleksibilitet mellom arbeid og trygd, samt økt arbeidsinnvandring.

Videre mener disse medlemmer det er et mål i den økonomiske politikken at det legges opp til stabilitet og forutsigbare rammevilkår. En av utfordringene i framtida blir å investere deler av statens finansformue i framtidig verdiskaping, uten å skape inflasjon. En overgang fra kontantprinsippet til regnskapsprinsippet og bruk av ressursregnskap bør utredes.

Disse medlemmer viser til budsjettavtalen med Arbeiderpartiet. Disse medlemmer mener det justerte opplegget på en bedre måte enn forslaget fra Regjeringen ivaretar målene i den økonomiske politikken. Budsjettavtalen gir en bedre situasjon for bedrifter og arbeidsplasser samt en styrket fordelingsprofil. Disse medlemmer mener dette gir et bedre grunnlag for verdiskapning, og øker muligheten for å nå de målsettinger som er lagt til grunn i finanspolitikken.

Disse medlemmers grunnleggende målsetting i den økonomiske politikken er å legge til rette for verdiskapning, arbeid til alle og forsvarlig og langsiktig forvaltning av naturressurser og miljø. Formuen fra petroleumsvirksomheten må forvaltes slik at vi løser de sentrale velferdsoppgavene samtidig som vi unngår å skape press i økonomien. For disse medlemmer har det vært avgjørende å utarbeide budsjettendringer som bidrar til å løse sentrale velferdsoppgaver samtidig som det gir bedre vilkår for verdiskapning og konkurransedyktige arbeidsplasser over hele landet. Regjeringens budsjettforslag var basert på store skatte- og avgiftsøkninger, hovedsakelig for næringslivet. For å trygge bedriftene og arbeidsplassene har disse medlemmer derfor prioritert å fjerne Regjeringens forslag til konjunkturavgift, og forslag om innstramminger i delingsmodellen når det gjelder "tak" og identifikasjonsreglene. Disse medlemmer støtter heller ikke en fjerning av aksjerabatten og 80-prosentregelen. Disse medlemmer mener også investeringsavgiften er uheldig og lite tidsriktig. Ifølge budsjettavtalen skal investeringsavgiften fjernes fra 1. januar 2002.

Disse medlemmer viser til omtalen av pengepolitikken, og er enig i at en balansert økonomisk utvikling med lav pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for å oppnå stabilitet i valutakursen over tid. En nødvendig forutsetning for velferdssamfunnet er en stabil økonomisk utvikling med høy sysselsetting. For å opprettholde konkurranseevnen må den økonomiske politikken innrettes slik at pris- og kostnadsveksten kommer ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Dette er også viktig for å unngå en særnorsk høy rente i årene framover som rammer ulike grupper tilfeldig.

Disse medlemmer er enig i at struktur- og næringspolitikken må innrettes for å styrke vekstevnen i økonomien, samt å holde arbeidsstyrken høy og arbeidsledigheten lav.

Disse medlemmer legger til grunn en langsiktig målsetting ved forvaltningen av petroleumsformuen, og støtter derfor nødvendigheten av at en betydelig del av oljeinntektene avsettes i Statens petroleumsfond, og på denne måten kommer kommende generasjoner til gode.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar avstand fra den type økonomisk tenkning - korporativ keynesianisme - som preger den norske økonomiske debatten og som ligger til grunn for Regjeringens økonomiske opplegg. Korporativ keynesianisme kjennetegnes ved ensidig fokus på økonomiens etterspørselsside og overdreven vektlegging av den sektoren i økonomien hvor de største organisasjonene i arbeidslivet - LO og NHO - har sin basis, tradisjonell fastlandsindustri.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets hovedmålsetning i den økonomiske politikken er økt velferd til folk flest gjennom høyere økonomisk vekst, lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige tjenestetilbudet, lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå. Disse medlemmer mener Regjeringens forslag, i tillegg til å øke skatte- og avgiftsbyrden, vil medføre lav økonomisk vekst og økt ledighet, og at det ikke gir tilstrekkelige garantier for lav og stabil inflasjon og dermed heller ikke for lav og stabil rente.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiet alternative statsbudsjett hvor partiet fremmer forslag til bevilgninger og skatte- og avgiftsopplegg over det ordinære statsbudsjett, forslag til utenlandsbudsjett, strukturtiltak, lovendringsforslag og forslag til endringer og omorganisering av offentlig virksomhet. Mange forslag lar seg ikke gjennomføre med virkning for kommende budsjettår, men vil like fullt være av stor betydning for økonomiens virkemåte i tiden fremover.

Disse medlemmer har, i motsetning til regjeringen Stoltenberg, tro på at norsk økonomi kan vokse ytterligere med lav inflasjon og lavere rente. Det forutsetter fokus på produktivitetsforbedringer og økt sysselsetting gjennom kortsiktige og langsiktige tiltak. Disse medlemmer legger dermed vekt på:

• – avgiftsreduksjoner som øker økonomiens effektivitet og som på kort sikt får direkte virkning på prisstigningen og derved også på renten

• – skattereduksjoner som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften og dermed på fremtidige lønnsoppgjør

• – investeringer i forskning, veibygging og IKT som bereder grunnen for effektivitetsforbedringer og dermed produktivitetsvekst

• – investeringer i sykehusutstyr som fører til økt pasientbehandling og dermed færre på trygdeytelser og flere i arbeid

• – lovendringsforslag og reformer som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi

Disse medlemmer mener finanspolitikken bør legges til rette for økt økonomisk vekst. Disse medlemmer vil ha en politikk for økonomiens tilbudsside som gir økt vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP). Høyere vekst i BNP medfører økte private og offentlige forbruksmuligheter. Dette gir folk et høyere velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter for husholdningene og et langt bedre offentlig tjenestetilbud.

Regjeringen Stoltenberg legger opp til at vi bør ha lav økonomisk vekst de nærmeste årene for å forhindre "overoppheting", et "for stramt arbeidsmarked" og "tapt konkurranseevne". Regjeringens forslag om konjunkturavgift, dobbel beskatning av bedriftens driftsresultat og økt merverdiavgift m.m., vil bidra til å realisere denne forfeilede målsetningen. Også den forrige arbeiderpartiregjeringens langtidsprogram la opp til svært lav økonomisk vekst langt inn i dette århundre. Hvis denne lave vekstbanen blir realisert, vil Norge gå fra å være et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger, til et land som ligger på jumboplass i OECD-sammenheng. Disse medlemmer tar sterk avstand fra Regjeringens uambisiøse og pessimistiske vekststrategi.

Disse medlemmer mener det er uansvarlig av Regjeringen ikke å legge frem et budsjett som kan bidra til å snu denne trenden. Regjeringen legger i stedet frem et budsjett med skatte- og avgiftsøkninger som vil dempe sysselsettingen, øke ledigheten, øke ineffektiviteten og holde veksten nede.

Også en stor del av debatten om statsbudsjettet unnlater å ta opp de reelle underliggende problemer i norsk økonomi. Det legges alt for mye vekt på budsjettbalansen og hvorvidt budsjettet virker nøytralt på etterspørselen. Det er en for ensidig fokusering på økonomiens etterspørselsside og rammevilkårene for tradisjonell fastlandsindustri.

Økonomisk vekst fremmes av politikk som stimulerer folk til å arbeide og av politikk som gjør at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke ved at det legges til rette for økt investering i norsk økonomi, og at den kapitalen og arbeidskraften som er tilgjengelig brukes på en mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap i norsk økonomi på grunn av politisk styrt sløsing med ressursene. Fremskrittspartiets alternative budsjett vil stimulere økonomiens tilbudsside, både ved å øke tilgangen på arbeidskraft og ved å øke produktiviteten i økonomien.

Viktige grep i tilbudssidepolitikken vil etter disse medlemmers oppfatning være:

• – aktiv styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet privat sektor

• – aktiv innovasjonspolitikk som styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler av arbeidslivet

• – et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem

• – en forskningspolitikk som skaper forutsetninger for ny verdiskapning

• – en infrastrukturpolitikk som sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet har behov for

• – en arbeidsmarkedspolitikk med vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet og omstilling

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har en næringsnøytral finanspolitikk. Målet er å øke den økonomiske veksten. Det er av underordnet betydning hvor veksten kommer, og i mange tilfeller er det umulig å styre veksten næringsmessig og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk vekst kan komme både fra privat og offentlig sektor, og det kan komme både fra konkurranseutsatt og skjermet sektor.

Investeringer i offentlig eiet realkapital som sykehus og transportnett vil øke veksten både i offentlig og privat verdiskapning. Disse medlemmer mener at Regjeringen lar den offentlige realkapitalen og dermed det offentlige tjenestetilbudet forvitre. Det må investeres mer i offentlig sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting og privatisering vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen, og kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvaret for finansieringen og kvalitetssikringen av tjenestene.

Økt økonomisk vekst kan også medføre at styrkeforholdet mellom de forskjellige næringene endres, f.eks. ved at såkalt skjermet sektor vokser mer enn tradisjonell konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer vil ikke bruke finanspolitikken til å forhindre en slik utvikling, fordi det også vil medføre generelt lavere økonomisk vekst.

Disse medlemmer mener det er en inngrodd oppfatning i det etablerte politiske og økonomiske miljø som går på at økt økonomisk vekst vil føre til økt inflasjon. Disse medlemmer tar avstand fra denne oppfatningen. Det er ikke belegg for en påstand om at økt vekst vil føre til økt inflasjon.

Etter disse medlemmers oppfatninger inflasjon et monetært fenomen, og skyldes at tilbudet av penger, som blir kontrollert av Norges Bank, vokser hurtigere enn etterspørselen etter penger. Etterspørselen etter penger- hvor mye husholdninger og bedrifter ønsker å plassere av sin formue i likvide midler- avhenger bl.a. av den økonomiske veksten. Økt økonomisk vekst vil medføre økt etterspørsel etter penger. For gitt tilbud av penger, som blir bestemt av Norges Bank, vil dette medføre lavere inflasjon. Fremskrittspartiets økonomiske opplegg vil således i seg selv medføre lavere inflasjon og derfor lavere nominell rente.

Disse medlemmer mener Regjeringens forslag til statsbudsjett legger opp til en enorm statlig finansiell sparing. Sparingen skal i all hovedsak, gjennom oljefondet, plasseres i utlandet. Oljefondet forventes i følge nasjonalbudsjettet å øke med 192,2 mrd. kroner i 2001. Dette utgjør 78,3 pst. av samlet forventet sparing i Norge i 2001.

Disse medlemmer viser til at oljefondets andel av den samlede forventede sparing er formidabel. Enda mer interessant for å illustrere ansvarligheten i å bruke mer av oljerikdommen, er det å se på om bruken av oljepenger i dag tapper ut engangsnaturressurser, fremfor å spare eller omplassere formuen som ligger bundet i naturressursene.

Disse medlemmer erkjenner at en del av oljeinntektene - den såkalte oljerenten - i prinsippet er uttapping av ikke-fornybare ressurser, og at vi som nasjon, for å sikre den økonomiske utviklingen på lang sikt, ikke kan la forbruket følge de årlige svingninger i oljerenten. Disse medlemmer erkjenner også at offentlig finansiell sparing vil være nødvendig for å dekke forpliktelser det offentlige har med hensyn til fremtidige overføringer, overføringer som forventes å øke når oljerenten reduseres.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen har beregnet totalformuen fra olje til pr. 1. januar 2001 til å være 2 050 mrd. kroner i 2001-kroner. Dette er basert på anslagene for oljepriser og petroleumsproduksjon, samt en realrente på 4 pst. Statens andel av formuen, definert som statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, anslås til 1 870 mrd. kroner (2001-kroner). Petroleumsformuen gir grunnlag for permanentinntekt eller langsiktig årlig avkastning på ca. 75 mrd. kroner (statens andel i 2001). I Nasjonalbudsjettet side 71 skriver Regjeringen følgende:

"De årlige inntektene fra petroleumsvirksomheten er ikke inntekter i vanlig forstand, men er i realiteten en omplassering av olje- og gassressurser til finansiell formue i utlandet. Dette synliggjøres ved at nedbyggingen av olje- og gassreservene motsvares av oppsparing i Statens Petroleumsfond."

Videre skriver Regjeringen følgende på side 91:

"Et bedre mål for statens langsiktige petroleumsinntekter er permanentinntekten, definert som den årlige realavkastningen på petroleumsformuen."

Permanentinntekten er dermed Regjeringens mål på hvor mye som kan brukes av oljeinntektene uten at grunnlaget for fremtidig bruk av oljeinntektene svekkes.

Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at oljerenten, ikke de samlede oljeinntektene, vil være et godt mål på uttømming av ressurser i oljesektoren. Øvrige oljeinntekter, som skyldes at det brukes realkapital og arbeidskraft i oljesektoren, er fullt ut sammenlignbare med øvrig verdiskapning i Norge og kan i prinsippet forbrukes uten at grunnlaget for fremtidig verdiskapning reduseres. Det samme gjelder den årlige avkastningen på oljefondet.

Disse medlemmer vil påpeke at langsiktig ansvarlighet i finanspolitikken først og fremst dreier seg om å øke samlet verdiskapning. Sparing av oljeinntekter har ikke noen verdi i seg selv. Poenget er at vi sørger for størst mulig verdiskapning nå og i fremtiden. Grunnlaget for vekst i verdiskapning legges gjennom ansvarlig investering i ulike former for formue som gir avkastning, og ved å legge til rette rammevilkårene slik at ressursene blir brukt best mulig.

Omplassering av oljeformuen i annen formue er ikke det samme som omplassering av oljeformuen i statlig eiet utenlandsk finansiell formue. Statlig innenlands finansiell formue, investering i offentlig realkapital og økt investering i privat realkapital og i menneskelig kapital (utdanning) er likestilt med plassering av oljerenten i utlandet med hensyn til forsvarlig formuesforvaltning.

Sparing i utlandet vil gi avkastning, og denne avkastningen vil kunne føre til at samlet verdiskapning i fremtiden blir høyere enn BNP. Men det er viktig å være klar over at det kan være et negativt samspill mellom statlig sparing i utlandet og veksten i BNP. Hvis den statlige sparingen medfører en lavere vekstrate i BNP enn vi kunne hatt ved et lavere nivå på statens budsjettoverskudd, vil det medføre at samlet verdiskapning blir lavere enn hva vi kunne hatt med et lavere nivå på den statlige sparingen i utlandet. Vi kan spare oss til fant! Selv en meget liten økning i årlig vekstrate i BNP vil lett kompensere for den avkastningen som oljefondet vil gi.

På bakgrunn av disse forhold tar disse medlemmer sterk avstand fra grunnløse påstander om at økt bruk av oljepenger, i betydning redusert statlig sparing i utenlandsk finansiell formue, er uansvarlig finanspolitikk. Ansvarlig finanspolitikk legger til rette for økt vekst, og sikrer samtidig fremtidige statlige finansielle forpliktelser. Økt vekst vil i seg selv gi staten finansielt handlingsrom i fremtiden.

Etter disse medlemmers oppfatning bør store deler av oljeformuen brukes til å fondsbasere pensjonssystemet. Dette vil redusere risikoen knyttet til at det er budsjettprosessen som bestemmer hvor mye av oljeinntektene som hvert år havner i fondet og ikke minst risikoen befolkningen står overfor hva gjelder retten til utbetalt pensjon. Staten bør dermed overføre verdier til befolkningen og samtidig fondsbasere pensjonsutgiftene.

Driftsoverskuddet, altså hva Norge sparer i utlandet (samlet nasjonal inntekt i perioden - samlet forbruk og samlet investering i Norge i samme periode) - når stadig nye rekorder. For første halvår 2000 har Norge spart 79 mrd. kroner i utlandet. Dette betyr at samlet innenlandsk etterspørsel (forbruk + investering) var 79 mrd. kroner mindre enn samlet inntekt. Etterspørselen er med andre ord svært mye mindre enn nasjonens inntekt.

En økning i samlet innenlandsk etterspørsel vil føre til mindre sparing i utlandet. Med hensyn til bruk av varer og tjenester vil dette ha medføre økt import og/eller redusert eksport, det vil si redusert driftsoverskudd.

Disse medlemmer mener det ikke er noe grunnlag for å hevde at en reduksjon av sparingen i utlandet vil medføre økt inflasjon, og derfor heller ikke for å hevde at økt etterspørsel vil medføre økt rente. En omlegging av finanspolitikken vil bety økt bruk av inntekt, ikke økt bruk av penger- i betydningen en oppblåsing av pengemengden.

Som nasjon har vi allerede inntekten. Spørsmålet er hvor mye vi skal benytte til forbruk og investering i Norge og hvor mye vi skal salte ned i utlandet.

Disse medlemmer mener at strukturpolitikken tillegges altfor liten vekt i den økonomiske politikken. Finanspolitikk er i høyeste grad strukturpolitikk. Nivået på skattesatser, avgiftssatser, støtteordninger osv., påvirker folks adferd med hensyn til sparing, arbeid og investering, og dermed utviklingen i økonomiens tilbudsside. Dette tas det generelt for lite hensyn til i budsjettet. Regjeringen forholder seg altfor passivt til økonomiens langsiktige vekstrate. Selv en liten økning i årlig vekstrate vil få enorm betydning for fremtidig levestandard.

Disse medlemmer vil, i tillegg til skatte- og avgiftsforslag, fremme forslag om en rekke strukturtiltak.

Disse medlemmer viser for øvrig til den inngåtte budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre og vår omtale av denne under kap. 3.1.2.1.2 i denne innstilling.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyres budsjettforslag for 2001 angir et klart alternativ til de øvrige partienes politikk. Høyre har inntatt et krystallklart standpunkt om å bevare og videreutvikle konkurranseutsatt næringsliv - over hele landet. Et sterkt næringsliv er grunnlaget for de offentlige velferdstjenestene. Når landene rundt oss senker skattene for å styrke næringslivet, kan ikke vi gå i motsatt retning. Derfor foreslår Høyre i statsbudsjettet for 2001 skatte- og avgiftslettelser på 20,1 mrd. kroner, sammenlignet med regjeringen Stoltenbergs forslag. Høyre går imot alle Regjeringens næringsfiendtlige forslag om skatte- og avgiftsøkninger. Samtidig forsterker Høyre lettelsene i drivstoffavgiftene og alkoholavgiftene, og foreslår betydelige skatte- og avgiftslettelser på andre områder. Med Høyres skatte- og avgiftsopplegg vil alle få beholde mer av egen inntekt.

Disse medlemmer foreslår samtidig å styrke den offentlige satsingen på sentrale områder. Høyre foreslår mer til veiinvesteringer, mer til utdanning og forskning, et ekstraordinært løft for å oppfylle behandlingsgarantien ved å kjøpe sykehusoperasjoner i utlandet, samt mer til forsvaret. Videre går Høyre inn for en styrking av barnefamilienes økonomi, bl.a. gjennom barnetrygden og tilskuddet til barnehagene.

Disse medlemmer viser til at Høyres alternative statsbudsjett har samme stramhet som Regjeringens forslag, målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Innenfor denne rammen innebærer Høyres budsjettforslag en reell, underliggende utgiftsvekst på -1 pst., mot Regjeringens forslag på +2,5 pst. Dette oppnås ved at Høyre foreslår å redusere de offentlige utgiftene i 2001 med 16 mrd. kroner, som brukes til å gi skattelettelser med bokført virkning for 2001 av samme omfang. Den samlete skattelettelsen i Høyres alternativ er 20,1 mrd. kroner. Statistisk Sentralbyrå har beregnet virkningene av Høyres budsjettalternativ. Beregningene viser at Høyres budsjettforslag som kombinerer avgiftslettelser med et nøytralt finanspolitisk opplegg, gir markert lavere prisvekst enn Regjeringens budsjettforslag, både på kort og lang sikt. Redusert inflasjonstakt bidrar samtidig til å redusere rentenivået. Industriens konkurranseevne styrkes som følge av lavere nominell lønnsvekst. Til tross for redusert nominell lønnsvekst sørger prisnedgangen for at reallønnen øker sammenlignet med Regjeringens opplegg. Både sysselsetting og arbeidstilbud øker noe, mens ledigheten holder seg om lag uendret. Høyres budsjettforslag gir om lag uendret aktivitetsnivå i norsk økonomi i 2001, men høyere vekst i årene etter.

Disse medlemmer legger stor vekt på endringer som vil gi en mer velfungerende økonomi, og som dermed vil legge grunnlag for økt velferd og verdiskaping. Arbeidskraft er den største knapphetsfaktoren i Norge i dag. Høyres tiltakspakke for å bedre tilgangen på arbeidskraft er derfor særlig viktig. Sammen med omorganisering, konkurranseutsetting, privatisering og deregulering vil dette føre til økt velferd i det norske samfunnet i årene som kommer.

Samtidig legger disse medlemmer vekt på at det er viktig å føre en finanspolitikk som kan bidra til lavere rente. I dag er det unge i etableringsfasen og andre med store lån som betaler regningen for manglende evne eller vilje til prioritering i finanspolitikken. Høyre går inn for lavere bevilgninger til offentlig tiltak som ikke har høy prioritet, reduserte bevilgninger til offentlig forvaltning som en konsekvens av, og som en spore til, effektivisering. Samtidig foreslår Høyre å innføre egenandel i sykelønnsordningen og å stramme inn regelverket for uføretrygding og AFP. Disse tiltakene er helt nødvendige for å bedre tilgangen på arbeidskraft og dermed legge til rette for høyere vekst i norsk økonomi. Samtidig innebærer den kraftige veksten i sykefravær og uføretrygding en stor belastning for statens utgifter, som det er nødvendig å få kontroll over.

Disse medlemmer mener arbeiderpartiregjeringens forslag til statsbudsjett representerer et alvorlig feilgrep i den økonomiske politikken. Regjeringens forslag går i feil retning i nærings- og skattepolitikken og mangler helt nødvendige grep for å øke produktiviteten i Norge, både i privat og offentlig sektor.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens forslag til statsbudsjett setter en endelig sluttstrek for den brede politiske enighet det har vært om hovedretningen for næringspolitikken; å ta vare på og videreutvikle næringslivet. Forslaget om konjunkturavgift vil bidra til å redusere konkurranseutsatt næringsliv, og begrunnes med at det skal gis rom for vekst i offentlig sektor. Forslaget om utbytteskatt bryter med forliket om skattereformen fra 1992, og innebærer at de som satser sine penger på næringsvirksomhet skal ha høyere skatt enn de som passivt plasserer pengene i banken. Forslagene om innstramminger i delingsmodellen vil særlig ramme de aktive eierne i små og mellomstore bedrifter, og dermed hindre fremveksten av ny næringsvirksomhet. Arbeiderpartiet og regjeringen Stoltenberg har tatt et klart valg; fortsette den kraftige ekspansjonen av offentlig sektor, og et like klart valg om å bygge ned næringslivet.

Disse medlemmer er bekymret over at regjeringen Stoltenberg ikke evner å ta tak i den utfordringen det er å reformere offentlig sektor, for å gjøre den mer effektiv, brukerorientert og rettet inn mot å levere tjenester av høy kvalitet til rett tid. Spede tilløp til endringer er møtt med massive protester i eget parti. Det konkrete resultatet så langt er et statsbudsjett som skal overbevise fornyelsesmotstanderne i Arbeiderpartiet om at 70-talls-sosialismen fortsatt lever. Dette har regjeringen Stoltenberg lykkes med!

Disse medlemmer avviser at den eneste løsningen på problemene i offentlig sektor er å pøse ut enda mer penger og fortsette den kraftige veksten. Det hevdes at vi står overfor offentlig fattigdom. Dette er en feilaktig oppfatning. Problemet er snarere manglende vilje til effektivisering, avbyråkratisering og konkurranseutsetting i offentlig sektor. Det fører til at det blir mindre ressurser til vedlikehold av skoler, veier, helse og eldreomsorg. Norge har flest leger pr. innbygger i Europa, men likevel legemangel. Ingen land i OECD-området bruker så mye penger pr. elev som Norge. Likevel har vi en skole som ikke er god nok. Da er det ikke bare mangelen på ressurser det står på, men vilje til omstilling og nytenkning. Det er et åpenbart potensiale for å få langt flere og bedre tjenester ut av hver skattekrone som brukes til offentlig virksomhet. Derfor kombinerer Høyre økt satsing på offentlige kjerneoppgaver med reduserte bevilgninger til andre deler av offentlig sektor. Dette vil bidra til økt fokus på effektivisering i det offentlige.

Disse medlemmer vil forvalte petroleumsformuen slik at velstanden i Norge blir størst mulig - på kort og lang sikt. For disse medlemmer er det avgjørende å bruke oljemilliardene på en best mulig måte og på riktig tidspunkt. Variasjon i oljeprisene gir store utslag på statens samlede inntekter fra år til år. Dersom man lar kortsiktige svingninger i oljeprisen virke inn på offentlige utgifter og inntekter vil det føre til dramatiske og uholdbare svingninger i det offentlige velferdstilbudet og i rammevilkårene for den enkelte og næringslivet. En slik politikk vil også føre til økt ustabilitet i priser, lønninger, valutakurs og renter. Resultatet blir større uforutsigbarhet for den enkelte. For disse medlemmer er det derfor viktig at bruken av oljepengene ikke styres av kortsiktige svingninger i oljeprisen, enten oljeprisen går opp eller ned. Selv om oljeprisen nå er høy, og ligger over 30 dollar pr. fat, er det mindre enn 2 år siden oljeprisen ble notert til under 10 dollar pr. fat. Dette viser den grunnleggende usikkerheten som er knyttet til oljeinntektene.

Samtidig er det et faktum at produksjonen av olje og gass nå er på, eller svært nær, toppen. I tillegg er dollarkursen sterk. I årene og tiårene som kommer vil produksjonen, og dermed inntektene, falle. Også dette tilsier at de rekordhøye oljeinntektene vi nå ser, ikke kan være styrende for hva som er riktig bruk av oljepengene i et langsiktig perspektiv.

Det er bred enighet om at vesentlig økt bruk av oljepenger i dag vil føre til en nedbygging av konkurranseutsatt sektor, gjennom enda høyere rente, styrket kronekurs og/eller økt inflasjon. Disse medlemmer vil sterkt advare mot å bygge ned konkurranseutsatt næringsliv basert på mer eller mindre fromme ønsker om fremtidig oljepris. Her er det ikke rom for å feile. Det er langt vanskeligere å la internasjonalt konkurransedyktige bedrifter bygge seg opp enn det er å rive dem bort. Selv om utviklingen innenfor næringslivet uansett krever omstilling, og mange av fremtidens vinnerbedrifter sannsynligvis ikke finnes i dag, er det avgjørende å ta vare på den kompetansen som finnes i dagens konkurranseutsatte næringsliv. Det er denne kompetansen fremtidens næringsliv skal bygge videre på.

Høyere rente som følge av økt bruk av oljepenger i norsk økonomi vil ramme unge i etableringsfasen og bedrifter svært hardt. Disse medlemmer kan ikke slutte seg til en politikk der de som tåler det minst skal betale regningen for manglende evne til prioritering i finanspolitikken.

Disse medlemmer mener også at økte offentlige utgifter vil forhindre en helt nødvendig omstilling og effektivisering av offentlig sektor. På svært mange områder i det offentlige er ikke mangel på penger det grunnleggende problemet, men at ressursene ikke brukes på den beste og mest effektive måten. Disse medlemmer mener at utfordringene vi står overfor i helsesektoren og på andre områder kan løses uten at vi bygger ned konkurranseutsatt sektor gjennom høyere skatter eller økt bruk av oljepenger innenlands.

Samtidig er det bred enighet om at mangel på arbeidskraft er et av de største problemene i norsk økonomi i dag. Det hjelper ikke å bevilge mer penger til gode formål, hvis det ikke er mulig å ansette flere folk for pengene. Dette er situasjonen innenfor mange sektorer i dag. Økte bevilgninger vil i mange tilfeller derfor kun bidra til økt kostnadsvekst, uten nevneverdig effekt på tjenestetilbudet. Tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft, sammen med øvrige tiltak for å øke produktiviteten i samfunnet, vil dermed være en langt bedre måte å styrke også det offentlige tjenestetilbudet på.

Disse medlemmer legger også stor vekt på at petroleumsformuen forvaltes på vegne av fremtidige generasjoner. Dagens generasjoner har ingen rett til å bruke opp ressurser som også tilhører dem som kommer etter oss. Ifølge beregninger i Nasjonalbudsjettet 2001 har vi siden begynnelsen av oljealderen brukt til sammen 800 mrd. kroner av petroleumsinntektene, mens det ved utgangen av 2000 vil være avsatt om lag 385 mrd. kroner i Petroleumsfondet. Vi har dermed brukt langt mer av oljeinntektene enn vi har spart.

Beregninger viser også at generasjonsregnskapet for 2001 vil være omtrent i balanse. Dette innebærer grovt sett at en kan videreføre dagens offentlige sektor og tjenestetilbud uten å øke skattene for fremtidige generasjoner. Selv om slike beregninger åpenbart er usikre, trekker også dette i retning av at det ikke er riktig å bruke mer av petroleumsinntektene i budsjettet for 2001.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at dagens Norge er mulighetens samfunn. Den økonomiske situasjonen er svært god. Sammenhengende økonomisk vekst siden tidlig på 1990-tallet, svært høy oljepris og lav arbeidsledighet innebærer at det store flertallet av Norges befolkning har en svært god levestandard. Nordmenn har det bedre i dag enn noen har hatt det før dem gjennom historien, og langt bedre enn de fleste av klodens øvrige innbyggere. Dette medlem understreker at landet trenger en økonomisk politikk som tar sikte på å gjøre Norge til et foregangsland i forhold til rettferdig fordeling og miljø, samtidig som vi legger til rette for bærekraftig verdiskapning og fortsatt høy sysselsetting.

Dette medlem vil samtidig rette oppmerksomheten mot at forskjellene mellom folk i Norge øker. I Norge finnes det 70 000 barn som lever i fattigdom. Dette kan ikke aksepteres i et av verdens rikeste land. I den fattigste delen av verden er utfordringene enorme. Spørsmålet om en mer rettferdig fordeling av godene, både i Norge og globalt, er derfor den sentrale utfordringen i norsk politikk, og bør være det styrende prinsippet for landets finanspolitikk.

Dette medlem vil først og fremst peke på fem hovedområder der dette handlingrommet bør brukes:

1. Fra svart oljeøkonomi til grønn kunnskapsindustri

Menneskelig kapital er vårt næringslivs største konkurransefortrinn. Dette medlem vil gi skole- og utdanningssystemet ressurser som gjør dem i stand til å utvikle våre barn og ungdommer til å bli kreative og produktive bidragsytere i morgendagens kunnskapssamfunn. Dette er en plassering av oljeformuen som vil gi langt større avkastning enn verdens børser.

2. Miljøpolitikk for et nytt årtusen

Dette medlem har utformet et alternativ som betyr reinere luft, reinere vann og fortsatt troverdighet for miljønasjonen Norge. Konkret vil dette medlem bytte ut reduserte drivstoffavgifter og gasskraftverk med styrket kollektivtransport og satsing på alternativ energi.

3. Norge trenger arbeidskraft

Mangel på arbeidskraft truer med å kvele velferd og økonomisk utvikling. Dette medlem presenterer en sysselsettingspakke som vil gjøre det lettere for trygdede å gå over i arbeid, samtidig som vi tør å si at enkelte formål er viktigere enn andre. Halvert verneplikt og byggestopp for kjøpesentre skal frigjøre hender for oppgaver for eksempel i velferdsstaten.

4. Vi har råd til solidaritet

Når Norges største problem er å unngå å bruke for mye oljepenger, understreker dette medlem at vi har råd til å la en del av vår rikdom komme verdens fattige til gode. Dette medlem foreslår å investere 5 mrd. kroner av oljefondet i verdens fattigste land, for å gi disse en sjanse til å bygge opp et eget næringsliv. Dette medlem foreslår også en generell styrking av norsk bistandspolitikk.

5. 70 000 fattige barn er en skam

Dette medlem presenterer en tiltaksplan som tar tak i de grunnleggende forhold som gjør at 70 000 barn lever i fattigdom i verdens rikeste land. Dette handler om å benytte de gode tidene til å få folk over fra trygd til arbeid, om å gi hjelperne innenfor det offentlige de ressursene som skal til for å gi reell hjelp, og om bolig, barnehager og en fungerende velferdsstat.

Dette medlem understreker at et annet fokus i pengepolitikken kunne gjort det mulig å føre en mer ekspansiv finanspolitikk, med en raskere oppnåelse av for eksempel viktige fordelingspolitiske mål. Med dagens pengepolitikk som styres ut fra målet om å holde inflasjonen lav, vil en ekspansiv finanspolitikk skape press mot økt rente. Dette medlem tar derfor sikte på et i hovedsak nøytralt budsjett, der vi tar sikte på en omfordeling av samfunnets ressurser fra de som tar del i overflodssamfunnet, til dem som virkelig trenger det - i Norge og i verden rundt oss.

Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen har som målsetning for sin økonomiske politikk at en har full sysselsetting og rammevilkår som gjør det mulig å opprettholde den spredte bosetningen vi i dag har, og at skatte- og avgiftsnivået i Norge ikke avviker for mye i forhold til våre handelspartnere.

Dette medlem mener også at den økonomiske politikken bør styres mer i retning av å gi kompenserende tiltak til de som velger å investere og bosette seg i Distrikts-Norge. Dette ville også ha kommet byene til gode ved at presset i boligmarkedet hadde blitt mindre og prispresset ikke så sterkt som det er i Oslo i dag.

Det viser seg ofte at tiltak og avgifter som er ment å skulle minske presset i økonomien i pressområdene omkring Oslo, også fører til mindre etterspørsel i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor at det er større grunn til å differensiere de økonomiske tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.

Dette medlem mener at det i dagens situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, om en hadde differensiert bedre i forhold til hvor i landet den økonomiske virkningen hadde gjort seg utslag.

2.2 Kommuneforvaltningens økonomi

2.2.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2000-2001)

Den reelle veksten i kommunesektorens inntekter fra 1999 til 2000 anslås nå til om lag 2 pst., eller vel 4 mrd. kroner. Dette er om lag 600 mill. kroner høyere enn anslått i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2001, jf. omtale i avsnitt 3.3. I kommuneøkonomiproposisjonen ble det varslet en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter fra 2000 til 2001 på om lag 1I-2 pst., tilsvarende om lag 3,5-4 mrd. kroner. Det ble presisert at veksten var regnet fra det nivået på kommunesektorens inntekter i 2000 som var lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett.

De samlede inntektene til kommunene foreslås økt reelt med om lag 5 mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2000 slik det ble anslått i kommuneøkonomiproposisjonen. Regnet i forhold til anslag på regnskap for 2000 er den reelle veksten i de samlede inntektene vel 4 mrd. kroner, eller vel 1I pst. Opplegget innebærer ellers at kommunesektoren kompenseres for kostnadene forbundet med ny arbeidstidsavtale for lærerne og utvidet ferie med i alt 1,5 mrd. kroner i 2000 og 3,4 mrd. kroner i 2001. Regjeringen legger til grunn et effektiviseringspotensial knyttet til den nye arbeidstidsavtalen for lærerne og utvidelsen av ferien på minst 0,5 mrd. kroner. Dette gir grunnlag for en aktivitetsvekst og/eller finansiell styrking utover det inntektsrammene isolert sett tilsier.

Den reelle veksten i kommunenes frie inntekter fra 2000 til 2001 anslås til om lag 1,6 mrd. kroner. I tillegg kommer effektiviseringsgevinster knyttet til ny arbeidstidsavtale for lærerne og utvidelse av ferien. Veksten i de frie inntektene er klart høyere enn gjennomsnittet for de siste årene. Hovedsatsingen ellers er knyttet til eldreplanen, samt de øvrige handlingsplanene på helseområdet.

Det er i avsnitt 3.3 i meldingen gjort nærmere rede for utviklingen i kommuneforvaltningens økonomi og opplegget for 2001.

2.2.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker å styrke demokratiet gjennom å gi kommunene økt selvstyre. Disse medlemmer viser videre til at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjonen. Derfor må kommuner og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør dem i stand til å tilby de tjenestene befolkningen har behov for. Disse medlemmer mener at Regjeringens økonomiske opplegg overfor kommunesektoren legger til rette for dette.

Disse medlemmer vil peke på at inntektene til kommunesektoren med Regjeringens opplegg reelt sett vil øke med 5 mrd. kroner i forhold til utgangspunktet i kommuneøkonomiproposisjonen, og det er 1 til 1,5 mrd. kroner mer enn det ble lagt opp til i proposisjonen. Regjeringen foreslår i tillegg å gi kommunene full kompensasjon for utvidet ferie og ny arbeidstidsavtale for lærere, til sammen om lag 3,4 mrd. kroner.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i sitt budsjettforslag innlemmer øremerkede tilskudd tilsvarende 1,1 mrd. kroner i rammetilskuddet. Innlemmingen bidrar til å øke andelen frie inntekter av kommunes samlede inntekter. Det er et viktig bidrag til å øke det kommunale selvstyre og redusere statlig detaljstyring av kommunene.

Disse medlemmer vil understreke at budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre innebærer en fortsatt høy prioritering av kommunesektoren. Kommunesektorens inntekter er om lag slik Regjeringen foreslo når reduserte kostnader som følge av at konjunkturavgiften faller bort og av at det ikke innføres merverdiavgift på kollektivtransport sees sammen med bortfall av kompensasjonen for disse økte kostnadene. Disse medlemmer viser for øvrig til at budsjettavtalen innebærer noen endringer i øremerkede tilskudd til kommunesektoren, bl.a. økte tilskudd til kulturhus, psykiatri og kulturminner.

Disse medlemmer vil peke på at det i budsjettavtalen er forutsatt at kommunesektoren skal kompenseres for økte utgifter til barne- og etterlattepensjoner. Kommunenes Sentralforbund har anslått at størrelsen på disse pensjonsinnbetalingene vil være 1,25 mrd. kroner. Det er imidlertid usikkerhet knyttet til hvor store de faktiske innbetalingene vil bli. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen må komme tilbake til Stortinget med forslag til bevilgning på inntil 1,25 mrd. når dette er avklart, og viser til forslag under avsnitt 3.2.19.2.1 Rammetilskudd til kommunesektoren.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil vise til de mange henvendelser som er kommet fra kommuner og fylkeskommuner i høst og som forteller om en svært vanskelig økonomisk situasjon. Mange er tvunget til å foreta nedskjæringer og reduksjon i tjenestetilbudet for å kunne lage et budsjett i balanse.

Disse medlemmer vil understreke at kommuner og fylkeskommuner er ansvarlig for det grunnleggende tjenestetilbudet i folks hverdag. Kvaliteten på dette tjenestetilbudet vil bl.a. være avgjørende for hva slags oppvekstvilkår som gis barn og ungdom og hvordan pleietrengende og syke som trenger omsorg blir tatt hånd om.

Svært mange oppgaver og nye reformer er pålagt kommunesektoren de siste årene. Når vedtakene om nye reformer er fattet i Stortinget, har det ligget som en forutsetning at det skulle følge tilstrekkelig penger med. I ettertid viser det seg at dette ikke er tilfelle, og det viser seg at flere reformer er sterkt underfinansiert. Dette skyldes at gjennomføringen ofte er blitt dyrere enn forutsatt og at kommuner og fylkeskommuner ikke har vært i stand til å effektivisere den øvrige drift i den utstrekning som Stortinget har forventet. Manglende prisomregning av de øremerkede tilskuddene gjennom flere år har også bidratt til å forverre den økonomiske situasjonen.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det er behov for å øke inntektsrammene til kommunesektoren. Budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet er et skritt i riktig retning og innebærer en økning av inntektsrammene med 1 1/4 mrd. kroner. Denne inntektsøkningen refererer seg til de økte utgiftene som kommuner og fylkeskommuner har til fondsavsetning i 2001 som en engangsavsetning som følge av vedtak fattet i Stortinget om endringer i barne- og etterlattepensjon. Økningen i vertskommunetilskuddet, økte bevilgninger til psykiatriplanen, økte tilskudd til godkjente opptreningsinstitusjoner og økning av tilskuddene til forebygging og behandling på rusfeltet bidrar også til å sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å bedre tjenestetilbudet. Økning i bevilgningene til Kirkelig Fellesråd vil også avlaste de kommunale budsjettene.

Disse medlemmer viser til at gjelden i kommunesektoren anslås til å være om lag 95 mrd. kroner ved utgangen av 2001. Da er fordringer knyttet til aksjer og andeler i kommuneforetak og utlån til kommuneforetak holdt utenom. Tar en hensyn til disse fordringene, er nettogjelden 67 mrd. kroner. Dette er tall som framkommer i det felles dokument som ble utarbeidet etter siste konsultasjonsmøte mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund i høst. Av denne totale gjelden tilhører ca. 80 pst. av denne primærkommunene og ca. 20 pst. fylkeskommunene.

Av 95 mrd. kroner knytter knapt 4 mrd. kroner seg til grunnskolereformen og 8-9 mrd. kroner til eldrereformen.

Disse medlemmer viser til rapport fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi oktober 2000 som sier følgende:

"Det er et mer bekymringsfullt utviklingstrekk at driftsresultatet er betydelig svekket, og særlig at fylkeskommunene samlet sett hadde negativt netto driftsresultat i 1999. Driftsresultatet påvirkes ikke av den løpende investeringsaktiviteten, men dagens høye investeringsnivå og gjeldsoppbygging kan vanskeliggjøre en vesentlig forbedring av netto driftsresultat i årene framover. Dette fordi nyinvesteringene vil kreve økte driftsutgifter og fordi høyere kostnadsnivå enn forutsatt innebærer at økte utgifter til renter og avdrag ikke vil bli kompensert fullt ut."

På denne bakgrunn mener disse medlemmer at det må vurderes tiltak som kan redusere gjeldsbelastningen for kommunesektoren. En ordning med gjeldssanering må utformes slik at den oppfattes som rettferdig. Den må være objektiv, slik at den ikke premierer kommuner og fylkeskommuner med høy gjeld framfor kommuner og fylkeskommuner som har drevet stram økonomistyring. Disse medlemmerviser for øvrig til budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet hvor det framgår at Regjeringen skal komme tilbake i kommuneøkonomiproposisjonen for 2002 med en gjennomgang og drøfting av gjeldssituasjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet primært ønsker en annen ansvarsfordeling mellom staten og kommunene, slik at staten har det direkte økonomiske ansvaret for de viktigste oppgavene som helse, omsorg og skole, gjennom en stykkprisfinansiering, og at kommunene ellers skal kunne disponere sin inntekter fritt. Det er i dag betydelige skjevheter og urettferdigheter i overføringene fra staten til kommunene, både gjennom Nord-Norge tilskuddet, regionaltilskuddet og skjønnstilskuddet. Dette er tilskudd som ikke bygger på objektive kriterier, men på politisk synsing, og som fører til store ulikheter i kommunenes muligheter til å gi sine innbyggere et godt tilbud på de viktigste områdene. F.eks. var gjennomsnittsinntekten i Østfold-kommunene i 1999 på 18 192 kroner pr. innbygger, mens den i Finnmark var 27 946 kroner. Disse medlemmer ønsker at statlige overføringer til kommunene i størst mulig grad skal gis etter objektive kriterier. Det betyr at en betydelig større del av overføringene må skje over innbyggertilskuddet. Disse medlemmer ser det som positivt at Regjeringen nå legger opp til at skatteandelen økes, men stiller seg undrene til at når Regjeringen kommenterer realveksten i kommunenes inntekter er ikke befolkningsveksten på ca. 0,75 pst., som naturlig nok legger beslag på en betydelig del av vesten, nevnt.

Disse medlemmer vil også peke på nødvendigheten av å se nærmere på vekstkommunenes spesielle problemer, og ikke bare som til nå å konsentrere seg om fraflyttingskommunene. Dette, sammen med forhold knyttet til rus og andre sosiale problemer, bør utredes og vurdert lagt inn i kriteriesystemet.

Disse medlemmer viser for øvrig til merknader under de enkelte rammeområder når de gjelder enkeltelementer i kommuneopplegget.

Disse medlemmer viser for øvrig til den inngåtte budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre og vår omtale av denne under kapittel 3.1.2.1.2 i denne innstilling.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2001 følger opp forliket mellom Høyre og Arbeiderpartiet i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2001. Her ble Høyre og Arbeiderpartiet enige om å øke kommunesektorens reelle inntekter med 4,0 mrd. kroner eller 1,25 pst. Halvparten av denne veksten kommer som frie inntekter. I tillegg foreslår Regjeringen nå å øke inntektene med ytterligere 1 mrd. kroner for å kompensere for økte utgifter til innføring av den femte ferieuken og økte lønninger for lærerne.

Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag til inntektsramme for kommunesektoren. Når Høyre har et lavere beløp i rammeoverføringer enn Regjeringens forslag skyldes det følgende forhold:

• – Høyre øker den innsatsstyrte finansieringen fra 50 til 60 pst., det fører samtidig til at innbyggertilskuddet til fylkeskommunene reduseres med 2,5 mrd. kroner i forhold til forslaget fra Regjeringen.

• – Høyre øker statstilskuddet til barnehagene. Det gjør at overføringsbehovet til kommunene reduseres med 200 mill. kroner.

• – Høyres avvisning av å øke el-avgift og avgiften på fyringsolje bidrar til å redusere kommunesektorens behov for overføringer med omlag 80 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at omleggingene som Høyre fikk gjennomslag for ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen i vår, legger viktige føringer for kommuneøkonomiopplegget årene fremover og innebærer gjennomslag for omlegginger Høyre lenge har tatt til orde for.

Disse medlemmer understreker at det er viktig å redusere antallet øremerkede tilskudd og omgjøre disse til frie inntekter. I budsjettet for 2001 innebærer det at et betydelig antall øremerkede tilskudd blir omgjort til frie inntekter. Høyre vil arbeide for at flere øremerkede tilskudd blir omgjort til frie inntekter.

Disse medlemmer viser til at skatt utgjør om lag 44 pst. av kommunesektorens totale inntekter i 2000. I kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 fikk Høyre gjennomslag for at den skal økes til 46 pst. neste år. Dette bryter med den trenden vi har sett de siste årene, der forlik mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har ført til reduksjon av kommunenes skatteandel. Forslaget for 2001 innebærer en økning i skattøret med 1 pst. for kommunene og 0,45 pst. for fylkeskommunene i 2001. Dette er første skritt på veien mot Høyres mål om at over 50 pst. av kommunenes inntekter skal komme fra egne skatteinntekter. Høyre ønsker også at tapskompensasjonsordningen skal fases ut.

Disse medlemmer viser til at det i kommune­økonomiproposisjonen for 2001 var flertall for å arbeide med forbedringer i overføringssystemet til kommunesektoren med sikte på å oppnå større grad av objektivitet. Det skal arbeides med å endre inntektsutjevningen slik at utjevningen blir mer trinnvis jo nærmere inntektene når 100 pst. av gjennomsnittet. Videre skal det utredes om dagens system godt nok fanger opp problemene med spredt bosetning i fylkeskommunene. Det skal også utredes om vekstkommunene på grunn av høye kapitalutgifter har et utgiftsbehov som ikke fanges opp av overføringssystemet. Det skal samtidig vurderes om fraflyttingskommuner har tilsvarende problem.

Selv om det er klart at det er noen særlige utgiftsforhold som ligger til grunn for å ha regionaltilskudd, Nord-Norge-tilskudd og hovedstadstilskudd, så bør nivået og begrunnelsen for disse ordningene klarere utredes. Slik tilskuddene nå fremstår har de ingen klar målbar begrunnelse, men er enten et resultat av kompensasjon for en tidligere inntekt eller basert på politisk synsing. Det skal derfor utredes hvilke utgiftselementer Nord-Norge-, regional- og hovedstadstil-skuddet skal dekke og gis en faglig vurdering av om nivået på tilskuddene er riktige, og om kriteriene for hvem som får tilskuddene bør endres med bakgrunn i den faglige gjennomgangen.

Disse medlemmer vil understreke at det må arbeides videre for å øke objektiviteten i overføringssystemet for kommunesektoren. På denne bakgrunnen ønsker Høyre at forhold knyttet til rus og sosiale problemer blir utredet og lagt inn i kriteriesystemet. Høyre vil fremme forslag om dette ved behandlingen av Kommunaldepartementets budsjett for 2001.

Disse medlemmer vil peke på at kommunesektoren har muligheter til å øke produktiviteten ved å ta i bruk konkurranseutsetting i nye sektorer. Enkelte kommuner begynner nå å få erfaringer med å benytte konkurranseutsetting innen helse- og omsorgssektoren. Erfaringene viser at det er mulig å få langt mer helse og omsorg for de pengene man har til rådighet ved å ta i bruk konkurranseutsetting. Disse medlemmer advarer mot konjunkturavgiften utelukkende rammer privat virksomheter og dermed vil gjøre det vanskeligere å konkurranseutsette og effektivisere offentlige tjenester. Tilsvarende vil innføring av merverdiavgift på tjenester bidra til uheldige konkurransevridninger mellom offentlige og private tjenesteprodusenter dersom ordningen med momskompensasjon ikke samtidig utvides til de nye avgiftsområdene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at den generelle økonomiske situasjonen i kommuner og fylkeskommuner, som følge av Regjeringens opplegg for 2001, vil være meget stramt. De siste årene har kommunesektoren hatt svake driftsresultater og høye underskudd før lån. De høye underskuddene tilsier at kommunesektoren vil få økt gjeldsbelastning i årene som kommer. Samtidig har lave driftsresultater medført en reduksjon i finansielle reserver/fordringer, og dette vil gjøre det mer krevende for kommunen å dekke den økte rente og avdragsbelastningen. Foreløpige tall i rapport fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi oktober 2000, viser at tall fra 1999 foreløpig indikerer at reduserte driftsoverskudd forklarer 2/3 av økningen i underskuddet fra 1998 til 1999, mens investeringsutviklingen forklarer om lag 1/3 av økningen.Økingen i nettogjelden for årene 1999 til og med 2001 er anslått til vel 30 mrd. kroner, og Regjeringens opplegg vil ikke bidra til å gjøre denne situasjonen bedre.

Dette medlem vil peke på at alle mennesker skal ha lik tilgang til viktige velferdstjenester uavhengig av inntekt, sosial status eller bosted. Et godt og likeverdig velferdstilbud forutsetter en sterk offentlig sektor og en sterk kommuneøkonomi.

Kommuneøkonomien er viktigst for de som har minst, og skal disse få det bedre, må kommuneøkonomien være god og sikre at skolen er gratis, at barnehageplassen og skolefritidsordninger er trygg og billig, at fritidstilbud er gratis, og at kommunene kan yte en sosialhjelp som gjør det mulig å leve et normalt liv. Med stor statlig og privat rikdom blir den kommunale fattigdommen mer og mer synlig. Dette undergraver tilliten til det arbeidet kommunene utfører.

Dette medlem viser til at kommunene de siste årene har vært nødt til å legge ned velferdstilbud som skoler, fritidsaktiviteter, redusere bemanning i helse- og omsorgssektoren, øke foreldrebetalingen i barnehager og skolefritidsordninger osv., for å saldere budsjettene sine. Dette vil også være virkeligheten i 2001 om ikke overføringene økes. Det er derfor en prioritert oppgave for dette medlem å bedre kommuneøkonomien, slik at disse viktige velferdstjenestene blir opprettholdt og styrket. En økning i de frie midlene vil også sette kommunene i stand til å løse behovet for økt boligsatsing.

Dette medlem går inn for et opplegg for kommuneøkonomien som skal sikre:

• – En fremtidsrettet satsing på barn og unge, gjennom skole, barnehage og kultur.

• – Reduksjon av skatt på sjukdom og behov, lavere egenandel i helsevesenet og på foreldrebetalingen i skolefritidsordninger og barnehagene.

• – Bedre inntektsfordeling og mindre forskjeller mellom folk, ved å tilby kvalitet og økt tilgang på kommunale tjenester.

• – En økning i de frie inntektene i kommunesektoren slik at kommunen kan innrette sine tjenester mer i tråd med lokale behov og tilpasninger.

• – At kommunen er i stand til å bidra til økt boligbygging for unge og vanskeligstilte.

• – At kommunene får dekket sine utgifter til særlig ressurskrevende brukere.

Dette medlem vil understreke at situasjonen i norsk økonomi er sterk, og likevel øker skeivfordelingen mellom folk, og mellom offentlig og privat forbruk. Mange viktige samfunnsoppgaver går på sparebluss, mens flere av de tingene vi kunne ha klart oss med mindre av, båter, biler, luksushytter osv., har fått en sterk vekst. Vi ser også det private næringsliv er i stand til å tilby noen av sine tilsette adskillig mer i lønn enn kommuner og stat er. Forskjellen mellom folk øker i et stadig større tempo. Dette medlem er glad for at Regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett har tatt opp flere forslag fremmet av Sosialistisk Venstreparti tidligere, som vil bidra til bedre fordeling.

Dette medlem vil vise til at det i kommuneøkonomiproposisjonen for 2000 ble vist til at kommunesektorens del av arbeidsstyrken må, med samme nivå på tjenestene som i dag, ha en økning på i underkant av 1 prosentpoeng, og dersom en tar hensyn til vedtatte reformer, en økning på i underkant av 2 prosentpoeng fram til 2010. Dette tilsvarer ca. 85 000 årsverk. Dette er vesentlig mer enn makroøkonomiske fremskrivninger gir rom for, og det vil bli en hard konkurranse om arbeidskraft i årene som kommer. Dette medlem vil vise til at Regjeringen foreslår å innføre en konjunkturavgift for å dempe presset i arbeidsmarkedet og gi rom for økte bevilgninger til prioriterte utgiftsområder. Dette medlem vil understreke betydningen av å kompensere statlig og kommunal sektor for denne avgiften.

Dette medlem vil understreke at de frie inntektene i kommunesektoren må økes vesentlig. Dette medlem vil særlig peke på at kravet om egenandel knyttet til eldresatsingen har tvunget kommunene til å kutte på tilbudet til barn og unge. Øremerkede tilskudd til eldresatsingen og psykiatrireformen skal være uten en egenandel, og de øremerkede midlene skal også priskompenseres fullt ut. Dette medlem vil vise til et uttall appeller fra kommuner og fylkeskommuner landet rundt, som beskriver en svært dramatisk situasjon. Kommunene mangler frie inntekter for å løse ut de øremerkede tilskuddene. I flere år har manglende prisomregning, etterslep fra underfinansierte reformer og lønnsoppgjør, akkumulering av underskudd, mer øremerking, økt egenbetaling, salg av kommunale eiendommer og tapping av fond, ført til en svekket kommuneøkonomi. Rapporten fra Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi oktober 2000, påpeker at kommunenes faktiske utgifter til eldresatsingen synes å bli høyere enn det som ble lagt til grunn i statens kompensasjonsordning.

Dette medlem vil peke på at Sosialistisk Venstreparti har funnet rom for en øremerket bevilgning til de særlig ressurskrevende brukerne av kommunale tjenester. Dette tilskuddet er i dag lagt inn i skjønnspotten, men tilbudene til disse menneskene er fullstendig uegnet for utøvelse av skjønn. Dette er mennesker som er helt avhengig av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, og som ofte krever spesialisert personale. Verken brukernes behov eller behovet for stabilt og kvalifisert personell, kan sikres med dagens finansiering.

Dette medlem går inn for en rekke tiltak som vil styrke kommunenes evne til å gi gode tjenester til befolkningen. En viser til omtale under de enkelte rammeområdene. De viktigste forslagene er

Dette medlem vil vise til at selv om Regjeringens opplegg innebærer en vekst i de frie inntektene med 1 615 mill. kroner, så er disse langt på veg allerede oppspist av nye, statlige satsingsområder som fylkeskommunenes andel av den anslåtte vekst i innsatsstyrt finansiering og poliklinikkbehandlinger, oppfyllelse av retten til videregående opplæring for voksne, barnehagesatsing og demografisk utvikling i grunnskolen. Fellesdokumentet fra konsultasjonsmøtet mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund 16. oktober 2000, viser dette. I tabellen side 17 vises realvekst i frie inntekter, underliggende utgiftskomponenter og fastlagte effektiviseringsmuligheter. Summen kommunene og fylkeskommunene har til disposisjon til andre formål er da henholdsvis 330 mill. kroner for kommunene og 560 mill. kroner for fylkeskommunene. Dette medlem vil også peke på at endringer i kommunale tariffavtaler medfører at pensjonsytelsene for en del grupper i kommunesektoren blir høyere. Endringene medfører også at flere ytelser blir omfattet av krav om fondsoppbygging. Endringene er bl.a. knyttet til endringer i etterlattepensjoner og fjerning av knekkpunkt på 8 G. Dette vil gi kommunesektoren økte pensjonsutgifter i 2001, og Kommunenes Sentralforbund anslår denne utgiften til netto 1,8 mrd. kroner.

Dette medlem vil derfor understreke at det ikke er grunnlag for å omtale en vekst i overføringene til kommunene neste år, men at det tvert imot er en inndraging av frie, disponible inntekter fra kommunesektoren, gjennom de utgifter som det ligger til grunn at kommunesektoren skal løse gjennom inntektsrammene gitt i statsbudsjettet.

Dette medlem vil vise til at rammetilskuddet blir økt i Sosialistisk Venstrepartis forslag til statsbudsjett med 2 923 mill. kroner, fordelt på 1 945 mill. kroner til kommunene og 978 mill. kroner til fylkeskommunene. Andre tilskudd øker med 1 719 mill. kroner. Det samlede opplegget i vårt budsjettforslag vil gi kommunesektoren en vesentlig økning i de frie inntektene, noe som vil gi kommunene rom til å opprettholde og styrke tjenestetilbudet, og vil gi kommunene i langt større grad anledning til selv å satse ut fra lokale prioriteringer av tjenestetilbud. Lokaldemokratiet må tas på alvor, og lokalpolitikerne våre vet best hvor skoen trykker.

Komiteen viser ellers til merknader under rammeområde 19 (Rammetilskudd til kommunesektoren), jf. avsnitt 3.2.19 i denne innstillingen. Komiteen viser også til merknader under rammeområde 19 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001), som er avgitt samtidig med denne innstillingen.

2.3 Penge- og valutapolitikken

2.3.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2000-2001)

Pengepolitikken utgjør en sentral del av den samlede økonomiske politikken. En pengepolitikk rettet inn mot stabilitet i kronekursen synliggjør den nære sammenhengen mellom lønnsvekst og konkurranseevne. Erfaringene tilsier at det er begrensninger i mulighetene til å styre kronekursen på kort sikt. Det er likevel viktig at pengepolitikken bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen. En balansert økonomisk utvikling med lav pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for å oppnå stabilitet i valutakursen over tid. De pengepolitiske virkemidlene må derfor innrettes slik at de, sammen med de øvrige virkemidlene i den økonomiske politikken, bidrar til å oppfylle denne forutsetningen. Norges Bank må med utgangspunkt i dette løpende vurdere hvor sterk virkemiddelbruk banken finner hensiktsmessig i lys av forholdene i valutamarkedet og situasjonen i norsk økonomi.

Norges Bank har så langt i år satt opp sine styringsrenter med 1H prosentpoeng. Norges Bank uttaler at tendensen i den økonomiske utviklingen og risikobildet slik banken nå ser det, gjør det like sannsynlig at neste endring i renten vil være en reduksjon som at det blir en økning.

Høyere renter avlaster i noen grad finanspolitikken i å stabilisere norsk økonomi. En bør imidlertid være varsom med å legge for store byrder på pengepolitikken. Over tid vil en særnorsk høy rente kunne føre til at den norske kronen styrkes. Dette vil svekke konkurranseutsatt sektor på samme måte som når lønnsveksten i Norge er høyere enn i utlandet. En slik politikk vil bryte med Solidaritetsalternativet og gjøre det vanskeligere å oppnå stabilitet i kronekursen. Et høyt rentenivå er også fordelingspolitisk uheldig. Uansett utgjør midlene som disponeres gjennom statsbudsjettet en så stor del av den samlede økonomien i Norge at det i praksis ikke er mulig å få en stabil økonomisk utvikling uten at budsjettpolitikken tar et hovedansvar.

Finansdepartementet ble i brev av 24. juli 2000 fra Norges Bank forelagt forslag til nye retningslinjer for forvaltningen av valutareservene. I henhold til sentralbankloven § 24 skal Norges Bank "plassere de offisielle valutareservene slik at de tjener den valutapolitikk som er fastlagt". Videre heter det at "Kongen (senere delegert til Finansdepartementet) kan gi forskrifter om plasseringen av de offisielle valutareserver". Denne forskriftshjemmelen er ikke blitt benyttet. Retningslinjene for plasseringen av valutareservene utformes av Norges Bank, og forelegges Finansdepartementet som en sak av særlig viktighet, jf. sentralbankloven § 2.

Norges Banks forslag til endringer i retningslinjene går bl.a. ut på at det åpnes for å investere en del av valutareservene i aksjer. Videre er det i brevet foreslått visse endringer i ansvarsfordelingen mellom Hovedstyret og sentralbanksjefen, samt enkelte endringer i retningslinjene for kredittrisiko og instrumentbruk i forvaltningen av valutareservene. Finansdepartementet har ikke merknader til forslaget.

Finansdepartementet deler Norges Banks vurderinger med hensyn på å investere deler av valutareservene i aksjer. Etter departementets vurdering vil plassering av deler av valutareservene i aksjer være i samsvar med sentralbankloven, jf. § 24 om kursnoteringer og forvaltningen av de offisielle valutareservene, og § 1 annet ledd om at banken kan sette i verk tiltak som er vanlige eller naturlige for en sentralbank.

Det er i avsnitt 3.4.2 i meldingen redegjort nærmere for behandlingen av forslaget.

Det er i avsnitt 3.4 i meldingen gjort nærmere rede for penge- og valutapolitikken.

2.3.2 Komiteens merknader

Komiteen har ingen merknader til endringene i retningslinjene for Norges Banks valutareserver.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til hovedomtalen av den økonomiske politikken under punkt 2.1, og slutter seg til omtalen av penge- og valutapolitikken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet har foreslått at Norges Bank får operativ uavhengighet av Finansdepartementet og at Norges Bank gis i oppdrag å holde inflasjonen på et lavt og stabilt nivå. Norges Bank som sentralbank har nødvendige og tilstrekkelige virkemidler til å kontrollere utviklingen i prisnivået innenfor et visst intervall. Disse medlemmer mener fortsatt at pengepolitikken må legges om til inflasjonsmål med en uavhengig sentralbank.

Siden 1999 har Norges Bank i praksis lagt om pengepolitikken. Før 1999 fokuserte banken direkte på kronens verdi i forhold til europeiske valutaer. Nå tolker banken sitt mandat slik at den skal holde inflasjonen mellom 0 og 2 pst. for dermed å gi sitt bidrag til at kronen er stabil målt i euro. Disse medlemmer mener at omleggingen av pengepolitikken må gjøres politisk og eksplisitt. Hensikten om at kronen på lang sikt skal vende tilbake til det såkalte kursleiet i forhold til euro, må også tas bort. Norges Bank har ikke virkemidler til både å sørge for lav og stabil inflasjon og samtidig sørge for at kronen etter hvert vender tilbake til kursleiet.

Disse medlemmer viser til at det kan oppstå situasjoner i økonomien, f.eks. ved omlegging til en mer vekstorientert finanspolitikk, hvor behov for en viss overflytting av ressurser fra tradisjonell konkurranseutsatt sektor til såkalt skjermet sektor, vil medføre at kronen må styrke seg på vedvarende basis overfor euro. Hvis Norges Bank i en slik situasjon skal drive kronen tilbake til kursleiet, vil det medføre økt inflasjon. Det er viktig at aktører i finansmarkedet og økonomien for øvrig er klar over at Norges Bank ikke under noen omstendigheter vil inflatere økonomien. Derfor er det viktig at mandatet for pengepolitikken eksplisitt legges om.

Disse medlemmer tar sterk avstand fra den tåkelegging av det pengepolitiske regimet som Regjeringen og de øvrige partiene står for. Dette er skadelig og svekker tilliten til pengepolitikken. Usikkerhet om pengepolitikken på lang sikt kan være en årsak til de relativt høye lange rentene i Norge i forhold til andre rike land.

Disse medlemmer vil også bemerke at heller ikke rentenivået blir bestemt av Norges Bank. I vår åpne økonomi, må vi tilpasse oss den realrenten som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet, av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk kan ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank kan styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke inflasjonsforventningene gjennom tilførselen av penger fra sentralbanken. Trygghet for at banken ikke vil inflatere økonomien, vil medføre at nominelt rentenivå synker ned mot internasjonal realrente.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjøre de nødvendige forskriftsmessige endringer slik at Norges Bank skal styre pengepolitikken etter et inflasjonsmål, samt fremme de lovendringsforslag i sentralbankloven som er nødvendig for å sikre Norges Bank operativ uavhengighet i forhold til Finansdepartementet."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker betydningen av politisk styring av pengepolitikken. Dette medlem ser med bekymring på den nye og mer uavhengige rollen som Norges Bank har fått lov til å utvikle under sin nåværende sentralbanksjef. Den økte vektleggingen av målet om å holde inflasjonen lav medfører at rentenivået i Norge blir høyere enn det trenger å være.

Slik dette medlem oppfatter den faglige ekspertise er det sannsynligvis riktig at man i en situasjon med sterkt press i økonomien til en viss grad må velge mellom økt rente eller økt inflasjon. Samtidig som dette medlem ser at høyere inflasjon enn våre handelspartnere kan være uheldig for konkurranseutsatt sektor, kan man ikke glemme de uheldige effektene av en høy rente. Dette rammer unge i etableringsfasen hardest, og vil ha en dårlig fordelingsprofil. Men det vil også gjøre lånefinansiering dyrere med uheldige konsekvenser for den ekspanderende delen av næringslivet. Økt fokus på lav inflasjon som styringsmål for pengepolitikken vil gi større variasjoner i valutakursen, noe som gir konkurranseutsatt sektor mer uforutsigbare rammevilkår.

I dagens situasjon der Norge har store overskudd i utenriksøkonomien, peker dette medlem på at det er større behov for arbeidskraft for å ta vare på barn, syke og gamle, enn for å skaffe enda mer utenlandsk kapital gjennom konkurranseutsatt sektor. En noe høyere inflasjon enn våre handelspartnere er en pris man kan godta for å nå dette målet. Forutsetningen for å få til dette er kontroll med pengepolitikken. Dette medlem går derfor inn for en presisering av valutaforskriften, der det gjøres klart at pengepolitikken skal innrettes med sikte på stabil valutakurs overfor våre viktigste handelspartneres valuta, ikke en lavest mulig inflasjon.

Dette medlem understreker at dette skal gjøres for å skape rom for vekst i offentlig sektor, men at det ikke betyr at det bør føres en løssluppen finanspolitikk.

Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen har som hovedmål for sin økonomiske politikk i de nærmeste årene at:

• – finanspolitikken blir ført slik at den sikrer en stabil utvikling av etterspørselen

• – pengepolitikken blir utnyttet aktivt for å hindra store valutafluktasjoner, slik at vi blir sikret full sysselsetting, spredt bosetting og en bærekraftig utnytting av naturressursene.

2.4 Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet

2.4.1 Statens petroleumsfond

2.4.1.1 Generelt

2.4.1.1.1 Sammendrag

Statens petroleumsfond hadde i første halvår 2000 en avkastning på 2,4 pst. når en måler avkastningen i utenlandsk valuta tilsvarende valutasammensetningen til fondets referanseportefølje. Den samlede markedsverdien til Statens petroleumsfond var ved utgangen av 2. kvartal 2000 304,6 mrd. kroner. Av dette var 121,8 mrd. kroner plassert i aksjer og 182,8 mrd. kroner plassert i obligasjoner og andre rentebærende verdipapirer.

Norges Bank har åpnet et kontor i London for å styrke arbeidet med kapitalforvaltningen, i første rekke aksjeforvaltningen. Kontoret skal være en base for oppfølging av eksterne tjenesteleverandører og for å innhente markedsinformasjon som grunnlag for bankens egen forvaltning. Londonkontoret skal ikke selv stå for handel med verdipapirer, da all aksjehandel og den tilhørende sentrale risikostyringen av forvaltningen skal foregå fra Norges Banks lokaler i Oslo.

Det er i meldingen redegjort nærmere for forvaltningen av fondet og for risikostyring i denne forbindelse.

Petroleumsfondet ble opprinnelig bare investert i de mest utviklede finansmarkedene. En valgte å benytte den anerkjente markedsindeksen MSCI World Index som utgangspunkt for å definere hvilke land fondet skulle investeres i, fordi indeksen er konstruert etter samme type kriterier som er relevante for Petroleumsfondet. Hellas var da regnet som et framvoksende marked. Landet har derfor til nå verken vært inkludert i investeringsuniverset for obligasjoner eller i referanseporteføljen for aksjer eller obligasjoner.

Hellas vil bli opptatt som medlem i Den økonomiske og monetære union (ØMU) fra og med 1. januar 2001. MSCI World Index har også annonsert at landet vil bli flyttet til indeksen for utviklede markeder 31. mai neste år. Greske obligasjoner inkluderes derfor nå i investeringsuniverset for Petroleumsfondet. For aksjer inkluderes Hellas blant de utviklede markedene, og ikke blant framvoksende markeder som tidligere. Finansdepartementet har på denne bakgrunn endret forskriften for forvaltningen av Statens petroleumsfond samme dag som denne meldingen legges fram. Hellas inkluderes i referanseindeksene både for obligasjoner og aksjer fra årsskiftet. Dette er i samsvar med Norges Banks tilråding.

I Nasjonalbudsjettet 2000 ble det åpnet for aksjeinvesteringer i syv framvoksende markeder: Brasil, Mexico, Hellas, Tyrkia, Taiwan, Thailand og Sør-Korea. Landene ble imidlertid ikke inkludert i fondets referanseportefølje, bl.a. fordi en trengte noe mer tid på å identifisere egnede indekser som kan inngå i referanseporteføljen. Spørsmålet om å investere i obligasjoner i framvoksende markeder har så langt ikke blitt vurdert, jf. omtale i Nasjonalbudsjettet 2000.

Norges Bank anbefaler å inkludere Brasil, Mexico, Tyrkia, Taiwan og Sør-Korea i referanseporteføljen. Banken mener at Thailand ikke bør inkluderes fordi markedet ifølge nye tall er mindre enn det som ble lagt til grunn tidligere. Transaksjonskostnadene vil dermed redusere avkastningen uforholdsmessig mye. Norges Bank anbefaler å inkludere de fem markedene i referanseporteføljen under sine respektive regioner med en andel som svarer til markedets størrelse.

Finansdepartementet er enig i Norges Banks vurdering.

2.4.1.1.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet tar dette til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre er enig i dagens prinsipper for forvaltning av dagens Petroleumsfond som legger til grunn en langsiktig målsetting, og støtter derfor nødvendigheten av at en betydelig del av oljeinntektene avsettes i Statens petroleumsfond.

Disse medlemmer viser til budsjettavtalen med Arbeiderpartiet om å utrede et utviklingsfond som kan brukes til nærmere bistandsformål i fattige utviklingsland.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sine respektive merknader og er, så lenge dagens system består, i hovedtrekk enig i gjeldende hovedprinsipper for forvaltning av Statens petroleumsfond. Men disse medlemmer vil likevel understreke betydningen av at fondets retningslinjer er av en slik karakter at forvaltningen i størst mulig grad skjer så forretningsmessig som mulig, og dermed legger et grunnlag for en best mulig avkastning.

Disse medlemmer har merket seg at Norges Bank "i noen grad" har startet egen aktiv aksjeforvaltning. Disse medlemmer mener at det ikke er hensiktsmessig at Norges Bank bruker ressurser på egen, aktiv forvaltning av aksjer, og at forvaltningen fortsatt bør baseres på å sette oppdragene ut på anbud.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjettet for 2001 vurdere spørsmålet om Norges Banks forvaltning av Statens petroleumsfond bør skje ved egen aktiv aksjeforvaltning, eller om forvaltningen fortsatt bør baseres på å sette oppdrag ut på anbud."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil for øvrig i utgangspunktet bruke store deler av petroleumsinntektene, som er plassert i Petroleumsfondet, til å etablere et fondsbasert system for folketrygden. Disse medlemmer viser til sine merknader under kap 2.4.2 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at den generelle, statlige sparingen i petroleumsfondet i stor grad bør gjøres om til privat sparing, gjennom en trygghetsreform av Folketrygden. Disse medlemmer mener at tilleggspensjonene som opptjenes fremover skal bli privat eiendom, ved at deler av trygde- og arbeidsgiveravgiften gjøre om til obligatoriske pensjonsinnskudd i private pensjonsfond. Den enkelte skal selv kunne bestemme hvem som skal forvalte pengene og hvordan de skal investeres. Staten skal fortsatt ha ansvar for å finansiere tilleggspensjonsopptjening basert på omsorgsforpliktelser og ved uførhet.

Et slikt system for fondering av pensjonene vil ha mange fordeler. Det vil gi bedre informasjon om fremtidige forpliktelser og dermed bidra til en forsvarlig langsiktig finanspolitikk. At den enkelte får eiendomsrett til midlene vil skape større interesse og forståelse for sparingen, enn når sparingen skjer i offentlig regi. En fondering av tilleggspensjonene i privat regi vil innebære endringer i pensjonsreglene som vil virke positivt på arbeidstilbudet. Tilgangen på privat kapital i samfunnet vil øke, og omleggingen vil i seg selv bidra til å styrke finansnæringen i Norge. Balansen mellom offentlig og privat sparing vil bedres.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om en reform av Folketrygden, slik at deler av trygde- og arbeidsgiveravgiften gjøres om til innskudd i private pensjonsfond. Pensjonsytelsene fra disse fondene skal komme i stedet for tilleggspensjonene fra Folketrygden."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Budsjett-innst. S. II (1998-1999), der dette medlem foreslo en ordning hvordan oljefondet kunne underlegges miljø- og etiske retningslinjer. Slike retningslinjer forefinnes i en rekke investeringsfond verden over, og er raskt voksende. Avkastningen av disse fondene er gjennomgående større enn andre sammenlignbare fond. Dette medlem vil understreke hvor viktig det er at oljefondet fremmer de standarder Norge ønsker på menneskerettigheter og miljøområdet, og hvor viktig signaleffekten vil være at en så betydelig investor som Petroleumsfondet fremmer slike standarder. Det finnes etter hvert internasjonale standarder som sikrer at bedrifter etterlever elementære etiske og miljømessige standarder. Det norske Veritas er blant de firmaer som overvåker og sertifiserer slike bedrifter. Slik det er i dag har oljefondet deler av sin portefølje i en rekke selskap som undergraver norske posisjoner knyttet til disse verdiene. Dette medlem fremmer forslag om at som et minimum skal oljefondet ikke investeres i selskap som driver innen våpen, tobakk og alkohol.

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide regler for investeringer i oljefondet som sikrer at fondets midler ikke investeres i selskap som driver innen våpen-, tobakk- og alkoholproduksjon."

Dette medlem viser til at oljefondet ikke skal investeres i Norge, men i velfungerende marked verden over, med høyest mulig avkastning som eneste kriterie. Dette medlem konstaterer at dette medfører at en rekke land ikke motar investeringer fra oljefondet. Særlig er de aller fattigste land, de såkalte MUL-land utenfor de internasjonale investeringsstrømmer. Historisk er utenlandske investeringer en viktig kilde til økonomisk utvikling, i kombinasjon med oppbygging av en velfungerende stat. Slik vi har sett det i Norge ved starten av forrige århundre, eller slik vi har sett det i en rekke asiatiske land de siste 30 år. Dette medlem vil understreke hvor viktig det er at disse land mottar en større del av de globale investeringer for å bygge opp næringsliv, infrastruktur og gjennomsiktig forvaltning. Dette medlem ønsker derfor at 5 mrd. kroner av oljefondets kapital øremerkes til investeringer i de aller fattigste land. Investeringene skal foretas på kommersielle vilkår, men må underkastes alminnelige krav til miljø, helse og sikkerhet som norske myndigheter forventer av norsk næringsliv sitt engasjement i utlandet. Slike investeringer i kombinasjon med bistand vil kunne bidra til at de aller fattigste land styrker sitt næringsliv. De fattigste lands krav har i mange år vært "Trade - not aid", et slikt forslag vil imøtekomme dette ønske. Dette medlem forventer ikke at avkastningen på kort sikt vil bli like høy som på andre av oljefondets investeringer. Dette medlem vil videre understreke at slike fondsinvesteringer vil bidra til å investere noe tilbake av de store inntektene Norge har fått av den rekordhøye oljeprisen. Dette medlem fremmer forslag om dette.

"Stortinget ber Regjeringen øremerke 5 mrd. kroner av Petroleumsfondet til investeringer i de 48 fattigste land i verden (de såkalte MUL-land)."

Disse medlemmer viser til at Norge ligger langt etter våre nordiske naboer og de fleste OECD-land når det gjelder hva som brukes på forskning. Satsing på forskning og utdanning er den beste investering for å sikre velferdsstaten, og sikre en overgang til et mer variert og robust næringsliv. Dette medlem viser videre til at Stortinget har vedtatt at Norge i løpet av en 4-årsperiode skal opp på gjennomsnittet av OECD i forskningsinnsats. Dette krever en helt annen innsats enn det som reflekteres i budsjettene. Dette medlem tror det vil være klokt at deler av forskningsinnsatsen gjøres størst mulig uavhengig av de årlige budsjettdragninger og ønsker å opprette et fond for grunnforskning der avkastningen skal gå til forskning. Fondet vil kun være å betrakte som en omplassering av nasjonens formue, og kun avkastningen skal gå til forsk­ning. Dette medlem foreslår på denne bakgrunn å opprette et grunnforskningsfond på 10 mrd. kroner, der avkastningen hvert år skal gå til grunnforsk­ning.

"Stortinget ber Regjeringen om å opprette et fond for grunnforskning med en kapital på 10 mrd. kroner."

2.4.1.2 Miljøfondet

2.4.1.2.1 Sammendrag

Miljøfondet på 1 mrd. kroner skal etableres ved utgangen av året i henhold til tidsplanen som ble skissert i Revidert nasjonalbudsjett 2000. Det er forutsatt at størrelsen på Miljøfondet skal vurderes på nytt etter tre år med tanke på en eventuell utvidelse av kapitalen. Før dette skal de økonomiske og miljømessige resultatene evalueres. Fondet skal utelukkende investeres i egenkapitalinstrumenter (aksjer). Det er tidligere besluttet at selskaper som oppfyller visse krav til miljørapportering eller miljøsertifisering, skal inkluderes. Dessuten inkluderes selskaper som vurderes å ha liten negativ innflytelse på miljøet, selv om de ikke oppfyller kravene til rapportering og sertifisering.

I Revidert nasjonalbudsjett 2000 informerte en om det videre arbeidet med miljøkriteriene. Det britiske konsulentselskapet Ethical Investment Research Service (EIRIS) innhenter og systematiserer miljødata for fondet. Det ble lagt til grunn at EIRIS" karaktersystem med fire nivåer (utmerket, god, moderat, dårlig) skulle benyttes ved rangeringen av selskapene. Det gjensto imidlertid å beslutte hvilket nivå en skulle kreve, siden en trengte ytterligere informasjon for å beregne porteføljens risiko. Det var også usikkert om miljødata kunne skaffes til veie for alle landene i Petroleumsfondets referanseportefølje.

EIRIS er nå ferdig med datainnsamlingen. Alle de utviklede markedene i referanseporteføljen kan inkluderes i Miljøfondet. Regjeringen legger opp til å inkludere selskaper som har en miljørapport eller et miljøstyringssystem som EIRIS gir minst nest beste karakter (god). Da blir fondets risiko akseptabel samtidig som miljøkravene er relativt ambisiøse.

Det er i meldingen redegjort nærmere for etableringen av Miljøfondet.

2.4.1.2.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det endelig etter flere års arbeid er lykkes med å etablere et miljøfond innen oljefondet. Dette medlem understreker at fondets effekt som pådriver for et mer miljøvennlig næringsliv likeved ville vært sterkere hvis Regjeringen hadde valgt retningslinjer for investeringene som var mer offensive. Fondet har en kapital på 1 mrd. kroner. Dette medlem mener fondets kapital umiddelbart må økes og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen øke miljøfondets kapital med 4 mrd. kroner - til 5 mrd. kroner."

2.4.2 Folketrygdfondet

2.4.2.1 Sammendrag

Under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2000 vedtok Stortinget følgende (jf. Innst. S. nr. 220 (1999-2000), vedtak LI):

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i Folketrygdfondets reglement, slik at Folketrygdfondet kan investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land."

Det er etter Regjeringens mening viktig at en adgang for Folketrygdfondet til å investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land gjøres innenfor klart definerte rammer og retningslinjer. Dette gjelder både med hensyn til hvor mye fondet samlet skal kunne plassere på de nordiske børsene, hvor mye fondet skal kunne eie i enkeltselskaper og hvordan slike plasseringer blir innpasset i Folketrygdfondets samlede strategi for risikostyring.

Plasseringer i utlandet vil være nytt for Folketrygdfondet. Slike plasseringer krever utvidet kompetanse. Dette taler også for at rammen for utenlandsplasseringer for Folketrygdfondet bør være moderat.

Folketrygdfondet kan i dag plassere inntil 20 pst. av sin kapital i aksjer notert på norsk børs. Ved utgangen av 1999 tilsvarte dette om lag 23 mrd. kroner. Rundt 13 mrd. kroner av denne rammen var utnyttet. Det foreslås at inntil 5 pst. av fondets ramme for aksjeplasseringer kan plasseres i børsnoterte selskaper i Sverige, Danmark og Finland. Dette tilsvarte ved utgangen av 1999 vel 1 mrd. kroner. Finansdepartementet er innstilt på at rammen kan økes fra 5 til 10 pst. i lys av de erfaringene en opparbeider seg.

Folketrygdfondet kan i dag eie inntil 15 pst. av verdien i enkeltselskaper. Fondets eierandeler på selskapene på Oslo Børs varierer fra under 1 pst. til opp mot maksimalgrensen på 15 pst. Grensen må ses i sammenheng med fondets størrelse i forhold til den norske aksjemarkedet. Ved utgangen av 1999 utgjorde aksjeporteføljen til Folketrygdfondet vel 3 pst. av verdien på Oslo Børs.

Folketrygdfondet vil bli en liten aktør på børsene i Sverige, Finland og Danmark. Hensynet til fondets størrelse vil således ikke være førende for fastsettelsen av maksimal eierandel i enkeltselskaper.

Ved å spre investeringene på en rekke aksjer eller kjøpe andeler i fond, vil Folketrygdfondet oppnå en diversifisering av porteføljen. Strategiske investeringer gir en dårligere spredning av investeringene. Risikohensyn tilsier at grensen for maksimal eierandel i enkeltselskaper settes lavt. En tilsvarende vurdering ligger til grunn for fastsettelsen av maksimal eierandel for Petroleumsfondet.

Det foreslås en maksimal grense for eierandel for Folketrygdfondet i enkeltselskaper notert på børser i Danmark, Finland og Sverige på 0,5 pst. Dette anses som en rommelig grense. Petroleumsfondet hadde ved utgangen av 1999 plassert til sammen om lag 4 mrd. kroner i aksjer på børsene i Sverige, Danmark og Finland. Den høyeste eierandelen i enkeltselskap var likevel lavere enn 0,5 pst. Petroleumsfondets eierandelsbegrensning på 3 pst. må ses i sammenheng med at Petroleumsfondet vil vokse markert i årene framover.

Det vises til forslag til vedtak i Gul bok om endring av § 5 i reglementet for Folketrygdfondet.

Spørsmålet om etablering av et risikostyringssystem for Folketrygdfondet ble omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 2000, hvor det bl.a. heter:

"Folketrygdfondet skal ut fra retningslinjer fastsatt av Stortinget opptre som en finansiell investor, og investere på bakgrunn av forventet avkastning og risiko. I denne sammenhengen er det ønskelig og naturlig at det utvikles mer systematiske retningslinjer for hvor stor risiko fondet kan ta. Dette kan for eksempel gjøres ved at det settes en grense for hvor store avvik det kan være mellom fondets faktiske plasseringer og en nærmere bestemt referanseportefølje. Et slikt mål, relativ volatilitet, er også satt for Statens petroleumsfond og er nærmere beskrevet i Nasjonalbudsjettet 1998."

Det ble i vurderingen lagt vekt på at ulike referanseporteføljer og risikomål for Folketrygdfondet må ha en faglig forankring. Det institusjonelle rammeverket for Folketrygdfondet gjør det naturlig at Finansdepartementets oppgave er å påse at Folketrygdfondets styre etablerer et risikostyringssystem. Et slikt pålegg ble tatt inn i reglementet for Folketrygdfondet gjennom tilføyelsen "Styret skal påse at det er etablert et betryggende risikostyringssystem for fondets forvaltning."

Folketrygdfondets styre skrev i brev av 4. mars 2000 til Finansdepartementet at fondet er innstilt på å definere referanseindekser og å ta i bruk risikomålet relativ volatilitet som et ledd i fondets risikostyring, i kombinasjon med allerede eksisterende rammer og retningslinjer. Ved en utvidelse av plasseringsadgangen må Folketrygdfondet således også definere referanseindekser for plasseringene i de øvrige nordiske landene, og hvilke avvik i form av relativ volatilitet som skal tillates fra referanseindeksene.

I Revidert nasjonalbudsjett står det at det er naturlig at Folketrygdfondet gis vesentlig videre rammer enn Petroleumsfondet for hva som bør aksepteres av forskjeller i risiko mellom faktiske investeringer og referanseporteføljen. Dette har bl.a. sammenheng med at Folketrygdfondet er en forholdsvis stor aktør i det norske markedet, og at mulighetene til enhver tid å tilpasse seg til referanseporteføljen er begrenset. Dette vil imidlertid ikke være tilfellet for Folketrygdfondets plasseringer i utlandet. Dette tilsier at grensen for relativ volatilitet settes langt lavere for utenlandsplasseringene enn for de norske plasseringene. En kan ikke se grunner for at grensen for relativ volatilitet for Folketrygdfondet bør settes høyere enn det som gjelder for Petroleumsfondet på 1,5 prosentpoeng.

Det vises til at det i reglementet for Folketrygdfondet er tatt inn en bestemmelse om at "Styret skal påse at det er etablert et betryggende risikostyringssystem for fondets forvaltning." Det forutsettes således at Folketrygdfondet ikke plasserer i øvrige nordiske land før fondet har lagt fram for Finansdepartementet et betryggende opplegg for risikostyring som på en god måte er innpasset i det risikostyringssystemet som er under etablering.

2.4.2.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag til endring av § 5 i reglementet for Folketrygdfondet, jf. forslag III under kap. 11 Komiteens tilråding i denne innstillingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar for øvrig omtalen av Folketrygdfondet i meldingen til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser dessuten til merknad nedenfor.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 2000 vedtok følgende:

" Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i Folketrygdfondets reglement, slik at Folketrygdfondet kan investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land."

I Nasjonalbudsjettet for 2001 har Regjeringen fremmet forslag om at Folketrygdfondet gis adgang til å kunne investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land innenfor en ramme på 5 pst. av rammen for plassering i aksjer og andre egenkapitalinstrumenter. Disse medlemmer viser til at dette, i dagens situasjon, tilsvarer en ramme på ca. 1 mrd. kroner, ca. 1 pst. av Folketrygdfondets totale kapital. Selv om det åpnes for at rammen etter hvert kan økes, mener disse medlemmer at det potensielle investeringsvolum er foreslått satt svært lavt. Disse medlemmer mener også at forslaget om kvantitativ risiko­ramme er svært lav, med tanke på at det i reglementet er tillagt styret å fastsette risikorammer for forvaltningen av fondet. Plasseringsrammen for aksjer er av Stortinget satt til 20 pst. Disse medlemmer viser til at hensikten med å la Folketrygdfondet få investere i de øvrige nordiske land var at dette ville øke fondets avkastningsmuligheter og gi redusert markedsrisiko. Disse medlemmer mener at Folketrygdfondet vil kunne få en vesentlig meravkastning dersom mer midler kan plasseres i nordiske aksjer fremfor i norske rentepapirer. Folketrygdfondet må foreta enkelte grunninvesteringer når plasseringsadgangen skal utvides til Norden. Disse blir i hovedsak de samme selv om plasseringsrammen økes fra 5 pst. til 20 pst. av rammen for aksjeplasseringer. Folketrygdfondet vil lettere kunne spre risiko ved en utvidet investeringsramme i Norden, og også bli en større aktør med den interesse og økende mulighet for rådgivning dette medfører.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Endring av reglementet for Folketrygdfondet

Stortinget samtykker i at § 5 i reglement for Folketrygdfondet endres til følgende (endring i kursiv skrift):

Styret har ansvaret for at fondets midler anbringes med sikte på best mulig avkastning under hensyntaken til betryggende sikkerhet og den nødvendige likviditet. Styret skal påse at det er etablert et betryggende risiko­styringssystem for fondets forvaltning.

Fondets midler kan plasseres i norske ihendehaverobligasjoner og sertifikater, som kontolån til statskassen og som innskudd i forretnings- og sparebanker. Innenfor en ramme på 20 pst. Av forvaltningskapitalen kan fondets midler plasseres i aksjer notert på norsk børs eller på børs i Danmark, Finland eller Sverige og, etter godkjenning fra Finansdepartementet, aksjer i norske selskaper ellers hvor aksjene er gjenstand for regelmessig og organisert omsetning, børsnoterte grunnfondsbevis i norske sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper, og børsnoterte konvertible obligasjoner og børsnoterte obligasjoner med kjøpsrett til aksjer i norske selskaper. Plassering i aksjer notert på børs i Danmark, Finland eller Sverige må samlet ikke overstige 20 pst. av Folketrygdfondets ramme for aksjeplasseringer. Fondet kan delta i emisjoner i ikke-børsnoterte aksjer i norske selskaper umiddelbart før børsintroduksjon, dersom det er klargjort på emisjonstidspunktet at de aktuelle aksjene vil bli børsnotert kort tid etter emisjonen.

Annet ledd er ikke til hinder for at Folketrygdfondet kan beholde aksjer i norsk selskap som i forbindelse med oppkjøp, fusjon e.l. endrer status til å bli utenlandsk selskap.

Fondet kan videre, innenfor den samlede rammen på 20 pst. av fondskapitalen, gå inn med egenkapitalinnskudd i form av ikke-børsnoterte papirer, i tilfelle hvor fondet står i fare for å lide betydelige tap på plasseringer i obligasjoner. Dette må i så fall være ledd i en koordinert aksjon, hvor en dominerende gruppe av kreditorene deltar, og hvor siktemålet for fondet alene er å trygge fondets egne interesser.

Folketrygdfondet kan eie andeler for inntil 15 pst. av total aksjekapital eller grunnfondsbeviskapital i ett enkelt selskap i Norge. Folketrygdfondet kan eie andeler for inntil 15 pst. av total aksjekapital i ett enkelt selskap i Danmark, Finland og Sverige. Styret kan ta opp kortsiktige lån dersom dette finnes hensiktsmessig.

Folketrygdfondet kan, etter nærmere retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet, inngå salgs- og gjenkjøpsavtaler knyttet egenkapitalinstrumenter og rentebærende instrumenter der erververen av instrumentene etter avtalen har plikt til å tilbakeføre disse til selger."

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at Stortinget ba Regjeringen fremme forslag til endring i Folketrygdfondets reglement, slik at Folketrygdfondet kan investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land. Dette er en start for investeringer i Norden. Disse medlemmer vil komme tilbake til en eventuell utvidelse når erfaringer foreligger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret over at staten ikke har tatt inn over seg problemene knyttet til fremtidige pensjonsutbetalinger, og mener det er helt nødvendig å snarest endre systemet med forvaltning av pensjonsmidler.

Disse medlemmer mener at folketrygdens hovedoppgaver skal være å sikre alle en nødvendig pensjonsinntekt ved alderdom, uførhet og dødsfall (etterlattepensjon), og pensjon til barn yngre enn 18 år hvis en eller begge foreldre er døde. Folketrygden skal dessuten sikre alle nødvendige helse- og omsorgstjenester og inntekt ved sykdom. Disse hovedoppgaver mener disse medlemmer at folketrygden skal konsentrere seg om å løse på en slik måte at den enkelte borger vet hva han eller hun betaler for, og hvilke reelle rettigheter han eller hun har. Innbetalingene til folketrygden bør derfor være øremerket de nevnte formål. For å oppnå dette ønsker disse medlemmer å overføre rent sosiale velferdsordninger fra folketrygden til statsbudsjettet. Statsbudsjettet er det rette sted for politiske prioriteringer mellom grupper, støtte til arbeidsliv, og økonomisk støtte som er begrunnet i generelle politiske målsettinger.

Disse medlemmer viser til at Folketrygdfondet ble opprettet med hjemmel i folketrygdloven av 17. juni 1966 i forbindelse med innføringen av folketrygden. Den delen av folketrygdens inntekter som ikke gikk med til dekning av folketrygdens utgifter, skulle overføres til fondet. I perioden 1967-1979 ble fondet tilført 11,8 mrd. kroner fra folketrygden og tidligere fond. Etter at folketrygdens utgifter begynte å overstige inntektene i 1979, har disse midlene blitt værende i fondet. I tillegg har fondet vokst med den årlige avkastningen. Folketrygdfondet er i dag fristilt fra folketrygden i den forstand at det ikke blir overført midler til eller fra fondet, og det finnes ikke regler som hjemler bruk av fondet som likviditetsreserve for folketrygden.

Det er under ingen omstendighet nok midler i dagens folketrygdfond til finansiering av fremtidige og løpende pensjonsforpliktelser.

Disse medlemmer mener det derfor er nødvendig å vurdere et nytt system for finansiering av fremtidens trygde- og helseutgifter.

Avkastningen fra folketrygdfondet, petroleumsfondet og deler av statens eierskap i næringslivet kan benyttes til å delfinansiere pensjoner.

Det kan i tillegg utskrives trygdepremier og helsepremier som betales av arbeidsgivere og arbeidstagere. Behovet for premieinntekter vil avta etter hvert som et pensjonsfond bygges opp. Parallelt med dette kan inntektsskatter reduseres vesentlig slik at det samlede skattetrykk, representert ved skatter og trygde- og helsepremier reduseres.

Prinsippene og detaljeringen av et slikt system krever tid til utredninger. Hvis det imidlertid skal være innhold i uttalelser fra samtlige partier om at oljeformuen skal sikre fremtidige pensjonsforpliktelser, bør det være mulig å samle seg om hovedtrekkene i et slikt forslag.

Disse medlemmer vil avhende store deler av det statlige eierskapet i norsk næringsliv.

Men disse medlemmer mener at så lenge vi har statlig eierskap, må dette tilrettelegges slik at eierskapet profesjonaliseres og utøves best mulig, men vil understreke at det samtidig må gjennomføres omfattende deregulering av lovverket for private finansinstitusjoner slik at man ikke opplever en konkurransevridning til fordel for offentlig eiet virksomhet. Det er vesentlig at politiske myndigheter har en klar oppfatning av hvordan vi skal løse våre fremtidige pensjonsforpliktelser uten at dette medfører økning i det totale skatte- og avgiftstrykk i Norge. Det er derfor nødvendig å omorganisere statens eierskap og kapitalforvaltning på en slik måte at dette i størst mulig grad kommer norske skattebetalere til gode, og på en slik måte at uheldig sammenblanding av roller fra statlige myndigheters side unngås. En betydelig del av aksjekapitalen i bedrifter notert på Oslo Børs er statseid og ­disponert av Regjeringen via statsråder som gene­ral­forsamling, eller som representant for staten som mindretallseier. Den makt som dermed er sikret Regjeringen via eierrollen, er meget betydelig. Muligheten for sammenblanding av roller og avveininger mellom samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske interesser er betydelig. Disse medlemmer mener at det for alle statlige eide bedrifter må klargjøres om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål avvises idet den ene eller den andre må velges etter en reell og konkret begrunnelse. Der eneste begrunnelse er såkalt nasjonalt eierskap for å bevare tilknytningen til Norge, og eventuelt hovedkontor i Norge, mener disse medlemmer at selskapets vedtekter må endres slik at en såkalt gylden aksje, eiet av staten, sikres veto i de spørsmål som faller innenfor slike begrunnelser. Deretter defineres det statlige eierskapet som finansielt eierskap.

Salg av alle statens eierandeler i alle selskap med finansielle avkastningsformål som begrunnelse, vil ikke ha norske kjøpere, da omfanget er for stort, og det er stor mangel på norske finansielle investorer i og med at de store pensjonsordningene er i statens hånd gjennom Folketrygdfondet. Statens pensjonsforpliktelser og finansielle eierposisjon kan kombineres ved å overføre statlige aksjer i bedrifter hvor finansiell avkastning er formålet, til Folketrygdfondet. Samtidig gis dette fondet gradvis en mer normal fondsrolle overfor pensjonsutbetalingene i folketrygdsystemet. Når slike aksjer er overført Folketrygdfondet vil muligheten for misbruk av statens eiermakt være bortfalt, og maktspredning være oppfylt. Ytterligere maktspredning kan oppnås ved å dele Folketrygdfondet opp i flere separate og selvstendige fond med egne styrer, administrasjoner og eierporteføljer, men med samme forhold til at Folketrygdfondet disponerer avkastningen.

2.5 Sysselsettings- og trygdepolitikken og det ­inntektspolitiske samarbeidet

2.5.1 Sammendrag

Regjeringen vil videreutvikle de offentlige velferdsordningene i årene framover. Økonomisk vekst vil i seg selv skape rom for realvekst i de offentlige utgiftene. Samtidig skaper den sterke veksten i folketrygdens utgifter store utfordringer for finanspolitikken. Dersom bruken av uførepensjons- og sykelønnsordningene fortsetter å øke like sterkt som de siste årene, vil utgiftsveksten i folketrygden i årene framover alene legge beslag på store deler av det finanspolitiske handlingsrommet som skapes gjennom økt verdiskaping. I tillegg vil den økonomiske veksten bli lavere fordi stadig flere trekkes ut av ordinært arbeid.

De siste årene har vel en tredel av den samlede utgiftsveksten i statsbudsjettet gått med til å finansiere veksten i disse to ordningene. Veksten i sykefraværet gjennom 2000 tilsvarer om lag 10 000 årsverk. Dette betyr at nesten halvparten av veksten i arbeidsstyrken på om lag 22 000 personer i praksis gikk med til å dekke opp det økte sykefraværet.

Den sterke veksten i overføringsordningene innebærer at mulighetene for vekst i økonomien reduseres og at større byrder legges på den yrkesaktive delen av befolkningen. På kort sikt synliggjøres disse kostnadene for samfunnet bl.a. ved at det er nødvendig å holde igjen på og til dels redusere utgiftene på andre områder i statsbudsjettet. I tillegg har en i budsjettet for 2001 funnet det nødvendig å foreslå skatteøkninger for å motvirke etterspørselsvirkningene av de økte utgiftene.

Regjeringen Bondevik nedsatte 9. april 1999 et offentlig utvalg ledet av fylkesrådmann Matz Sandman for å utrede og foreslå tiltak i forbindelse med det økende sykefraværet og den økende tilgangen til uførepensjon. Utvalget avga sin innstilling 15. september 2000. Innstillingen fra utvalget vil bli sendt på høring.

Befolkningsutviklingen innebærer at utgiftene under folketrygden vil fortsette å vokse. Målt som andel av BNP er pensjonsutgiftene i folketrygden anslått å bli doblet de neste 30 årene. I tillegg vil det bli et betydelig økt ressursbehov for det offentlige til helse og omsorg. Det internasjonale presset vi utsettes for gjennom grensehandel og et næringsliv som stadig lettere kan flytte produksjon mellom land, tilsier at disse økte utgiftene bare i begrenset grad kan dekkes gjennom økte skatter og avgifter i årene framover.

Nøkkelen til å møte disse utfordringene ligger først og fremst i arbeidsmarkedet, både på kort og lang sikt. Det er tilgangen på ressurser, og særlig arbeidskraft, som vil være avgjørende både for den økonomiske veksten og for hva slags rom det vil være for å videreutvikle det offentlige tjenestetilbudet framover. Tiltak for å styrke arbeidslinjen i sysselsettings- og trygdepolitikken og andre tiltak for å bedre økonomiens virkemåte (strukturpolitikk) er derfor en sentral del av den samlede økonomiske politikken. Ved å begrense den sterke underliggende utgiftsveksten og få flere til å delta i det ordinære arbeidslivet, vil det skapes rom for å satse mer på prioriterte områder.

Ved å styrke og fornye den offentlige sektoren kan ressurser brukt til administrasjon og kontroll frigjøres til tjenesteproduksjon. Regjeringen vil utarbeide et program der hovedmålet er å fornye, omstille og effektivisere forvaltningen slik at den bedre kan dekke befolkningens behov.

Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at arbeidssøkere hurtigst mulig kommer i jobb. I dagens situasjon, med mangel på arbeidskraft i flere sektorer, vil det være særlig viktig at arbeidsmarkedsetaten raskt formidler informasjon om ledige stillinger og arbeidssøkernes kvalifikasjoner til brukerne. Den foreslåtte bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak i 2001 gir grunnlag for et gjennomsnittlig tiltaksnivå på om lag 10 000 plasser i første halvår. Beregningsmessig er det lagt til grunn 9 000 plasser som gjennomsnitt over året. Det noe lavere tiltaksnivået i forhold til inneværende år må ses i sammenheng med at problemene i oljerelatert verkstedindustri er mindre enn tidligere lagt til grunn. Tiltaksnivået vil bli vurdert på nytt i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2001. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene vil særlig bli rettet inn mot kvalifisering, bl.a. gjennom kortvarige, yrkesrettede arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO). Det er nødvendig for å sikre at ledige hurtigst mulig kan tilføres kvalifikasjoner tilpasset virksomhetenes kompetansebehov.

Det inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom etterkrigstiden, og har bidratt til at vi de siste 30 årene har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste andre OECD-land. Den økonomiske utviklingen på 1990-tallet i Norge ville neppe vært like god hvis ikke myndighetene og partene i arbeidslivet gjennom et forpliktende inntektspolitisk samarbeid hadde vist vilje og evne til å møte de krevende utfordringene norsk økonomi sto overfor. Holden-utvalget støttet klart opp om det inntektspolitiske samarbeidet i sin rapport. Regjeringen legger vekt på å videreføre dette samarbeidet.

I årets lønnsoppgjør ble det avtalt sentrale tillegg både for inneværende og neste år i alle store forhandlingsområder. Dermed vil det ikke bli gjennomført sentrale forhandlinger i disse områdene i 2001. Resultatene fra oppgjøret tyder på at lønnsveksten også i år blir høyere enn hos våre handelspartnere. Den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 1999 til 2000 kan nå anslås til 41/4 pst. Til sammenlikning var årslønnsveksten 4,9 pst. fra 1998 til 1999. Tarifftilleggene vil bidra vesentlig mindre til årslønnsveksten i 2001 sammenliknet med inneværende år. Dersom en legger til grunn at lønnsglidningen neste år blir om lag som de siste årene, kan årslønnsveksten fra 2000 til 2001 anslås til 4 pst. I årets tariffoppgjør ble det avtalt å øke ferien med 2 dager i 2001 og med ytterligere 2 dager i 2002. Økt ferie vil isolert sett bidra til å trekke opp veksten i timelønnskostnadene med om lag 3/4 prosentenheter både i 2001 og 2002. I tillegg bidrar konjunkturavgiften til å øke lønnskostnadene i 2001 med vel 11/4 pst. Konsumprisene er anslått å øke med om lag 3 pst. i år og 23/4 pst. neste år. Dette innebærer at brede grupper vil få reallønnsvekst både i 2000 og 2001, i tillegg til utvidet ferie.

Det er i avsnitt 3.6 i meldingen redegjort nærmere for sysselsettings- og trygdepolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet.

2.5.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enige i at vi står overfor store utfordringene når det gjelder utgiftsveksten i folketrygden i årene fremover. Samtidig er flertallet enig i at tilgangen på ressurser, og særlig arbeidskraft vil være avgjørende for den økonomiske veksten. Vurderingen av Sandman-utvalget må resultere i at Regjeringen fremmer konkrete forslag til hvordan veksten i sykefraværet og uføretrygden kan reduseres. Dette bør også være ett av flere elementer i et helhetlig opplegg for å bedre tilgangen på arbeidskraft.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil peke på at handlingsrommet i finanspolitikken i de siste årene har blitt begrenset av veksten i folketrygdens utgifter, særlig til uføre og sykelønn. Om lag havparten av realveksten i Regjeringens forslag til budsjett kan knyttes til veksten i utgiftene til folketrygden og andre regelstyrte ordninger. Dersom bruken av uførepensjon og sykelønnsordningen fortsetter å øke like sterkt som de siste årene, vil disse utgiftene legge beslag på en stor del av den finanspolitiske handlingsfriheten. Endringer i befolkningen med en stadig større andel eldre gjør at veksten i utgiftene vil fortsette. Utgiftene til alderspensjon vil i løpet av de neste 30 årene bli fordoblet.

Flertallet mener at for å kunne opprettholde og videreutvikle ytelsene fra folketrygden og andre velferdstilbud i årene framover, er det viktig å sikre en positiv utvikling i arbeidsmarkedet, hvor det legges til rette for at flere kan komme i arbeid. Tiltak for å styrke arbeidslinja i sysselsettings- og trygdepolitikken, og andre tiltak for å få økonomien til å virke bedre, er derfor en sentral del av den økonomiske politikken. I en periode med mangel på arbeidskraft er det særlig viktig at arbeidsmarkedsetaten raskt formidler jobber, og at arbeidsmarkedstiltakene sørger for å kvalifisere for de ledige jobbene.

Flertallet mener det er viktig å se nærmere på andre elementer som påvirker arbeidskrafttilgangen. Dette fordi utgiftene til Folketrygden vil øke i årene framover, og behovet for å finne innretninger som er bedre tilpasset den tiden vi går inn i er derfor nødvendig. Det må lønne seg å arbeide, og det må være mer attraktivt å arbeide. Det må i større grad være mulig å kombinere arbeid og trygd, arbeid og pensjon, deltidsarbeid, samt at utdanning må tilrettelegges på en måte som bidrar til at flere kommer i arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at ledigheten nå er over 3 pst. av arbeidsstyrken. Disse medlemmer tar avstand fra holdningen om at dette er et akseptabelt ledighetsnivå, og den implisitte forutsetningen om at de som i dagens arbeidsmarked ikke har arbeid, ikke egner seg til arbeid. Disse medlemmer mener det må være en målsetning å få ledigheten ytterligere ned. Dette kan gjøres gjennom bruk av økonomiske virkemidler. Formidlingen av arbeidskraft styrkes og effektiviseres gjennom privat arbeidsformidling, og det gis langt større incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp av skattelettelser og innstramninger i dagpengeordningen med innføring av plikt til å ta imot tilbudt arbeid.

Disse medlemmer er også opptatt av at arbeidsstyrken økes, gjennom tiltak som gjør det mer opportunt å søke å skaffe seg lønnet arbeid. I tillegg mener disse medlemmer at det er viktig at den arbeidskraften som til enhver tid er tilgjengelig, brukes på en best mulig måte med hensyn til å skape et grunnlag for økt vekst. Det offentlige byråkratiet må reduseres, støtten til ulønnsomme arbeidsplasser må reduseres og det må legges til rette for at arbeidskraften mobiliseres yrkesmessig og geografisk slik at denne, vår viktigste ressurs, brukes på en best mulig måte.

En konsekvens av økonomisk vekst, høyere og mer effektiv sysselsetting, er at det legges et grunnlag for generelt høyere lønnsvekst. Lønnsvekst er selvsagt et gode, og desto mer forholdene legges til rette for at lønningene kan øke, desto bedre er den økonomiske politikken.

Disse medlemmer tar avstand fra en forenklet moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrensene. Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke, uten at kostnadene per produsert enhet i bedriftene øker. For disse medlemmer er det derfor et mål å øke lønningene, på samme måte som det er et mål å øke den økonomiske veksten og produktiviteten.

Disse medlemmer er samtidig klar over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensiell stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for. Da vil resultatet blir arbeidsledighet, eller feil bruk av arbeidskraften. Dette problemet mener disse medlemmer gradvis må løses ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger i større grad blir bestemt individuelt, eller på den enkelte bedrift. Disse medlemmer vil begrense organisasjonenes makt på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener "solidaritetsalternativet" er et skjørt grunnlag å basere den langsiktige utviklingen i sysselsettingen på.

Disse medlemmer mener at lønnsfastsettelsen i hovedsak burde skje lokalt i den enkelte bedrift, og at dette må gjelde både offentlig og privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil etablere lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Ressurser som i dag går til unødvendig administrasjon, tilsyn og kontroll må kanaliseres over i tjenesteytingen.

Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering, likhet i økonomiske rammer og likhet i mål og krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må ­legges til rette for større differensiering lokalt. Det må også gjelde for lønnspolitikken. Holdenutvalget la frem sin utredning i juni. For første gang har et utvalg hvor partene i arbeidslivet var sterkt representert, gått langt i å erkjenne at måten lønnsfastsettelsen skjer på i offentlig sektor, må ta sin del av skylden for de problemer vi har i det offentlige.

Et stivbeint forhandlingssystem preget av generelle tillegg til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse, har ikke tatt hensyn til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur og økte forskjeller mellom grupper med høyere utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig yrker som har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man seg gjerne over i en jobb hvor man føler seg skikkelig verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats- og kommunesektoren som arbeidsgiver nå ta hensyn til i sin lønnspolitikk.

Disse medlemmer mener fordelen med lokale forhandlinger er at de gir bedre samsvar mellom lønn, produktivitet og etterspørsel etter arbeidskraft. De lokale parter kan bruke individuelle vurderinger for å honorere dyktighet, ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet og omstillingsevne. Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer produktiviteten både i privat og offentlig sektor og legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for lokal lønnsdannelse er dermed både geografiske, bransjemessige, utdanningsmessige, produktivitetsmessige og individuelle.

Ifølge Nasjonalbudsjettet har inntektspolitikken et hovedansvar når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke delegeres et ansvar for økonomiens nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør vil på sikt og i større grad føre til redusert sysselsetting og lavere vekst enn det vil føre til høyere inflasjon. Inflasjonsraten er i hovedsak bestemt av pengepolitikken og bestemmes uavhengig av inntektspolitikken.

Internasjonalt er det ikke noe sammenheng mellom lønnsutvikling og inflasjon. Mange land i euro-området har høyt lønnsnivå, lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen.

Disse medlemmer er svært bekymret over det økende sykefraværet i Norge og de påfølgende merutgifter for folketrygden. Det har vært en vedvarende økning i sykefraværet siden 1994. I 1994 ble det bevilget 9,85 mrd. kroner til sykelønn over statsbudsjettet, mens det for 2001 er foreslått bevilget over 25 mrd. kroner. Årets bevilgningsforslag er en økning på 27 pst. sammenlignet med 2000. Sykefravær påfører det norske samfunn betydelige utgifter og medfører selvsagt tapt produksjon både i privat og offentlig sektor. Det er derfor nødvendig å foreslå endringer i regelverket for utbetaling av sykelønn. Sykelønnsordningen er en av få sosiale ordninger som ikke avkrever egenandel. Erfaringer fra Sverige viser at egenandel fører til betydelig redusert korttidsfravær. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet vil derfor foreslå å innføre en ordning med to karensdager og deretter 80 pst. ytelse for resten av fraværet. Disse medlemmer har selvsagt respekt for inngåtte tariffavtaler som også regulerer sykelønn, og vil derfor ikke blande seg inn i ordninger som er avtalefestet mellom arbeidstagere og arbeidsgivere. Men disse medlemmer vil at innsparingene som redusert sykefravær medfører skal tilfalle både folketrygden ogarbeidsgiverne. Disse medlemmer vil derfor ikke inndra noe av arbeidsgiverbesparelsen, og heller ikke utvide arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen. Disse medlemmer vil også skjerme kronikere og fravær som følge av syke barn.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet legger til grunn som et meget forsiktig anslag at sykefraværet beregningsmessig vil gå ned med 7,5 pst. som følge av innføring av Fremskrittspartiets ordning. Dette betyr for eksempel at en bedrift med etsykefravær med dagens ordningpå 7 pst. beregningsmessig vil ha et fravær på 6,5 pst.

Disse medlemmer viser til Sandman-utvalgets innstilling om sykefravær og uførepensjonering og mener at utvalgets utredning om uførepensjonsordningens utforming bør legges til grunn for fremtidig uførepensjonering. Disse medlemmer vil derfor foreslå en ordning der bare de som er 100 pst. uføre i medisinsk og yrkesmessig forstand skal tildeles varig pensjon. Samtidig vil disse medlemmer beholde 50 pst. uførhet som laveste inngangsnivå for å oppnå uføretrygd fra Folketrygden. Arbeidstakere med restarbeidsevne bør få en tidsbegrenset pensjon som skal revurderes og justeres i takt med utviklingen av arbeidsevnen. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet også vil fremme forslag om å fjerne dagens bestemmelse om mulighet til opptjening av 1G i tillegg til pensjonsytelsen 1 år etter at pensjon er tilstått og innføre en avkortingsmodell der økt inntekt medfører avkorting i pensjon på en slik måte at det skal lønne seg å arbeide mer. Disse medlemmer vil på denne måten gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd og gjøre det attraktivt å yte økt innsats i arbeidslivet for å utnytte og opparbeide restarbeidsevne. Fjerning av taket ved opptjening av 1G i tillegg til pensjonen bør kun gjelde nye tilfeller. Disse medlemmer vil foreslå at ordningen skal innføres fra 1. april 2001 og vil anslå en innsparing for Folketrygden på 500 mill. kroner for 2001. Dette anslaget er basert på Fremskrittspartiets vurdering av en reduksjon av antallet nye tilfeller av full uførepensjonering.

Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i den beskrivelsen som gis i meldingen av de utfordringer Norge står overfor når det gjelder tilgangen på arbeidskraft. Disse medlemmer er samtidig skuffet over at Regjeringen ikke følger opp denne situasjonsbeskrivelsen med konkrete tiltak for å løse problemene.

Disse medlemmer viser til at Høyre har lagt frem en pakke med omfattende tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft. Høyres politikk for å bedre tilgangen på arbeidskraft innebærer endringer på en rekke områder. Skattesystemet må endres for å gjøre det mer attraktivt å jobbe, både for dem som er i arbeid og for dem som er på trygd eller av andre grunner ikke arbeider. Pensjonsordningene må legges om slik at det blir lettere å kombinere arbeid med pensjon og slik at det lønner seg å delta lenger i arbeidslivet.

Disse medlemmer viser til at innføringen av AFP-ordningen har bidratt til en markert reduksjon av gjennomsnittlig pensjonsalder. For å øke tilgangen på arbeidskraft bør det derfor gjennomføres innstramninger i AFP-ordningen. Samtidig bør det legges til rette for at pensjonister mellom 67 og 70 år i større grad kan ha lønnet arbeid uten avkorting i pensjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til innstramninger i AFP-ordningen."

Disse medlemmer viser til at rask behandling ved sykdom er viktig. Ved siden av de åpenbare fordelene for den enkelte, vil samfunnet dra nytte av at folk kommer raskere tilbake i arbeid. Derfor vil disse medlemmer bl.a. gi rett til behandling i utlandet dersom det norske helsevesenet ikke kan gi behandling innenfor medisinsk forsvarlige frister. Videre vil disse medlemmer gi skattefritak for arbeidsgivers betaling av behandling ved sykdom.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener også det er nødvendig å gjennomføre tiltak for å redusere omfanget av sykefravær og uførepensjonering. Veksten i sykefraværet i 2000 tilsvarer alene et tap på vel 10 000 årsverk. Disse medlemmer viser til at dette er bakgrunnen for at Høyre vil innføre egenandeler i sykelønnsordningen, på samme måte som det er egenandeler for andre sosiale ytelser. I tråd med Sandman-utvalgets tilråding vil Høyre også stramme inn reglene for og praktiseringen av uførepensjonering.

Disse medlemmer vil også styrke innsatsen for å få personer med behov for spesiell tilrettelegging og oppfølging i arbeid, bl.a. ved å gi Aetat konkurranse på dette området og prioritere lønnstilskudd for personer med nedsatt arbeidsevne.

Disse medlemmer vil også øke tilgangen på arbeidskraft ved å tillate midlertidige ansettelser og økt bruk av frivillig overtid. Kombinert med Høyres standpunkt om å gjøre arbeidsinnvandring enklere og effektivisere offentlig sektor, vil summen av tiltakene innebære betydelige forbedringer av tilgangen på arbeidskraft.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at det norske arbeidsmarkedet er stramt. Bedriftene melder om mangel på arbeidskraft. Svak tilgang på undervisnings- og helsepersonell svekker velferdstjenestene, og gjør videre utbygging av helse-, omsorg- og utdanningssektoren vanskeligere. Samtidig er det fortsatt ledige hender som ikke tas i bruk, og hender som kan brukes til nyttigere ting. Hovedutfordringen er å kvalifisere de som vil og kan jobbe mer til de jobber som står ledige.

Dette medlem legger fram en sysselsettingspakke som skal bedre tilgangen på arbeidskraft. Mens hovedutfordringen i sysselsettingspolitikken historisk har bestått i å skape flere jobber, består den nå i å finne folk som kan fylle de ledige jobbene. Pakka består både av tiltak som kan gjennomføres umiddelbart, og av tiltak som trenger grundigere behandling. Dette medlem ber Regjeringa om å legge fram en helhetlig pakke på dette området med basis i disse tiltakene:

1. Kontantstøtten avvikles fra 1. juli 2001

Dette medlem understreker at det skal lønne seg for småbarnsmødre å være yrkesaktive. Innsparingene bør brukes til å styrke barnehagene. Dette medlems mål er å innføre gratis kjernetid i barnehagen - 4 timers gratis tilbud for alle førskolebarn.

2. Fra uføretrygd til lønna arbeid

Dette medlem vil rette oppmerksomheten mot den sterke veksten i antall uføretrygdede. Dette er et stort problem for bevaringen av trygdesystemet. Dette medlem foreslår at alle uføretrygdede under 50 år innkalles til intervju for å gå gjennom mulighetene for å ta seg lettere arbeid på hel- eller deltid. Arbeidsgivere som ansetter tidligere uføretrygdede skal tilbys et lønnstilskudd for å dekke deler av den nyansattes lønn. Funksjonshemmede må lettere få jobb, utdanning og transport. Aetat må utvikle kompetanse for å skreddersy opplegg for funksjonshemmede. Transportordninger må også utvikles for funksjonshemmede i høyere utdanning.

3. Redusert vernepliktstid

Dette medlem mener førstegangstjenesten bør reduseres til seks måneder. Ca. 15 000 unge menn avtjener førstegangstjeneste hvert år, følgelig kan 7 500 årsverk frigjøres på sikt hvis verneplikttida effektiviseres.

4. Kvalifisering av arbeidsledige

Dette medlem påpeker at sjøl om arbeidsledigheten i Norge for tida er lav, er 75 000 fremdeles uten arbeid. Blant disse finner vi mange av de svakeste gruppene i vårt samfunn. Dette medlem foreslår at alle ledige skal få tilbud om jobb, utdanning eller tiltaksplass innen 4 uker, og at det innføres en ordning med lønnstilskudd, jf. Innst. S. nr. 222 (1999-2000) Utjamningsmeldinga.

5. Innvandringsstoppen må mykes opp

Dette medlem mener at innvandrere og flyktninger lettere må få godkjent kompetanse og utdanning fra hjemlandet. Dette medlem vil etablere en "Green card-ordning" der det åpnes for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS. Reglene for å søke arbeids- og oppholdstillatelse i Norge bør gjøres smidigere, og behandlingstida i Utlendingsdirektoratet må reduseres kraftig.

6. Rekrutteringsmidler for kommunene

Dette medlem gir utrykk for at det bør settes av en pott hvor kommunene kan søke om midler til rekrutteringstiltak for helse-, omsorg og undervisningspersonell. Kommunene skal sjøl vurderer hvilke tiltak som vil fungere best i sin kommune: Bedre lønn, bedre arbeidsmiljø, kortere arbeidstid, etc. eller kombinasjoner av disse.

7. 3 års byggestopp for nye kjøpesentre

Norge trenger ikke flere kjøpesentre. Bygging av nye kjøpepalass vil skape unødig press i økonomien, og bør etter dette medlems oppfatning forbys i en periode på 3 år.

8. Økt grense for hvor mye studenter kan tjene ved siden av studiene

Studenter i våre storbyer er i en vanskelig økonomisk situasjon pga. et tøft boligmarked. Dette medlem vil gjennom å øke inntektsgrensa før Lånekassa avkorter støtten, gjøre det mer lønnsomt for studenter å arbeide ved siden av studiene.

9. Skattelette til lavtlønte

Dette medlem påpeker at økning av øvre grense i særskilt fradrag i arbeidsinntekt kombinert med 26 pst. fradrag reduserer marginalskatten for lavlønte, og gjør overgang fra trygd til arbeid lønnsomt for denne gruppa.

10. Øke beløpet pensjonister kan tjene i tillegg til pensjonen

Mange eldre kan bidra lenge i arbeidslivet. Dette medlem vil stimulere til dette gjennom å heve grensa som fører til avkorting i pensjonen.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram en plan for økt tilgang på arbeidskraft, tidlig i 2001."

2.6 Tiltak for å bedre økonomiens virkemåte

2.6.1 Sammendrag

Tiltak for å bedre økonomiens virkemåte skal bidra til at landets ressurser blir utnyttet så effektivt som mulig. Effektiv ressursbruk er viktig for å opprettholde høy verdiskaping og virkeliggjøre vekstmulighetene i økonomien. Dette gir grunnlag for å videreutvikle velferdsordningene i samfunnet.

En viktig del av strukturpolitikken er å bidra til at den økonomiske aktiviteten i offentlig sektor blir så målrettet og effektiv som mulig. En annen viktig oppgave er å bidra til økt verdiskaping i privat sektor ved å legge til rette rammebetingelsene for bedrifter og husholdninger. Dette skjer dels via skatter, overføringer og andre bevilgninger, og dels gjennom å regulere markedene ved hjelp av lover og regler.

I produktmarkedene griper myndighetene inn på flere måter:

• – Næringsstøtte kan benyttes til å styrke forskning og utvikling eller andre formål som den enkelte bedrift ikke ivaretar fullt ut alene. Næringsstøtte kan imidlertid også påvirke konkurransen mellom ulike bedrifter. Samtidig er det realøkonomiske kostnader knyttet til å finansiere næringsstøtten. Ulike former for næringsstøtte bør derfor evalueres jevnlig for å sikre at de ønskede virkningene oppnås på en kostnadseffektiv måte. Næringsstøtte er omtalt i avsnitt 5.2 i meldingen.

• – Konkurransepolitikken skal sørge for effektiv bruk av ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse. Det er vanskelig å utforme enkle handlingsregler for hvordan konkurransepolitikken bør utformes i praksis. Konkurransemyndighetene er derfor avhengig av detaljert innsikt i enkeltmarkeder for å utøve bestemmelsene i konkurranseloven. Konkurransepolitikken er omtalt i avsnitt 5.3 i meldingen.

• – I en del tilfeller er det nødvendig med særskilt regulering for at et marked skal fungere effektivt. Særskilt regulering er f.eks. nødvendig i fiskerisektoren, der bl.a. utviklingen av bedre kvotesystemer har bidratt til en mer effektiv forvaltning av fiskeressursene. I andre sektorer fører myndighetene tilsyn med vilkårene for bruk av infrastruktur som benyttes av hele næringen. Dette er f.eks. tilfelle i telesektoren og kraftsektoren. I enkelte markeder er det også omfattende offentlig eierskap. Regulering av viktige enkeltsektorer og eierskap er omtalt i avsnitt 5.3. Det vises til St.prp. nr. 1 (2000-2001) for Nærings- og handelsdepartementet for en omtale av forslaget om å opprette et statlig/privat investeringsselskap med en kapitalbase på 5 mrd. kroner.

Innen offentlig sektor er det viktig å etablere styringssystemer som sikrer effektiv ressursutnyttelse. Strukturpolitikken i offentlig sektor er omtalt i avsnitt 5.4 i meldingen.

2.6.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enige i mål­settingen om at tiltak for å bedre økonomiens virkemåte skal bidra til at landets ressurser blir utnyttet så effektivt som mulig. Flertallet mener i denne sammenheng det er viktig at offentlig sektor blir så målrettet og effektiv som mulig. En sterk og velfungerende offentlig sektor er avgjørende for å nå politiske mål. Evne til omstilling og nytenkning, vilje til å utvikle fleksible løsninger som treffer nye og ulike behov, samt forenkling i lover og regelverk, vil være viktige forutsetninger for fornyelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker at det overordnete målet med strukturpolitikken er å bidra til at landets samlede ressurser utnyttes så effektivt som mulig. Bedre utnyttelse av ressursene vil gi grunnlag for størst mulig verdiskaping og velferd i samfunnet. Det er gjennom en vellykket strukturpolitikk samfunnet får best mulighet til å oppfylle andre målsetninger. Disse medlemmer konstaterer at regjeringen Stoltenberg gjennom samfunnsøkonomisk uheldige skatteomlegginger og vegring mot nødvendige avreguleringer fører en negativ strukturpolitikk.

Disse medlemmer viser til at globaliseringen og den teknologiske utviklingen driver fram omfattende strukturendringer i næringslivet. Nye bedrifter etableres og gamle avvikles i et høyere tempo enn før. Utviklingen stiller større krav til omstilling, men byr også på store muligheter for land som greier å utvikle et klima for nyskaping og entreprenørskap. Hovedutfordringen i næringspolitikken blir derfor å øke tilveksten av ny næringsvirksomhet. Siden investeringskapital og kunnskapsmedarbeidere kan forflytte seg dit rammebetingelsene er best må Norge fremstå som et attraktivt område for investeringer og utvikling av nye ideer og virksomheter. For at norske bedrifter skal kunne konkurrere effektivt, og Norge oppfattes som et jevnbyrdig investeringsområde må norske rammebetingelser kompensere for ulempen av å stå utenfor eurosonen. Skal vi sikre et høyt norsk velferdsnivå i fremtiden kan skatte- og avgiftsnivået ikke være høyere enn i EU-landene. Disse medlemmer mener det er en sentral strukturpolitisk erkjennelse at offentlige myndigheter ikke skal peke ut markedets vinnere, men legge til rette for verdiskaping ved å fjerne hindringer for vekst og nyskaping. Selektiv næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør avvikles til fordel for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet.

Disse medlemmer ønsker å fjerne reguleringer som gjør det vanskeligere å drive næringsvirksomhet og egen bedrift i Norge. Samtidig må det bli enklere og mer attraktivt å jobbe. Tilgangen på arbeidskraft må økes og det må legges til rette for økte investeringer. Til tross for at det på mange områder er mangel på arbeidskraft, fremmer Regjeringen ingen forslag for å få flere i arbeid. Stivbeinte regler om frivillig overtid, midlertidig ansettelser og begrensningene i åpningstidsloven er eksempler på reguleringer som hemmer aktiviteten i bedriftene og reduserer tilgangen på arbeidskraft.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener samfunnets manglende utnyttelse av tilgjengelig arbeidskraft representerer en enorm ressurssløsing. Disse medlemmer viser til at Høyre har foreslått en rekke tiltak som vil øke tilgangen på arbeidskraft. Større arbeidsinnvandring, økte muligheter for pensjonister mellom 67 og 70 år til å jobbe uten å få redusert pensjon, innstramninger i AFP-ordningen, raskere studentprogresjon, skattefritak for arbeidsgivers betaling av behandling ved sykdom, egenandeler i sykelønnsordningen og økt innsats for å bringe flere uføretrygdede tilbake i arbeid er tiltak som vil forbedre situasjonen på arbeidsmarkedet. I tillegg vil konkurranseutsetting av statlige og offentlige tjenester, redusert offentlig byråkrati, privatisering og effektivisering av offentlig næringsvirksomhet, samt færre skjemaer og forskrifter frigjøre arbeidskraft.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at arbeidskrevende og unødvendige rutiner og forskrifter fører til store mengder ekstraarbeid. Tall fra Foretaksregisteret i Brønnøysund viser at skjemabelastningen på norske bedrifter tilsvarer mer enn 7 000 årsverk. I tillegg er det ofte svært arbeidskrevende å holde oversikt over ulike offentlige regler og forskrifter. Disse medlemmer understreker at det er et betydelig samfunnsøkonomisk problem når knappe arbeidskraftressurser bindes opp i uproduktivt arbeid. Små bedrifter er særlig utsatt fordi de må bruke en uforholdsmessig stor andel av arbeidsressursene. Disse medlemmer mener næringslivet må få bruke mer tid på produktiv virksomhet og mindre tid på skjemautfylling og å tilpasse seg et uoversiktlig og komplisert offentlig regelverk. Til tross for at det er en erklært oppgave både for denne og den foregående regjering å redusere skjemaveldet er det ingen forbedringer å spore i den totale skjemabyrden. Disse medlemmer etterlyser derfor en samlet strategi med slagkraftige virkemidler som kan bidra til en omfattende reduksjon av skjemaveldet og forenkling og fjerning av lover og forskrifter. For konkrete forslag til virkemidler vises det til Høyres forslag i Dokument nr. 8:01 (1999-2000) som ble avvist av flertallet. Disse medlemmer understreker at de positive virkningene av ryddesjauer og forenklinger i lover, forskrifter og skjemaer vil forbli små så lenge stortingsflertallet og den til enhver tid sittende regjering har ambisjoner om å detaljregulere bedrifters og enkeltmenneskers hverdag. Det er Regjeringens og flertallets reguleringsiver som først og fremst har skapt skjemaveldet og forskriftsjungelen. Bare en grunnleggende politikkomlegging kan fjerne dem.

Disse medlemmer vil ha en offentlig sektor der det enkelte menneskets behov står sentralt. Siden alle mennesker er ulike og har forskjellige behov er det viktig med et mangfold av tilbud. Bedre tjenester og økt mangfold oppnås best dersom brukeren av tjenestene selv kan velge mellom flere tjenestetilbud. Disse medlemmer ønsker en ordning der offentlige og private virksomheter må konkurrere om å tilby de beste tjenestene til pasienter, skoleelever og pleietrengende. Det offentlige skal fortsatt stå for finansieringen, men ikke nødvendigvis for tjenesteproduksjonen. Disse medlemmer mener en slik konsekvent bruk av konkurranseutsetting av offentlige tjenester er påkrevet for å få mest mulig mangfold og kvalitet igjen for tilgjengelige offentlige midler.

Disse medlemmer viser videre til at Arbeids- og administrasjonsdepartementet etter konkurranseloven er ankeinstans for vedtak fattet i Konkurransetilsynet. Denne organiseringen har ført til at konkurransepolitiske hensyn ofte må vike for politiske avveininger. Konkurransepolitiske hensyn settes i praksis til side når departementet griper inn. Disse medlemmer understreker at politisk omgjøring av tilsynets vedtak nesten uten unntak vil svekke konkurransen og ramme forbrukerne. Disse medlemmer mener dette er en grunnleggende svakhet ved norsk konkurranselovgivning. Det er derfor et stort behov for å etablere en ankeinstans som er uavhengig av departementet. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til forslagene i NOU 1991:27. Også OECD har gitt uttrykk for at Norge bør vurdere sin klageordning etter konkurranseloven.

Disse medlemmer peker samtidig på at Konkurransetilsynet ikke engang kan fatte selvstendige vedtak i saker som berører konkurransevridende offentlige tiltak. Konkurransetilsynet er da henvist til å anmode Arbeids- og administrasjonsdepartementet om å gripe inn. Departementet har på sin side gjentatte ganger brukt hensynet til det kommunale selvstyret som begrunnelse for ikke å gripe inn mot klart konkurransehemmende offentlig virksomhet. Disse medlemmer understreker at en slik politiseringen av norsk konkurransepolitikk betyr at det ikke finnes et troverdig konkurranserettslig vern for norske bedrifter og forbrukere. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen ta initiativ til å etablere et uavhengig Konkurransetilsyn som kan gripe inn også overfor konkurransevridende offentlig virksomhet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å:

• – endre klageordningen etter konkurranseloven ved at det opprettes en uavhengig klageinstans, og

• – gi Konkurransetilsynet anledning til å gripe inn overfor offentlig konkurransehemmende virksomhet."

Disse medlemmer er tilfreds med at det skal åpnes for konkurranse på godstransport innen jernbanesektoren. Dette er i samsvar med hva Fremskrittspartiet og Høyre har foreslått tidligere. Det er i tillegg behov for ytterligere liberalisering innen jernbanesektoren. Fremskrittspartiet og Høyre har ved gjentatte anledninger foreslått å åpne jernbanesporene for konkurranse også innenfor persontransport, men uten å oppnå flertall for dette i Stortinget. Etter disse medlemmers oppfatning vil tilbudet til jernbanepassasjerene bli langt bedre hvis NSB får konkurranse på sporet.

Disse medlemmer mener samtidig at statens kjøp av persontransporttjenester fra NSB må konkurranseutsettes slik at de aktørene som har det beste tilbudet i forhold til pris, kvalitet og sikkerhet får kontraktene. I tillegg må NSB BA omdannes til aksjeselskap slik at selskapet får nødvendig handlefrihet og utviklingsmuligheter.

Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiet og Høyres merknader og forslag ved behandling av Samferdselsdepartementets budsjett for 2001.

Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens vurdering av at det er et omfattende reformbehov i de offentlige sykehusene. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet og Høyre gjennom lengre tid har påpekt dette, og fremmet konkrete reformforslag for å møte dette behovet.

Disse medlemmer merker seg at Regjeringen vil vurdere eierskapet til sykehusene. Disse medlemmer viser til at dette spørsmålet har blitt vurdert flere ganger, både gjennom Hellandsvik-utvalgets innstilling (NOU 1996:5) og stortingsmeldingen om spesialisthelsetjenesten (St.meld. nr. 24 (1996-1997)). Senest da Stortinget våren 1999 behandlet Ot.prp. nr. 10 (1998-1999) om ny lov om spesialisthelsetjenesten, ble spørsmålet om eierskap til sykehusene reist gjennom forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Disse medlemmer mener det politiske ansvaret for sykehusene i sin helhet må ligge hos staten, for å unngå uklare ansvarsforhold som gjør pasientene til kasteballer mellom forvaltningsnivåene. Statlig ansvar må kombineres med utstrakt lokal frihet for sykehusene, ved at disse fristilles som selvstendige juridiske enheter, som i en konkurransesituasjon som følge av økt vekt på innsatsstyrt finansiering kombinert med fritt sykehusvalg, må stå fritt til på et profesjonelt grunnlag å ta beslutninger knyttet til drift og investeringer. Det må skilles mellom det offentliges ansvar for å bestille og finansiere helsetjenester på vegne av befolkningen og ansvaret for å utføre disse tjenestene. Så lenge det offentlige finansierer og stiller krav til tjenestene, kan disse like gjerne utføres av private. Fremskrittspartiet og Høyre vil slippe private aktører til i det offentlig finansierte helsevesenet og legge til rette for konkurranse mellom private og offentlig eide sykehus. Det bør også åpnes for å privatisere offentlige sykehus dersom det kan gi mer effektiv drift og et bedre tilbud til pasientene.

For å sikre effektiv drift, mener disse medlemmer det er nødvendig å ta i bruk helserevisjonsfirmaer for å foreta internasjonale sammenligninger av effektivitet, kvalitet og behandlingsmetoder. Slike sammenligninger vil gi grunnlag for en mer effektiv organisering slik at ressursene utnyttes best mulig.

Disse medlemmer mener det er nødvendig med en helhetlig gjennomgang av finansieringen av sykehusene. Disse medlemmer mener sykehusenes inntekter i størst mulig grad bør knyttes direkte til pasientbehandlingen gjennom en utvidelse av ordningen med innsatsstyrt finansiering.

Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiet og Høyres merknader i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2000-2001).

Disse medlemmer er meget tilfreds med at Offentlig privat samarbeid (OPS) nå skal prøves ut innen vegsektoren. Fremskrittspartiet og Høyre fikk gjennomslag for utprøving av OPS i budsjettforliket for 2000 og dette er en ny måte å organisere vegutbygging på i Norge. Erfaringer fra andre land viser at OPS innebærer muligheter til bedre effektivitet og kostnadskontroll. Det medfører også at det blir enklere å vurdere kvaliteten på arbeidet Statens vegvesen utfører.

Disse medlemmer vil vise til at Stortinget har vedtatt at Statens vegvesens produksjonsavdeling skal dokumentere at den er konkurransedyktig i forhold til private entreprenører. Slik dokumentasjon er så langt ikke fremlagt. Som rapport 1999:14 "Vegen videre" fra Statskonsult viser, lar en slik konkurransedyktighet seg heller ikke dokumentere så lenge produksjonsavdelingen er en del av den statlige forvaltningen. Først når produksjonsavdelingen er utskilt som eget selskap lar konkurranseevnen seg dokumentere.

Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet og Høyre ved flere anledninger har foreslått å omgjøre Statens vegvesens produksjonsavdeling til aksjeselskap men uten å oppnå flertall for dette. Ved en slik organisering vil det vise seg om produksjonsavdelingen er konkurransedyktig. Det er en forutsetning at produksjonsavdelingen må konkurrere om alle utbyggings- og vedlikeholdsoppdrag med private entreprenører.

Disse medlemmer vil vise til Fremskrittspartiets og Høyres merknader ved behandlingen av Samferdselsdepartementets budsjett for 2001 der Fremskrittspartiet og Høyre på nytt vil fremme forslag om å omdanne Statens Vegvesens produksjonsavdeling til aksjeselskap.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er forundret over at Regjeringen ikke foreslår noen tiltak av betydning får å nettopp bedre økonomiens virkemåte. Viktige tiltak er strukturpolitikk, bedring av økonomiens tilbudsside og dermed grunnlag for produktivitetsvekst, effektivisering av offentlig sektor, innstramminger i regelverket for en rekke ytelser som gis fra det offentliges side, reduksjon i subsidier og overføringer osv. Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, samt øvrige merknader i denne innstilling.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker betydningen av et skattesystem med færrest mulige unntak og særordninger. Dette skaper uheldige vridninger i økonomien, og øker de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å hente nødvendige offentlige inntekter.

Dette medlem vil særlig vise til det arbeid som gjøres innenfor OECD for å redusere uheldig skattekonkurranse, der de norske særordningene for rederibeskatningen plasserer Norge i selskap med land vi ikke liker å sammenligne oss med. Dette medlem vil derfor oppheve disse særordningene med virkning for inneværende år, og viser til forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001), avsnitt 2.8.1.

Dette medlem viser for øvrig til sin merknad til avsnitt 2.1.2.

2.7 Skatte- og avgiftspolitikken

2.7.1 Skatte- og avgiftsopplegget for 2001

Komiteen viser når det gjelder merknader til skatte- og avgiftsopplegget for 2001 til avsnitt 3.2.23 i denne innstillingen og til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001) under rammeområde 23. Når det gjelder skattelovendringer viser komiteen til Innst. O. nr. 23 (2000-2001), jf. Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) og til Innst. O. nr. 24 (2000-2001), jf. Ot.prp. nr. 2 (2000-2001).