8. Inntekts- og sysselsettingspolitikken
Det inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom hele etterkrigstiden. Samarbeidet har bidratt til at en gjennomgående har kunnet holde lav ledighet og høy sysselsetting. På 1990-tallet lyktes en lenge gjennom Solidaritetsalternativet å kombinere sterk vekst i sysselsettingen med moderat pris og kostnadsvekst. Lønnsveksten i Norge i 1998 ble imidlertid dobbelt så høy som hos våre handelspartnere. For å styrke det inntektspolitiske samarbeidet ble bl.a. Arntsen-utvalget satt ned. I utvalget var det bred enighet om behovet for å få lønnsveksten raskt ned igjen til nivået hos våre handelspartnere.
Moderate tillegg ved lønnsoppgjørene i 1999 førte til at den gjennomsnittlige lønnsveksten i fjor ble redusert til 4,9 pst. Dette var imidlertid fortsatt klart høyere enn lønnsveksten hos handelspartnerne.
Det inntektspolitiske samarbeidet står overfor nye utfordringer. For det første legges det stor vekt på prisstabilitet hos våre handelspartnere. Det bidrar også til at lønnsveksten i disse landene holder seg lav. For det andre skaper det stramme norske arbeidsmarkedet, med mangel på arbeidskraft i mange sektorer, press på lønningene.
I denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst på 3 I pst. fra 1999 til 2000. Usikkerheten i dette anslaget er bl.a. knyttet til at inntektsoppgjøret innen flere sentrale områder ikke er avsluttet. Med en innfasing av en femte ferieuke vil timelønnsveksten bli høyere enn årslønnsveksten. Konsumprisveksten anslås til i overkant av 2 H pst. fra 1999 til 2000. Anslagene innebærer dermed en reallønnsvekst på i størrelsesorden 1 G pst.
Ledere utgjør en liten gruppe. Særskilte tillegg til denne gruppen gir således isolert sett ikke store utslag i den totale lønnsveksten. Høye tillegg til ledere kan imidlertid bidra til å svekke oppslutningen om det inntektspolitiske samarbeidet og skape økte forskjeller i samfunnet. Uten at de som tjener mest bidrar, er det vanskelig å få allmenn oppslutning om moderate inntektsoppgjør. At nettopp slike grupper stiller seg utenfor samarbeidet, men likevel høster fordelene av det gjennom økt aktivitet og lav prisvekst, gir uheldige signaler.
Sverige har siden 1997 praktisert en ordning med retningslinjer for ansettelsesvilkår for personer i ledelsen av heleide statlige selskaper. Retningslinjene omhandler blant annet prinsipper for lønnsfastsettelse, pensjonsvilkår og avgangsvederlag. Det heter blant annet i retningslinjene at lønnsnivået skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende. Pensjonsvilkårene skal avpasses etter lønn og øvrige goder, mens tilstått avgangsvederlag ikke kan overstige 24 månedslønner (inkl. oppsigelsestid). I svar på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Odd Roger Enoksen viser statsministeren til at de reglene som gjelder for opplysningsplikt om lønn og andre avtaler for toppledere i store statlige selskaper i Norge, vil bli innskjerpet. I brevet av 12. april 2000 fra statsministeren heter det:
« (---) Jeg er kjent med at det i Sverige praktiseres en ordning med retningslinjer for ansettelsesvilkår for personer i ledelsen for heleide statsselskaper. Retningslinjene endrer ikke styrenes ansvar for slike vilkår. Regjeringen vurderer hvorvidt det vil være hensiktsmessig å innføre slike retningslinjer også i Norge.
Regjeringen vil videre innføre som praksis et vedlegg til fagdepartementenes årlige budsjettproposisjoner, hvor det gis en samlet framstilling av ledernes ansettelsesvilkår i det enkelte heleide statlige foretak."
I St.meld. nr. 2 (1999-2000) avsnitt 3.6.1 er en omtale av årets lønnsoppgjør.
Kompetansereformen er et sentralt forhandlingstema også i årets oppgjør. I et brev av 9. mai 2000 fra statsministeren til riksmeklingsmannen heter det:
«Jeg viser til brev av 8.5 om meklingen med henblikk på å få slutt på streiken mellom LO/ NHO. Regjeringen legger til grunn at partene er enige om at utviklingen av en eventuell ordning vedrørende støtte til livsopphold ved utdanningspermisjon må skje i et samspill mellom arbeidslivets parter og de politiske myndigheter. Partene ønsker å få utredet nærmere hvordan en slik støtteordning kan utformes og at dette bør skje i et utredningsarbeid sammen med myndighetene. Regjeringen bekrefter at et slikt utredningsarbeid vil bli igangsatt med sikte på å etablere en ordning som gjelder hele arbeidslivet. Regjeringen vil utarbeide mandat og framdriftsplan for utredningsarbeidet i nært samarbeid med partene og fremme nødvendige forslag for Stortinget."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener både myndigheter og partene i arbeidslivet må bidra for at det inntektspolitiske samarbeidet skal fungere på en god måte.
Disse medlemmer viser til at den budsjettavtalen Arbeiderpartiet inngikk med sentrumspartiene for 2000 bidro til å styrke det inntektspolitiske samarbeidet. Budsjettavtalen ga et mer robust finanspolitisk opplegg for år 2000 og en mer offensiv nærings- og sysselsettingspolitikk, styrket utdannings- og velferdspolitikken og bedret fordelingspolitikken. Disse medlemmer viser til at en slik politikk gjør det lettere å få partene i arbeidslivet med på en videreføring og forsterkning av solidaritetsalternativet. Dette vil være avgjørende for om vi skal klare å sikre sysselsetting og velferd de nærmeste årene.
Disse medlemmer viser til at disse utfordringene er de samme ved budsjettrevisjonen som ved behandlingen av statsbudsjettet.
Disse medlemmer er sterkt kritisk til utviklingen i lederlønningene og den avlønningspraksis med kostbare "fallskjermer", pensjonsordninger m.v. som utbrer seg på toppen i næringslivet. Denne grådighetskulturen gjør det vanskeligere å få oppslutning om Solidaritetsalternativet.
Disse medlemmer viser til statsminister Stoltenbergs brev til Odd Roger Enoksen av 12. april hvor Regjeringen sier at den vil vurdere innføring av retningslinjer for ansettelsesvilkår for ledere i heleide statsselskaper slik de praktiserer det i Sverige. Disse medlemmer mener det er viktig at staten går foran og setter etiske grenser for lederes lønns- og pensjonsvilkår.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre understreker betydningen av det inntektspolitiske samarbeidet som en viktig forutsetning for å klare å holde lav ledighet og høy sysselsetting i Norge. Etter et lønnsoppgjør i 1998 som førte til dobbel så høy lønnsvekst som oss våre handelspartnere, satte Regjeringen Bondevik ned Arntzen-utvalget. Det ble oppnådd enighet mellom partene om å holde lønnsveksten for 1999 og 2000 på linje med handelspartnerne.
Disse medlemmer viser til at det ved flere anledninger er blitt kjent at ledere i private, så vel som i statseide bedrifter, har hatt fallskjermer og pensjonsordninger i millionklassen. Disse medlemmer mener at denne kulturen som her har utviklet seg på sikt vil kunne bidra til å undergrave tilliten til det inntektspolitiske samarbeidet. Disse medlemmer viser til at statsminister Stoltenberg i brev datert 12. april 2000, som svar på skriftlig spørsmål fra leder i Senterpartiet Odd Roger Enoksen om avsløringene om at også ledelsen i Statoil har uforholdsmessig høye pensjonsordninger, sa at Regjeringen vil vurdere om det er hensiktsmessig å innføre retningslinjer for ansettelsesvilkår for personer i ledelsen for heleide statsselskaper i Norge. Disse medlemmer mener det vil være nødvendig med slike retningslinjer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at lønnsfastsettelsen bør skje lokalt i den enkelte bedrift og at dette må gjelde både offentlige og privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil gi lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer produktiviteten både i privat og offentlig sektor og legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. En differensiering av lønnssystemet bør både inneha geografiske, utdanningsmessige og individuelle perspektiver. Ifølge Regjeringen har inntektspolitikken et hovedansvar når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan etter disse medlemmers oppfatning ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke delegeres et ansvar for økonomiens nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør vil føre til redusert sysselsetting og lavere vekst, men det vil ikke føre til høyere inflasjon. Mange land i euro-området har høyt lønnsnivå, lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen. Selv om Norge har et relativt fritt arbeidsmarked i forhold til enkelte andre land og derfor har relativt lav ledighet og høy sysselsetting, er det behov for reformer i arbeidslivet, som gjør arbeidsmarkedet enda mer fleksibelt. Videre undrer disse medlemmer seg over Regjeringens svært passive opptreden både i forhold til lønnsoppgjøret og over det faktum at ledigheten i Norge nå vokser. 90 000 ledige er det siste tall rapportert fra AKU-undersøkelsen. Sist gang ledigheten var på dette nivået, krevde Arbeiderpartiet en ekspansiv finanspolitikk for å motvirke økt ledighet, mens disse medlemmer nå registrerer at Regjeringen ser ut til å bruke ledigheten som virkemiddel i den økonomiske politikken.
Hvis Regjeringen virkelig mener at inntektspolitikken skal ha et vesentlig ansvar for at inflasjonen holdes lav og stabil, er det etter disse medlemmers oppfatning forunderlig at ikke Regjeringen, i forkant av lønnsoppgjøret, varslet avgifts- og skattelettelser, som åpenbart ville hatt en dempende effekt på lønnsoppgjøret og i tillegg hatt en positiv finanspolitisk effekt som igjen ville fått positive konsekvenser i pengepolitisk sammenheng. Regjeringen valgte i stedet å innta en passiv og avventende holdning, og resultatet ble et kostbart lønnsoppgjør og renteoppgang.
Disse medlemmer er bekymret over Regjeringens fraværende handlekraft i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet. Et arbeidsmarked som i noen sektorer fortsatt er meget stramt, mens det i andre sektorer er den stikk motsatte situasjonen. Det er nå fortsatt slik at en oljearbeider ikke kan bli sykepleier over natten. Det bør bli lettere å ansette de som i lavkonjunktur står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Privat arbeidsformidling, lemping av overtidsbestemmelsene og endring av reglene for utleie av arbeidskraft vil samlet bidra til et mer fleksibelt arbeidsmarked. En lemping av regelverket vil også føre til en lettere og bedre utnyttelse av EØS-områdets arbeidskraft. I stedet registrerer disse medlemmer at Regjeringen passivt velger å satse på arbeidsmarkedstiltak som i seg selv ikke fører til at flere kommer i inntektsbringende og verdiskapende arbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at fremstillingen av inntektspolitikken på 1990-tallet, ikke minst i tilknytning til Solidaritetsalternativet, ofte fremstår som et forsøk på "å ri to hester". På den ene side fremføres det argumenter om hvor viktig det er å videreføre "moderasjonslinja" i inntektsoppgjørene, og det manes til moderasjon i alle samfunnslag. På den annen side, ofte som et argument for å skape oppslutning om denne "moderasjonslinja", påvises det at reallønnsveksten på 1990-tallet har vært 6 ganger så høy som den var på 1980-tallet; 1,8 pst. i årlig gjennomsnitt på 1990-tallet mot 0,3 pst. på 1980-tallet. Det er vanskelig å se at dette kan kalles spesielt moderat.
Disse medlemmer er enige i at det er avgjørende at pris- og kostnadsveksten i Norge ikke er høyere enn hos våre handelspartnere, slik at konkurranseevnen opprettholdes, og helst styrkes på sikt. Disse medlemmer er også enige i at en viktig forutsetning for dette er at den nominelle lønnsveksten ikke er for høy.
Imidlertid mener disse medlemmer det er grunn til å reise spørsmål om de kontinuerlige oppfordringer om moderasjon i lønnsoppgjørene i seg selv har ført til at folk flest har begynt å bli lei av å vise moderasjon. Når den faktiske reallønnsutviklingen på 1990-tallet har vært meget god, men at folk likevel gir uttrykk for at de er lei av moderasjon, kan dette skyldes den retorikk som over lang tid er brukt av Arbeiderpartiet og LO-ledelsen. Det bør være et mål for fremtiden å få ordbruken til å passe bedre overens med virkeligheten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at nei-et fra LO-medlemmene i privat sektor ved hovedoppgjøret våren 2000 også var en evaluering av inntektspolitikken her i landet. Det nei-et er forståelig. Folk opplever at viktige samfunnsreformer må vente og at arbeidstakere flest må stille bakerst i køen når produktivitetsveksten skal deles ut.
Dette medlem vil fremheve at arbeidstakere i Norge har opptrådt ansvarlig. Den kollektive fornuft har gitt oss den laveste arbeidsledighet i Europa og har gjennom 90-tallet redusert rentenivå og prisstigning. Dette er arbeidsfolk sin fortjeneste. Om næringslivsledernes kravmentalitet skulle satt standard for oss alle hadde krybben blitt tom.
Dette medlem vil påpeke at det er grenser for hvor lenge folk vil vise moderasjon når fruktene av denne moderasjonen brukes til å berike toppledere og aksjeeiere. Et hovedproblem er at det utbyttet som eierne tar ut av bedriftene ikke beskattes. Derfor vil SV gjeninnføre skatt på aksjeutbytte. En slik skatt kunne gitt betydelige inntekter til å finansiere velferdsoppgaver som kommer alle til gode.
Dette medlem vil fremheve at det er en hovedutfordring å styrke offentlig sektors evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft.
Dette medlem mener at det er behov for noen strakstiltak for å bremse grådighetskulturen i næringslivet. Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe har i et brev til NHO bedt organisasjonen utarbeide retningslinjer for medlemsbedriftene når det gjelder lederlønninger og etterlønnsavtaler. Med slike retningslinjer kan NHO bidra til at også topplederne tar sin del av ansvaret for inntektspolitikken.
Dette medlem mener at fallskjermavtalen som ble forhandlet fram og senere forandret mellom styret i Statoil og den forrige konsernsjefen, viser at grådighetskulturen ikke er noe mindre i statlige bedrifter. Det er nødvendig at staten gir visse retningslinjer for lønns- og etterlønnsavtaler til sine representanter i bedriftenes styrer.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å instruere statens representanter i alle bedriftsstyrer i at ingen toppledere skal ha en etterlønnsavtale som er større enn 1 årslønn.»
I den nåværende situasjonen, med knapphet på arbeidskraft i store deler av arbeidsmarkedet, vil tilgangen på arbeidskraft være en avgjørende faktor for utviklingen i norsk økonomi i årene framover. På kort sikt er det viktig å motvirke flaskehalser i arbeidsmarkedet, for derigjennom å sikre en moderat lønns- og prisvekst. På lengre sikt er det viktig å stimulere til høy yrkesdeltaking for å kunne møte utfordringene knyttet til eldrebølgen og sette oss i stand til å produsere blant annet de velferdstjenestene det er behov for.
Det er viktig at sysselsettingspolitikken rettes inn mot å sikre tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. I Ot.prp. nr. 44 (1999-2000) foreslo Regjeringen bl.a. at voksne gis rett til videregående opplæring. Dette følges nå opp ved at Regjeringen foreslår å styrke etter- og videreutdanningen ved å øke rammetilskuddet til fylkeskommunene med 40 mill. kroner for å finansiere en økning i antallet voksne i videregående opplæring.
I et brev av 8. mai 2000 fra statsminister Stoltenberg til riksmeklingsmannen i forbindelse med meklingen i oppgjøret mellom LO og NHO bekreftet videre Regjeringen at det vil bli satt i gang et arbeid for å utrede en eventuell ordning for støtte til livsopphold ved utdanningspermisjon.
Den vedtatte bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak for inneværende år anslås å gi rom for om lag 11 000 tiltaksplasser som gjennomsnitt for 2000, mot om lag 8 500 plasser som gjennomsnitt for 1999. Den økonomiske veksten har vært sterkere enn anslått i fjor høst. Regjeringen mener likevel at den vedtatte bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak bør videreføres, bl.a. på grunn av utfordringene knyttet til omstilling i oljerelatert industri. Denne sektoren har vært prioritert ved at om lag 3 000 tiltaksplasser er benyttet overfor oppsagte og permitterte fra oljerelatert industri.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Steinar Bastesen viser til svarbrev fra finansministeren av 4. juni 2000 der det heter om bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak:
«Årets bevilgning ga rom for 11000 tiltaksplasser, fordelt med 12000 på første halvår og 10000 på annet halvår. Et kutt på 150 millioner kroner tilsvarer om lag 3000 tiltaksplasser, gitt en del enkle beregningstekniske forutsetninger.
Et kutt på 3000 plasser bringer tiltaksnivået i annet halvår ned på 7000 plasser i gjennomsnitt for halvåret. Innenfor det opprinnelige nivået var det en forutsetning at det skulle anvendes 3000 tiltaksplasser til innsats i verksted-industrien. En øremerking av innsats rettet mot verkstedindustrien vil utgjøre en svært stor andel av nivået for annet halvår, dersom et slikt kutt gjennomføres.
Et så lavt tiltaksnivå, i overkant av 4000 plasser, vil ha klare negative virkninger for arbeidsmarkedspolitikken og arbeidet med å sette utsatte grupper i stand til å ta arbeid på dagens arbeidsmarked. Denne mobiliseringen er avhengig av tiltaksplasser for å gi praksis, kurs og trening. Et så lavt tiltaksnivå vil gå utover de prioriterte målgruppene så som langtidsledige, sosialhjelpsmottakere og innvandrere.»
Disse medlemmer kan på denne bakgrunn ikke forstå at sentrumspartiene et halvt år etter at de inngikk en budsjettavtale med Arbeiderpartiet om 2000-budsjettet løper fra forpliktelsene overfor de arbeidsledige og lar langtidsledige, sosialhjelpsmottakere og innvandrere være med på å betale regninga for de utgifter som Regjeringen har vært nødt til å dekke inn i Revidert nasjonalbudsjett.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at Regjeringen i sitt forslag til Revidert nasjonalbudsjett opprettholder forslaget om 11 000 tiltaksplasser som gjennomsnitt for 2000. Dette er om lag 2 500 plasser flere enn i budsjettet for 1999.
Disse medlemmer peker på at den økonomiske veksten i Norge har vært sterkere enn anslått i fjor høst. Regjeringen sier i St.meld. nr. 2 (1999-2000) at man på tross av dette ønsker å opprettholde antall tiltaksplasser. Disse medlemmer kan ikke se at det er faglig begrunnet eller nødvendig ut fra situasjonen. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til egne merknader i Innst. S. nr. 220 (1999-2000).
Disse medlemmer vil peke på at det fortsatt er lav arbeidsledighet og at det er mangel på arbeidskraft i en rekke sektorer, som for eksempel innen skolevesenet og helse- og omsorgssektoren. Å skaffe kvalifisert arbeidskraft vil være en av hovedutfordringene i tida som kommer. Presset i arbeidsmarkedet kan fort føre til en pris- og kostnadsvekst som ligger over nivået i andre land. En slik utvikling vil svekke konkurranseevnen for norsk næringsliv. Disse medlemmer vil også peke på at det i flere regioner og innen noen sektorer er ledig kapasitet og mange arbeidsledige. Dette gjelder ikke minst i regioner der industrien i stor grad er knyttet til petroleumssektoren. Disse medlemmer har merka seg at tallet på arbeidsledige framdeles er lavt, og at de verste spådommene om kraftig økning i arbeidsledigheten som ble satt fram i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet i Stortinget i fjor høst, langt fra har slått til.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at Stortinget før jul ferdigbehandlet endringer i sysselsettingsloven og arbeidsmiljøloven som medførte en generell adgang til å drive privat arbeidsformidling og utleie. Flertallet viser til at det ble avtalt mellom de daværende regjeringspartiene og Arbeiderpartiet at ikrafttredelsen av de nye lovreglene ikke skulle skje før et statlig utleiebyrå var funksjonsdyktig. Daværende statsråd Laila Dåvøy sa den gang at dette ikke innebar en utsettelse av reformen, den ville kunne tre i kraft 1. juli 2000 som planlagt. Regjeringen har ennå ikke fremmet proposisjon om et statlig utleiebyrå for Stortinget. En vesentlig reform for arbeidslivet blir derfor trenert. Flertallet av de positive effektene av reformen vil være så store at det er viktig å iverksette den etter planen ved at de nye lovreglene trer i kraft fra 1. juli 2000.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen iverksette de vedtatte lovendringer om utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling fra 1. juli 2000.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sin merknad under avsnitt 8.1.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at en offensiv sysselsettingspolitikk i langt større grad må sette fokus på vekst og nyskapning i næringslivet. Arbeidsplasser krever arbeidsgivere. Dette innebærer at næringslivet må få rammevilkår som styrker konkurranseevnen i forhold til utenlandske konkurrenter. Lavere skatter og avgifter er viktig i denne sammenheng, det samme er satsing på en mer effektiv infrastruktur. Gjennom satsing på utdanning legger vi grunnlaget for at fremtidens arbeidskraft vil være attraktiv og kompetent. Videre må det gjennomføres lempninger i lover og regler, blant annet for å gi større fleksibilitet.
Disse medlemmer viser til EUs retningslinjer for sysselsettingspolitikk, som bygger på de fire pilarene "sysselsettbarhet", "entreprenørkultur", "tilpasningsevne" og "like muligheter". Videre viser disse medlemmer til sysselsettingspakten som EU vedtok i juni 1999. Denne sysselsettingspakten bygger på tre hovedelementer: retningslinjene for sysselsettingspolitikk nevnt over, samordning av den økonomiske politikken og den så kalte Cardiff-prosessen. Cardiff-prosessen innebærer at det skal gjennomføres omfattende strukturreformer med sikte på å øke innovasjonsevnen og effektiviteten i arbeidsmarkedet, kapitalmarkedet og markedene for varer og tjenester.
Disse medlemmer mener det er svært viktig at sysselsettingspolitikken også i Norge settes i et slik bredt perspektiv, der det settes et langt kraftigere fokus på tiltak som vil bidra til høy sysselsetting i et langsiktig perspektiv. Det blir altfor snevert når den norske debatten om sysselsettingspolitikk dreier seg om nivået på antall arbeidsmarkedstiltak.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer at arbeidsmarkedet er delt. Det er ledighetsproblemer i deler av industrien, mens flere tjenesteytende sektorer har mangel på arbeidskraft. Den registrerte arbeidsledigheten har økt fra 2,6 til 2,8 pst. fra 1. kvartal i fjor til 1. kvartal i år. Arbeidsledigheten har økt sterkest blant førstegenerasjons innvandrere fra 7 til 7,6 pst. Ledigheten ventes å øke ytterligere til i 2001 og 2002. Det er nødvendig at Regjeringen holder en høy beredskap og forbereder en tiltakspakke mot ledighet. Dette medlem går inn for følgende:
– Rask gjennomføring av en omfattende etter- og videreutdanningsreform. Folk må gis mulighet til å kunne omstille seg til nye jobber.
– Fortsatt høyt nivå på tiltaksplassene. Med den økning i ledighet som Regjeringen antar for neste år må antallet tiltaksplasser økes til neste år. Tiltaksplassene må målrettes mer mot å omstille de ledige til sektorer der det er mangel på arbeidskraft.
– Avvikling av kontantstøtten. Det er mangel på arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. Da blir det samfunnsøkonomisk galt å betale de som kunne jobbet der for å være hjemmeværende.
– Sterkere innsats i samarbeid med partene i arbeidslivet for å bekjempe fordommer og etnisk diskriminering overfor innvandrere i arbeidslivet.