5. Penge- og valutapolitikken
Det er lang tradisjon for å innrette norsk penge- og valutapolitikk mot fast eller stabil valutakurs. Fra 1945 skjedde dette med utgangspunkt i Bretton Woods-avtalen og fra 1972 ved deltakelse i den såkalte "valutaslangen" i Europa. Fra 1978 til 1990 ble kronen holdt stabil mot en kurv av valutaer som reflekterte sammensetningen av norsk utenrikshandel. I 1990 ble kronen knyttet til ecu med en gitt sentralkurs. Systemet med en definert sentralkurs og snevre svingningsmarginer rundt denne viste seg etter hvert å være sårbart for spekulative angrep, og forholdene i valutamarkedet gjorde det nødvendig å forlate dette systemet den 10. desember 1992. Både sentralkursen og svingningsmarginene falt da bort, og kronen ble formelt flytende. Gjennom 1993 og begynnelsen av 1994 ble det i gjennomføringen av penge- og valutapolitikken lagt vekt på at valutakursen skulle være stabil målt mot europeiske valutaer.
Den 6. mai 1994 ble det ved kongelig resolusjon fastsatt ny forskrift for kronens kursordning. I forskriftens § 2 heter det:
«Norges Banks løpende utøvelse av pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer, med utgangspunkt i kursleiet siden kronen begynte å flyte den 10. desember 1992. Ved vesentlige endringer i kursen skal virkemidlene innrettes med sikte på at valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet. Det gjelder ikke svingningsmarginer med tilhørende plikt for Norges Bank til å intervenere i valutamarkedet.»
Valutaforskriften pålegger Norges Bank å innrette de pengepolitiske virkemidlene mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Forskriften gir samtidig fleksibilitet i utøvelsen av pengepolitikken, ved at det ikke er fastsatt noen sentralkurs for kronen og svingningsmarginer med tilhørende plikt for Norges Bank til å kjøpe eller selge kroner i valutamarkedet.
Retningslinjene for pengepolitikken har hele tiden tatt høyde for at valutakursen i perioder kan avvike fra utgangsleiet. Ved vesentlige endringer i valutakursen pålegger retningslinjene Norges Bank å innrette virkemidlene i pengepolitikken med sikte på at valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet.
En stabil valutakurs som retningslinje for penge- og valutapolitikken er viktig for å skjerme utviklingen i fastlandsøkonomien mot de sterke svingningene i petroleumsinntektene. En pengepolitikk rettet mot stabil valutakurs kan bidra til stabile rammevilkår for det konkurranseutsatte næringslivet, og motvirke at utviklingen i kronekursen blir sterkt preget av utviklingen i oljeprisen og endrede forventninger om petroleumsproduksjonen. Petroleumsfondets langsiktige kapitaleksport motvirker et press mot en styrking av kronen.
Som månedsgjennomsnitt har kronekursen variert mellom 7,73 og 8,90 kroner pr. ecu/euro siden valutaforskriften trådte i kraft i 1994. Målt mot kursindeksen tilsvarer dette en variasjon mellom 96,7 og 111,3. Disse utslagene i kronekursen har i stor grad funnet sted i perioder med store svingninger i oljeprisen og uro i internasjonale valutamarkeder. I størstedelen av denne perioden har kronen likevel ligget innenfor eller nær utgangsleiet, slik dette er definert i valutakursforskriften. Utslagene i kronekursen har ikke vært større enn i mange andre små land med flytende valutakurs. Utslagene har heller ikke vært større enn det en hadde grunn til å forvente da forskriften ble fastsatt i 1994.
Verdien til den norske kronen har styrket seg mot euro siden euroen ble introdusert i begynnelsen av 1999, jf. figur 3.8 i St.meld. nr. 2 (1999-2000) avsnitt 3.4. Dette må ses i sammenheng med at kursen på euro har svekket seg markert mot andre valutaer over perioden. Kronekursen har gjennom det siste året svekket seg målt mot valutaene til våre handelspartnere sett under ett.
I Revidert nasjonalbudsjett 1994, da valutaforskriften ble fastsatt, ble det lagt vekt på det gjensidige forholdet mellom målet om stabil valutakurs og lav inflasjon. Det het blant annet:
"Spesielt for et lite land med en åpen økonomi er det over tid vanskelig å holde lav inflasjon, på linje med eller lavere enn i våre konkurrentland, uten stor grad av stabilitet i valutakursen. Stabil valutakurs kan bidra til forventninger om fortsatt lav inflasjon, som igjen har betydning for både pris- og lønnsfastsettingen. Moderat pris- og kostnadsvekst vil samtidig være en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid.
[ .]
Pengepolitikken skal sammen med de andre virkemidlene bidra til en stabil økonomisk utvikling. Å videreføre en lav pris- og kostnadsvekst, på linje med eller lavere enn våre konkurrentland, er en forutsetning for å oppnå dette.»
Denne vurderingen gjelder fortsatt.
Erfaringene både fra perioden før fastkursregimet ble forlatt i 1992 og senere tilsier at det er begrensninger i mulighetene til å styre kronekursen på kort sikt. Det er likevel viktig at pengepolitikken bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Dette stiller krav til at den økonomiske politikken samlet sett er forenlig med lav pris- og kostnadsvekst.
I brev av 21. oktober 1999 til Finansdepartementet skriver Norges Bank:
«Norges Bank innretter pengepolitikken mot å oppfylle de grunnleggende forutsetningene for kursstabilitet. Norges Bank er ikke utstyrt med virkemidler til å finstyre valutakursen. Vi må derfor regne med at kronekursen vil variere på kort sikt. Forsøk på finstyring av kursen kan undergrave troverdigheten i pengepolitikken og dermed kursstabiliteten over tid. Dersom kronekursen endrer seg, er det nødvendig å vurdere renten i lys av kursutviklingen over noe tid, slik at de grunnleggende forutsetningene for kursstabilitet blir oppfylt. Generelt må bakgrunnen for kursutviklingen vurderes nøye før Norges Bank eventuelt treffer pengepolitiske tiltak.»
Retningslinjen om begrenset virkemiddelbruk må ses i lys av erfaringene med fastkursregimene i Norge og andre land tidlig på 1990-tallet. Oppfatninger om at virkemiddelbruken ikke er opprettholdbar, vil svekke troverdigheten til politikken. Renten påvirker valutakursen både direkte som følge av rentedifferansen mot utlandet og indirekte via rentens virkning på økonomien. En positiv rentedifferanse mellom norske og europeiske renter trenger således ikke i seg selv bety at virkemiddelbruken er sterk. Styrken i virkemiddelbruken må også vurderes på bakgrunn av rentens virkning på økonomien i den aktuelle situasjonen. En balansert økonomisk utvikling med lav pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for å oppnå stabilitet i valutakursen over tid. De pengepolitiske virkemidlene må derfor innrettes slik at de, sammen med de øvrige virkemidlene i den økonomiske politikken, bidrar til å oppfylle denne forutsetningen. Norges Bank må med utgangspunkt i dette løpende vurdere hvor sterk virkemiddelbruk banken finner hensiktsmessig i lys av forholdene i valutamarkedet og situasjonen i norsk økonomi.
Den operative arbeidsdelingen mellom penge-, finans- og inntektspolitikken ble etablert som et resultat av anbefalingene fra Sysselsettingsutvalget fra 1992. Også Sysselsettingsutvalget understreket at de ulike politikkelementene måtte betraktes som en helhet. En stabil valutakurs vil innebære en direkte sammenheng mellom utfallet av lønnsoppgjørene og utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen. På denne måten synliggjøres det ansvaret partene i arbeidsmarkedet har for utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen. Samtidig er stabilitet i kronekursen på sin side også avhengig av en finanspolitikk som bidrar til en stabil realøkonomisk utvikling.
Retningslinjene reflekterer Norges interesse av monetær stabilitet i Europa. Vårt nåværende valutakursregime gir ikke grunnlag for å søke gjensidig intervensjonssamarbeid med andre land. Regjeringen legger stor vekt på å videreføre og videreutvikle de kontaktene som allerede er etablert med EU på det økonomiske og monetære området.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar dette til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det nå er åpenbart at det er gjennomført en de facto endring av norsk pengepolitikk gjennom Norges Banks utøvelse av sine funksjoner. Renten fastsettes først og fremst basert på inflasjonsforventninger og ikke i forhold til utviklingen i kronekursen. Etter disse medlemmers oppfatning bør dette formelt defineres gjennom en endring av valutakursforskriften.
Disse medlemmer finner derfor grunn til å minne om innholdet i Dokument nr. 8:59 (1997-1998) om en ny pengepolitikk basert på inflasjonsmål og større uavhengighet for Norges Bank.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at det nå føres en mer langsiktig og fleksibel pengepolitikk enn høsten 1998, der kortsiktige svingninger i valutakursen ble bestemmende for Norges Banks styringsrenter. For et land med en liten åpen økonomi er det ofte nødvendig at penge- og finanspolitikken virker i samme retning dersom målene for den økonomiske politikken skal nås.
Dette medlem går fortsatt imot at Norges Bank skal innrette virkemidlene etter et rent inflasjonsmål. Motsetningen mellom inflasjonsmål og mål om stabil kurs er likevel overdrevet. På lengre sikt vil høy inflasjon slå ut i svakere valutakurs, mens svak valutakurs på lengre sikt vil gi høyere inflasjon. På kort sikt står myndighetene likevel overfor vanskelige avveininger. Norge kan nå gå inn i en periode der særlig oljeprisene bidrar til en for sterk valuta, mens presset i innenlandsøkonomien samtidig bidrar til høyere inflasjon. Slik Norges Bank nå vurderer pengepolitikken vil det første momentet tale for lavere rente, mens det andre taler for høyere. Dersom renta settes opp i en slik situasjon vil konkurranseutsatt sektor bli utsatt for tre påkjenninger samtidig: Sterk kronekurs, høy inflasjon og høy rente. Dette medlem legger vekt på vår langsiktige interesse av å beholde eksportnæringer utenom petroleumssektoren og vil advare mot å heve renta i en slik situasjon.