Sammendrag

Regjeringen legger med dette fram meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 2000. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 11. mai.

Hovedmålene for Regjeringens politikk er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling.

Regjeringen bygger sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet, som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget i 1992 (NOU 1992:26). Solidaritetsalternativet er en helhetlig strategi for den økonomiske politikken. Regjering og Storting skal gjennom budsjettpolitikken bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør bidra til å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen. Penge- og valutapolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi overfor europeiske valutaer.

Hovedutfordringen i den økonomiske politikken er nå å bringe pris- og kostnadsveksten i Norge videre ned, på linje med pris- og kostnadsveksten hos våre handelspartnere. Skjer ikke dette, vil resultatet lett bli en særnorsk høy rente over lang tid, som sammen med svekket konkurranseevne vil kunne føre til en betydelig og langvarig økning i arbeidsledigheten. Både norske erfaringer fra 1980-tallet og internasjonale erfaringer viser dette.

Norsk økonomi er fortsatt preget av svært høy aktivitet og mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Utviklingen gjennom 1999 og i begynnelsen av 2000 tyder også på at vekstpausen i fastlandsøkonomien blir mer kortvarig enn anslått i fjor høst. Veksten tok seg opp i andre halvår i fjor, og denne utviklingen synes å ha fortsatt inn i 2000. Veksten i vareforbruket har tiltatt de siste månedene, og boliginvesteringene synes å være på vei opp. Sterkere vekst i internasjonal økonomi trekker i retning av høyere eksport framover.

Anslagene for den økonomiske utviklingen er oppjustert siden Nasjonalbudsjettet 2000 ble lagt fram i fjor høst. BNP for Fastlands-Norge anslås nå å øke med 1 I pst. fra 1999 til 2000. Det er først og fremst en sterk vekst i husholdningenes etterspørsel og i eksporten av tradisjonelle varer som forventes å bidra til at veksttakten tar seg opp fra fjoråret. Et kraftig fall i petroleumsinvesteringene bidrar på den annen side til å holde aktivitetsveksten nede. Totalt BNP, inklusive verdiskapingen i petroleumsvirksomheten, anslås å øke med vel 3 pst. i år. Sysselsettingen antas å øke moderat framover, mens arbeidsledigheten, målt ved Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU-ledigheten), anslås å øke fra 3,2 pst. i 1999 til om lag 3 H pst. i 2000.

Det er usikkerhet knyttet til den økonomiske utviklingen framover. Risikoen for en markert nedgang i økonomien er imidlertid på kort sikt liten. Det er betydelig mangel på arbeidskraft i deler av økonomien, samtidig som arbeidskraftreservene utenfor arbeidsstyrken er klart mindre enn for noen år siden. Husholdningene har de senere årene bygd opp betydelige finansielle reserver. Høye boligpriser og optimisme knyttet til den økonomiske utviklingen kan utløse et fall i spareraten og dermed økt forbruk i husholdningssektoren. I dagens situasjon, med svært høy kapasitetsutnytting i norsk økonomi, kan nye, sterke etterspørselsimpulser raskt føre til ytterligere tilstramming i store deler av arbeidsmarkedet og gi tiltakende kostnadsvekst.

Det knytter seg stor usikkerhet til utviklingen i oljeprisen. I Nasjonalbudsjettet 2000 ble det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris i år på 125 kroner pr. fat, mens oljeprisen hittil i år har ligget på 217 kroner pr. fat i gjennomsnitt. I denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 190 kroner pr. fat i 2000. Regjeringen legger avgjørende vekt på at kortsiktige svingninger i oljeprisen ikke skal påvirke den økonomiske politikken. De økte petroleumsinntektene som følger av høyere anslått oljepris, vil følgelig bli avsatt i Statens petroleumsfond.

Det stilles store krav til den økonomiske politikken i årene framover. Selv om en ikke kan regne med så høy vekst de nærmeste årene som i perioden 1993-1998, vil norsk økonomi trolig i lang tid framover likevel ligge nær kapasitetsgrensen. De moderate vekstutsiktene reflekterer lav vekst i arbeidsstyrken, først og fremst på grunn av befolkningsutviklingen, men også som følge av tendenser til økt tidligpensjonering. I en situasjon med lite ledig kapasitet i økonomien må det unngås at en for sterk samlet etterspørsel igjen bidrar til å presse priser og lønninger opp. Samtidig hviler det et ansvar på partene i arbeidslivet for å gjennomføre moderate inntektsoppgjør. Kravet om moderasjon må også gjelde ledere i næringslivet, som de siste årene har hatt en klart høyere inntektsvekst enn gjennomsnittet for arbeidstakere.

Finanspolitikken har et hovedansvar for at den samlede etterspørselen etter varer og tjenester utvikler seg på en måte som er forenlig med en balansert utvikling i norsk økonomi. På kort sikt er samtidig lønnsdannelsen og inntektspolitikken avgjørende for lønns- og prisutviklingen. Dersom lønnsveksten kommer ut av kurs i forhold til våre handelspartnere, vil dette ha konsekvenser for sysselsettingen og ledigheten. En pengepolitikk rettet inn mot stabilitet i kronekursen synliggjør den nære sammenhengen mellom lønnsvekst og konkurranseevne. En balansert økonomisk utvikling, med lav pris- og kostnadsvekst, er en forutsetning for å oppnå stabilitet i valutakursen over tid. De pengepolitiske virkemidlene må derfor innrettes slik at de, sammen med de øvrige virkemidlene i den økonomiske politikken, bidrar til å oppfylle denne forutsetningen.

De ulike delene av den økonomiske politikken henger nært sammen. Dersom det er svikt i gjennomføringen av den økonomiske politikken på ett felt, vil også de andre delene av politikken komme under press. Dersom for eksempel finanspolitikken ikke er tilstrekkelig stram, vil presset i arbeidsmarkedet kunne bli for stort til at det er mulig å oppnå moderat lønnsvekst. Da blir det også vanskelig å holde valutakursen stabil.

Det er en nær sammenheng mellom innrettingen av stabiliseringspolitikken og de økonomiske mekanismene som gjør seg gjeldende på lengre sikt:

• – I et langsiktig perspektiv spiller finanspolitikken en avgjørende rolle for forholdet mellom skjermet og konkurranseutsatt sektor. Økt bruk av oljepenger innenlands vil kunne føre til at priser og kostnader vokser sterkere i Norge enn i de landene vi konkurrerer med.

• – Over tid vil dette svekke grunnlaget for konkurranseutsatt virksomhet. I tillegg må det gjennom finanspolitikken sørges for tilstrekkelige overskudd i offentlige finanser til å møte framtidige lavere oljeinntekter og økte utgifter som følge av en større andel eldre i befolkningen. Over tid vil reallønnsveksten måtte følge produktivitetsutviklingen, for at konkurranseevnen overfor utlandet skal kunne opprettholdes. På lang sikt vil derfor lønnsdannelsen og inntektspolitikken i hovedsak påvirke nivået på sysselsettingen og arbeidsledigheten.

• – Moderat pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid. Erfaringer fra Norge og andre land viser også at høy inflasjon svekker grunnlaget for økonomisk vekst og høy sysselsetting.

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett er det nødvendig å dekke inn betydelige nødvendige utgiftsøkninger på enkelte områder. Medregnet forslag som er fremmet før Revidert nasjonalbudsjett, foreslås det brutto utgiftsøkninger på statsbudsjettet for 2000 på om lag 5,2 mrd. kroner. De økte utgiftene skyldes blant annet økte anslag under folketrygden (1,4 mrd. kroner), økte utgifter til Forsvarets internasjonale operasjoner (1,3 mrd. kroner), tilleggsbevilgninger til pasientbehandling ved sykehusene (knapt 1,3 mrd. kroner), økte flyktningeutgifter (0,4 mrd. kroner) og økte utgifter til tapsfond og rentestøtte i Statens lånekasse for utdanning (0,4 mrd. kroner).

På bakgrunn av den høye kapasitetsutnyttingen i norsk økonomi, og klare tegn til sterkere vekst i etterspørselen i fastlandsøkonomien enn tidligere lagt til grunn, er det svært viktig at stramheten i budsjettopplegget for 2000 opprettholdes i tråd med Stortingets vedtak av det salderte budsjettet. Tilleggsbevilgningene er derfor dekket inn, i hovedsak gjennom tiltak på budsjettets utgiftsside. Regjeringen har lagt vekt på å skjerme velferdsordningene, ved at økte utgifter i folketrygden ikke dekkes inn gjennom svekkelser i trygdeordningene. Videre satses det på utvikling av helsetilbudet gjennom å styrke sykehusenes økonomi. I tillegg har en valgt å videreføre Forsvarets operasjoner på Balkan, til tross for betydelige kostnadsøkninger. Denne prioriteringen innebærer samtidig at det er blitt nødvendig med desto større utgiftsreduksjoner på andre områder for å opprettholde stramheten i budsjettopplegget.

Av den samlede brutto utgiftsøkningen på 5,2 mrd. kroner foreslås det at om lag 3,0 mrd. kroner dekkes inn gjennom utgiftsreduserende tiltak. Inndekning gjennom økte inntekter utgjør 2,2 mrd. kroner, hvorav avgiftene er økt med om lag 0,4 mrd. kroner. Det foreslås blant annet å utvide arbeidsgiverperioden for sykelønn fra 2 uker og 2 dager til 3 uker med virkning fra 1. august 2000. Videre foreslås det enkelte utgiftsreduksjoner, bl.a. innen Forsvaret, samferdselssektoren og helsesektoren. De økte bevilgningene til Forsvaret og helsesektoren er større enn utgiftsreduksjonene som er foreslått innen de samme områdene. Det vises for øvrig til forslagene til endringer i statsbudsjettet for 2000 som fremmes i St.prp. nr. 61 (1999-2000), som legges fram samtidig med denne meldingen.

Hovedtrekkene i finanspolitikken for 2000 er nå:

• – Et om lag nøytralt finanspolitisk opplegg, målt ved endringen i den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren.

• – En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på om lag 2 pst. fra 1999 til 2000. Realveksten er lavere enn anslått i Nasjonalbudsjettet 2000, bl.a. som følge av høyere prisvekst på statsbudsjettets utgifter.

• – En reell økning i påløpte skatter og avgifter med om lag 3,9 mrd. kroner fra 1999 til 2000, mot drøyt 3,5 mrd. kroner ved salderingen av budsjettet for inneværende år.

• – En realvekst på om lag 1 I pst. i kommuneforvaltningens inntekter.

• – Statsbudsjettets oljekorrigerte budsjettunderskudd anslås med disse forutsetningene til 13,8 mrd. kroner i 2000, en økning på 0,5 mrd. kroner fra saldert budsjett. Det oljekorrigerte underskuddet dekkes ved en tilsvarende overføring fra Statens petroleumsfond.

• – Basert på en forutsetning om en gjennomsnittlig oljepris på 190 kroner pr. fat, anslås statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten til 138,1 mrd. kroner i 2000. Anslaget er økt med 53,0 mrd. kroner siden Nasjonalbudsjettet 2000. Medregnet renter og utbytte m.v. på 8,8 mrd. kroner anslås det samlede overskuddet på statsbudsjettet og Statens petroleumsfond til 133,1 mrd. kroner. Ved utgangen av 2000 anslås den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond til om lag 369 mrd. kroner. Anslaget er økt med om lag 75 mrd. kroner siden Nasjonalbudsjettet 2000.

Tidligere i år er det fremmet en proposisjon om NSB Gardermobanen AS, som innebærer at det gis et statlig tilskudd på om lag 6,7 mrd. kroner for å nedskrive gjelden i selskapet. Aktiviteten knyttet til opparbeiding av denne gjelden har skjedd i tidligere år, og bevilgningen holdes derfor utenfor budsjettindikatorene for statsbudsjettet. Denne bevilgningen bidrar imidlertid isolert sett til en betydelig økning i det oljekorrigerte budsjettunderskuddet, og dermed til mindre avsetning i Statens petroleumsfond.

Den betydelige oppjusteringen av anslaget på statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten, fra 85,1 mrd. kroner i Nasjonalbudsjettet 2000 til 138,1 mrd. kroner i denne meldingen, er særlig knyttet til høyere oljepriser i inneværende år.

For offentlig forvaltning i alt, som i tillegg til statsforvaltningen også omfatter kommuneforvaltningen, anslås samlede nettofinansinvesteringer i 2000 til om lag 155 mrd. kroner, eller 11,6 pst. av BNP. Bruttogjelden for offentlig forvaltning anslås til knapt 290 mrd. kroner ved utgangen av 2000, tilsvarende 22 pst. av BNP.

Det er i meldingen avsnitt 2 redegjort for de økonomiske utsiktene.

Det vises også til omtale av hovedtrekkene i budsjettpolitikken i meldingen avsnitt 3.1.1, omtale av statsregnskapet for 1999 i meldingens avsnitt 3.1.2, omtalen av gjennomføringen av finanspolitikken i 2000 i avsnitt 3.1.3, omtalen av utviklingstrekk i statsfinansene på mellomlang sikt og langsiktige utfordringer i finanspolitikken i avsnittene 3.1.4 og 3.1.5.

Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Regjeringens omtale av den økonomiske politikken og utviklingen i Revidert nasjonalbudsjett. Disse medlemmer viser til at det ikke er lagt fram noen økonomiske analyser eller nye anslag for den økonomiske utvikling som i vesentlig grad avviker fra de Regjeringen presenterte i meldingen. Det er derfor riktig å holde budsjettrevisjonen innenfor de rammer som er lagt i det økonomiske opplegget fra Regjeringen. Dette vil være den beste måten å sikre sysselsetting og velferd.

Disse medlemmer viser til at opposisjonspartiene gjennom arbeidet med denne innstillingen danner flertall mot en rekke av de budsjettiltak Regjeringen foreslår. Av denne grunn har disse medlemmer funnet det riktig å søke løsninger som sikrer flertall for alternative inndekningsforslag. I dagens situasjon vil en ansvarlig finanspolitikk være det beste bidraget for å sikre sysselsettingen, hindre tiltakende pris- og kostnadsvekst og høye renter.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til St.meld. nr. 1 (1999-2000) der målet for desse partia sin økonomiske politikk vert presentert slik:

«Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for arbeid til alle og en forvaltning av naturressurser og miljø som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Regjeringen legger vekt på å opprettholde en spredt bosetting og vil gjennom den økonomiske politikken søke å bremse den sentraliseringen som har funnet sted de siste årene.»

Hovudelementa i den økonomiske politikken er ein finanspolitikk som fremmar stabilitet i utviklinga i etterspørselen etter varer og tenester, ein pengepolitikk som er retta inn mot å stabilisera kronekursen sin verdi overfor europeiske valutaer, eit inntektspolitisk samarbeid som medverkar til moderat pris- og kostnadsvekst og ein strukturpolitikk som skal medverke til at arbeidskraft, kapital og naturressursar vert forvalta best mogleg.

Desse medlemene vil peika på at det framleis er låg arbeidsløyse og at det er mangel på arbeidskraft i ei rekkje sektorar. Ikkje minst er det mangel på kvalifisert arbeidskraft innan skulevesenet og helse- og omsorgssektoren. Mangel på kvalifisert arbeidskraft er ei hovudutfordring for ei sunn utvikling av den økonomiske politikken. Presset i arbeidsmarknaden kan fort føre til ein pris- og kostnadsvekst som ligg over nivået i andre land. Ei slik utvikling vil svekkje konkurranseevna for norsk næringsliv. Desse medlemene vil samstundes peike på at det i fleire regionar og innan nokre sektorar er ledig kapasitet og mange arbeidsledige. Desse medlemene har merka seg at talet på arbeidsledige framleis er lågt, og at dei verste spådommane om kraftig auke i arbeidsløysa som vart sett fram medan statsbudsjettet låg til handsaming i Stortinget i fjor haust, langt frå har slått til.

Regjeringa har gjort framlegg om å løyve totalt 6,7 mrd. kroner for å slette gjeld for NSB Gardermobanen AS. Desse medlemene har merka seg at Regjeringa vel å halda denne løyvinga utanom indikatoren, og grunngjev dette med at pengane allereie er brukte og at løyvinga difor ikkje vil verka inn på aktivitetsnivået i norsk økonomi. Desse medlemene meiner dette opnar for ei ny vurdering av også andre løyvingar som er knytt til sletting av gjeld knytt til tiltak og investeringar som allereie er gjennomført, men vil understreke at det er eit skilje mellom gjeld som uansett ikkje vil verte tilbakebetalt og anna gjeld.

Desse medlemene vil òg peike på at Regjeringa i sitt framlegg har fremma forslag om reduserte løyvingar til mellom anna sjukehusutstyr og bistand, til saman med omlag ein milliard kroner. Reduksjonen i bistandsramma er følgd opp av ei tilsvarande auke i løyvingane til tiltak knytt til flyktningar som er komne til Noreg. Den reduserte løyvinga til sjukehusutstyr er følgd av ei auke i midlane til drift av sjukehus. Desse medlemene vil peike på at forslaga inneber at auka midlar til tiltak for sjukehusdrift og tiltak for flyktningar i Noreg vert følgde av reduserte løyvingar til sjukehusutstyr og bistandsformål. Dette er midlar som nesten utelukkande ville vorte nytte i utlandet, og omprioriteringa inneber isolert sett difor auka press på norsk økonomi.

Desse medlemene tek elles Regjeringa sin gjennomgang av tilhøva i norsk økonomi til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Steinar Bastesen mener generelt at behandlingen av revidert budsjett bør reflektere at hensikten med budsjettrevidering er å justere det vedtatte stats- og nasjonalbudsjett i forhold til endringer i de økonomiske rammebetingelser eller ved særskilte behov for endringer i bevilgningsvedtak som har oppstått etter at det ordinære budsjett ble vedtatt. Disse medlemmer viser til at utvalget for vurdering av reformer av Stortingets behandling av stats- og nasjonalbudsjettet i sin innstilling blant annet konkluderer med: "Revidert nasjonalbudsjett forenkles og konsentreres om justeringer i årets budsjett".

Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett er innenfor rammen av denne målsettingen, fordi det både foreslås bevilgninger til nye tiltak uten at dette skyldes en ekstraordinær situasjon, og fordi det ikke foreslås å løse de akutte problemer i det norske samfunn. Disse medlemmer oppfatter situasjonen slik at Regjeringen har overlatt til Stortinget å løse disse problemene. Det er oppsiktsvekkende at Regjeringens forslag til revidert budsjett inviterer til nesten full ny budsjettbehandling og politisk omkamp på en rekke områder som ble vedtatt av Stortinget i forbindelse med behandlingen av ordinært statsbudsjett i høst. Det er også oppsiktsvekkende at Regjeringens budsjettpolitikk ikke er konsekvent og konsistent. Særlig gjelder dette i forhold til argumentasjonen om stramhet og inndekning hvor Regjeringen selv har en noe tilfeldig vurdering av hvilke hendelser som faktisk bør dekkes inn og hvilke som ikke krever inndekning og hvorfor det må dekkes inn.

Disse medlemmer vil videre hevde at det er bekymringsfullt at Regjeringen ikke viser vilje til klarere å prioritere hva som skal være det offentliges finansieringsansvar. Disse medlemmer vil understreke behovet for større strukturelle reformer som i langt større grad bidrar til å effektivisere den offentlige sektor og økonomiens virkemåte som helhet. Stortinget og Regjeringen må legge til grunn klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal rasjonell ressursanvendelse. Disse medlemmer mener videre det er nødvendig at det allerede nå gis signaler for 2001-budsjettet for å styrke markedets tiltro til styringen av norsk økonomi og ulike næringers trygghet for at det politiske miljø tar den faktiske situasjonen på alvor.

Disse medlemmer har sett seg svært lei på den unyanserte finanspolitiske debatt som oppstår som en konsekvens av at økte utgifter på ett område skal dekkes inn krone for krone på et annet område uavhengig av hvordan kronen brukes og hvordan den både isolert og samlet sett påvirker utviklingen i norsk økonomi. Budsjettbalansen og den såkalte stramheten i budsjettet har for det politiske flertallet nå blitt viktigere enn de reelle utfordringer og problemer som eksisterer i flere deler av samfunnet. Når Regjeringen selv setter stramheten i høysetet og likevel klarer å saldere innenlandsøkonomien med u-hjelpspenger, illustreres problemstillingen svært godt og viser at krone for krone-opplegget ikke holder faglig mål.

Etter komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiets oppfatning er en krone ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger til veiinvesteringer har andre sysselsettingseffekter enn innkjøp av utstyr til helsesektoren fra utlandet. Den politiske økonomiske debatten er preget av fravær av evne til å skille mellom penger brukt innenlands og penger brukt utenlands. I forbindelse med Stortingets behandling av Dokument nr. 8:54 (1999-2000) om innføring av eget utenlandsbudsjett, skriver finansministeren blant annet følgende i sitt brev til finanskomiteen:

«En bestemt tilråding om finanspolitikken bygger, som understreket ovenfor, på fullstendige makroøkonomiske analyser. Når dette vurderingsgrunnlaget er etablert, fungerer budsjettindikatoren som en "krittstrek" i den videre budsjettprosessen. I denne fasen av budsjettbehandlingen tilsier hensynet til oversiktlighet at en reduserer ambisjonsnivået noe med hensyn til å kartlegge virkninger på aktivitetsnivået og i stedet lar alle inntekts- og utgiftsposter "telle likt". Denne framgangsmåten ivaretar at:

• – alle offentlige utgifter må finansieres. Selv om staten på kort sikt har solide finanser, tilsier langsiktige budsjetthensyn, og spesielt behovet for å kunne dekke den sterke veksten i pensjonsutgifter vi vet vil komme, at betydelige midler settes til side i perioder med store overskudd. I denne sammenheng er det viktig at "en krone er en krone".

• – de reelle politiske prioriteringene vil kunne bli forstyrret dersom en i budsjettdrøftingene skulle "vekte" ulike utgiftsposter. Utgifter som i stor grad kan kanaliseres ut av landet, ville få forrang i forhold til økte bevilgninger til undervisnings-, helse- og omsorgstjenester produsert i Norge. Over tid ville en slik budsjettprosess være uheldig. Budsjettprosessen ville også blitt vesentlig mer komplisert, og i større grad baseres på skjønn, enn det som er tilfelle i dag.»

Etter disse medlemmers oppfatning er det ikke tilstrekkelig at Regjeringen og departementet foretar såkalte helhetlige makroøkonomiske beregninger for deretter å la finanskomiteen og Stortinget foreta de endelige beslutninger uten å skjele til hvordan de ulike prioriteringer påvirker økonomien.

En krone brukt i utlandet har ikke samme effekt som en krone brukt i Norge. En krone brukt til investeringer har ikke samme effekt som en krone brukt til drift, og en krone brukt i en del av økonomien med ledig kapasitet har ikke samme effekt som en krone brukt i en del av økonomien med sprengt kapasitet.

Disse medlemmer mener konsekvensene av slike manglende avveininger nettopp blir de store krisene vi ser i flere deler av økonomien. Det blir umulig å forstå hvordan et av verdens rikeste land har omfattende kriser i både helsevesen og eldreomsorg, manglende ressurser til politi og forsvar, manglende veiinvesteringer osv.

Disse medlemmer vil videre understreke at mange av presstendensene i norsk økonomi er myndighetsskapte og at det derfor er større systemendringer som er mest nødvendig, fremfor forsøk på å detaljstyre den økonomiske utviklingen gjennom stadige endringer i skatter og avgifter. Offentlig sektor har over lang tid vokst seg stor og ineffektiv. Et omfattende byråkrati fører til rigide systemer og lov- og forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger på en naturlig utvikling. Disse medlemmer har registrert at Regjeringen har påstått å ha vilje til å effektivisere offentlig sektor, og håper at dette snarlig vil synliggjøre seg i handling.

Disse medlemmer viser også til senere rapporter fra OECD som viser at Norge er nesten på verdenstoppen hva gjelder subsidier til norsk landbruk. Det kan ikke være fornuftig ressursutnyttelse at man gjennom skatter og avgifter skal subsidiere et allerede svært dyrt landbruk med mangfoldige milliarder kroner pr. år, når det er mulig å kjøpe gode og kvalitetssikre matvarer på verdensmarkedet.

Disse medlemmer vil understreke behovet for en finanspolitikk som er innrettet slik at konkurranseevnen for vårt fremtidige næringsliv ikke svekkes, og slik at skatte- og avgiftsnivået ikke er vesentlig høyere enn i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Disse medlemmer er svært fristet til å foreslå en rekke avgiftsreduksjoner og endringsforslag i tilknytning til det reviderte budsjett, men vil igjen vise til at hensikten med revidert budsjett primært er å revidere budsjettet og ikke kjøre omkamp på utallige politiske spørsmål. Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare forhold for alle dem som forventer at politikken hvert fall ligger fast et år av gangen. Disse medlemmer har derfor begrenset seg til å fremme bevilgningsforslag på de områder problemene er mest akutte og forslag som legger premisser foran høstens budsjettbehandling.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringen hevder å legge stor vekt på en ansvarlig finanspolitisk linje i sin politiske retorikk. Disse medlemmer er bekymret for at den politiske retorikk i liten grad slår inn i Regjeringens politiske veivalg. Disse medlemmer vil peke på at den økonomiske utviklingen er preget av muligheten for lavere sysselsetting og relativt høye renter. Det er i en slik situasjon viktig at den økonomiske politikken både innrettes med kortsiktige og langsiktige virkemidler som innebærer større strukturelle endringer for økonomien.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det vedtatte budsjettet er utformet av Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Det er derfor disse partiene som må ta ansvaret både for hovedtrekkene i den økonomiske politikken og for mangelfull budsjettering av flere omfattende utgiftsposter. Disse medlemmer viser at Høyre i sitt budsjettforslag for 2000 anviste et alternativt finanspolitisk opplegg med en sterkere prioritering av offentlige kjerneområder og et redusert skatte- og avgiftsnivå. Høyre la samtidig vekt på et stramt finanspolitisk opplegg som bidrag til et lavere rentenivå. Disse prioriteringene ligger også til grunn for Høyres forslag ved behandlingen av revidert budsjett.

Disse medlemmer viser til at verdiskapingen i privat sektor er grunnlaget både for privat og offentlig velferd. Det må derfor være en sentral oppgave å sikre næringslivet konkurransedyktige rammebetingelser. Med det meget stramme arbeidsmarkedet og tendensene til økt press i norsk økonomi ligger imidlertid lønns- og prisveksten både i år og neste år an til å bli høyere enn hos våre handelspartnere. Sammen med skatteøkningene i statsbudsjettet og forslag om ytterligere skjerpelser i revidert budsjett, påfører dette næringslivet betydelige kostnadsøkninger. Disse medlemmer er bekymret for at flertallets manglende evne til å prioritere mellom offentlige oppgaver fører til økte skatter og avgifter og et varig høyere rentenivå enn i våre konkurrentland.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger opp til en underliggende, reell utgiftsvekst på 2 pst. i 2000. Veksten i bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge anslås til 1,75 pst. Veksten i offentlige utgifter blir dermed høyere enn veksten i verdiskapingen. Med høy kapasitetsutnyttelse i norsk økonomi betyr det at offentlig sektor fortrenger privat sektor. Offentlige forvaltningsutgifter og innbetalte skatter og avgifter som andel av bruttonasjonalproduktet er allerede betydelig høyere for Fastlands-Norge enn for gjennomsnittet av EU-landene og andre industriland. Det gir derfor grunn til bekymring når Regjeringen fortsatt legger opp til en høyere utgiftsvekst enn veksten i fastlandsøkonomien. I årene fremover vil økende utgifter bl.a. gjennom Folketrygden, kunne legge ytterligere press på statsbudsjettets utgiftsside. Det kan føre til at misforholdet mellom utgiftsvekst og vekst i fastlandsøkonomien ikke blir enkeltstående tilfeller for 1999 og 2000, men en mer langvarig utvikling som etter hvert kan få dramatiske konsekvenser for norsk næringsliv. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Norges Banks inflasjonsrapport for tredje kvartal 1999 der Sentralbanksjef Svein Gjedrem skriver:

«Størrelsen på konkurranseutsatt sektor bestemmes over tid i en kamp om realressursene i økonomien mellom det offentlige og næringslivet (mellom skjermet sektor og næringer med bedrifter som konkurrerer med utenlandske bedrifter). Med den oljeavhengigheten norsk økonomi allerede har, tar vi en risiko dersom vi svekker grunnlaget for fastlandets næringsliv ytterligere. Det er derfor viktig at veksten i utgiftene i statsbudsjettet over tid ikke er større enn veksten i fastlandsøkonomien. Dette vil gi norsk næringsliv et bedre fundament for vekst.»

Disse medlemmer påpeker at en offentlig sektor som legger beslag på en stadig større andel av samfunnets ressurser reduserer næringslivets vekstmuligheter. Høy sysselsetting i offentlig sektor er en viktig årsak til det stramme arbeidsmarkedet. En for stor offentlig sektor fører til at privat næringsliv fortrenges. Dette undergraver grunnlaget for fremtidens skatteinntekter og offentlige velferdstjenester.

Disse medlemmer har merket seg at Norges Bank i sin inflasjonsrapport for første kvartal 2000 skriver:

«Tendensen i den økonomiske utviklingen og risikobildet gjør det derfor mer sannsynlig at neste endring i renten vil være en økning enn at det blir en reduksjon.»

Et høyere rentenivå vil svekke næringslivets konkurranseevne ytterligere og gi uheldige fordelingspolitiske virkninger. Særlig familier i etableringsfasen med store boliglån vil komme dårligere ut. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn det er viktig at den langsiktige målsettingen om å bringe det norske rentenivået ned mot nivået i eurosonen ligger fast og har merket seg at OECD i sin siste utgave av rapporten Economic Outlook mener det er stor fare for overoppheting av norsk økonomi. Organisasjonen mener resultatet av manglende innstramning i finanspolitikken blir økte renter i løpet av året. OECD anbefaler derfor en sterkere finanspolitisk innstramning enn det Regjeringen legger opp til. For å motvirke tendensene til økt pris- og kostnadsvekst og unngå et høyere rentenivå foreslår disse medlemmer et finanspolitisk opplegg som er om lag en mrd. kroner strammere enn Regjeringens forslag.

Disse medlemmer er samtidig kritiske til innrettingen på Regjeringens innstramninger som på flere områder svekker grunnlaget for fremtidig verdiskaping. I tillegg til økte avgifter og større sykelønnsutgifter for næringslivet foreslår Regjeringen innstramninger som i hovedsak rammer offentlige kjerneområder som helsevesenet, samferdsel og forsvaret. Disse medlemmer går imot Regjeringens kutt på disse områdene og foreslår i stedet besparelser som vil bidra til nødvendige omstillinger i det norske samfunnet. Det gjelder bl.a. reduserte næringsoverføringer og innføring av egenandeler i sykelønnsordningen. For å styrke næringslivets konkurranseevne og bidra til nyskaping og økt privat eierskap foreslår Høyre en nedtrappingsplan for formueskatten. I tillegg foreslås mer enn 200 mill. kroner i økt satsing på utdanning og en tiltakspakke for lavere grensehandel.

Disse medlemmer har merket seg at den felles europeiske valutaen er i ferd med å skape et mer sammensveiset europeisk marked enn tidligere. Euroen gjør det lettere å sammenligne priser over landegrensene. Dette fører til skjerpet konkurranse og lavere priser. For bedrifter innenfor eurosonen gir dette både lavere kostnader og økte markedsmuligheter. Bedrifter lokalisert innenfor eurosonen har derfor en fordel når de skal konkurrere om markedsandeler i det nye euromarkedet. For at norske bedrifter skal kunne konkurrere effektivt, og Norge oppfattes som et jevnbyrdig investeringsområde både for norske og utenlandske investorer, må norske rammebetingelser kompensere for ulempen av å stå utenfor eurosonen. Disse medlemmer viser til at Høyres forslag om egenandeler i sykelønnsordningen, kombinert med nedtrapping av formueskatten og sterkere satsing på utdanning og samferdsel vil være de første skritt i retning av å gjøre Norge til et jevnbyrdig område for næringsaktivitet og investeringer.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti hadde forventninger om en kursendring i den nye Arbeiderpartiregjeringens første budsjett. Selv om det er vanskelig å foreta betydelige omlegginger midt i et budsjettår, er behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett den første store muligheten til å følge opp statsministerens erklæring om Norge som "mulighetenes samfunn". Regjeringen har imidlertid begrenset sine egne muligheter ved å pålegge seg selv unødvendige restriksjoner ved at den verken vil overføre fra privat sektor eller redusere overskuddet. Da blir handlingsrommet for offentlig sektor liten.

Dette medlem vil særlig påpeke at Regjeringen og flertallet fører en unyansert finanspolitikk, hvor alle former for offentlige utgifter veies likt når det gjelder effekt på innenlandsøkonomien. Dette gjelder med ett unntak, nemlig nedbetalingen av gjelda til Gardermobanen på 6,7 mrd. kroner som Regjeringen har unntatt fra budsjettindiktoren som måler budsjettets stramhet. Når Regjeringen budsjetterer med at kutt i kjøp av sykehusutstyr i utlandet og i u-hjelp vil dempe presset i norsk økonomi mens overføringer til en norsk bedrift som operer i Norge ikke gjør det, står finanspolitikken i fare for å bli redusert til ren symbolpolitikk.

Regjeringen og stortingsflertallet kunne hatt større handlingsrom i finanspolitikken dersom behovet for innstramming hadde blitt mer målrettet mot de sektorer av økonomien som er utsatt for press.

Dette medlem legger frem et alternativt revidert budsjett med om lag samme budsjettbalanse som Regjeringen har foreslått, ikke fordi det nødvendigvis er denne balanse som representerer grensen for hvor mye utgiftene kan øke før priser og renter stiger mer enn forutsatt. Det er rom for å redusere overskuddet og overføringene til Petroleumsfondet, særlig dersom inndekning gjøres mer målrettet overfor de sektorer av økonomien som sterkest bidrar til pris- og rentepress. Når dette medlem likevel velger å legge opp sitt alternative budsjett med samme balanse, er det for å vise at det er mulig å styrke kommuneøkonomien og offentlige tjenester ved å drive omfordelingspolitikk.

Dette medlem vil fremheve at under den siste 7-årsperiodens sterke økonomiske vekst har det private forbruket økt sterkere enn det offentlige. Offentlig sektors andel av økonomien er redusert fra 53,5 pst. i 1990 til 44,7 pst. i 1997. Statistikken bekrefter det inntrykk mange har: Kommuner som er for fattige til å levere innbyggerne god nok velferd lever side om side med en slående nyrikdom med sterk vekst i luksusbiler, båter og hytter. Siden 1988 har husholdningenes netto finansformue i prosent av inntekten økt fra -5,4 til 62,3 pst. i 1999. Andelen ventes å stige ytterligere i åra framover. At det ikke er offentlig sektor som har skapt press i økonomien går også fram av Økonomiske analyser 1/2000 der en tabell viser at den sterkeste etterspørselsimpulsen i økonomien hvert år siden 1993 har vært forbruk i husholdningene.

Dette medlem konstaterer at Regjeringen regner med en nedgang i investeringene i oljevirksomheten fra 65,5 mrd. kroner i 1999 til 41,2 mrd. kroner i 2001. Dette gir realøkonomisk rom for å øke investeringene utdanning og forskning slik at Norge kan bevege seg fra oljeøkonomi til kunnskapssamfunn.

Dette medlems finanspolitiske opplegg vil øke offentlig sektors andel av økonomien, og kommuneøkonomiens andel innefor den offentlige økonomien. Sosialistisk Venstreparti legger vekt på felleskapsløsningene. Det er ikke nok med erklæringer om å modernisere. Offentlig sektor vil forvitre om den ikke tilføres flere midler.