Vedlegg 3
Jeg viser til høring i Næringskomiteen den 24. november, på bakgrunn av Næringskomiteens brev av 18. november 1999, hvor det bes om en redegjørelse på hvordan departementet har tenkt å organisere kontrollapparatet for skjell. Komiteen ønsket også en redegjørelse om fremdriften i dette arbeidet. Jeg vil i det følgende gjengi mine vurderinger:
Offentlig kontrollapparat
Et offentlig kontrollapparat for skjell involverer både tilsyn med skjellomsetning (kvalitetskontroll), dyrehelse (unngå spredning av skjellsykdommer) og ressurs-, havbruk- og miljøkontroll. Generelt er disse arbeidsområdene i en oppbyggingsfase. Slik vi forstår Næringskomiteens henvendelse, er det første punktet av spesiell interesse.
Det offentlige engasjement og kontroll med skjell innbefatter:
1. Tilsyn med næringens egenkontroll.
2. Offentlig overvåkningsprogram rettet inn mot aktive høstingsområder.
3. SNTs overvåkningsprogram rettet mot fritidssankere av skjell.
Fiskeridepartementet har ansvaret for å gi tillatelser til skjelldyrking, samt for tilsyn med høsting og omsetning av skjell. Vårt offentlige tilsyn med skjellomsetning gjelder derfor punkt 1 og 2 over. Landbruksdepartementet, som administrativ ansvarlig for SNT, har et ansvar i forhold til fritidssanking av skjell.
Tilsyn med skjellomsetningen
Skjell, og særlig blåskjell, er et potensielt risikoprodukt, som stiller særlige krav til offentlig forvaltning og tilsyn for å sikre folkehelsen. Innenfor denne rammen arbeider fiskerimyndighetene med å legge til rette for næringsutvikling. Krav til omsetning av skjell er nedfelt i forskrift om kvalitetskontroll av fisk og fiskevarer, og er harmonisert med EUs regelverk.
1. Tilsyn med næringens egenkontroll
Det offentlige fører tilsyn med at næringen utøver sitt kontrollansvar i forhold til kravene, og er selve fundamentet for å få en sikker omsetning av skjell. Dette involverer opplæring og tett oppfølging, og er et system som nå er godt i gang.
2. Offentlig overvåkningsprogram
Formålet er å kontrollere om næringens egen rutinekontroll er i samsvar med offentlige undersøkelser samt bidra til å etablere historiske data om dyrkingsområdene. Dette er et viktig bidrag for å legge til rette for næringsutvikling. Fiskeridirektoratet har hatt ansvaret for planlegging og gjennomføring av programmet. Programmet ble startet høsten 1999, og inkluderer 40 høstingsområder. Det tas sikte på å utvide overvåkningsprogrammet i takt med næringsoppbyggingen, og for år 2000 planlegges det utvidet til 50 områder. Dyrkerne selv planlegger å ha ca. 100 lokaliteter høstingsklare i år 2000. Erfaringsmessig vil et mindre antall enn dette reelt bli høstingsklare.
Det er lagt opp til en offentlig prøvetakingsfrekvens som tilsvarer 25% av dyrkernes normale egenkontroll. Dette er betraktelig høyere enn tilsvarende frekvens for laks, og gjenspeiler at skjell er et potensielt risikoprodukt. Det offentlige har derfor tatt et betydelig større ansvar i forhold til skjell.
Det offentliges utgifter til tilsyn dekkes av næringen gjennom gebyrer (forskrift om gebyr for tilsynsmyndighetenes tjenester). For år 2000 skal utgifter i størrelsesorden 22 millioner korner dekkes inn, og Fiskeridirektoratet har en ny forskrift om dette ute på høring. Det er lagt opp til at skjelldyrkerne får fritak fra dette gebyret.
3. SNTs overvåkningsprogram
SNT har etablert et overvåkningsprogram rettet mot fritidssankere av skjell, hvor de gir kostholdsråd i forhold til det private forbruket av skjell (nå 27 stasjoner). Gjennom programmet ønsket myndighetene også å få mer kunnskap om sammenhengen mellom alger i vannet og gifttesting på mus.
Til nå har det ikke vært hensiktsmessig å samkjøre Fiskeridirektoratets overvåkningsprogram med SNTs, grunnet ulikt formål, sikkerhetsnivå og prøvetakingsfrekvens. SNTs program er å gi en områdeoversikt, rettet mot fritidssankere av skjell. Fiskeridirektoratet har satt ned ei arbeidsgruppe som skal foreslå hvordan disse programmene bedre kan samordnes. Et forhold som vurderes er hvordan resultatene fra overvåkningsprogrammene, samt annen relevant overvåkning, kan bli benyttet og gjort tilgjengelig for aktuelle parter. Hvordan vi kan oppnå bedre synergieffekter og samarbeid, vil derfor være et område vi vil arbeide med fremover.
Særlige utfordringer innen området marine algegifter
Før omsetning av skjell tillates, må det dokumenteres at skjellene er fri for algegifter. Til denne testingen benyttes mus. Innen tilsyn med skjellomsetningen, er den viktigste oppgaven fremover å sikre tilstrekkelig analysekapasitet for algegiftkontroll av skjell, samt utvikle alternative metoder til musetest, ikke minst grunnet etiske forhold. En vesentlig del av våre midler går nettopp til dette formål.
Sentralt for oss er å sikre kompetansen ved Norges veterinærhøyskole. Gjennom Forskningsrådet har vi prioritert forskning på alternative testmetoder, og dette er et utviklingsarbeid i godt gjenge. Det ser ut for at vi i år 2000 i større grad kan benytte kjemiske metoder for undersøkelser av giftgruppen som gir lammelser (PSP). Vi har for år 2000 lagt opp til å støtte driften ved Veterinærhøyskolen med i underkant av 2 millioner kroner. Dette gir næringen en testpris på omtrent 1100 kroner per test, mot omtrent 3400 kroner for tilsvarende test i Danmark.
Grunnet den raske utviklingen i næringen, ser vi nå at kapasiteten ved Norges veterinærhøgskole vil bli overskredet i år 2000. Fiskeridirektoratet arbeider derfor med å få etablert et alternativ analysemiljø for testing av algegifter i skjell (mus). Dette også for å frigjøre mer tid ved Norges veterinærhøyskole til forskning på alternativ testing.
Vi arbeider for at testprisen skal bli den samme for næringen, enten de velger Veterinærhøyskolen eller det alternative laboratoriet. Denne problemstillingen er under utredning, men vil med den forutsetning at testprisen skal være lik mellom laboratoriene, anslagsvis koste inntil 1 million kroner.
Det er også nødvendig å sikre Norges veterinærhøyskole nytt kjemisk analyseutsyr, en engangsinvestering på 2 millioner kroner. Vi har satt av 1 million kroner til dette, og har bedt Fiskeridirektoratet undersøke mulighetene for samfinansiering med SNT. Dette utstyret vil bidra til å redusere bruk av mus i testingen.
Som vist over er kostnadene forbundet med kvalitetskontroll vesentlige, også for det offentlige. Dette skyldes også andre faktorer, som næringens spredte struktur. En annen faktor, som er spesielt alvorlig, er at enkelte områder er lite egnet for dyrking grunnet komplisert algebilde. Jeg ønsker her å gå nærmere inn på dette:
– Skjellnæringen har vært etablert som en lønnsom næring i Trøndelag gjennom de 15 siste årene. Algesituasjonen i Trøndelag har sjelden medført forbud for omsetning. Vi vil i årene som kommer få mer erfaring med hensyn på hvordan algesituasjonen påvirker omsetning av skjell fra Skagerrak til Nord-Norge.
– Det har lenge vært kjent at skjelldyrking i fjordområder kan være komplisert, grunnet hyppig forekomst av giftige alger. Dette gjelder spesielt de diaré-givende giftene (DSP). DSP er den giftgruppen som er mest komplisert å påvise kjemisk, og hvor vi stiller svakest kunnskapsmessig og analysemessig. I tillegg kan det være sterke sprang-sjiktninger (flere vannlag) i disse fjordene, noe som gjør at de giftige algene konsentreres ulikt nedover i vannsøylen. Blåskjell fra ulike dybder kan dermed være alt fra rene til giftige, og gjør prøvetaking komplisert. Det kan også stilles et spørsmål ved om man selv med en mer intensiv kontroll, oppnår den nødvendige sikkerhet for å unngå giftige skjell på markedet, noe som vil kunne ødelegge hele skjellnæringens renommé.
Næringsutvikling og forvaltning
Et områdes egnethet for skjelldyrking varierer derfor i Norge. Skjelldyrking er risikofylt, og for å lykkes må næringen lokaliseres til områder hvor den har særlige fortrinn. Det vil derfor være viktig at anlegg lokaliseres i områder hvor sikkerheten til folkehelsen kan ivaretas på en god måte. For fiskerimyndighetene som Næringsdepartementet er det viktig at vi søker løsninger som kommer hele næringen til gode. Jeg tror dette er viktige forutsetninger for at næringen skal lykkes med å etablere seg på de internasjonale markedene.
For meg blir det også en utfordring å ivareta bredden i det offentlige ansvaret overfor skjellnæringen. Utgiftene for å sikre et tilstrekkelig tilsyn med skjellomsetningen er betydelige, og øker i takt med næringsutviklingen. I tillegg er det behov for å følge opp andre relevante forsknings- og forvaltningsoppgaver knyttet til næringsutviklingen, for eksempel sykdomsspørsmål og miljø.