5. Skattar og avgifter
- 5.1 Produksjonsavgifta og CO2-avgifta på norsk kontinentalsokkel
- 5.2 Differensiert arbeidsgjevaravgift
- 5.3 Om skattehøve for utanlandstilsette i humanitære organisasjonar og misjonsorganisasjonar
- 5.4 Avgiftene på drikkevareemballasje
- 5.5 Avgifter på helse- og miljøskadelege kjemikal
- 5.6 Avgift på flyging - sak for ESA
- 5.7 Meirverdiavgift ved privat utbyggjing av vatn- og kloakkanlegg
- 5.8 Omregistreringsavgift ved interne omorganiseringar
- 5.9 Auksjon av tollfri import av storfekjøt frå MUL
- 5.10 Andre merknader og forslag som gjeld skattar og avgifter
På enkelte felt på norsk kontinentalsokkel betales det en produksjonsavgift på verdien av utvunnet olje. Avgiften betales for åtte oljefelt med godkjent utbyggingsplan før 1986 og utgjør mellom 8 og 16 pst. av bruttoproduksjonsverdien. Produksjonsavgift betales ikke for petroleum produsert fra forekomster hvor utbyggingsplanen er godkjent eller hvor krav til plan for utbygging og drift er frafalt etter 1. januar 1986.
Regjeringen legger opp til en gradvis avvikling av produksjonsavgiften på kontinentalsokkelen. Tempoet i avviklingen vurderes særskilt for det enkelte produksjonsfelt. Regjeringen vil komme tilbake til mer konkrete nedtrappingsplaner i Nasjonalbudsjettet 2000.
CO2-avgiften på kontinentalsokkelen er innført for å bidra til å redusere utslippene av klimagassen CO2, og inngår som et viktig element i en helhetlig klimapolitikk. Avgiften vil påvirke produksjons- og investeringsbeslutninger på kontinentalsokkelen. Et offentlig utvalg er i ferd med å utrede et system for omsettelige utslippskvoter for klimagasser. Kvotesystemet kan bli et supplerende eller alternativt virkemiddel til CO2-avgiften. Utvalget skal avgi sin innstilling til Miljøverndepartementet innen 31. desember 1999. Regjeringen vil evt. komme tilbake til strukturen i CO2-avgiftssystemet, deriblant eventuelle endringer for kontinentalsokkelen, etter at kvoteutvalget har levert sin innstilling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at mens generelle skatte- og avgiftslettelser i petroleumssektoren først og fremst vil begunstige eksisterende felt, må tiltakene i oljevirksomheten være rettet mot å øke lønnsomheten i nye marginale utbygginger/haleproduksjon slik at man realiserer flere prosjekter. En avvikling av produksjonsavgiften som kun gjelder på de åtte eldste feltene som er i produksjon, har en slik innretning. Disse feltene har også 65 pst. av ressurspotensialet fra tiltak for økt utvinning som ventes besluttet de neste 10 år. Flertallet ønsker derfor en avvikling av produksjonsavgiften og mener at slik avvikling bør starte allerede inneværende år.
Flertallet viser videre til at produksjonsavgiften kan føre til redusert haleproduksjon og dårligere utnyttelse av petroleumsressursene i de aktuelle feltene. Flertallet har merket seg at Regjeringen vil foreslå en utfasing av produksjonsavgiften i forbindelse med Nasjonalbudsjettet for 2000. Den akutte situasjonen i petroleums- og leverandørindustrien og behovet for å få frem nye lønnsomme investeringer, tilsier imidlertid at dette ikke er tidsnok. Flertallet viser til at Regjeringen har fullmakt til å gjøre endringer i produksjonsavgiften på det enkelte felt. Flertallet ber Regjeringen om å bruke denne fullmakten til å redusere eller fjerne produksjonsavgiften på enkelte felt. Hensikten er å bringe frem marginale prosjekter og investeringer i haleproduksjon til beslutning allerede høsten 1999.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen bruke sin fullmakt til å fjerne produksjonsavgiften på enkelte felt, med den hensikt å bringe frem marginale prosjekter og investeringer i haleproduksjon til beslutning allerede høsten 1999.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker en avvikling av produksjonsavgiften. Avviklingen av produksjonsavgiften må skje feltvis og gradvis slik at det i størst mulig grad blir lagt til rette for ny aktivitet.
Disse medlemmer går inn for at det for nye feltutbygginger åpnes for at CO2-avgiften fastsettes ned mot det som gjelder for bruk av fyringsolje i industrien på fastlandet. Dette må skje feltvis og knyttet opp mot konkrete utbyggingsvedtak. Regjeringen må i Nasjonalbudsjettet legge fram et avgiftsopplegg i tråd med dette og som kan settes i verk fra årsskiftet. Regjeringen må umiddelbart ta initiativ til en dialog med selskapene for å identifisere aktuelle utbyggingsprosjekter. Ordningen skal gjelde fram til det etableres et felles kvotesystem for petroleumssektoren. Disse medlemmer ber også Regjeringen om å komme tilbake med forslag til hvordan man skal inkludere hele offshoresektoren i kvotesystemet.
Disse medlemmer ønsker en helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for petroleumsvirksomheten gjennom skatte- og avgiftssystemet på norsk sokkel.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen for nye feltutbygginger åpne for at CO2-avgiften for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen fastsettes ned mot det som gjelder for bruk av fyringsolje i industrien på fastlandet. Dette må skje feltvis og knyttet opp mot konkrete utbyggingsvedtak.»
Disse medlemmer vil subsidiært slutte seg til fellesforslaget fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre nedenfor, om reduksjon av CO2-avgiften.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at produksjonsavgiften i hovedsak er avviklet, men at det fortsatt gjenstår for olje fra felt som er besluttet utbygget før 1. januar 1986. Selv om denne avgiften er avviklet for nyere felt vil den ha betydning for gamle felt og kan være utslagsgivende i selskapers beslutning om videre haleproduksjon. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen avvikle denne avgiften for de felt det gjelder. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 3.4.2.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«1. Stortinget ber Regjeringen avvikle produksjonsavgiften snarest.
2. Avgiftsvedtaket om CO2-avgift i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen for budsjetterminen 1999 oppheves med virkning fra 1. juli 1999.»
Disse medlemmer vil subsidiært gå inn for reduksjon av CO2-avgiften, jf. forslag nedenfor.
Disse medlemmer mener det er viktig å understreke betydningen av at Stortinget skal fastsette skatte- og avgiftsnivået en gang i året og ikke skape usikkerhet og uforutsigbarhet gjennom skiftende skatte- og avgiftsinnretning flere ganger i året, med mindre helt spesielle, akutte forhold gjør slike endringer nødvendig. Disse medlemmer vil derfor kun fremme forslag om bortfall av CO2 avgiften med henvisning til den spesielle situasjonen i oljeindustrien.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at CO2-avgiften er en særnorsk avgift som direkte påvirker norsk sokkels konkurransekraft overfor andre investeringsområder. Avgiften er i dag betydelig høyere enn for annen industri, og disse medlemmer foreslår å redusere avgiften med 30 pst. fra 1. juli 1999. Disse medlemmer viser for øvrig til Høyres merknader under 3.4.2 og fremsetter følgende forslag:
«Fra 1. juli 1999 skal det i henhold til lov av 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen betales CO2-avgift til statskassen etter følgende satser:
a) For gass 62 øre pr. standardkubikkmeter.
b) For olje eller kondensat 62 øre pr. liter.»
Disse medlemmer vil subsidiært gå inn for forslaget fra komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet nedenfor.
Disse medlemmer peker på at det er viktige prinsipielle og praktiske problemer knyttet til å redusere CO2-avgiften for noen få utvalgte felt. Det vises i den forbindelse til olje- og energiministerens brev til energi- og miljøkomiteen av 31. mai 1999 der det heter:
«Det vil imidlertid være problematisk å ha ulike avgiftssatser på felt som er tilknyttet samme innretning. I slike tilfeller vil det være vanskelig å skille mellom hvilket gass-/dieselforbruk som stammer fra respektive felt, og dermed etablere et godt avgiftsgrunnlag. Dette forholdet vil være særlig relevant for satelittfelt som knyttes til eksisterende innretninger.»
Disse medlemmer viser videre til at en differensiering av CO2-avgiften mellom nye og eksisterende felt kan føre til en samfunnsøkonomisk uheldig vridning av investeringene fra nye prosjekter/haleproduksjon i eksisterende felt til investeringer i nye felt.
Disse medlemmer viser til at produksjonsavgiften kan føre til redusert haleproduksjon og dårligere utnyttelse av petroleumsressursene i de aktuelle feltene. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil foreslå en utfasing av produksjonsavgiften i forbindelse med Nasjonalbudsjettet for 2000. Den akutte situasjonen i petroleums- og leverandørindustrien og behovet for å få frem nye lønnsomme investeringer, tilsier imidlertid at dette ikke er tidsnok. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har fullmakt til å gjøre endringer i produksjonsavgiften på det enkelte felt og ber Regjeringen om å bruke denne fullmakten. Hensikten er å bringe fram marginale prosjekter til investeringsbeslutning allerede høsten 1999. Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen redusere eller fjerne produksjonsavgiften på aktuelle felt. Hensikten er å bringe marginale investeringsprosjekter fram til investeringsbeslutning allerede høsten 1999.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan man skal inkludere hele offshoresektoren i kvotesystemet for CO2 i løpet av år 2000.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre gir subsidiær støtte til dette forslaget, jf. disse medlemmers merknad foran.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i budsjettet for år 2000 legge frem forslag til hvordan CO2-avgiften kan reduseres inntil offshoresektoren er inkludert i kvotesystemet, herunder muligheten for å differensiere mellom gamle og nye felt med det siktemål å stimulere til økt feltutbygging.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet gir subsidiær støtte til dette forslaget, jf. disse medlemmers merknader foran.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen igangsette et utredningsarbeid med sikte på revisjon av petroleumsbeskatningen og fremme forslag til endringer overfor Stortinget i løpet av år 2000.»
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte sluttar seg til Regjeringa sine vurderingar om ei gradvis avvikling av produksjonsavgifta på kontinentalsokkelen.
Desse medlemene sluttar seg vidare til Regjeringa sine vurderingar om CO2-avgifta på kontinentalsokkelen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil peike på at Regjeringa legg opp til ei gradvis avvikling av produksjonsavgifta på kontinentalsokkelen. Dette vil bidra til å betre tilhøva for petroleumsverksemda.
Desse medlemene vil åtvare mot å redusere CO2-avgifta. Ein reduksjon av CO2-avgifta vil vere eit kostbart og lite treffsikkert verkemiddel for å auke aktivitetsnivået på norsk kontinentalsokkel. CO2-avgifta er samstundes ein viktig del av ei grøn skatteendring der rett prising av forbruk og forureining vil gje ein meir miljøvennleg skatte- og avgiftspolitikk. Ein reduksjon av CO2-avgifta vil såleis vere eit brot med oppfølginga av Grøn skatt.
Desse medlemene vil peike på at CO2-avgifta også spelar ei viktig rolle i oppfølginga av Kyoto- avtalen om internasjonal reduksjon av klimagassar. Ein reduksjon av CO2-avgifta vil medføre ei undergraving av Noreg sine internasjonale forpliktingar.
Desse medlemene meiner CO2-avgifta på norsk kontinentalsokkel er ein viktig del av den norske klimapolitikken. CO2-avgifta er utelukkande miljøvernpolitisk begrunna og skal stimulere m.a. oljeselskapa til å redusere sine CO2-utslepp ved konkrete utsleppsreduserande tiltak. Ein reduksjon i avgifta på norsk kontinentalsokkelen vil føre til auka CO2-utslipp nasjonalt ved at incentivet til utsleppsreduserande tiltak blir svekkja. Dette vil gjere det vanskelegare å oppnå Kyoto-forpliktinga, og vil måtte føre til større utsleppsreduksjonar og trong for sterkare verkemiddelbruk overfor andre bransjar og sektorar dersom Kyoto- forpliktinga skal haldast. Dette vil igjen kunne gje store økonomiske konsekvensar for desse sektorane. Dersom ein i slike tilhøve ikkje skal kunne bruke miljøvernpolitiske verkemiddel for å regulere aktiviteten i disse sektorane, vil vi ende opp i ein vond sirkel som ikkje vil bidra til at forpliktingane våre kan nåast. I beste fall vil vi komme i ein situasjon som medverkar til at vår Kyoto-forplikting ikkje kan nåast til lågast moglege kostnader for landet, ved at einskilde sektorar må bere ein uforholdsmessig stor byrde av forpliktinga.
Desse medlemene vil og peike på at utvalet som skal utgreie eit nasjonalt kvotesystem for klimagassar, (Kvoteutvalet), skal leggje fram si innstilling ved utgangen av året. Regjeringa skal komme nærare tilbake med eventuelle endringar i CO2-avgiftsstrukturen etter at kvoteutvalet har gitt si innstilling.
Det vil vere lite føremålstenleg å føreta endringar i CO2-avgiftene før ein har vurdert ein heilskapleg verkemiddelstrategi overfor klimautslepp m.a. basert på Kvoteutvalet si innstilling. Forutsigbare rammetilhøve bør og tilleggjast vekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti deler Regjeringens syn på CO2-avgiften på sokkelen. CO2-avgiften har bidratt til at selskapene på sokkelen på en helt annen måte enn tidligere har utviklet teknologi for å redusere klimagassutslippene. Dette er helt nødvendig skal Norge nå de mål som er satt i Kyoto-avtalen. Når det fra bransjen argumenteres med at dette er en særnorsk avgift de ønsker å redusere, er dette en meget kortsiktig måte å tenke på. Alle industriland må innen 2010 redusere sine utslipp, og det betyr at norsk sokkel har skapt seg betydelige konkurransefortrinn ved at de allerede er bevisst at petroleumssektoren må redusere sine utslipp vesentlig. Dette medlem vil peke på at petroleumssektoren står for 24 pst. av de samlede CO2-utslipp i Norge, og som sådan må være forberedt på at denne sektoren står overfor betydelige omstillinger i årene som kommer.
Dette medlem vil understreke at Norge i all overskuelig framtid vil være en betydelig aktør innen olje og gass, og at det må være et mål å skape langsiktige, forutsigbare rammebetingelser for bransjen. Den kortsiktighet som har preget petroleumssektoren er verken bransjen eller det norske samfunn tjent med. Dettemedlem vil derfor sterkt advare mot å endre CO2-avgiften før et eventuelt kvoteregime er etablert, og viser i den sammenheng til det kvoteutvalg Regjeringen har satt ned.
Dette medlem har ved en rekke anledninger pekt på at det burde vært nedsatt et "Tempoutvalg" for å se på de langsiktige økologiske og økonomiske betingelsene for petroleumssektoren.
Dette medlem vil understreke at det er av avgjørende betydning for petroleumssektoren å ha langsiktige rammebetingelser, og vil på den bakgrunn fremme forslag om at det utarbeides en egen stortingsmelding der petroleumssektorens økologiske rammebetingelser fastlegges. En slik melding vil være en naturlig oppfølging av kvoteutvalgets innstilling. Målsettingen må være å etablere økologiske og økonomiske rammebetingelser for en bærekraftig petroleumssektor.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringa utarbeide en stortingsmelding om de langsiktige økologiske og økonomiske rammebetingelser for petroleumssektoren.»
Det vises til omtalen av den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften i Nasjonalbudsjettet 1999, avsnitt 4.2.6.
EFTAs overvåkingsorgan ESA påla i sitt vedtak av 2. juli 1998 Norge å gjøre visse endringer i den differensierte arbeidsgiveravgiften, ut fra det syn at differensieringen utgjør statsstøtte etter EØS-avtalen. ESA satte i sitt vedtak 31. desember 1998 som frist for Norge til å gjennomføre endringene. Ved stevning av 2. september 1998 brakte Regjeringen ESAs vedtak inn for EFTA-domstolen.
I løpet av høsten 1998 ble det klart at saken ikke ville bli avgjort av domstolen før fristen som ESA hadde satt for å gjennomføre vedtaket gikk ut. En søkte derfor fra norsk side om at domstolen skulle gi vedtaket utsettende virkning. Norge fikk dette innvilget ved domstolens beslutning av 11. desember 1998. Det vil si at Norge uansett sakens utfall ikke er forpliktet til å oppfylle vedtaket før dommen foreligger.
Regjeringen har under rettssaken holdt fast ved sitt tidligere syn om at den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften er en del av det generelle skattesystemet og derfor faller utenfor EØS-avtalen. ESA fastholdt det syn deres vedtak bygger på. Disse synspunktene er blitt utdypet i partenes innlegg for EFTA-domstolen. Muntlig prosedyre ble holdt i Luxemburg 3. mars 1999. Den muntlige prosedyren utgjør partenes siste innlegg for domstolen. Fra partenes side er saken således ferdigbehandlet for domstolen. Dom i saken ventes før sommeren.
Komiteen viser til sine respektive merknader i Innst. S. nr. 236 (1998-99) avsnitt 7.4, og tek utgreiinga om differensiert arbeidsgjevaravgift til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at Norge 20. mai 1999, tapte ankesaken i EFTA-domstolen om den differensierte arbeidsgiveravgifta. ESA fikk medhold i at denne avgiften ikke er et nasjonalt skatte- og avgiftsspørsmål, men regionalpolitikk underlagt EØS.
Norges mulighet til å drive distrikts- og regionalpolitikk etter egne behov og prioriteringer er gjennom dette sterkt redusert. 95 pst. av støtten kan foreløpig videreføres ut 2003 innenfor ESAs regler for transportstøtte.
Disse medlemmer vil påpeke at det flertallet som gikk inn for EØS avtalen forsikret om at dette ikke kunne eller skulle skje. Nei-siden hevdet under debatten at Ja-partiene tok feil og at de førte folk bak lyset ved å gi inntrykk av at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift kunne bestå innafor EØS.
Disse medlemmer slår fast at dommen får alvorlige følger for norsk distrikts- og regionalpolitikk. EUs utvidelse østover vil føre til endringer i regelverket for regionalpolitikken. Slike endringer vil nå slå direkte inn i nesten alle sider av norsk distriktspolitikk.
Disse medlemmer vil hevde at Regjeringen av politiske grunner forsøker å bagatellisere de alvorlige prinsipielle endringene dommen fører til med hensyn til innskrenkinger i norsk handlingsrom. Ved bare å fokusere på de kortsiktige og praktiske konsekvensene, gis det inntrykk av at dette ikke betyr så mye.
Disse medlemmer vil vise til spørsmål i Stortingets spørretime 6. februar 1999 der statsminister Bondevik også refererer til et pågående arbeid innafor EU som skal føre til retningslinjer som skal avklare forhold rundt statsstøtte og skatt. Dette arbeidet vil sannsynligvis bli tatt inn i ESA-regelverket og derved også få direkte virkning i Norge.
Disse medlemmer vil vise til brev til Statsminister Bondevik fra Sosialistisk Venstrepartis gruppe av 4. juni 1999, der det bes om avklaringer i forhold til dette arbeidet og om å få framlagt de prinsipielle konsekvensene av dommen i EFTA-domstolen, en vurdering av en omlegging av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift til en transportstøtteordning og en rekke andre spørsmål som nå avklares.
Finansdepartementet er bedt om å vurdere skatte-reglene for utenlandsansatte i norske bistandsorganisasjoner. Organisasjonene har påpekt at overgangen til kreditmetoden påfører organisasjonene økte kostnader. Kreditmetoden innebærer at det i den norske skatten kan kreves fradrag for skatt betalt i utlandet på den samme inntekten. Det er også anført at det hersker en betydelig usikkerhet med hensyn til ligningspraksis på området. Et spørsmål som særlig er reist, gjelder det forhold at dersom oppholdslandet har gitt skattefritak for personer som deltar i humanitært og ideelt arbeid, så vil personen kunne bli fullt ut skattepliktig til Norge.
Skatteplikten som bosatt i Norge kan falle bort ved minst ett års opphold i utlandet, dersom skattyteren godtgjør at han er skattepliktig som innenlandsboende i det landet han oppholder seg, jf. skatteloven § 17 tredje ledd. Denne bestemmelsen kalles "ettårsregelen". Bestemmelsen er en regel for å unngå dobbeltbeskatning; det er ikke en skattefrihetsregel. Det er først i de tilfellene der skattyteren rent faktisk er skattepliktig som innenlandsboende i oppholdslandet at det foreligger sterke hensyn for å unnta vedkommende fra skatteplikten i Norge. Dersom skattyteren ikke godtgjør at han/hun er skattepliktig som innenlandsboende, vil han/hun bli skattlagt fullt ut i Norge. For det tilfelle at han/hun er begrenset skattepliktig i oppholdslandet, vil vedkommende kunne kreve skattefradrag for den utenlandske skatten etter nærmere regler, jf. skatteloven § 22 A. Organisasjonene understreker at selv en lav "livsoppholdslønn" kan være høy og bli sterkt progressivt beskattet i oppholdslandet.
Finansdepartementet vurderer nå spørsmålet om skattlegging av utenlandsstasjonerte i frivillige organisasjoner i samband med en generell gjennomgang av den såkalte ettårsregelen (skatteloven § 17 tredje ledd annet punktum). Et tema er hva som er rimelige dokumentasjonskrav fra ligningskontorene med hensyn til opplysninger om betalt skatt i utlandet. Finansdepartementet tar sikte på å sende et forslag ut på høring i løpet av høsten og vil deretter legge fram saken for Stortinget på nytt.
Det har også blitt reist spørsmål om verdsettelse av naturalytelser som den utenlandsstasjonerte mottar. Det kan hevdes at man ved verdsettelsen av naturalytelser mottatt under arbeidsopphold i utlandet ikke nødvendigvis bør følge norske verdsettelsesnivåer. Departementet har i brev av 7. mai 1999 bedt Skatte-direktoratet om å foreta en vurdering av regelverket for verdsettelse av enkelte naturalytelser i utlandet.
Komiteen tek utgreiinga om skattespørsmål for utanlandstilsette i humanitære organisasjonar og misjonsorganisasjonar til orientering.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet, og Venstre viser til meldinga sin omtale av problema for humanitære organisasjonar med endra likning for utanlandsansatte. Desse medlemene vil understreke den viktige innsats desse organisasjonane gjer for menneske i nød og for å skapa respekt for menneskerettar og humane verdiar i mange delar av verda. Desse medlemene har merka seg at dei generelle konsekvensar av omlegging til "kreditmetoden" i samband med skattereforma av 1992 ikkje var spesielt vurdert for utanlandstilsette i utviklingsland. Omlegging til "kreditmetoden" kan såleis ha fått med seg utilsikta konsekvensar for denne gruppa. Desse medlemene er kjent med at omlegginga har skapt usikkerhet i humanitære organisasjonar og misjonselskap med hensyn til avlønning av medarbeidarane i utlandet. Dei budsjettmessige konsekvensar av ein eventuell endra likningspraksis kan verte svært store. Det er difor viktig at departementet avklarar desse spørsmåla i budsjettet til hausten, slik meldinga varslar.
Under behandlingen av budsjettet for 1999 ba Stortinget Regjeringen om å komme med en vurdering av en systemomlegging av emballasjeavgiften på all drikkevareemballasje basert på emballasjens art i Revidert nasjonalbudsjett 1999. Stortinget forutsatte at forslag til endelig systemomlegging fremmes i budsjettet for 2000.
Dagens avgiftssystem for drikkevareemballasje består av en miljøavgift som differensieres etter innhold og graderes etter returandel slik at avgiftssatsen reduseres når returandelen øker. I tillegg ilegges engangsemballasje, dvs. drikkevareemballasje som ikke kan brukes om igjen i sin opprinnelige form, en grunnavgift.
I St.prp. nr. 54 (1997-98) Grønne skatter ble det gitt en bred omtale av prinsippene bak og utformingen av systemet for emballasjeavgifter for drikkevarer. Det ble bl.a. konkludert med at avgiftene bør differensieres etter emballasjens innhold. Differensiering etter innhold ble begrunnet med at innholdet er av betydning for bruksområde og sannsynligheten for forsøpling av naturen. Finansdepartementet vurderte det som viktig ut fra miljøhensyn å fastholde graderingen etter retur-andel. Det ble konkludert med at en ikke fant grunn til å endre dagens system for drikkevareemballasje før spørsmålet om grunnavgiften på engangsemballasje er nærmere avklart.
Vurderingene bygde bl.a. på en rapport fra Østlandsforskning (ØF) (ØF rapport nr. 09/1997 Miljøavgifter på drikkevareemballasje). I rapporten ble det antydet at emballasjens materiale kan ha betydning for forsøplingsproblemet som en emballasjeenhet forårsaker. ØF fant imidlertid ikke noe entydig grunnlag for å foreslå endringer i gjeldende avgiftssystem.
Grunnavgiften ilegges kun engangsemballasje. EFTAs overvåkningsorgan, ESA, mener i sin grunngitte uttalelse (reasoned opinion) av 13. november 1996 at grunnavgiften rammer importerte produkter i større grad enn innenlandsproduserte og at avgiften derfor strider mot EØS-avtalens artikkel 14 (prinsippet om ikke-diskriminering). ESA mener videre at Norge ikke har dokumentert at det ut fra miljøhensyn er behov for å stimulere ombruk framfor gjenvinning. Flere EU-land er i dialog med EU-kommisjonen angående virkemidler for favorisering av ombruk framfor gjenvinning. ESA har ikke fulgt opp sin uttalelse. I rapporten fra ØF sies det om grunnavgiften at:
«Vi finner ikke faglig begrunnelse for den differensiering mellom ombruk og materialgjenvinning grunnavgiften innebærer.»
ØFs konklusjon er dermed med på å bygge opp om ESAs syn.
Stortinget har bedt Regjeringen om å fremme et forslag til omlegging av avgiftssystemet etter emballasjens art uavhengig av spørsmålet om grunnavgiften. Finansdepartementet har i samarbeid med Miljøverndepartementet bl.a. engasjert Østlandsforskning på nytt for å foreta en oppdatert vurdering av miljøkostnadene knyttet til ulike former for drikkevareemballasje. Dette arbeidet vil være en viktig premiss for eventuelle forslag til systemomlegginger i statsbudsjettet for 2000.
Det er i meldingen avsnitt 4.6.2 og 4.6.3 gjort rede for dagens avgiftssystem og miljøkostnadene ved drikkevareemballasje. I meldingen avsnitt 4.6.4 - 4.6.6 er det foretatt vurderinger av å differensiere emballasjeavgiftene etter emballasjens art, etter returandel og etter type retursystem.
Det er flere forhold som taler for at avgiften på drikkevareemballasje også bør differensieres etter materialtype. Regjeringen vil imidlertid fastholde at emballasjens innhold er viktig for sannsynligheten for forsøpling av naturen. Emballasjens art har imidlertid betydning for de helse- og miljøskadene som kan oppstå når emballasjen først er havnet i naturen. Ved utformingen av avgiftssystemet kan det også være behov for å se nærmere på forholdet mellom retursystemer med og uten pant, grensene for avgiftsreduksjon etter returhandel, samt fastsettelsen av pantesatsene.
Regjeringen vil eventuelt komme tilbake til Stortinget med et forslag til nytt avgiftssystem i statsbudsjettet for 2000.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, tar departementets vurderinger til orientering. Flertallet mener at en bør vektlegge returandel som grunnlag for reduksjon av en avgift basert på emballasjens art. Dersom en søker å inkludere emballasjens innhold i et nytt system vil dette kunne være unødig millimetersøkende. Flertallet ber Regjeringen komme med forslag til nytt avgiftssystem i statsbudsjettet for 2000. I denne sammenheng bes Regjeringen også utarbeide forslag til en bredere ordning med pant og gjenbruksemballasje på Vinmonopolets produkter.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sine vurderinger om avgiftene på drikkevareemballasje, og tek elles utgreiinga til orientering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at grunnavgiften som i legges engangsemballasje er et riktig miljøtiltak, og at det bidrar til å stimulere ombruk. Dette medlem vil videre understreke at emballasjens innhold også er viktig for sannsynligheten for forsøpling av naturen. Dette medlem tar omtalen til orientering.
I NOU 1996:9 Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting, ble det foreslått en nærmere utredning av avgifter på helse- og miljøskadelige kjemikalier. En interdepartemental arbeidsgruppe har vurdert utformingen av avgifter på enkelte slike kjemikalier og har foreslått at det innføres avgifter på trykk-impregnert trevirke, trikloreten (TRI) og tetrakloreten (PER).
Arbeidsgruppens rapporter har vært på høring. På bakgrunn av synspunkter fra høringsrunden, var det behov for ytterligere avklaringer før avgiftene evt. kan foreslås innført. I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det derfor varslet at Regjeringen tok sikte på å fremme forslag om avgift på TRI og PER i Revidert nasjonalbudsjett 1999. For trykkimpregnert trevirke ble det vist til at det var behov for noen prinsipielle og praktiske avklaringer før forslag om avgift eventuelt kunne fremmes.
Arbeidsgrupperapportene inneholdt utkast til regelverk. I forbindelse med høringen av arbeidsgrupperapportene la høringsinstansene hovedvekten på spørsmålet om avgift burde innføres eller ikke. Utformingen av regelverket, herunder de avgiftstekniske løsningene, ble i liten grad vurdert.
På bakgrunn av en ny avgiftsteknisk gjennomgang av avgiftene på TRI og PER, er det etter departementets oppfatning behov for å vurdere visse endringer i regelverket i forhold til det som ble sendt på høring. Dette gjelder bl.a. avgiftsberegningen for produkter der TRI og PER inngår som bestanddel. Av hensyn til eventuelle omgåelser av avgiften, kan det videre være grunn til å vurdere å la avgiften omfatte TRI og PER som befinner seg på lager på det tidspunkt avgiften trer i kraft.
Departementet ser derfor behov for en ny høring om forslag til regelverk før det fremmer konkrete forslag om avgift på TRI og PER. Departementet tar sikte på å komme tilbake til dette i forbindelse med budsjettet for 2000.
Som nevnt i Nasjonalbudsjettet 1999, er det for trykk-impregnert trevirke behov for en del prinsipielle og praktiske avklaringer. Departementet vil også komme tilbake til dette spørsmålet i budsjettet for 2000.
Komiteen tek utgreiinga om avgifter på helse- og miljøskadelege kjemikal til orientering.
EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har i åpningsbrev av 16. desember 1998 ansett at den norske flyseteavgiften slik den er utformet i dag, er i strid med EØS-avtalens art. 36 om at det ikke skal være restriksjoner på adgangen til å yte tjenester innen EØS-området, jf. omtale i St.prp. nr. 53 (1998-99). I åpningsbrevet viser ESA til at tilsvarende gjelder den tidligere passasjeravgiften. Stortingets vedtak om å erstatte dagens flyseteavgift med en avgift på flyging av passasjerer får således i utgangspunktet ikke avgjørende betydning for saken for ESA.
Regjeringen har i St.prp. nr. 53 (1998-99) vist til at det er hensiktsmessig at eventuelle forslag om endringer i satsstrukturen vurderes i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1999. På denne bakgrunn ble det bedt om utsettelse av svarfristen til ESA, som opprinnelig var 16. mars 1999. Etter anmodning om fristforlengelse fram til Revidert nasjonalbudsjett 1999, forlenget ESA svarfristen fram til 16. april 1999.
En endring av avgiften i tråd med ESAs syn vil innebære omfattende endringer i avgiftsstrukturen. Blant annet vil det innebære at det må benyttes samme sats på utenlands- og innenlandsruter. I utgangspunktet må avgiftsplikten også være generell både for innenlands- og utenlandsflyginger. Såpass store endringer gjør det nødvendig å vurdere både samfunnsøkonomiske, distriktspolitiske og budsjettmessige konsekvenser. Dette taler for at spørsmålet bør behandles i forbindelse med den ordinære statsbudsjettbehandlingen til høsten. Vurderingene fra det hurtigarbeidende utvalget vil kunne gi viktige innspill til dette arbeidet. Regjeringen anser det derfor mest hensiktsmessig at den endelige vurderingen av saken foretas i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2000. ESA er orientert om dette i Finansdepartementets brev av 19. april 1999.
Komiteen tek utgreiinga om saka for ESA om avgift på flyging til orientering.
Etter gjeldende merverdiavgiftsregelverk blir det forskjellig avgiftsbelastning for private tomteselskaper og kommuner ved utbygging av vann- og kloakkanlegg. Utbygging av kommunale vann- og kloakkanlegg blir ikke belastet merverdiavgift fordi kommunen har fradragsrett for avgiften. Anlegg bygget i regi av private tomteselskaper blir belastet med full merverdiavgift fordi det ikke foreligger fradragsrett.
Årsaken til forskjellen mht. fradragsretten er at kommunene har avgiftspliktig omsetning knyttet til anskaffelsen av vann- og kloakkanlegget. Omsetning av varer (vann) og tjenester som gjelder bortføring av spillvann og overvann (kloakk) er omfattet av avgiftsområdet. Kommunens vederlag for levering av slike tjenester er derfor merverdiavgiftspliktig. Private tomteselskaper som bygger ut vann- og kloakkanlegg uten å omsette slike tjenester, har ikke avgiftspliktig omsetning knyttet til anlegget.
Omsetning og utleie av fast eiendom er ikke avgiftspliktig. Dette innebærer at merverdiavgift ved anskaffelser av varer og avgiftspliktige tjenester til slik virksomhet ikke er fradragsberettiget. Virksomheter som omsetter varer eller tjenester utenfor merverdiavgiftsområdet er når det gjelder merverdiavgiften således likestilt med forbrukere. Dette er en konsekvens av at merverdiavgiften er en avgift på forbruk og hvor omsetning av fast eiendom og en rekke tjenester er holdt utenfor avgiftssystemet.
I en del tilfeller der private tomteselskap m.v. bygger ut vann- og kloakkanlegg, blir eiendomsretten til anlegget etter noe tid overført til kommunen mot at kommunen overtar driften av anlegget. For private utbyggere av slike anlegg, vil merverdiavgiften være en kostnad i forbindelse med anskaffelsen selv om kommunen overtar anlegget og driften på et senere tidspunkt. Denne forskjellsbehandlingen er uheldig.
Finansdepartementet tar sikte på å foreslå tiltak som kan bidra til større grad av avgiftsmessig likebehandling. En løsning innenfor merverdiavgiftssystemet vil imidlertid innebære en prinsipiell særordning og vil komplisere regelverket. En løsning som vil bli vurdert er å utarbeide en forskrift med sikte på likebehandling forankret i den generelle forskriftsfullmakten til merverdiavgiftsloven. Det vil arbeides videre for å finne fram til den best mulige løsningen rent lovteknisk.
Forslag som innebærer større grad av avgiftsmessig likebehandling av privat og kommunal utbygging av vann- og kloakkanlegg vil bli vurdert i statsbudsjettet for 2000.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sine vurderingar om meirverdiavgift ved privat utbygging av vatn- og kloakkanlegg, og tek elles utgreiinga til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, vil påpeke at spørsmålet om merverdiavgift ved privat utbygging av vann- og kloakkanlegg har tatt lang tid å få avklaring på. Flertallet mener at det ved framlegg til vedtak for neste års budsjett også må vurderes å la vedtaket gjøres gjeldende for de saker som ikke er ferdigbehandlet i departementet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser ingen grunn til å ta vekk en ordning som gjør kommunen i stand til å bygge ut vann- og kloakktjenester til folk på billigst mulig måte. Det er uklokt å sette hensyn til konkurransepolitikk som egner seg i privat sektor foran helhetlige hensyn til hvordan offentlig sektor best skal kunne utføre hele sitt helhetlige ansvar for fordeling, drift og forvaltning. Det som kan se ut som om et fortrinn på ett område må ses opp mot konkurranseulemper som følger av helhets- og beredskapsansvar på andre områder. Å ta ut en liten bit og se på den løsrevet fra helheten, kan rive vekk viktige byggesteiner som holder helheten oppe.
Dette medlem ser det derfor ikke som ønskelig med endringer i forhold til merverdiavgiften.
I Budsjett-innst. S. nr. 13. Tillegg nr. 1 (1995-96) heter det:
«Komiteen er kjent med at det forekommer tilfeller hvor formell omregistrering av kjøretøy skjer innen samme bedriftsorganisasjon for eksempel i forbindelse med intern omorganisering uten at omregistrering medfører noe reelt eierskifte. Komiteen mener søknader om fritak for omregistreringsavgift i slike tilfeller normalt bør kunne imøtekommes i medhold av § 4.»
I Revidert nasjonalbudsjett for 1996 ble det gitt en redegjørelse for praktiseringen av reglene for omregistreringsavgift og det ble foreslått at det ikke ble gjort endringer i denne. Stortinget kommenterte ikke dette. Praktiseringen av dispensasjonsbestemmelsen for avgiften ble derfor ikke endret.
I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1999 vedtok Stortinget fritak for omregistreringsavgift for fusjoner mellom aksjeselskaper i samsvar med forslag fra Næringslovutvalget. I St.prp. nr. 1 (1998-99) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det vurdert om fritaket bør omfatte andre typer omdannelser av selskaper, f.eks. ved omorganisering fra enkeltmannsforetak til aksjeselskap, der overdrager og overtaker representerer samme eierinteresser. Av administrative og kontrollmessige hensyn ble det ikke fremmet forslag om å utvide fritaket til også å omfatte andre tilfeller enn fusjoner mellom aksjeselskap.
Finansdepartementet har etter en nærmere vurdering funnet at det kan anses som urimelig å oppkreve omregistreringsavgift for omregistreringer hvor ny og tidligere eier reelt er fullt ut identiske. En vil derfor åpne for bruk av dispensasjonsfullmakten i avgiftsvedtaket § 4 for denne avgiften i slike tilfeller. Departementet vil utarbeide nærmere retningslinjer for det skjønnet som skal utøves, bl.a. for å sikre likebehandling og forutsigbarhet og for å motvirke en uthuling av avgiften. Samtidig må det stilles strenge krav til dokumentasjon av eierforholdet. Derfor legges det opp til en restriktiv praktisering av fullmakten også i disse tilfellene, og det vil fortsatt være det formelle eierforholdet som vil være det klare utgangspunkt for avgiftsplikten. Departementet vil etter noe tid evaluere de administrative og praktiske sider ved en slik utvidelse av praktiseringen av dispensasjonsfullmakten for denne avgiften.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sine vurderingar om omregistreringsavgift ved interne omorganiseringar, og tek elles utreiinga til orientering.
I forbindelse med jordbruksoppgjøret i 1998 ble det foretatt en vurdering av markedssituasjonen for storfekjøtt. Regjeringen foreslo at den generelle sikkerhetsmekanismen i GSP-ordningen skulle utløses dersom importen av storfekjøtt fra MUL i 1998 eller 1999 oversteg 2 700 tonn utbeinet kjøtt (tilsvarende 3 375 tonn storfekjøtt med bein). Ved en import utover 2 700 tonn ville en tollsats tilsvarende den som gis til øvrige GSP-land bli benyttet. Norge har også i henhold til WTO-avtalen etablert en minsteadgangskvote for storfekjøtt (903 tonn i 1999). Denne importen kan også skje tollfritt fra MUL-land. Importen under WTO-kvoten skal ikke regnes med i begrensningen på 2 700 tonn.
I 1998 ble det importert 2 100 tonn utbeinet storfekjøtt fra Botswana og Namibia, slik at det ikke var aktuelt å benytte GSP-ordningens sikkerhetsmekanisme. Regjeringen foreslår at den generelle sikkerhetsmekanismen for GSP-ordningen også i 2000 skal utløses dersom storfekjøttimporten fra MUL overstiger 2 700 tonn utbeinet kjøtt.
I innstillingen fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret 1998 (Innst. S. nr. 235 (1997-98)) viser næringskomiteens flertall til at den
«har registrert at landbruksnæringen er opptatt av å beskrive det næringen oppfatter som uheldige sider ved MUL-importen av kjøtt. Flertallet understreker at ordningen med MUL-import har hatt bred støtte i Stortinget. Likevel finner flertallet det naturlig at det arbeides videre med fornuftige systemer i tilknytning til denne importen slik at en kan bidra til å nå ulike målsettinger. Dette gjelder både i forhold til å sikre at MUL-importen skaper varige verdier som kommer de ulike MUL-land til gode, men også at importen kan skje på slik måte at eventuelle skadevirkninger for norsk landbruk begrenses i størst mulig grad. Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere hvorvidt det kan innføres et auksjonssystem for denne importen.»
Det legges opp til å gjennomføre en ekstern utredning for å belyse ulike sider ved importen av kjøtt fra MUL-landene. Utredningen skal bl.a. kartlegge importprisene inn til Norge og inn til EU, og avdekke og forklare eventuelle forskjeller i prisnivået. Det vil bli lagt vekt på å analysere hvorvidt prispåslag i det norske markedet skyldes kvoteprofitt og/eller er uttrykk for høyere kostnader og risiko enn ved omsetning av norsk kjøtt.
Et viktig siktemål med et auksjonssystem er å begrense eventuelle urimelige fortjenestemuligheter blant norske importører av MUL-kjøtt. Samtidig skal auksjonssystemet ikke legge særskilte begrensninger på importen fra MUL-landene. Tvert imot er det et mål at auksjonen skal bidra til at importen kan øke innenfor det volumet som Regjeringen anser som forsvarlig (2 700 tonn i 2000, jf. ovenfor). Utredningen skal ta for seg hvordan en auksjonsordning best kan utformes for å imøtekomme disse målene. Utredningen skal i den sammenheng bl.a. vurdere de ulike elementene som inngår i eksisterende auksjonsordninger for GSP- og WTO-kvoter, og bl.a. undersøke hvorfor flere av GSP-kvotene ikke er fullt utnyttet. Dette betyr at spørsmål om tidspunkt for auksjon, kvotenes omsettelighet og begrensninger med hensyn til hvor stor andel av kvantumet hver enkelt budgiver kan få tildelt vil bli nærmere belyst.
Utredningen vil bli fulgt opp av berørte departementer, dvs. Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet. Det forutsettes at utredningen ferdigstilles innen 15. september 1999 og gir grunnlag for å utforme en auksjonsordning med virkning fra og med 2000. Det foretas en evaluering av auksjonsordningen høsten 2000 for å vurdere om de forutsetningene som er lagt til grunn for ordningen er blitt fulgt opp. Dette omfatter også hensynet til å opprettholde nivået på MUL-importen.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, sluttar seg til Regjeringa sitt opplegg for den generelle sikkerhetsmekanismen for GSP-ordninga i 2000.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til omtalen av Regjeringens arbeid med innføring av auksjon av tollfri import av storfekjøtt fra MUL. Tilsvarende orientering er også gitt i St.prp. nr. 75 (1998-99), om jordbruksoppgjøret for 1999. Flertallet viser til at bakgrunnen for at det nå planlegges innføring av auksjon på MUL-import blant annet er å finne i innstillingen fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret for 1998, Innst. S. nr. 235 (1997-98), hvor næringskomiteens flertall uttaler:
«Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere hvorvidt det kan innføres et auksjonssystem for denne importen.»
Det er altså ikke uttalt at det skal innføres auksjon på MUL-import.
Flertallet har merket seg at Regjeringen nå gjennomfører en ekstern utredning der ulike sider ved en slik auksjonsordning utredes. Denne utredningen skal være avsluttet innen 15. september 1999.
Flertallet mener at spørsmålene om MUL-import er en stor og viktig sak. Regjeringen har lagt en tidsplan hvor den eksterne utredningen skal avsluttes innen 15. september i år. Auksjonssystemet planlegges innført fra nyttår. Det er dermed tid til å forelegge saken for Stortinget. Flertallet ber om at dette skjer på en egnet måte.
Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt opplegg for ei utgreiing om ulike sider ved importen av kjøt frå MUL-landa.
Desse medlemene har merka seg at fleirtalet i næringskomiteen bad Regjeringa vurdere korleis eit auksjonssystem for MUL-importen kan innførast. Desse medlemene meiner i denne samanheng at ei ekstern utgreiing for å belyse dei ulike sidene av denne importen er sunt, men vil samstundes presisera at det er viktig at innføring av auksjonsordninga ikkje bergensar nivået på importen eller råke dei landa som i dag nyt godt av ordninga. Vidare vil desse medlemene merka seg at det er framlegg om ei evaluering av auksjonsordninga hausten 2000 for å vurdere om dei føresetnadene som er lagt til grunn for ordninga vert følgt opp.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener handel med de minst utviklede landene er et godt virkemiddel til å fremme utviklingen i disse landene. Dette er bakgrunnen for at disse medlemmer tidligere har motsatt seg å utløse sikkerhetsmekanismen i GSP-ordningen for kjøtt, siden dette medfører toll på kjøttimporten fra MUL. Dette fører til økt usikkerhet om ordningen, noe som gjør det vanskeligere å etablere handel.
Disse medlemmer viser videre til at disse medlemmer i Innst. S. nr. 235 (1997-98) gikk mot at en auksjonsordning skulle vurderes for den tollfrie kjøttimporten fra de minst utviklede landene. En slik auksjonsordning vil føre til at importen i praksis ikke lenger er tollfri, men at det må betales inn midler til statskassen i forbindelse med at kvotene auksjoneres bort. Dette vil enten føre til at produsentene i de minst utviklete landene får en lavere pris for sine produkter, eller at de norske importørene får redusert sin fortjeneste ved importen. I det sistnevnte tilfellet vil dette føre til at importørenes incentiver til å etablere handel med de minst utviklete landene reduseres, med påfølgende risiko for at kjøpene av kjøtt i de minst utviklete landene går ned. Dermed er faren meget stor for at resultatet av Regjeringens forslag om å innføre en auksjonsordning for den tollfrie importen fra MUL blir at disse landene blir stående igjen som tapere. Dette er etter disse medlemmers syn dårlig bistandspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at handel med de minst utviklede landene er et av de beste virkemidler til å fremme utviklingen i disse landene. For flere av disse landene er jordbruksvarer, herunder kjøtt, blant de få produkter det er realistisk for landene å eksportere i nevneverdig omfang.
Det må være samsvar mellom det Norge står for i bistandssammenheng og den handelspolitikk vi fører. Norge, som et av verdens rikeste land, må kunne strekke seg langt når det gjelder å tillate tollfri handel med de minst utviklede landene. De anslåtte kvanta er heller ikke av en slik størrelsesorden at det er grunn til å regne med vesentlige markedsforstyrrelser i Norge, selv om importen skulle komme opp i over 3000 tonn utbenet kjøtt. Disse medlemmer mener Regjeringen går i gal retning ved å lage nye hindringer for å kunne redusere importen av matvarer fra utviklingsland. I revidert budsjett foreslås det å innføre auksjonsprinsippet fra 1. januar 2000 også på kjøtt fra MUL-land som Namibia og Botswana. Etter disse medlemmers oppfatning vil dette innebære at norske importører må kjempe om å få kjøpe importtillatelse på en spesiell u-landsauksjon som norske myndigheter arrangerer. Dette er en særegen ordning som betyr et pålegg om avgift på u-landsvaren. Dette er etter disse medlemmers oppfatning en ensidig diskriminering av u-landseksportørene. Disse medlemmer oppfatter dette stikk i strid med stortingsflertallets oppfatning av saken, hvor det tidligere er uttrykt ønske om tilretteleggelse for markedsadgang og økt samhandel med u-land.
Disse medlemmer mener ordningen er prisdrivende og langt fra i norske forbrukeres interesser. Etter disse medlemmers syn har Regjeringen lagt mer vekt på norske landbruksinteresser i denne saken. Disse medlemmer vil gå mot innføringen av auksjonsprinsippet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen ikke innføre toll på MUL-import av storfekjøtt i 2000, samt ikke innføre en auksjonsordning for slik import.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte mener den svenske ordningen med differensiert avgift på diesel kan bidra til å motivere overgang til mer miljøvennlig diesel. I svar fra departementet av 27. mai 1999 heter det bl.a. at:
«Autodiesel avgiftslegges i Sverige med CO2-avgift og "energiskatt". Energiskatten kan sammenlignes med autodieselavgiften i Norge med den forskjell at den også er ment å dekke kostnader ved svovelutslipp. I Sverige er avgiftsbelagt dieselolje siden 1991 differensiert utfra 3 miljøkategorier; MK1, MK2 og MK3, der MK1 har best miljøkvalitet. Avgiftsdifferensieringen gjelder kun for energiskatten. CO2-avgiften er den samme for alle miljøkategoriene. … Det er en forskjell i avgifter mellom MK1 og MK3 på 48 øre pr. liter målt i norske kr. Vi kjenner ikke til om disse forskjellene i avgift utelukkende er basert på beregninger av miljøkostnader. MK1 har et lavere innhold av svovel og PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner) enn de øvrige kategoriene av diesel. PAH kan bl.a. virke kreftfremkallende. MK1 har en andel på 88 pst. av det totale salget av avgiftspliktig diesel i Sverige, og er den eneste typen diesel som selges gjennom pumper på bensinstasjonene. Salget av MK2 utgjør kun 2 pst., mens MK3 utgjør 10 pst. av omsetningen av diesel. Som følge av vedtak i EU om bedre dieselkvalitet (oppfølging av Auto-Oil programmet) vil det også i Sverige bli vurdert endringer i miljøkvalitet og avgifter for de ulike kategoriene av diesel. Det er et grunnleggende prinsipp at avgiftene på drivstoff skal avspeile de eksterne kostnader bruken av drivstoffet påfører samfunnet. For å oppnå en mest mulig korrekt differensiering av avgiftene må det derfor gjøres anslag for verdien av miljøgevinsten ved bruk av miljødiesel. I en samfunnsøkonomisk analyse bør også kostnadene ved å produsere miljødiesel trekkes inn. Dersom disse overstiger miljøgevinsten vil det samfunnsøkonomisk ikke være noe å hente på å differensiere avgiften. Korrekt fastsatte avgifter vil i en slik sammenheng ikke gi overgang til miljødiesel. F.eks. har Norsk Petroleumsinstitutt (NP) uttalt at den svenske miljødieselen er for kostbar å produsere i forhold til den miljøeffekten den gir. Det må også stilles spørsmål om det er riktig å differensiere etter de miljøkjennetegn som er gjort i Sverige. MK1 og MK2 differensieres som nevnt bl.a. etter svovelinnhold og PAH. Det er imidlertid andre miljøfaktorer hvor det er mindre/ingen forskjeller mellom MK1 og MK2, men hvor forskjellene til MK3 kan være større. Det stilles som nevnt ikke miljøkrav overfor denne tredje dieselkategorien. Dersom en dieselkvalitet avgiftslegges betydelig lavere enn andre kvaliteter, vil denne kvaliteten, dersom den kan benyttes i kjøretøy uten større endringer i kjøretøyet, etter hvert sannsynligvis dominere markedet. Dette skjedde ved introduksjonen av blyfri bensin, hvor salg av den lavere avgiftsbelagte blyfrie bensinen i dag utgjør nærmest hele bensinomsetningen. Selve omleggingen til differensiert dieselavgift vil kunne gjøres provenynøytralt. Med bakgrunn i at den minst avgiftsbelagte dieselen etter hvert antas å dominere markedet, vil det imidlertid på lengre sikt bli mindre inntekter til staten enn hva som vil være tilfelle ved en videreføring av dagens avgiftssystem for autodiesel. Provenynøytralitet over tid krever derfor at avgiftene på de ulike kvalitetene generelt økes. Som oppfølging av Auto-Oil programmet i EU er det vedtatt et direktiv om kvalitetskrav for bl.a. diesel som gjøres gjeldende fra 1.1.2000. Direktivet vil trolig måtte gjennomføres i norsk rett som en del av EØS-avtalen. Det arbeides nå med dette. En inndeling i standarder for dieselkvaliteter bør vurderes på bakgrunn av vedtatte kvalitetskrav m.v. for diesel i EU. Det vil derfor være hensiktsmessig å avvente en differensiering av autodieselavgiften etter miljøkjennetegn til man vet hvordan disse kravene vil fremstå i praksis. Dette skyldes at en eventuell differensiering vil måtte baseres på strengere krav enn de som til enhver tid gjelder. I Norge vil differensiering av drivstoffavgiftene etter miljøkjennetegn kunne skje enten via svovelavgiften eller autodieselavgiften. Dette vil også avhenge av hvilke krav man har til de ulike kategorier diesel man eventuelt foreslår å innføre. Dette må vurderes nærmere. Regjeringen vil fram mot budsjettet for 2000 vurdere om en sterkere differensiering av svovelavgiften for autodiesel kan påvirke andre miljøforhold enn svovelutslipp. Avgiftstekniske forhold vil også måtte vurderes.»
Flertallet ber Regjeringen arbeide videre med en omlegging av dieselavgiften slik at de mest miljøriktige kvaliteter gis fortrinn. Det vises i denne sammenheng til den svenske ordningen, og at dette arbeidet ses i sammenheng med vedtatte kvalitetskrav til diesel i EU. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake til saken i forbindelse med budsjettet for 2000.