3. Dei økonomiske utsiktene
- 3.1 Hovudtrekk ved norsk økonomi
- 3.2 Internasjonal økonomi
- 3.3 Finans- og valutamarknadene
- 3.4 Nærare om petroleumsverksemda
1998 ble det sjette året på rad med sterk konjunkturoppgang. På årsbasis var veksten i BNP for Fastlands-Norge 3G pst. ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. Siden 1993 har dermed den gjennomsnittlige årlige veksten i fastlandsøkonomien vært 3I pst., om lag ett prosentpoeng over den gjennomsnittlige veksten de siste 25 årene. Antall sysselsatte har økt med hele 226 300 personer, eller vel 11 pst. fra 1993 til 1998.
Konjunkturoppgangen de siste årene var lenge rimelig balansert, uten at pris- og kostnadsveksten økte vesentlig. Presset i økonomien tiltok imidlertid gradvis og ble særlig tydelig i fjor. Klarest kom det til uttrykk gjennom inntektsoppgjørene i fjor vår. Lønnsveksten fra 1997 til 1998 ble i gjennomsnitt 6,2 pst. og var dermed dobbelt så høy som hos våre viktigste handelspartnere.
Den økonomiske utviklingen gjennom 1998 kan tyde på at konjunkturtoppen ble passert i fjor. Veksttakten i fastlandsøkonomien avtok markert mot slutten av året. Fra 3. til 4. kvartal falt BNP for Fastlands-Norge sesongjustert med 0,3 pst. fra kvartalet før. Både privat forbruk, bedriftsinvesteringene i fastlandsøkonomien og veksten i eksporten av tradisjonelle varer, som har økt betydelig de siste årene, avtok mot slutten av fjoråret.
I Nasjonalbudsjettet 1999 så en for seg om lag en halvering av veksttakten i norsk økonomi fra 1998 til 1999. Utviklingen siden i fjor høst trekker i retning av at veksten kan bli noe svakere enn dette, hovedsakelig som følge av dårligere utsikter for investeringene i fastlandsøkonomien og tradisjonell vareeksport.
Det er gjort nærmere rede for konjunktursituasjonen i meldingen avsnitt 2.1.1 der bl.a. det private forbruket, aktiviteten i store deler av industrien og i bygg og anlegg, sysselsettingen, arbeidsledigheten og konsumprisene er gitt særskilt omtale.
Tabell 2.1 i meldingen oppsummerer de økonomiske utsiktene for 1999 og 2000 slik de er anslått i meldingen. Det presenteres også mellomlangsiktige beregninger av mer teknisk karakter for årene 2001-2003. Anslagene for 2000 er bl.a. basert på en teknisk framskrivning av statsbudsjettet for neste år. De økonomiske utsiktene for neste år vil bli gjennomgått nærmere i Nasjonalbudsjettet i forbindelse med utformingen av det økonomiske opplegget for 2000. Anslagene er omtalt i meldingen avsnitt 2.1.2 og 2.1.3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen både legger fram et forslag til Revidert budsjett som svekker balansen og øker det oljekorrigerte underskuddet. I tillegg skyver Regjeringen en rekke regninger foran seg, dette gjelder både utgifter på inneværende års budsjett som det åpent ikke er tatt hensyn til, utgifter på inneværende års budsjett som dekkes av en rekke engangsinndekninger som salg av eiendommer og tapping av fond og varslede utgifter for neste år hvor ny inndekning nå finnes i neste års budsjett. Et eksempel på det siste er Regjeringens retrett i sykepengesaken, jamfør de fem borgerlige partienes vedtak om å ta fra de lavest lønte retten til sykepenger.
Disse medlemmer viser til at de regninger Regjeringen skyver foran seg samlet innebærer et betydelig inndekningsbehov. Mye vil måtte dekkes i 2000-budsjettet, men en stor del gjelder 1999-budsjettet. Disse medlemmer mener derfor at svekkelsen av budsjettet er større enn utgiftene i forbindelse med Kosovo, slik Regjeringen sier.
Disse medlemmer mener det er uansvarlig av Regjeringen å legge fram et revidert budsjett med til dels kraftig vekst i budsjettets utgifter og det oljekorrigerte underskuddet. Særlig er dette tilfelle når Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett selv sier følgende om generasjonsregnskapet i Revidert nasjonalbudsjett:
«Oppdaterte generasjonsregnskapsberegninger antyder nå at budsjettbalansen for offentlig forvaltning burde vært i størrelsesorden 10-25 mrd. kroner høyere for å unngå økte skattebyrder for framtidige generasjoner." (s. 39)
Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det er åpenbart at Regjeringen ikke har en strategi for å løse de langsiktige problemene i norsk økonomi. Forslaget til Revidert budsjett er nok et tegn på det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til merknader under pkt. 2.2.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sin merknad under punkt 2.2 og tek utgreiinga om hovudtrekka ved norsk økonomi til orientering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under pkt. 2.2, der dette medlem understreker at det sterke økonomiske oppgangen de siste årene har skapt et økonomisk grunnlag for samfunnsreformer som det ikke er politisk vilje hos Regjeringen og stortingsflertallet til å utnytte.
Det er likevel en del faresignaler i den økonomiske utviklingen:
– Økt ledighet kan komme til å binde opp de offentlige budsjetter og svekke deler av arbeidsstyrkens produktivitet.
– Økningen i privat forbruk ser ut til å bli langt sterkere enn Regjeringen har antatt. Tall fra SSB som kom etter at RNB ble lagt frem viser at fra 1. kvartal 1998 til 1. kvartal 1999 økte konsumet i husholdningene med 4 pst., bare varekonsumet økte med 5,5 pst. Veksten i detaljhandelomsetningen er nå like sterk som før renteøkningen.
– Svikten i oljeeksporten og andre råvarebaserte eksportnæringer kan ikke møtes med kortsiktige tiltaksplaner og skattetilpasninger. Stortingsflertallet bør erkjenne at det aktivitetsnivå petroleumsvirksomheten hadde i 1997/98 er det verken mulig eller ønskelig å vende tilbake til. Fallet i aktivitetsnivå må dempes, men hovedfokuset må være rettet mot å utvikle nye næringer i et mer allsidig næringsliv.
Det er ventet at den sterke økonomiske veksten i USA vil fortsette også i 1999, mens utsiktene for Europa nå er svakere enn det som ble lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet 1999. Den økonomiske utviklingen i Japan ventes å bli betydelig svakere enn tidligere antatt. Den svake utviklingen for store deler av verdensøkonomien må ses i sammenheng med de direkte og indirekte virkningene av Asia-krisen, som har vært mer omfattende og langvarige enn tidligere antatt. Det ventes at veksten internasjonalt gjennomgående tar seg opp i 2000. Unntaket er USA, hvor det er ventet en avmatning av den rekordlange konjunkturoppgangen. For industrilandene samlet anslås nå BNP-veksten til om lag 2 pst. både i 1999 og 2000. For Norges viktigste handelspartnere, der europeiske land utgjør en stor andel, ventes BNP-veksten å øke fra knappe 2 pst. i 1999 til om lag 2G pst. i 2000, jf. tabell 2.4 i meldingen.
Anslagene for arbeidsledigheten i industrilandene er noe nedjustert sammenliknet med anslagene i Nasjonalbudsjettet. Dette må bl.a. ses i sammenheng med at ledigheten i en del europeiske land har falt raskere enn ventet. For industrilandene samlet anslås ledigheten å utgjøre om lag 7 pst. i 1999. Svakere BNP-vekst vil virke dempende på sysselsettingsveksten i Europa i inneværende år. Det er likevel ventet en moderat nedgang i arbeidsledigheten i EU-landene. Arbeidsledigheten i USA vil trolig holde seg lav de nærmeste årene. I Japan ventes ledigheten å øke som følge av svakere vekstutsikter og rasjonaliseringstiltak i foretakssektoren.
Prisstigningen hos Norges viktigste handelspartnere anslås betydelig lavere enn i Nasjonalbudsjettet og ventes i 1999 å bli om lag 1 pst. Hovedforklaringen på den historisk svært lave prisveksten er fallet i importprisene, som bl.a. kan tilskrives devalueringen i de kriserammede landene i Øst-Asia og lavere etterspørsel etter olje og andre råvarer i verdensmarkedet. I tillegg har moderat lønnsvekst og høy produktivitetsvekst bidratt til lav kostnadsvekst hos mange av våre handelspartnere. Det er imidlertid ventet at utviklingen i importprisene til dels blir reversert etter hvert som veksten i verdensøkonomien tiltar. Det er lagt til grunn at prisveksten vil ta seg opp til i underkant av 1H pst. i 2000.
Usikkerheten knyttet til de økonomiske utsiktene har avtatt og synes nå mer balansert enn ved fremleggelsen av Nasjonalbudsjettet. Muligheten for en svakere utvikling enn det som er lagt til grunn i denne meldingen er imidlertid fortsatt klart til stede, og knytter seg bl.a. til risikoen for fall i aksjekursene i USA. Dow-Jones indeksen ligger nå godt over det tidligere rekordnivået i juli 1998. Et stort fall i aksjekursene vil kunne føre til at sparingen øker og til forventinger om lavere økonomisk vekst. Videre bidrar ustabilitet i såkalte nye framvoksende markeder fortsatt til betydelig usikkerhet om den globale økonomiske utviklingen. Dette gjelder selv om uroen i Brasil ser ut til å gi mindre smittevirkninger enn tidligere fryktet. Det er imidlertid fortsatt risiko for en devaluering i Kina, som vil kunne føre til en ny runde med kapitalflukt fra framvoksende markeder. Utviklingen i japansk økonomi er særlig usikker. Den negative utviklingen i privat innenlandsk etterspørsel i Japan kan fortsette i lang tid, til tross for myndighetenes forsøk på å stimulere aktiviteten. I tillegg kan de økte ubalansene i utenriksøkonomien internasjonalt innebære at enkelte land tyr til proteksjonistiske tiltak. En slik utvikling vil ha en negativ virkning på den samlede veksten i verdensøkonomien. Handelskonflikten mellom USA og EU den senere tid kan tyde på at terskelen for slike tiltak er lavere enn den har vært de senere årene. Endelig kan de store og økende skjevhetene i landenes utenriksøkonomi føre til en betydelig ustabilitet i kursutviklingen mellom hovedvalutaene.
Den økonomiske politikken i de fleste industrilandene har de siste årene vært preget av stram finanspolitikk med sikte på å redusere de store underskuddene i de offentlige budsjettene og den høye offentlige gjelden. I EU-landene har innstrammingene vært et ledd i arbeidet med å kvalifisere for deltakelse i Den økonomiske og montere union (ØMU). Konsolideringen fortsatte også i 1998 for EU samlet, med reduksjonen i budsjettunderskuddet var langt mer moderat. For EU samlet utgjorde underskuddet i offentlig budsjetter 1,6 pst. av BNP i 1998, mot 6,4 pst. i 1993. Med en nøytral eller svakt kontraktiv finanspolitikk i EU de nærmere årene, vil flere av landene kunne få problemer med å oppfylle målsettingene i Vekst- og stabilitetspakten, som bl.a. krever en gradvis reduksjon i budsjettunderskuddet til 1 pst. i 2001. I USA er det lagt til grunn fortsatt stram finanspolitikk, og i inneværende år er det ventet at overskuddet i budsjettet vil øke ytterligere. Etter en viss innstramming i 1997 ble finanspolitikken i Japan igjen lagt om i ekspansiv retning fra 1998 i et forsøk på å stimulere den innenlandske etterspørselen. Underskuddet i offentlig forvaltning svarte i 1998 til om lag 6 pst. av BNP, mens den samlede offentlige bruttogjelden økte til over 100 pst. av BNP. Det er ventet en ytterligere økning i underskuddet i år og neste år.
For industrilandene sett under ett har pengepolitikken de siste årene vært relativt ekspansiv. Dette reflekteres i de kortsiktige rentene som nå ligger på historisk lave nivåer i de fleste industriland. Samtidig har de lange rentene falt betydelig. Det er ikke ventet noen vesentlige endringer i pengepolitikken i euroområdet og i USA i inneværende år. Imidlertid ligger det an til en viss innstramming på litt lengre sikt etter hvert som den økonomiske veksten tiltar. I Japan er pengemarkedsrentene nå nær null, og det ventes fortsatt lave renter.
Det er gjort nærmere rede for den internasjonale økonomiske utviklingen i meldingen avsnitt 2.2 hvor USA, Japan, Tyskland og de øvrige landene i euroområdet, Storbritannia og Norden er gitt særskilt omtale.
Komiteen viser til dei respektive fraksjonar sine merknader og forslag under avsnitt 2.2 og 6 og tek utgreiinga om internasjonal økonomi til orientering.
De internasjonale valuta- og finansmarkedene har vært relativt stabile det siste halvåret etter å ha vært preget av sterk uro i august-oktober 1998. Valutakrisen i Brasil har så langt i liten grad påvirket finansmarkedene i industrilandene. Dette skyldes trolig at omfanget av kortsiktige, lånfinansierte plasseringer i framvoksende markeder ble markert redusert i kjølvannet av krisen i Russland, og at devalueringen av den brasilianske valutaen, realen, langt på vei var ventet av markedet.
Aksjekursene i flere av industrilandene er nå tilbake på om lag samme nivå som på toppen i juli 1998. I USA registrerte Dow-Jones indeksen nye toppnoteringer i april, og aksjekursene er nå i gjennomsnitt om lag 18 pst. høyere enn ved utgangen av 1998. Kursene er høye i forhold til forventet inntjening i selskapene, og flere observatører har pekt på muligheten for at det kan skje nye korreksjoner i tiden framover. I Japan har tiltak for å løse bankkrisen og annonseringen av ytterligere en offentlig stimulansepakke bidratt til at aksjemarkedet har tatt seg opp siden slutten av 1998. Kursene er nå tilbake på om lag samme nivå som for ett år siden, men NIKKEI-indeksen er mer enn halvert siden toppnivået i 1989.
Obligasjonsrentene i industrilandene viste en klart fallende tendens gjennom 1998. I USA tok rentene seg opp mot slutten av 1998 og i de første månedene i inneværende år. Rentene i euroområdet har i hovedsak fulgt bevegelsene i USA, mens nivået ligger i overkant av 1 prosentpoeng lavere. Det er lagt til grunn at de lange rentene i Europa gradvis vil øke i årene framover som følge av høyere økonomisk vekst og inflasjon. I Japan har obligasjonsrentene falt etter at sentralbanken satte ned styringsrentene.
Ekspansiv pengepolitikk har ført til nedgang i de kortsiktige rentene i en rekke industriland. Dette må ses i lys av svekkede vekstutsikter og lav inflasjon. I USA har imidlertid styringsrentene vært uendret siden november 1998, og det er i denne meldingen ikke lagt til grunn noen endring i inneværende år. Den europeiske sentralbanken (ESB) satte i april ned den viktigste signalrenten fra 3 til 2,5 pst., og pengemarkedsrentene er kommet ned på om lag samme nivå. Etter denne rentenedsettelsen og forventet tiltakende prisvekst i euroområdet, er det ikke grunnlag for å vente ytterligere reduksjoner i inneværende år. Det er i anslagene til denne meldingen lagt til grunn at eurorenten vil ligge på om lag 2,5 pst. ut inneværende år. Den kortsiktige eurorenten ventes gradvis å ta seg opp gjennom neste år og årene deretter, etter hvert som den økonomiske veksten og inflasjonen tiltar. Videre er det lagt til grunn at renten i Storbritannia, Sverige og Danmark på sikt vil nærme seg nivået i euroområdet.
I valutamarkedene har amerikanske dollar styrket seg mot de viktigste valutaene siden slutten av 1998. Målt mot dollar har euroen falt med om lag 8H pst. siden den nye valutaen ble innført i januar. Euroen har også svekket seg mot japanske yen og britiske pund, noe som i hovedsak må tilskrives nedjusteringene av vekstanslagene for euroområdet. Den effektive eurokursen er nå om lag på samme nivå som den tilsvarende teoretiske eurokursen i april 1998. På litt lengre sikt er det imidlertid ventet at euroen vil styrke seg i forhold til de andre hovedvalutaene.
Den norske kronekursen svekket seg betydelig gjennom 1998. Fra et gjennomsnittlig nivå på 8,0 mot ecu, eller 100,3 i indeksert verdi, i 1997, svekket kronekursen seg til 8,4 mot ecu, eller 105 mot indeksen, i slutten av juli 1998, før den en kort periode i august 1998 kom helt ned til 9,2 mot ecu eller 115 på indeksen. Fra august til utgangen av desember fluktuerte kronekursen kraftig, og var spesielt svak i midten av oktober og midten av desember. Svekkelsen av den norske kronen må ses i lys av den betydelige lønnsveksten i 1998, uroen på de internasjonale finansmarkedene og den lave oljeprisen. Siden nyttår har kronekursen blitt markert sterkere. Målt mot euro har kronen styrket seg fra 8,89, eller 111,2 i indeksert verdi, ved årsskiftet til 8,26 eller 103,3 på indeksen den 7. mai. Den pengepolitiske virkemiddelbruken har vært rettet inn mot at kronekursen etter hvert skulle bringes tilbake til utgangsleiet. Det norske rentenivået er holdt betydelig høyere enn i euro-området. Sammen med bl.a. oljeprisøkningen, en svak euro mot amerikanske dollar, og utsikter til en klar avdemping av kostnadsveksten, har dette bidratt til styrkingen av kronekursen.
Tremåneders pengemarkedsrenter har falt fra om lag 8,0 pst. ved årsskiftet til 6,7 pst. den 7. mai. Dette må ses i sammenheng med styrkingen av den norske kronen og nedsettelsen av de administrerte rentene i Norges Bank den 28. januar, den 3. mars og den 26. april med totalt 1,5 prosentpoeng. Rentedifferansen mot europeiske pengemarkedsrenter har også avtatt noe, og ligger den 7. mai på 4,0 prosentpoeng. Renten på femårs statsobligasjoner har falt fra 5,4 pst. ved årsskiftet til 4,8 pst. den 7. mai. Rentedifferansen til tilsvarende tyske renter har falt med omtrent 0,5 prosentpoeng siden årsskiftet, og var den 7. mai på 1,6 prosentpoeng. De implisitte renteforventningene, slik de framgår av avkastningskurven i pengemarkedet, indikerer at markedsaktørene forventer at de norske pengemarkedsrentene skal fortsette å falle ned mot 5 pst. ved utgangen av året, jf. boks 2.2 i meldingen.
Tolvmånedersveksten i publikums innenlandske bruttogjeld var ved utgangen av mars 7,6 pst. Kredittveksten har avtatt etter å ha nådd 10,8 pst. i mars 1998.
Komiteen viser til dei respektive fraksjonane sine merknader og forslag under avsnitt 2.2 og 6 og tek utgreiinga om finans- og valutamarknadene til orientering.
Oljeprisen har styrket seg betraktelig etter at OPEC-landene ble enige om å redusere oljeproduksjonen med 1,7 millioner fat pr. dag fra april. I tillegg har andre oljeprodusenter - deriblant Norge - også vedtatt å redusere oljeproduksjonen med til sammen 0,4 millioner fat pr. dag. Den nye runden med produksjonsbegrensninger innebærer dermed en reduksjon i verdens oljeproduksjon på 2,1 millioner fat pr. dag. Produksjonsbegrensningene og stor etterspørsel etter bensin i USA har bidratt til at oljeprisen har økt fra i overkant av 80 kroner pr. fat i begynnelsen av mars til i overkant av 125 kroner pr. fat i begynnelsen av mai, jf. fig. 2.9A i meldingen.
Det Internasjonale Energibyrået (IEA) anslår en vekst i verdens etterspørsel etter råolje på 1,2 pst. i 1999, mot 0,5 pst. i 1998. Tilsvarende anslag for 1999 fra Energy Information Administration (EIA) i USA ligger noe høyere. EIA legger til grunn at lagrene av råolje bygges ned både i 1999 og 2000.
Svingningene i oljeprisen det siste året illustrerer at anslagene for oljeprisen er svært usikre. På kort sikt er usikkerheten først og fremst knyttet til i hvilken grad de vedtatte produksjonsbegrensningene blir overholdt. Saudi-Arabia og enkelte andre nøkkelland i OPEC har påtatt seg en relativt stor del av produksjonskuttene, og dette kan trekke i retning av en høy grad av overholdelse. Prisoppgangen den siste tiden tyder også på at markedsaktørene har tro på at vedtakene blir fulgt opp. Flere av OPEC-landene har allerede varslet sine kunder om reduserte leveranser. Produksjonsreguleringene som er gjennomført i løpet av 1998 og 1999 innebærer på den annen side at det i mange land er stor ledig produksjonskapasitet. Det vil derfor lett kunne bli et press for å ta i bruk denne ledige kapasiteten.
De lave oljeprisene gjennom 1998 og begynnelsen av 1999 har ført til at produksjonen er blitt nedstengt i en rekke mindre felt og brønner. EIA anslår at oljeproduksjonen i USA kan falle med 4G pst. i 1999. I tillegg har lave oljepriser ført til at investeringsprosjekter er blitt utsatt over hele verden. Utsettelse av investeringsprosjekter vil ikke påvirke tilbudet av olje på kort sikt, men på noe lengre sikt kan dette innebære at økningen i tilbudet av olje fra land utenfor OPEC kan bli relativt lav.
Gjennomsnittlig spotpris på Brent Blend hittil i år er på 96 kroner pr. fat, mens prisen 7. mai var 15,7 USD, svarende til 120 kroner pr. fat. Prisen for framtidig levering på International Petroleum Exchange i London viser et fallende forløp utover i 1999 med en pris på 15,9 USD i desember, svarende til 124 kroner. For 1999 er det i denne meldingen lagt til grunn en oljepris på 110 kroner pr. fat. Beregningsteknisk er det lagt til grunn en moderat prisoppgang på 5 kroner pr. år til 2001, og at prisen deretter ligger fast på 120 1999-kroner fram til 2003.
Tabell 2.5 i meldingen viser hovedtall for utviklingen i den norske petroleumsvirksomheten. I forhold til Nasjonalbudsjettet 1999, innebærer de nye anslagene for 1999 en nedjustering av produksjonen av råolje og NGL på 21 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.) i 1999. Gassproduksjonen er derimot oppjustert med om lag 3 millioner Sm3 o.e. De viktigste forklaringene på nedjusteringen av råoljeproduksjonen er forsinket oppstartstidspunkt på enkelte felt og produksjonsregulerende tiltak.
Av hensyn til effekten på norsk økonomi og forvaltningen av petroleumsressursene, har Regjeringen besluttet å videreføre og utvide produksjonsregulerende tiltak på norsk kontinentalsokkel i 1999. Tiltaket innebærer at produksjonen reduseres med totalt 200 000 fat pr. dag i gjennomsnitt de 9 siste månedene av 1999. Reguleringen trådte i kraft 1. april og skal vare fram til 31. desember 1999. Tiltaket vil bli opphevet dersom den tilsiktede virkningen ikke oppnås. For de tre første månedene av året gjaldt en produksjonsregulering på 100 000 fat pr. dag. Samlet gir dette en reduksjon i produksjonsanslaget på om lag 10 millioner Sm3 o.e. i 1999.
Produksjonsreguleringen bidrar til at råoljeproduksjonen er anslått å øke med hele 19,0 pst. fra 1999 til 2000. Uten produksjonsregulerende tiltak ville veksten vært anslått til om lag 12 pst., og har i første rekke sammenheng med at feltene Åsgard, Balder, Jotun, Oseberg Øst, Oseberg Sør, Gullfaks Sør, Rimfaks og Visund vil komme i produksjon i 1999 og 2000. Veksten uten produksjonsregulering er om lag som anslått i Nasjonalbudsjettet 1999, men nivåene er noe nedjustert. Gasseksporten er anslått å øke med 17,4 pst., mens NGL-produksjonen anslås å vokse med 6,1 pst. Dette gir en vekst i samlet petroleumsproduksjon på 18,0 pst. fra 1999 til 2000 når en inkluderer effekten av produksjonsreguleringen.
Utviklingen i petroleumssektoren er videre omtalt i meldingen avsnitt 2.4 hvor det bl.a. er redegjort for samlet petroleumsproduksjon, statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og totalformuen i petroleumsvirksomheten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiet foreslår en rekke tiltak overfor utsatte næringer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er viktig å gjennomføre tiltak for å dempe fallet i investeringsaktiviteten i petroleumssektoren. Det er viktig at tiltakene sikrer en bedre ressursutnyttelse og et en får fram flere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter.
Flertallet ønsker en helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for petroleumsvirksomheten gjennom skatte- og avgiftssystemet på norsk sokkel
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiet foreslår følgende tiltak:
Disse medlemmer viser til at produksjonsavgiften i dag ilegges på de åtte eldste feltene som er i produksjon. Avgiften hindrer samfunnsøkonomisk lønnsomme tilleggsutbygginger og fører til at felt og brønner stenger ned for tidlig. Samtidig har disse feltene 65 pst. av ressurspotensialet fra tiltak for økt utvinning som ventes besluttet de neste 10 år. Disse medlemmer ønsker derfor en gradvis avvikling av produksjonsavgiften og vil gå inn for at dette vedtas i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett og St. meld. nr. 37 (1998-99) om rammevilkårene for petroleumsvirksomheten. Fjerningen av produksjonsavgiften må skje feltvis slik at det i størst mulig grad blir lagt til rette for ny aktivitet.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for et nasjonalt kvotesystem for klimagasser. Disse medlemmer mener at petroleumsvirksomheten må inkluderes i dette kvotesystemet. Disse medlemmer mener videre at et slikt systemet må på plass så raskt som mulig fordi det er viktig å ha et helhetlig og effektivt system for beskatning av CO2-utslipp.
På bakgrunn av ordretørken i leverandørindustrien er disse medlemmer opptatt av å forsere investeringsaktivitet i Nordsjøen som er samfunnsøkonomisk lønnsom. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet går inn for at det for nye feltutbygginger åpnes for at CO2-avgiften fastsettes ned mot det som gjelder for bruk av fyringsolje i industrien på fastlandet. Dette må skje feltvis og knyttet opp mot konkrete utbyggingsvedtak. Disse medlemmer ber om at Regjeringen i nasjonalbudsjettet legger fram et avgiftsopplegg i tråd med dette og som kan settes i verk fra årsskiftet. Disse medlemmer mener Regjeringen umiddelbart må ta initiativ til en dialog med selskapene for å identifisere aktuelle utbyggingsprosjekter. Ordningen skal gjelde fram til det etableres et felles kvotesystem for petroleumssektoren. Disse medlemmer ber også Regjeringen om å komme tilbake med forslag til hvordan man skal inkludere hele offshoresektoren i kvotesystemet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at de aller fleste nye påviste felt i Nordsjøen er små, og lønnsomheten vil ventelig være svakere enn for andre deler av kontinentalsokkelen. For å gjøre nye investeringer interessante, må selskapene gis større andeler i utvinningstillatelsene. Disse medlemmer går derfor inn for å redusere SDØE-deltakelsen i deler av Nordsjøen. SDØE bør som hovedregel ikke delta i nye tillatelser i deler av Nordsjøen med lite ressurspotensial og svak lønnsomhet. I de tillatelser det er aktuelt å delta, bør SDØE-andelen som hovedregel fastsettes til 25 pst. For tillatelser med høy lønnsomhet eller stort ressurspotensiale kan andelen settes høyere.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er viktig at det er reell konkurranse på norsk sokkel. Vi ber Regjeringen gjennomgå lov- og regelverket med sikte på å redusere eventuelle barrierer for nye selskaper som ønsker å investere på norsk sokkel, ved blant annet å se på sider av skattesystemet og lisenspolitikken.
Flertallet viser til at usikkerheten knyttet til framtidig oljepris og mulighetene for svingende og lave oljepriser har skapt behov for fortsatte kostnadsreduksjoner på norsk sokkel. Utviklingen av ny teknologi og nye løsninger er avgjørende for å redusere kostnadene og dermed øke lønnsomheten i petroleumsvirksomheten. Flertallet mener både myndighetene og selskapene må ta et ansvar for dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiets sentralstyre i mars i år vedtok at det bør opprettes et felles program der myndighetene og selskapene går sammen om å finne ny teknologi og nye løsninger som kan redusere kostnadene. Disse medlemmer vil derfor foreslå at det over statsbudsjettet bevilges 100 mill. kroner for å styrke prosjektrettet teknologiutvikling på sokkelen. Dette skal bidra til å sikre en fortsatt lønnsom utvikling av ressursene på norsk kontinentalsokkel, og til at viktig kompetanse og konkurransekraft i norsk industri opprettholdes også i en periode med fallende aktivitetsnivå på sokkelen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre syner til at Regjeringa har varsla at ein i tilknytning til ei ny oljemelding neste år vil legge opp til ei brei drøfting av oljepolitikken og om rammevilkåra for oljeverksemda er tilpassa situasjonen på sokkelen og den internasjonale utviklinga og til at det i meldinga (St. meld. nr. 2 for 1998-99) er gjort framlegg som kan bidra til å bremsa nedgangen i oljeinvesteringane.
Desse medlemene ser og trongen for tiltak som kan dempe dei store svingingane som har vore i aktiviteten i petroleumsindustrien.
I tillegg til dei tiltaka Regjeringa har varsla i St. meld. nr. 37 (1998-1999) som gradvis avvikling av produksjonsavgifta og forslag om 100 mill. kroner til prosjektretta teknologifond ser fleirtalet trongen for eit tettare samarbeid mellom Regjeringa, leverandørindustrien, operatørselskapa og aktuelle arbeidstakarorganisasjonar med sikte på å:
– Vurdere kortsiktige tiltak for å hindre veksande sysselsetjingsproblem og tap av kompetanse.
– Vurdere rammevilkåra på norsk sokkel for mellom anna å sikre optimal ressursutnytting gjennom auka utvinning i eksisterande felt, at ressursane nær eksisterande felt vert betre utnytta, samt sette i verk felt- spesifikke tiltak for å framskunde allereie planlagte prosjekt på norsk sokkel.
Desse medlemene føreset at Regjeringa tek initiativ snarast slik at ein gjennom eit samarbeid med dei ulike aktørane, om eventuelle endringar i rammevilkåra, kan oppnå forpliktande og konkrete resultat i form av investeringar som gir større stabilitet i bransjen.
Desse medlemene vil og peike på at det stramme finanspolitiske opplegget for 1999 har som siktemål å bidra til redusert rentenivå. Ei slik utvikling vil vere positiv for norsk offshore- relatert verksemd.
Desse medlemene syner til at Regjeringa legg opp til ei gradvis avvikling av produksjonsavgifta på kontinentalsokkelen. Dette vil bidra til å betre tilhøva for petroleumsverksemda.
Desse medlemene vil åtvare mot å redusere CO2- avgifta i petroleumsverksemda. Ein reduksjon av CO2- avgifta vil kunne vere eit kostbart og lite treffsikkert verkemiddel for å auke aktivitetsnivået på norsk kontinentalsokkel. CO2- avgifta er samstundes ein viktig del av ei grøn skatteendring der rett prising av forbruk og forureining vil gje ein meir miljøvennleg skatte- og avgiftspolitikk. Ein reduksjon av CO2- avgifta vil såleis vere eit brot med oppfølginga av Grøn skatt.
Desse medlemene vil peike på at CO2- avgifta også spelar ei viktig rolle i oppfølginga av Kyoto- avtalen om internasjonal reduksjon av klimagassar. Ein reduksjon av CO2- avgifta vil medføre ei undergraving av Noreg sine internasjonale forpliktingar.
Desse medlemene vil vidare vise til at ein forhandlingsrunde mellom oljeselskapa og departementet vil komplisere systemet og lett kunne føre til forseinka utbygging, snarare enn forsert. Resultatet vil då bli at tiltaket har den motsatte verknad av å legge til rette for nye investeringar på sokkelen. Desse medlemene vil også peike på faren for at ordninga vil ha uheldige vridningseffektar som følgje av at det kan fastsetjast ulik avgift på hovudfelt og satelittfelt. Lågare CO2-avgift på satelittfelt vil føre til at det vil bli lønnsomt å generere utslepp frå hovudfeltet til satelittfeltet. Dermed vil ordninga føre til uheldige utsleppsverknader. Desse medlemene meiner derfor ei slik ordning vil vere lite treffsikker i forhold til ønsket om å forsere investeringstakta i Nordsjøen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at situasjonen på norsk sokkel er en helt annen i dag enn da oljemeldingen ble lagt frem sommeren 1998. Sektoren opplever nå stagnasjon og manglende lønnsomhet. Både leteaktivitet og investeringer er ventet å gå ned. Utfordringen vi står overfor er hvordan vi kan hindre at nedgangen i olje- og gassvirksomheten forsterker nedgangstendensene særlig i verftsindustrien langs kysten.
Disse medlemmer mener det nå er behov for tiltak som kan øke aktivitetsnivået på norsk sokkel. Rammebetingelsene for oljeindustrien må gjennomgås, slik at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer også kan bli bedriftsøkonomisk lønnsomme.
Disse medlemmer vil vise til at CO2 avgiften representerer en særlig byrde for industrien. Avgiften er et bruttoskatteelement, og gir alvorlige virkninger på kort sikt når det lave prisnivået setter selskapene ut av skatteposisjon for kortere eller lengre perioder. CO2 avgiften bør derfor fjernes. Lønnsomheten i oljevirksomheten har historisk ligget så høyt at det allerede i 1975 ble innført særskatt. Disse medlemmer vil minne om Stortingets føringer som ble lagt til grunn for innføring av særskatten. Både nivå og system skulle vurderes dersom markedssituasjonen ble vesentlig endret. Dette fulgte Stortinget opp i 1980 og i 1986. Ved skattereformen i 1992 ble petroleumsskattesystemet på nytt endret, denne gangen med økt samlet skattetrykk for oljeselskapene som resultat. Disse medlemmer mener det er nødvendig at Regjeringen vurderer reduksjoner i denne beskatningen. Regjeringen bør også foreta samme vurdering når det gjelder arealavgiften. Disse medlemmer viser videre til at produksjonsavgiften i hovedsak er avviklet, men at det fortsatt gjenstår for olje fra felt som er besluttet utbygget før 1. januar 1986. Selv om denne avgiften er av-viklet for nyere felt vil den ha betydning for gamle felt og kan være utslagsgivende i selskapers beslutning om videre haleproduksjon. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen avvikle denne avgiften for de felt det gjelder fra og med år 2000. Disse medlemmer vil videre be Regjeringen foreta en helhetsvurdering av skatte- og avgiftssystemet for dagens oljevirksomhet. Videre vil disse medlemmer be Regjeringen vurdere en overgang til feltbeskatning.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen opprette et utvalg for å evaluere rammebetingelsene på norsk sokkel, herunder:
– skattesystemet, herunder en vurdering av feltbeskatning
– konsesjons- og letepolitikken
– statens eierandeler- SDØE
– småfelt og nye aktører
– sammensetningen i lisensene
– overordnet lov, forskrifter og regelverk
– prekvalifisering
– krav til dokumentasjon
– tariffer, gassdisponering og distriktslokaliseringskrav
– produksjonsavgift
Formålet med en slik utredning må være å legge frem forslag til varig bedring av norsk kontinentalsokkels konkurranseposisjon, og legges frem for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2000.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at investeringene på norsk sokkel forventes å falle betydelig fra andre halvår 1999. Usikkerheten om den fremtidige oljeprisen har ført til at mange marginale utbyggingsprosjekter utsettes eller skrinlegges. Kombinasjonen av reduserte investeringsrammer i oljeselskapene, en moden sokkel og det høye norske skatte-, avgifts- og kostnadsnivået rammer olje- og leverandørindustrien hardt. Disse medlemmer er bekymret for at nedgangen kan bli så stor at betydelige deler av det nasjonale kompetansemiljøet innen petroleums- og offshoreindu-strien risikerer å gå tapt. Det vil få betydelige negative konsekvenser for den fremtidige utnyttelsen av olje- og gassressursene. På kort sikt kan det få alvorlige følger for sysselsetting og verdiskaping langs kysten.
Disse medlemmer mener samtidig den økende internasjonale konkurransen om investeringene og de lave oljeprisene uansett krever omstilling og kostnadskutt innenfor olje- og gassrelatert virksomhet. Det vil være et stort feilgrep å skjerme industrien mot disse forandringene. Disse medlemmer mener utfordringen er å finne virkemidler som både fremmer omstilling og hindrer at nedbyggingen av kapasiteten i leverandørindustrien blir større en strengt nødvendig. I dagens situasjon er det behov for umiddelbare og konkrete grep som kan bidra til at samfunnsøkonomisk lønnsomme utbyggingsprosjekter blir realisert.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre allerede sommeren 1998 reiste spørsmålet om å utrede sokkelens konkurransekraft. I Dokument nr. 8:3 (1998-99) ba Høyre Regjeringen foreta en analyse av sokkelens konkurransekraft og fremme konkrete forslag som kan øke sokkelens attraktivitet som investeringsområde. Disse medlemmer viser til at utviklingen etter at forslaget ble fremsatt, med fallet i oljeprisen, store strukturendringer i den internasjonale oljevirksomheten og nedgangen i leteaktivitet og investeringer på sokkelen, ytterligere har forsterket behovet for en slik analyse. Disse medlemmer er glade for at departementet nå har satt i gang et slikt analysearbeid med sikte på presentasjon i petroleumsmeldingen våren 2000. Disse medlemmer mener det er grunn til å rette særlig oppmerksomhet mot årsakene til det høye norske kostnadsnivået og effekten av særnorske skatter og avgifter. En slik omfattende vurdering bør også omfatte petroleumsskattesystemet. Etter 10 års funksjonstid er petroleumsskattesystemet modent for revisjon. Disse medlemmer viser blant annet til behovet for bedre incentiver for kostnadskontroll og et skattesystem som er bedre tilpasset den fremtidige feltstruktur. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til forslag om gjennomgang av petroleumsbeskatningen under avsnitt 5.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at de utfordringer som petroleumssektoren står overfor skyldes mer enn utsiktene til lavere oljepriser. Situasjonen er snarere at den lave prisen har avslørt, fremskyndet og skjerpet underliggende problemer i norsk oljevirksomhet og oljepolitikk. Norsk sokkel har vært preget av store funn, og den høye oljeprisen har bidratt til store profitter i bransjen. Dette forklarer det særlig høye skatte- og avgiftsnivået og det strenge reguleringsregimet på sokkelen. Høye inntekter og en uheldig incentivstruktur har samtidig ført til redusert oppmerksomhet om kostnadskontroll. I dag er funnene mer marginale, oljeprisen lavere og norsk sokkel møter større konkurranse fra andre land som åpner sin sokkel for utenlandske selskaper. Konkurransen om investeringer er hard. Disse medlemmer vil derfor understreke at vi står overfor et langsiktig problem. Det betyr at endringene i rammebetingelsene må ha et langsiktig perspektiv og ha som formål i bringe petroleumssektoren over i en ny fase hvor sokkelens konkurransekraft styrkes og de norske oljeselskapenes konkurranseevne øker.
Disse medlemmer mener at en ny og mer markedsrettet petroleumspolitikk må ha som formål å sikre mangfoldet og konkurransen på norsk sokkel. For å bedre mangfoldet og konkurransen på norsk sokkel mener disse medlemmer det bl.a. er behov for å redusere inngangsbarrierene for nye aktører og å sikre en smidigere handel med lisensandeler.
Komiteens medlemmer fra Høyre ber Regjeringen om å komme tilbake med forslag om dette i forbindelse med den varslede petroleumsmeldingen våren 2000.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er viktig å erkjenne at internasjonaliseringen med økende internasjonal konkurranse, felles konkurranseregler og full kapitalmobilitet har ført til at gamle styringsredskaper ikke lenger er effektive. Statlig eierskap og detaljregulering er hverken egnet eller i stand til å styre utviklingen. Dermed har også den viktigste begrunnelsen for statlig eierskap og detaljstyring bortfalt. Dette gjelder også innenfor petroleumssektoren. Det betyr ikke at politiske myndigheter står uten virkemidler, men at virkemidlene må tilpasses den nye virkeligheten. Disse medlemmer mener at hovedutfordringen er å sikre at de norske oljeselskapene består som solide oljemiljøer med hovedkontor i Norge om 10 til 15 år. De tradisjonelle politiske virkemidlene kan ikke sikre dette. Det er først og fremst gjennom nye og konkurransedyktige rammebetingelser og incentiver at de norske selskapene kan sikres utviklingsmuligheter.
Disse medlemmerviser til at bruttoavgifter som CO2-avgiften og produksjonsavgiften kan føre til ineffektiv ressursbruk, at marginale investeringsprosjekter ikke gjennomføres og at felt og brønner stenges ned for tidlig. Dette har uheldige konsekvenser for forvaltningen av petroleumsressursene og reduserer den totale verdiskapingen i næringen. De negative konsekvensene av bruttoavgiftene forsterkes av forventinger om lave oljepriser fordi flere prosjekter får marginal lønnsomhet. Disse medlemmer viser til at de mest aktuelle utbyggingsprosjektene på norsk sokkel enten er knyttet til haleproduksjon på eksisterende felt eller til nye felt med marginal lønnsomhet. Kombinasjonen av modningsprosessen på sokkelen og forventningene om lave oljepriser gjør at bruttoavgiftene blir spesielt skadelige og kan hindre realisering av en rekke ellers lønnsomme prosjekter. Haleproduksjon på felt bygd ut før 1986 rammes både av produksjonsavgiften og CO2-avgiften. Resultatet kan bli at det ikke er lønnsomt å utnytte ellers lett tilgjengelige ressurser som må hentes opp før hovedfeltet stenges. Det norske samfunnet risikerer dermed at betydelige verdier går tapt.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser derfor til merknader og forslag i avsnitt 5.1.2, der det foreslås en reduksjon i CO2-avgiften på sokkelen med 30 pst., samt forsert reduksjon eller fjerning av produksjonsavgiften for aktuelle felt.
Disse medlemmer viser for øvrig til Høyres merknader til St.meld. nr. 37 (1998-99) for en nærmere gjennomgang av Høyres petroleumspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine respektive merknader under avsnitt 2.2 og 5.1.2 og tar redegjørelsen om petroleumsvirksomheten til orientering.