2.1 Samandrag

Regjeringen legger med dette fram meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 1999. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 7. mai.

Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for arbeid til alle, en rettferdig fordeling og en forvaltning av naturressurser og miljø som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Oljeformuen må forvaltes slik at også framtidige generasjoner får nyte godt av den, og slik at det ikke skapes for sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen legger vekt på å opprettholde en spredt bosetting og vil gjennom den økonomiske politikken søke å bremse den sentraliseringen som har funnet sted de siste årene, og gradvis snu flyttestrømmen.

Konjunkturoppgangen gjennom de siste seks årene har vært bredt basert og meget sterk. Fra 1993 til 1998 vokste BNP for Fastlands-Norge med gjennomsnittlig 3I pst. pr. år. Sysselsettingen har økt sterkt gjennom hele oppgangskonjunkturen. Fra 1993 til 1998 var økningen hele 226 300 personer, eller vel 11 pst. Det norske arbeidsmarkedet har samtidig vist seg å være svært fleksibelt, med en sterk oppgang også i arbeidsstyrken. Tilstrømmingen av arbeidskraft har i betydelig grad bidratt til å dempe presset i arbeidsmarkedet. Dette har vært en medvirkende årsak til at norsk økonomi lenge klarte å kombinere høy økonomisk vekst med moderat lønns- og prisvekst. Gjennom 1997 og inn i 1998 ble det imidlertid etter hvert klart at arbeidskraftreserven i deler av arbeidsmarkedet var i ferd med å bli uttømt, noe som bl.a. kom til uttrykk gjennom en markert nedgang i langtidsledigheten. Fallet i ledigheten i 1998 var vesentlig sterkere enn tidligere år i oppgangen.

Økende ubalanser i arbeidsmarkedet bidro til at lønnsveksten gradvis tiltok. Årslønnsveksten fra 1997 til 1998 anslås nå til 6,2 pst., som er det dobbelte av lønnsveksten hos våre handelspartnere. Etter lønnsoppgjørene i 1998 ble bildet av svekket konkurranseevne for fastlandsbedriftene svært tydelig.

Samtidig falt oljeprisen kraftig. Som årsgjennomsnitt ble oljeprisen redusert fra 136 kroner pr. fat i 1997 til 96 kroner pr. fat i 1998. Sammen med sterk importvekst til fastlandsøkonomien bidro oljeprisfallet til at et overskudd på driftsregnskapet med utlandet i 1997 på om lag 56 mrd. kroner ble snudd til et underskudd på om lag 16 mrd. kroner i 1998. Videre oppsto det betydelig uro i internasjonal økonomi gjennom fjoråret. Omfanget av Asia-krisen viste seg å bli mer omfattende enn tidligere antatt, og det oppsto finanskriser i Russland og i Latin-Amerika. Den internasjonale uroen spredte seg til valutamarkedene i mange andre land, også Norge.

Den sterke lønnsveksten, den lave oljeprisen og den internasjonale finansuroen førte til en kraftig svekkelse av kronekursen og en dobling av det norske rentenivået i fjor sommer.

Utviklingen så langt i år tyder på at balansen i økonomien er i ferd med å bedres. Lønnsoppgjørene som er gjennomført i privat og offentlig sektor, kan peke i retning av en gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1998 til 1999 på om lag 4H pst. Dette legger i så fall et godt grunnlag for at lønnsveksten neste år kan komme ned mot samme nivå som hos våre handelspartnere. Videre har kronekursen styrket seg. Siden slutten av mars har den ligget på om lag samme nivå som før kronesvekkelsen tok til i fjor sommer. Norges Banks renter er satt ned med til sammen 1,5 prosentenheter siden januar.

De viktigst faktorene bak denne utviklingen er følgende:

• – Et stramt finanspolitisk opplegg for 1999 bidrar til å dempe pressproblemene i norsk økonomi. Dette gir samtidig et klart signal til finansmarkedene og partene i arbeidslivet om at finanspolitikken rettes inn mot å stabilisere økonomien.

• – Det inntektspolitiske samarbeidet er styrket. I forkant av tariffoppgjøret var partene i arbeidslivet og myndigheten i utvalget for forberedelse av inntektsoppgjøret 1999 (Arntsen-utvalget) enige om behovet for moderate inntektsoppgjør i år og i årene framover.

• – Oljeprisene har økt betydelig i det siste som følge av bl.a. OPECs vedtak om nye produksjonsbegrensninger. Oljeprisen var i første uken av mai gjennomsnittlig 127 kroner pr. fat.

• – Den pengepolitiske virkemiddelbruken har vært rettet inn mot at kronekursen etter hvert skulle bringes tilbake til utgangsleiet. Det norske rentenivået er holdt betydelig høyere enn i euroområdet. Sammen med bl.a. oljeprisøkningen og utsikter til en kar avdemping av kostnadsveksten, har dette bidratt til styrkingen av kronekursen.

Hovedutfordringen i den økonomiske politikken er å sikre en balansert utvikling i norsk økonomi, der pris- og kostnadsveksten kommer raskt ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. De positive utviklingstrekkene hittil i år må føres videre. For å få til dette, er det viktig å gjennomføre et stramt finanspolitisk opplegg i år. Hvis ikke, reduseres muligheten for å opprettholde et høyt nivå på sysselsettingen og unngå en vesentlig økning i arbeidsledigheten.

Usikkerheten om den økonomiske utviklingen er erfaringsmessig særlig stor under et konjunkturomslag. Utviklingen i produksjonen og sysselsetting kan bli svakere enn lagt til grunn i denne meldingen. Virkningene av den forventede nedgangen i aktiviteten i petroleumssektoren er det i dag vanskelig gå ha oversikt over, og verdensøkonomien kan utvikle seg svakere enn antatt.

Den økonomiske veksten kan på den annen side også bli sterkere enn anslått. Blant annet kan veksten i det private forbruket være undervurdert. Husholdningene har de senere årene bygd opp betydelige finansielle reserver. Sammen med økte boligpriser og en antatt rentenedgang, kan det utløse et fall i spareraten i husholdningssektoren og dermed høyere vekst i det private forbruket enn anslått.

I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris i år på 110 kroner pr. fat. Denne forutsetningen er opprettholdt i denne meldingen. Oljeprisen er imidlertid usikker. Nye begivenheter som slår ut i oljeprisen, kan påvirke kronekursen og dermed renteutviklingen. Uro kan igjen oppstå i de internasjonale finansmarkedene. Dette smitter lett over på Norge.

Mange usikkerhetsfaktorer ligger utenfor myndighetenes kontroll. Å bidra til å stabilisere norsk økonomi ved å gjennomføre et stramt finanspolitisk opplegg for 1999, reduserer imidlertid i vesentlig grad sårbarheten overfor skiftende forhold i internasjonal økonomi.

Regjeringens økonomiske politikk er basert på følgende hovedelementer:

• – Finanspolitikken brukes til å stabilisere utviklingen i innenlandsk etterspørsel.

• – Pengepolitikken rettes inn mot å stabilisere kronen overfor europeiske valutaer.

• – Det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst.

• – Strukturpolitikken skal bidra til at arbeidskraft, kapital og naturressurser forvaltes best mulig.

Det legges i meldingen til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1998 til 1999 på 4H pst. Konsumprisveksten fra 1998 til 1999 anslås til 2,4 pst. Dette innebærer at reallønnsveksten i år blir om lag 2 pst.

Hovedtrekkene i finanspolitikken for 1999 er nå:

• – En finanspolitisk innstramming på H pst. av BNP for Fastlands-Norge, målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettoverskuddet.

• – En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på knapt 1H pst. fra 1998 til 1999.

• – En reduksjon i skatte- og avgiftsnivået utenom barnetrygden som følge av vedtatte regelendringer på om lag 620 mill. kroner målt i påløpt verdi. Betalte skatter og avgifter anslås å øke med om lag 370 mill. kroner fra 1998 til 1999.

• – Statsbudsjettets oljekorrigerte budsjettunderskudd anslås til 10,9 mrd. kroner. Underskuddet dekkes ved en tilsvarende overføring fra Statens petroleumsfond.

• – Statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten anslås til 37,7 mrd. kroner. Det samlede overskuddet i Statens petroleumsfond og statsbudsjettet anslås til 30,5 mrd. kroner. Ved utgangen av 1999 anslås den samlede kapitalen i petroleumsfondet til om lag 203 mrd. kroner.

Utenom anslagsendringer foreslås det at utgiftene i statsbudsjettet 1999 økes med 5,5 mrd. kroner siden vedtatt budsjett. De største utgiftsøkningene er knyttet til konflikten i Kosovo som utgjør 1,7 mrd. kroner, ferdigstilling av det nye Rikshospitalet og gjennomføring av eldreplanen på 4 år med hhv. 0,8 mrd. kroner og 0,2 mrd. kroner, samt økte bevilgninger til innsatsstyrt sykehusfinansiering og forsvarets internasjonale operasjoner med hhv. 0,3 mrd. kroner og 0,7 mrd. kroner.

I beløpet på 5,5 mrd. kroner inngår både endringer som er foreslått tidligere i år og forslagene i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett.

Tilleggsbevilgninger hittil i år og bevilgnings- og innstrammingsforslag som fremmes i denne meldingen, bidrar samlet til å øke det oljekorrigerte budsjettunderskuddet med 1 748 mill. kroner i forhold til det vedtatte budsjettet. Beløpet tilsvarer de foreslåtte bevilgningene i forbindelse med Kosovo-krisen. Regnskapstekniske justeringer fører dessuten til en svekkelse av det oljekorrigerte budsjettet med 244 mill. kroner fra det vedtatte budsjettet.

Regjeringen foreslår tiltak som samlet reduserer utgiftene med 2,0 mrd. kroner og øker inntektene med 1,5 mrd. kroner. Inndekningsforslagene på i alt 3,5 mrd. kroner som fremmes i denne meldingen inkluderer utgiftskutt ved bl.a. en reduksjon av Statsbyggs reguleringsfond med 0,3 mrd. kroner, en reduksjon av kommunesektorens rammeoverføringer (hovedstadstilskuddet) med 150 mill. kroner og en reduksjon av reserveavsetningen til uforutsette utgifter på 0,9 mrd. kroner. Innenfor bistandsbudsjettet er det tidligere foreslått noen utgiftsøkninger i forbindelse med Kosovo-krisen, og det foreslås nå noen utgiftsreduksjoner på enkelte andre poster. Økte inntekter fra dokumentavgift og autodieselavgift utgjør 0,7 mrd. kroner. I tillegg foreslås inntektsøkninger ved salg av eiendom og en overføring fra konsesjonsavgiftsfondet på til sammen 0,5 mrd. kroner og økte aksjeutbytter og inntekter under departementene på 0,3 mrd. kroner.

Følgende anslagsendringer bidrar til å øke det oljekorrigerte underskuddet med 2,4 mrd. kroner fra vedtatt budsjett til Revidert nasjonalbudsjett:

• – Statens netto renteinntekter er nedjustert med 1,5 mrd. kroner. Dette skyldes bl.a. en nedjustering av gjennomsnittlig rentesats på statens kontantbeholdning og på utlån i statsbankene. For statsbankene har dette i stor grad sammenheng med at flere lånekunder enn tidligere lagt til grunn har gått over til fastrentelån.

• – Skatte- og avgiftsinntektene er nedjustert med 0,5 mrd. kroner.

• – Noe høyere anslått arbeidsledighet bidrar til at utgiftene til dagpenger er oppjustert med 0,4 mrd. kroner.

Tabell 3.6 i meldingen viser endringer i det oljekorrigerte overskuddet fra Nasjonalbudsjettet 1999 og vedtatt budsjett til Revidert nasjonalbudsjett.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten på 37,7 mrd. kroner er nå anslått 18,4 mrd. kroner lavere enn i vedtatt budsjett for 1999. Inntekts-reduksjonen skyldes først og fremst lavere produk-sjonsanslag, bl.a. som følge av vedtatte produksjonsbegrensninger. I tillegg er produksjons- og investeringskostnadene noe oppjustert siden vedtatt budsjett. Den uforutsett lave oljeprisen mot slutten av fjoråret fører dessuten til at betalte skatter i 1999 for skatteåret 1998 blir lavere enn tidligere lagt til grunn. Samlet fører disse endringene til reduserte overføringer fra statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE), lavere skatte- og avgiftsinntekter fra oljeselskapene og en nedjustering av aksjeutbyttet fra Statoil.

Fratrukket overføringen til statskassen på 10,9 mrd. kroner anslås avsetningen i Statens petroleumsfond til 26,8 mrd. kroner, som er 22,8 mrd. kroner lavere enn i det vedtatte budsjettet for 1999. Inklusive renter og utbytte i fondet på 3,7 mrd. kroner anslås det totale overskuddet i Statens petroleumsfond til 30,5 mrd. kroner.

Netto finansinvesteringer i offentlig forvaltning, som omfatter stats- og kommuneforvaltningens overskudd etter nasjonalregnskapets definisjoner, anslås til 44,8 mrd. kroner i 1999. Overskuddet utgjør 3,9 pst. av BNP, jf. tabell 3.7 i meldingen. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes i Maastricht-kriteriene for offentlige finanser. Bruttogjelden i offentlig forvaltning, slik den er definert i Maastricht-kravene, anslås nå til om lag 290 mrd. kroner eller vel 25 pst. av BNP ved utgangen av 1999. Bruttofordringene i offentlig forvaltning er imidlertid høyere enn gjelden, slik at nettofordringene ved utgangen av 1999 er anslått til om lag 480 mrd. kroner eller om lag 42 pst. av BNP.

Regjeringens forslag er nærmere omtalt i St.prp. nr. 67 (1998-99) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1999.

2.2 Merknader frå komiteen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at arbeid for alle er det overordnede målet for Arbeiderpartiet i den økonomiske politikken. Gjennom solidaritetsalternativet ble arbeidsledigheten i Norge presset ned i løpet av 1990-tallet. Vi fikk vekst i sysselsettingen i industrien og i annen konkurranseutsatt virksomhet.

Disse medlemmer viser til at ledigheten i Norge i dag er lav. Samtidig ser vi klare tegn til økende ledighet, spesielt innen skipsbygging, industri med store leveranser til oljesektoren og bygg og anlegg. I 1998 gikk antallet arbeidsplasser i industrien ned for første gang på fem år.

Disse medlemmer viser til at konjunkturtoppen er passert og at det ligger an til et markert omslag i fastlandsøkonomien i år og neste år. Aktivitetsveksten ligger an til å bli den svakeste på 10 år. Statistisk sentralbyrå og Norges Bank spår lav vekst i fastlands-økonomien og økende arbeidsledighet. Regjeringens prognose for vekst i fastlandsøkonomien er nedjustert til 0,7 pst. for 1999. Regjeringen anslår at AKU-ledigheten vil øke til 3,5 pst. i 1999 fra 3,2 pst. i 1998. Et gjennomsnittlig ledighetsnivå i år på 3,5 pst. innebærer at ledigheten vil øke til om lag 4 pst. ved utgangen av året. Disse medlemmer viser til at det innebærer at arbeidsledigheten med Regjeringens egne prognoser kan øke med over 30 000 personer fra utgangen av 1998 (AKU-ledighet 4. kvartal 1998: 59 000) til utgangen av 1999 (anslag på AKU-ledigheten i 4. kvartal 1999 på 4 pst. tilsvarer 92 000 ledige). Det er først og fremst oljerelatert virksomhet, verkstedindustrien, annen industri og bygg og anlegg som vil merke økt ledighet. Kraftig fall i investeringene, redusert vekstbidrag fra husholdningene i forhold til tidligere år og svake vekstimpulser fra utlandet forklarer den svake veksten.

Disse medlemmer viser til at investeringene for Fastlands-Norge anslås å gå ned med over 5 pst. i 1999. Dette må sees på bakgrunn av en vekst på 2,0 pst. i 1998 og hele 9,7 pst. i 1997. Både bedriftsinvesteringene og boliginvesteringene ventes å falle med nærmere 6 pst. Regjeringen anslår et fall i petroleumsinvesteringene på 13 pst. i 1999 og hele 30 pst. i 2000. Slike kraftige reduksjoner i investeringene gir store bidrag til redusert aktivitet ellers i økonomien.

Disse medlemmer mener det er viktig å innrette politikken slik at den kraftige investeringsnedgangen dempes. Da blir de negative utslagene på aktivitet og sysselsetting mindre.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at norsk industri og annet konkurranseutsatt næringsliv er avhengig av at vi har en pris- og kostnadsvekst som ikke er i utakt med den vi finner i de land vi handler med. Med høyere inflasjon og lønnsvekst enn i andre land, vil vårt næringsliv svekke sin konkurranseevne. Resultatet blir at bedrifter som ikke klarer det høye kostnadsnivået må legge ned og arbeidsplasser går tapt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Norge i perioden fra 1990 til 1997, da Solidaritetsalternativet lå til grunn for den økonomiske politikken, hadde en vekst i priser og lønninger som var mindre enn gjennomsnittet hos våre handelspartnere. Rentene lå på om lag samme nivå. Fra 1989 til 1993 gikk industrisysselsettingen tilbake. Fra bunnivået i 1993 til 1997 økte industrisysselsettingen med 35 000 personer. Over hele perioden 1989-97 var økningen 9 000 sysselsatte.

Disse medlemmer viser til at den finanspolitiske handlefriheten vi har på grunn av de store petroleumsinntektene har fristet mange. Bruker vi for mye oljepenger i økonomien, presser vi samtidig opp priser og lønninger. Resultatet er at vi ødelegger for fastlandsindustrien som vi er avhengig av i dag, men som vi i enda større grad vil være avhengig av når oljeinntektene begynner å avta. Den årlige innenlandske bruken av oljeinntekter bør derfor være mest mulig stabil og tilpasset utviklingen i norsk økonomi, mens "resten" puttes inn på oljefondet.

Priser, lønninger og renter i Norge og hos handelspartnere

* Anslag fra RNB og OECD

Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik i forbindelse med 1998-budsjettet lot seg friste til å bruke mer oljepenger enn det som var forsvarlig. Dette var en viktig årsak til det høye rentenivået vi fikk fra sommeren 1998 og som vi fortsatt sliter med.

Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i forslaget til Revidert budsjett legger opp til en svekket balanse og betydelig større bruk av oljepenger. På denne bakgrunn er det uforståelig at Regjeringen ikke prøver å endre innretningen på sitt budsjett slik at mulighetene for de utsatte næringene i konkurranseutsatt sektor bedres. Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke kommer med tiltak av betydning som kan lette situasjonen innen verkstedindustrien for eksempel ved å framskynde byggeprosjekter. Regjeringen foreslår heller ingen økning av antall plasser under arbeidsmarkedstiltakene. Disse medlemmer viser til at Regjeringens eneste tiltak mot økende ledighet er å bevilge 400 mill. kroner mer til dagpenger.

Disse medlemmer mener at fareen for en todeling av arbeidsmarkedet, med press i enkelte deler og ledighet i andre, tilsier at budsjettpolitikken må innrettes mot å balansere utviklingen i norsk økonomi. Dette innebærer at det fortsatt må legges opp til en stram finanspolitikk, samtidig som budsjettet bør bidra til å stimulere de delene av næringslivet som nå har problemer. Disse medlemmer mener Regjeringens forslag til tiltak er helt utilstrekkelige og at det f.eks. ikke vil få noen umiddelbar virkning for verkstedindustrien.

Disse medlemmer mener tiltakene må målrettes mot utsatte næringer i geografisk avgrensede deler av landet. Videre må kompetansen styrkes både for de som er i jobb og for de arbeidsledige. Økt bruk av arbeidsmarkedstiltak vil bidra til større fleksibilitet i arbeidsmarkedet. Samlet vil en slik endret innretning av den økonomiske politikken bidra til en styrking av industriens konkurranseevne, sikre arbeidsplassene og legge grunnlaget for en raskere og større rentenedgang.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til budsjettet som trepartiregjeringa la fram hausten 1998 og til avtalen om subsidiær støtte frå Framstegspartiet og Høgre til eit justert opplegg frå sentrumspartia. Innanfor eit stramt opplegg vart det funne plass til viktige fordelingspolitiske oppgåver som helse- og omsorg, distrikts- og næringstiltak, internasjonal utjamning og miljø.

Desse medlemene vil vise til at revidert budsjett vanlegvis berre skal omfatta dei endringane som nye økonomiske vilkår har skapt. Framlegget frå Regjeringa byggjer på det. Ein del ekstraordinære utgifter har vorte inkludert i opplegget, dei største utgiftene er knytt til innsatsen for Kosovo og dei store overskridingane på Rikshopitalet.

Desse medlemene vil streke under at det framleis er eit hovudmål at opplegget er tilpassa den økonomiske situasjonen slik at det norske rentenivået på sikt kan koma ned mot eit europeisk nivå.

Desse medlemene legg vekt på at:

• – Finanspolitikken vert nytta til å stabilisere utviklinga i innanlandsk etterspurnad.

• – Pengepolitikken vert retta inn mot stabilisering av krona overfor europeiske valutaer.

• – Det inntektspolitiske samarbeidet skal hjelpa til med ein moderat vekst i prisar og kostnader.

• – Strukturpolitikken skal hjelpa til med å forvalte arbeidskraft, kapital og naturressursar på best mogleg måte.

Desse medlemene støttar Regjeringa sitt opplegg, som byggjer på at nye utgifter skal verte dekte inn utanom 1,7 mrd. kroner. Dette svarar til Regjeringa sitt framlegg til løyvingar knytt til aksjonane på Balkan og for flyktningane frå Kosovo. Opplegget er etter desse medlemene sitt syn tilstrekkeleg stramt til å medverka til ei balansert utvikling i norsk økonomi. Den norske arbeidsmarknaden er framleis stram. Tala for mai syner omlag 51 000 registrerte ledige. Desse medlemene vil peike på at arbeidsløysa dei fem første månadene i 1999 er 4 500 lågare enn i 1998. Arbeidsløysestatistikken for første kvartal 1999 syner ei arbeidsløyse på 3,2 pst. Dersom ein legg til grunn at arbeidsløysa aukar jevnt gjennomgåande i inneverande år vil ei arbeidsløyse i 4. kvartal i år på 3,8 pst. gje eit gjennomsnitt på 3,5 pst. over året. Dersom dette er utviklinga vil det statistisk føre til auka arbeidsløyse på vel 15 000 personar gjennom 1999. Desse medlemene kan derfor ikkje sjå korleis ei AKU-arbeidsløyse på 3,5 pst. i inneverande år vil liggje på 30 000 over nivået i fjoråret ved utgangen av 1999. Det er difor ingenting i den noverande situasjon som gjer dekning for påstandane om at det vil vere 30 000 fleire arbeidslause i 1999 enn i 1998. Desse medlemene syner til omtalen i meldinga der prognosen for arbeidsløyse syner ei svak auke i 1999, men at det er stor uvisse knytt til overslaga.

Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte vil slå fast at vi framleis har ein stram arbeidsmarknad i Noreg og at arbeidsløysa ligg under det som sysselsettingskommisjonen rekna med skulle vere ein balansert "friksjonsløyse" i størrelsesorden 3,5 - 4 pst. Desse medlemene ser ikkje bort frå at situasjonen kan endra seg gjennom året og at arbeidsløysa i enkelte sektorar og distrikt kan auke. Desse medlemene syner til at det i meldinga (St.meld. nr. 2 (1998-99)) er gjort framlegg som kan medverka til å bremsa nedgangen i oljeinvesteringane og stimulere verftsindustrien. Desse medlemene finn ikkje grunnlag for påstanden om at Regjeringa ikkje varslar aktive tiltak utover å løyve 400 mill. kroner meir til trygd for arbeidsløyse. Tvert imot viser dei fremja tiltaka overfor oljeindustrien og leverandørindustrien at situasjonen blir teke på alvor og at konsekvensane av lave oljeprisar og høgt kostnadsnivå vert freista redusert. Desse medlemene har merket seg dei fremja tiltaka som skal motvirke eit bratt fall i aktivitetsnivået og sikre ei langsiktig ressursforvaltning. Det er gjort framlegg om å løyve 100 mill. kroner til prosjektretta teknologiutvikling som skal medverka til at kompetanse og konkurransekraft i norsk industri vert oppretthalde, også i ein periode med fallande aktivitetsnivå. Vidare har desse medlemene merka seg at det vert lagt opp til ei gradvis nedtrapping av produksjonsavgifta. Det er også fremja løyving på 2 mill. kroner til internasjonalisering som skal medverka til å styrke næringa si satsing i andre land. I tillegg er det fremja endringar som skal medverka til å gjere fastsetjinga av SDØE sine delar av felta i Nordsjøen meire påreknelege til forlenginga av utvinningsløyve. Desse medlemene registrerer også at det vert lagt opp til konkrete langtidsplanar for konsesjonsrundar og andre tildelingar for å betre effektiviteten i leiteverksemda, for eksempel rullerande 5-årsplanar. Regjeringa har varsla at ein i tilknyting til ei ny oljemelding neste år vil leggje opp til ei brei drøfting av oljepolitikken og om rammevilkåra for oljeverksemda er tilpassa situasjonen på sokkelen og den internasjonale utviklinga.

Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre syner til at uvissa i samband med utviklinga i internasjonal økonomi framleis er stor. Mellom anna kan veksten i Tyskland og Italia verte svakare. Dette kan etter kvart og få verknad på norsk økonomi. Desse medlemene vil streke under at den langsiktige utviklinga i sysselsettinga i fyrste rekke vil vere avhengig av at vi får ei pris - og kostnadsutvikling som er på linje med utviklinga hjå våre handelspartnerar. Den solidariske haldninga som arbeidstakarorganisajonane har synt ved oppgjeret i år, gjev grunn til å håpe at vi allereie neste år kan vere på linje med kostnadsutviklinga i dei industrilanda vi konkurrerer med. Det er like fullt grunn til å peike på at det vil verte mangel på ulike typar arbeidskraft i dei komande åra. Dette kan få konsekvensar for lønsutviklinga og gje press på offentlege budsjett. Dette må også takast omsyn til gjennom grunnutdanninga og etter- og vidareutdanning.

Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte har merka seg at partane i arbeidslivet legg stor vekt på gjennomføringa av kompetansereforma. Regjeringa har i samband med lønsoppgjeret i år og i St.meld. nr. 2 (1998-99) lagt klåre føringar for reformen sin vidare utvikling. Desse medlemene støttar den innretninga dette har fått og vil særleg leggja vekt på at den tek utgangspunkt i behovet i arbeidslivet og at utdanningstilbodet blir tilpassa situasjonen i arbeidsmarknaden.

For å oppretthalde busettinga og nytte ut ressursane over heile landet er medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre samd i Regjeringa sitt syn om at distriktspolitikken vert prioritert. Desse medlemene har særleg merka seg at Regjeringa vil følgje opp med kompenserande tiltak når det gjeld endringar i den differensierte arbeidsgjevaravgifta som fylgje av EFTA-domstolen si avgjerd.

Norsk økonomi er solid. Sjølv om det vert kalkulert med at ein vil bruke om lag 11 mrd. kroner for å dekke det oljekorrigerte budsjettunderskotet, er dette den lågaste bruken av oljepengar på statsbudsjettet gjennom nittiåra. Desse medlemene vil peike på at utviklinga i økonomien i stor grad er avhengig av oljeprisen. Medelprisen den 1. juni 1999 var om lag 95 kroner pr. fat, medan den i mai månad låg på om lag 120 kroner. Desse medlemene har merka seg at Regjeringa held fast på Nasjonalbudsjettet sitt anslag på 110 kroner pr. fat i gjennomsnitt for 1999.

Desse medlemene er tilfredse med at den norske signalrenta er sett ned med 1,5 pst. så langt i år. Det er óg venta fleire nedsettingar utover året. Ein ytterlegare rentenedgang har positive verknader for både private hushald, bedrifter og kommunal sektor.

Desse medlemene har merka seg at veksttala for kommunesektoren sine realinntekter i 1999 er noko mindre enn tidlegare rekna med fordi inntektsnivået i 1998, som det vert samanlikna med, vart høgare enn venta i Nasjonalbudsjettet. Nedjusteringa av den anslåtte løns- og prisauken i 1999 har medverka til å auke realverdien av kommunesektoren sine inntekter med vel 1 mrd. kroner.

Desse medlemene syner til at vedtekne handlingsplanar medverkar til å auke øyremerka tilskot sin del av kommunesektoren i 1999 og for nokre år framover. Dette er ei utvikling som må dempast og som er i utakt med desse medlemene sine langsiktige mål for det kommunale inntektssystemet.

Desse medlemene har merka seg at kommunane har vist stor innsats i samband med å leggja til rette for dei eldre i kommunane slik det vart føresett då eldreplanen vart vedteke. Desse medlemene vil streka under at føresetnaden for at kommunene kan bruke seks år på å gjennomføre planen må verte følgd opp og at kommunane får støtte innanfor dei rammer som er sett for heile planen.

Desse medlemene syner til den breie støtta den norske humanitære innsatsen for å hjelpe Kosovo-flyktningane har fått. Det vil vera naudsynt med tiltak både i nærområdet og for dei flyktningane som er komne til Noreg. På sikt vil det og vere naudsynt med støtte til oppbygging av landet etter at krigshandlingane er over.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener Regjeringens finanspolitikk ikke er tilpasset den faktiske situasjonen. Regjeringen har friskmeldt norsk økonomi, til tross for at utviklingen på arbeidsmarkedet er mer usikker enn på svært lenge, rentenivået fortsatt er betydelig høyere enn for andre europeiske land og mange næringer sliter i motbakke. Det mest oppsiktsvekkende med det fremlagte reviderte budsjett er derfor at Regjeringen ikke foreslår tiltak som er tilpasset den faktiske situasjonen, men velger å skyve utfordringene foran seg. Etter disse medlemmers oppfatning er dette en farlig vei å gå fordi problemene vil være langt vanskeligere å løse hvis de får sterkere grobunn i tiden fremover.

Disse medlemmer mener generelt at behandlingen av revidert budsjett bør reflektere at hensikten med budsjettrevidering er å justere det vedtatte stats- og nasjonalbudsjett i forhold til endringer i de økonomiske rammebetingelser eller ved særskilte behov for endringer i bevilgningsvedtak som har oppstått etter at det ordinære budsjett ble vedtatt. Disse medlemmer viser til at utvalget for vurdering av reformer av Stortingets behandling av stats- og nasjonalbudsjettet i sin innstilling blant annet konkluderer med: "Revidert Nasjonalbudsjett forenkles og konsentreres om justeringer i årets budsjett".

Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett er innenfor rammen av denne målsettingen, fordi det både foreslås bevilgninger til nye tiltak uten at dette skyldes en ekstraordinær situasjon, og fordi det ikke foreslås å løse de akutte problemer norsk økonomi står ovenfor. Disse medlemmer oppfatter situasjonen slik at Regjeringen har overlatt til Stortinget å løse disse problemene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte vil videre hevde at det er bekymringsfullt at Regjeringen ikke viser vilje til klarere å prioritere hva som skal være det offentliges finansieringsansvar. Disse medlemmer vil understreke behovet for større strukturelle reformer som i langt større grad bidrar til å effektivisere den offentlige sektor og økonomiens virkemåte som helhet. Stortinget og Regjeringen må legge til grunn klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal rasjonell ressursanvendelse. Disse medlemmer mener videre det er nødvendig at det allerede nå gis signaler for 2000-budsjettet for å styrke markedets tiltro til styringen av norsk økonomi og ulike næringers trygghet for at det politiske miljø tar den faktiske situasjonen på alvor.

Disse medlemmer viser til budsjettbehandlingen for 1999, hvor det ble subsidiær enighet mellom Fremskrittspartiet, Høyre og regjeringspartiene. Her ble det blant annet kjempet hardt for tiltrengte midler til forsvaret, som Regjeringen nå har klart å foreslå kuttet med 100 mill. kroner, til tross for at dette altså var et sentralt moment i høstens budsjettbehandling.

Videre var det sentralt at prosentsatsen for den innsatsbaserte finansiering av sykehusene ble økt. Ved begge budsjettforhandlingene i inneværende periode, har dette vært sentralt tema, og disse medlemmer er overrasket og skuffet over den manglende forståelsen som Regjeringen synes å vise i sakens anledning. Det må være opplagt at en økning av prosentsatsen også fører til økt pasientbehandling og dermed økte utgifter for staten. Det er derfor lite tilfredsstillende at det eksisterer et gap mellom den tilleggsbevilgning Regjeringen har foreslått og det fylkeskommunene faktisk hevder å ha krav på. Dette illustrerer med all tydelighet behovet for at denne bevilgningen må gjøres om til en overslagsbevilgning, og disse medlemmer vil fremme forslag om at dette gjøres i forbindelse med budsjettet for 2000. Disse medlemmer vil videre påpeke at også justisbudsjettet var gjenstand for omfattende forhandlinger i forbindelse med statsbudsjettet for 1999. Særlig var det viktig at politiets driftsbudsjett ble styrket. Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen har fulgt opp denne delen av budsjettavtalen og ser seg derfor nødt til, av hensyn til politiets arbeidssituasjon og av hensyn til sikkerheten for liv og eiendom, å foreslå en økning i driftsmidlene til politiet. Videre vil disse medlemmer påpeke at situasjonen for norske barnehager var et tema i forbindelse med budsjettbehandlingen og i forhold til sak om kontantstøtte. En forutsetning var at Regjeringen skulle tilrettelegge for større grad av likebehandling mellom private og offentlige barnehager og kan ikke se at Regjeringen har fulgt dette opp på en tilfredsstillende måte.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser for øvrig til merknader i St.prp. nr. 67 (1998-99) og i Innst. S. nr. 236 (1988-99) avsnitt 8.18 hvor flertallet legger fram forslag om å omgjøre kap. 730, post 60 Innsatsstyrt finansiering, til en overslagsbevilgning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til behandlingen av statsbudsjettet for 1999 hvor Regjeringens forslag til inndragning av en feriedag ikke ble vedtatt. Samtidig forutsatte Regjeringen en underregulering av pensjonistoppgjøret, knyttet til inndragning av en feriedag. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen har sikret nødvendige midler til full finansiering av pensjonistoppgjøret, og at underreguleringen ikke fortsatt er tema.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen synes åpenbart tilfreds med den økonomiske utviklingen, og tillegger seg selv og sin finanspolitiske forståelse mye av æren for dette. Disse medlemmer vil minne om at det ble gjort betydelige endringer i forbindelse med statsbudsjettet for 1999, blant annet ved at Fremskrittspartiet og Høyre ikke ville akseptere de av Regjeringen foreslåtte skatte- og avgiftsskjerpelser. Dette har åpenbart hatt innvirkning på realøkonomien. Det skal dog legges til at mye av årsaken til den bedrede situasjonen for norsk økonomi skyldes oppgangen i oljeprisen, noe som ligger utenfor både Regjeringens og Stortingets makt. Det er derfor foruroligende at Regjeringen kan friskmelde norsk økonomi basert på en så vidt usikker faktor som oljeprisen.

Disse medlemmer konstaterer at den norske krone igjen har styrket seg betydelig den senere tid, noe som åpenbart har sammenheng med den økte oljeprisen. Disse medlemmer konstaterer videre det faktum at rentenivået ikke har gått vesentlig ned. Disse medlemmer finner grunn til å minne om innholdet i Dokument nr. 8:59 (1997-98) om en ny pengepolitikk basert på inflasjonsmål og større uavhengighet for Norges Bank.

Disse medlemmer vil videre understreke at mange av presstendensene i norsk økonomi er politikerskapte, og at det derfor er større systemendringer som er mest nødvendig fremfor forsøk på å detaljstyre den økonomiske utviklingen gjennom stadige endringer i skatter og avgifter. Offentlig sektor har over lang tid vokst seg stor og ineffektiv. Et omfattende byråkrati fører til rigide systemer og lov- og forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger på en naturlig utvikling. Disse medlemmer vil derfor anbefale at Regjeringen snarest setter i verk en gjennomgående effektiviseringsplan for hele den offentlige sektor.

Disse medlemmer viser også til senere rapporter fra OECD som viser at Norge er nesten på verdenstoppen hva gjelder subsidier til norsk landbruk. Det kan ikke være fornuftig ressursutnyttelse at man gjennom skatter og avgifter skal subsidiere et allerede svært dyrt landbruk med mangfoldige milliarder kroner pr. år, når det er mulig å kjøpe gode og kvalitetssikre matvarer på verdensmarkedet.

Disse medlemmer viser til at de store variasjonene i oljeprisen illustrerer den usikkerhet som er knyttet til verdien av Norges oljeformue. Kyotoavtalen ventes også å føre til en varig reduksjon i oljeprisen. Dette kan representere betydelige fall i årlig realdisponibel inntekt for Norge i årene fremover. Disse medlemmer mener det er stort behov for å bygge opp oljefondet slik at vi blir i stand til å møte de betydelige kostnadene som vil komme på lengre sikt, knyttet blant annet til fremtidige pensjonsforpliktelser og økte utgifter til eldreomsorg. Disse medlemmer vil også advare meget sterkt mot Regjeringens forslag til endringer av retningslinjene for forvaltningen av petroleumsfondet som vil kunne bidra til å svekke avkastningsmulighetene. Det er vel og bra at Regjeringen er opptatt av miljø og menneskerettigheter, men disse medlemmer mener Regjeringen må arbeide med disse spørsmålene i internasjonale politiske fora fremfor å utsette oljeformuen for denne type usikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte vil understreke behovet for en finanspolitikk som er innrettet slik at konkurranseevnen ikke svekkes, og slik at skatte- og avgiftsnivået ikke er vesentlig høyere enn i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Disse medlemmer er svært fristet til å foreslå en rekke avgiftsreduksjoner og endringsforslag i tilknytning til det reviderte budsjett, men vil igjen vise til at hensikten med revidert budsjett primært er å revidere budsjettet og ikke kjøre omkamp på utallige politiske spørsmål. Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare forhold for alle dem som forventer at politikken hvert fall ligger fast et år av gangen. Disse medlemmer har derfor begrenset seg til å fremme bevilgningsforslag på de områder problemene er mest akutt og forslag som legger premisser foran høstens budsjettbehandling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen hevder å legge stor vekt på en ansvarlig finanspolitisk linje i sin politiske retorikk. Disse medlemmer er bekymret for at den politiske retorikk i liten grad slår inn i Regjeringens politiske veivalg. Disse medlemmer vil peke på at den økonomiske utviklingen er preget av muligheten for lavere sysselsetting og relativt høye renter. Det er i en slik situasjon viktig at den økonomiske politikken både innrettes med kortsiktige og langsiktige virkemidler som innebærer større strukturelle endringer for økonomien.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det høye skatte- og avgiftsnivået i Norge svekker den langsiktige vekstkraften og effektiviteten i norsk økonomi.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte mener videre at Regjeringen undervurderer effektene som kraftige prisforskjeller på handelssensitive varer som tobakk, alkohol og drivstoff har for detaljhandelen i grenseområdene. Disse medlemmer vil vise til at avgiftsnivået isolert sett har bidratt til å forsterke handelslekkasjen ut av Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte vil også peke på at et meget høyt nivå på de norske særavgiftene på drivstoff berører næringslivet grensenære områder sterkest, men at det også er en trussel mot konkurransekraften i alle næringer, ikke bare i transportnæringen. Disse medlemmer mener at grensehandelen nå har så store samfunnsmessige kostnader i form av tapte arbeidsplasser, redusert verdiskapning og økt smugling og økt organisert kriminalitet, at det er helt nødvendig å endre avgiftsstrukturen. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen komme med en redegjørelse om grensehandelen samt forslag til tiltak for å snu utviklingen i forbindelse med statsbudsjettet for 2000.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme med en redegjørelse om grensehandelssituasjonen samt forslag til tiltak for å reversere utviklingen.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til situasjonen etter krigen i Kosovo, herunder de konsekvenser denne konflikten har for Norge gjennom den flyktningesituasjonen som er oppstått og vår deltagelse i NATO-styrkene i området. Konflikten har mange aspekter, og disse medlemmer tar ikke opp disse i dette budsjettdokumentet. Det er imidlertid klart at konflikten i Kosovo har ført til utgifter ingen kunne forutse da statsbudsjettet ble utformet sist høst. Norge skal selvfølgelig bidra med vår del av de ressurser som er nødvendig i tilknytning til denne situasjonen; i nærområdene i og rundt Kosovo og i Norge, militært og sivilt.

Disse medlemmer viser til at balansen i norsk økonomi etter Regjeringens syn er i ferd med å bedres. Disse medlemmer mener det er all grunn til å tro at de positive trekk ved utviklingen vi har sett så langt i år ikke minst skyldes de endringer Høyre fikk gjennomført i statsbudsjettet for 1999. Utviklingen hittil i år har vist at Regjeringens forslag om rekordartede skatte- og avgiftsøkninger, herunder en konjunkturavgift for bygg- og anleggssektoren, var særdeles dårlige forslag som ikke var tilpasset den økonomiske situasjon landet stod overfor. Det er også verdt å minne om at Regjeringen sist høst foreslo å fjerne en feriedag.

Disse medlemmer er tilfreds med at den økonomiske utviklingen så langt ikke ser ut til å bli så dramatisk som enkelte fryktet, men mener imidlertid det er flere bekymringsfulle trekk ved den politikk sentrumsregjeringen presenter i St.meld. nr. 2 (1998-99):

• – Stramheten i budsjettet svekkes. Dette innebærer at rentenedgangen kan komme senere enn den ellers ville gjort. Sentrumspartienes politikk innebærer dermed at husholdninger med høye boliglån og/eller studielån må betale regningen, i stedet for at man gjennom en målrettet politikk strammer inn ved å redusere offentlige utgifter på mindre prioriterte områder.

• – Den underliggende, reelle veksten i de offentlige utgiftene dobles, fra 0,75 pst. i vedtatt budsjett til 1,5 pst. i Regjeringens forslag i revidert budsjett. Med Regjeringens anslag innebærer dette at veksten i de offentlige utgiftene er dobbelt så høy som veksten i BNP for Fastlands-Norge. Dette er ikke en opprettholdbar utvikling over tid.

• – Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd øker, og generasjonsregnskapet viser et betydelig underskudd.

Samtidig er det klart at næringslivets konkurranseevne er svekket gjennom konjunkturoppgangen på 90-tallet, gjennom høyere kostnadsvekst enn hos våre handelspartnere. Et bidrag til denne kostnadsveksten er veksten i offentlige utgifter, som fører til at offentlig sektor fortrenger private arbeidsplasser gjennom lønnsdannelsen. Alvoret i denne situasjonen blir illustrert gjennom at norsk eksportindustri ikke i tilstrekkelig grad klarer konkurransen med utlandet. I løpet av de siste tre årene har tapet av markedsandeler vært ca. 15 pst. ifølge tall fra SSB.

Fra 1992 til 1997 skjedde det en positiv utvikling i offentlige utgifters andel av BNP, ved at andelen falt fra 52 pst. i 1992 til 44,2 pst. i 1997. Hovedårsaken til denne utviklingen var konjunkturelle forhold, mer enn en bevisst satsing på reduserte offentlige utgifter. Det må være slik at offentlige utgifters andel av BNP faller i oppgangstider. Desto mer bekymringsfull er utviklingen siden sentrumspartiene overtok regjeringsmakten i høsten 1997. Til tross for fortsatt konjunkturoppgang førte sentrumspartienes politikk til at offentlige utgifters andel av BNP steg fra 44,2 pst. i 1997 til 46,5 pst. i 1998. Også for 1999 ser det ut til at offentlige utgifters andel av BNP vil øke, til tross for de reduserte offentlige utgifter Høyre fikk gjennomslag for i budsjettforhandlingene høsten 1998.

Disse medlemmer er meget bekymret for at de offentlige utgiftenes andel av BNP har økt så kraftig siden sentrumspartiene overtok regjeringsmakten, ikke minst fordi Norge fortsatt er i en situasjon med et historisk sett meget høyt aktivitetsnivå. Det er grunn til å frykte den utvikling i balansen mellom offentlig og privat sektor som kan bli resultatet av en sentrumsregjering i kombinasjon med en mulig lavkonjunktur i årene fremover. Det er stor risiko for at offentlig sektor i enda større grad vil fortrenge konkurranseutsatt næringsliv og den private sektor for øvrig. Dette kan få negative konsekvenser for landets verdiskapning og evne til å leve av annet enn "oljepengene" i fremtiden.

Disse medlemmer viser til at finansministeren på spørsmål fra Høyre bekrefter at han er oppmerksom på denne utviklingen, og underskuddet i generasjonsregnskapet. Finansministeren viser i sitt svar til at Regjeringen "legger … vekt på langsiktige hensyn ved utformingen av finanspolitikken", men viser liten vilje til å gjøre noe konkret for å rette opp situasjonen. Å utsette behandlingen av slike grunnleggende problemstillinger til langtidsprogrammet for 2002-2005, slik Finansministeren tilsynelatende legger opp til, vil forsterke problemene kraftig.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen har gitt signaler om et nøytralt statsbudsjett for år 2000. Disse medlemmer vil understreke betydningen av en meget moderat vekst i de offentlige utgiftene i neste års statsbudsjett, slik at offentlig sektors andel av BNP reduseres og det gis realøkonomisk rom for privat næringsvirksomhet. Spørsmålet om hvilken stramhet neste års budsjett skal ha bør være et spørsmål om hvor store skattelettelser som skal gis, fremfor et spørsmål om økte offentlige utgifter.

Disse medlemmer mener Regjeringen fører en politikk som i et langsiktig perspektiv ikke er bærekraftig.

Disse medlemmer viser til at en bevisst nedbygging av formelle og uformelle handelshindringer, en rivende teknologisk utvikling, ikke minst innen kommunikasjon og økende grad av eierskap på tvers av landegrensene er noen av faktorene som de siste tiårene har ført til en stadig sterkere konkurranse mellom bedrifter på tvers av landegrensene. Disse medlemmer understreker at dette er en ønsket utvikling, som sannsynligvis heller ikke lar seg stanse eller reversere selv om noen ser ut til å ønske det. Like sterkt finner disse medlemmer grunn til å understreke at denne utviklingen fører til at forskjeller i nasjonale rammebetingelser får større og større betydning for bedriftenes konkurranseevne. Det er derfor avgjørende at rammevilkårene for næringslivet utvikles i takt med utviklingen i samfunnet for øvrig. Når man fra politisk hold gjennomfører fornuftige endringer for å fremme konkurranse over landegrensene, følger det en klar forpliktelse til å sørge for at rammebetingelsene ikke blir en hemsko for norske bedrifter. Disse medlemmer mener stortingsflertallet så langt ikke har tatt denne forpliktelsen inn over seg, til tross for gjentatte oppfordringer fra Høyre.

Disse medlemmer er skuffet over Regjeringens manglende vilje til å forbedre næringslivets rammebetingelser. I stedet for å foreslå helt nødvendige forbedringer i revidert budsjett, varsler Regjeringen i andre sammenhenger økt skattleggingen av næringslivet.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen gir uklare og sterkt sprikende signaler om retningen i skatte- og avgiftspolitikken,- særlig overfor næringslivet. Gjennom utredningen "Flatere skatt" varsles vilje til å redusere den marginale beskatningen av arbeidstakere samtidig som det advares mot å øke kapitalbeskatningen i en åpen internasjonal økonomi. Ved presentasjonen av den varslede Stortingsmelding om utjamning av levekår varsles derimot betydelig økning av beskatning av næringskapital og næringsinntekter. I Regjeringens tiltredelseserklæring varsles en utvidelse av momsgrunnlaget kombinert med redusert momssats for produkter fra skjermede norske næringer.

På tilsvarende måte har Regjeringens talsmenn gitt uttrykk for at en særnorsk investeringsavgift og formuesskatt vanskelig lar seg opprettholde i en åpen internasjonal økonomi.

Disse medlemmer er enige i et slikt synspunkt, men konstaterer at Regjeringen så langt utelukkende har foreslått fritak for investeringsavgift en skjermet næring som norsk landbruk.

Disse medlemmer mener derfor at det er et sterkt behov for å få presentert et samlet syn på skatte- og avgiftspolitikken fra Regjeringens side. Det gjelder ikke minst hvordan skattepolitikken kan inngå i en strategi for å trygge og videreutvikle norske arbeidsplasser i en tid med synkende petroleumsaktivitet. Det er også nødvendig å drøfte hvordan de ulike signaler fra Regjeringen om skatte- og avgiftsendringer kan innpasses innenfor en bærekraftig finanspolitikk i årene fremover.

Disse medlemmer mener det er behov for at Regjeringen i budsjettet for kommende år legger frem et helhetlig syn på behovet for reformer i skatte- og avgiftspolitikken og hvordan dette kan innpasses i en forsvarlig finanspolitikk.

Disse medlemmer viser til sammenhengen mellom finanspolitikk og rentenivå, og at blant annet sentralbanksjefen i Norges Banks Inflasjonsrapport 1/99 sier at det sikreste grunnlaget for en lavere rente er at en unngår svikt i gjennomføringen av budsjettpolitikken. Videre viser disse medlemmer til at Finansministeren ved flere anledninger har uttalt at "rentenivået skal ned mot europeisk rentenivå". Disse medlemmer viser til at det i St.meld. nr. 2 (1998-99) er lagt til grunn at eurorenten vil være 2,5 pst. ut inneværende år, og at Norges Banks foliorente pr. 7. mai var 6,5 pst. Disse medlemmer viser til at Finansministeren har uttalt at han mener det er grunnlag for en rentenedgang fra dette nivået på om lag 1,5 prosentpoeng i løpet av året, dvs. til 5 pst. Dersom dette blir den faktiske renteutviklingen konstaterer disse medlemmer at rentenivået i Norge i så fall fortsatt vil være det dobbelte av eurorenten ved utgangen av året. Et rentenivå som ligger 100 pst. over det europeiske rentenivået kan ikke med rimelighet sies å være "ned mot europeisk rentenivå". Disse medlemmer konstaterer dermed at ikke engang Finansministeren selv har tro på at sitt eget politiske løfte, om et rentenivå ned mot europeisk rentenivå, vil bli oppfylt i 1999.

Derfor mener disse medlemmer det er bekymringsfullt at Regjeringen i sitt forslag til revidert budsjett legger opp til en mindre stram finanspolitikk enn det som ble vedtatt høsten 1999. Disse medlemmer mener Regjeringens manglende evne til å prioritere ned offentlige utgifter fører til at det er husholdninger med gjeld, som barnefamilier og personer med studielån, som må bære byrden gjennom et høyere rentenivå enn vi ellers ville hatt. Disse medlemmer mener dette er en gal politikk, og vil i stedet stramme inn gjennom reduserte offentlige utgifter.

Disse medlemmer viser til at Høyre i innstillingen til St.prp. nr. 67 (1998-99) foreslår et budsjettopplegg som har et oljekorrigert underskudd som er 1,7 mrd. kroner lavere enn Regjeringens forslag. Innefor denne rammen er det samtidig funnet rom for en betydelig satsing på næringslivet, gjennom reduserte avgifter for petroleumssektoren, redusert formuesskatt og en grensehandelspakke med reduserte særavgifter på alkoholholdige drikkevarer og tobakk. Samtidig foreslår Høyre en reform i sykelønnsordningen, som vil føre til betydelige besparelser for bedriftene i form av reduserte utgifter til sykelønn. Videre foreslår Høyre blant annet økt satsing på veier og trafikksikkerhet (200 mill. kroner), satsing på utdanning og forskning (114 mill. kroner), satsing på helsevesenet gjennom økt bevilgning til innsatsstyrt finansiering (200 mill. kroner), politi (50 mill. kroner), økt tilskudd til barnehager (75 mill. kroner) og økt tilskudd til ekspressbusser (20 mill. kroner). Disse medlemmer viser til Budsjett-innst. S. nr. 236 (1998-99) for en nærmere gjennomgang av Høyres forslag til endringer i revidert budsjett 1999.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen i nasjonalbudsjettet for 2000 legge frem sitt helhetlige og konkretiserte syn på skatte- og avgiftspolitikken i årene fremover og innpassing av dette i en langsiktig og bærekraftig finanspolitikk.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har fem hovedmål for sin økonomiske politikk:

• – Arbeid til alle.

• – Solidaritets-Norge istedenfor Forskjells-Norge.

• – En mindre oljeavhengig økonomi og et mer allsidig næringsliv.

• – En bærekraftig økonomi der skattesystemet stimulerer til miljøriktig adferd.

• – Kommuner som er økonomisk i stand til å gi gode tjenester til sine innbyggere.

Disse målene kan bare nås ved aktiv politisk styring. Mulighetene for å nå disse målene er store. Dette medlem vil blant annet peke på følgende:

• – Landet har Europas mest solide statsfinanser.

• – Over flere år har det vært en utvikling med solide overskudd i de fleste bedrifter og et flertall av husholdningene har fått en kraftig heving i sin disponible inntekt.

• – 6 års sammenhengende økonomisk oppgang har gitt et økonomisk grunnlag for å kunne sette i gang nye, store reformer.

• – Oljeprisen ser nå ut til å ha stabilisert seg på minst det nivå som ble forutsatt i statsbudsjettet for 1999.

• – Kronekursen har steget og det er ikke sannsynlig at den skal synke under utgangsleiet igjen.

• – Finanspolitikken ligger an til å bli mindre stram, og dermed mindre arbeidsløshetsskapende enn det som ble lagt opp til ved budsjettbehandlinga i fjor.

• – Investeringsstrømmen til Nordsjøen har stoppet opp og gir større muligheter for investeringer i Fastlands-Norge.

Norge har en Regjering og et stortingsflertall som ikke utnytter disse mulighetene. Regjeringen legger opp til en politikk som fjerner oss lenger fra de mål Sosialistisk Venstreparti har for sin økonomiske politikk.

Når det gjelder arbeidsledigheten vil dette medlem vise til budsjettinnstillingen før jul, Budsjett-innst. S. I. Tillegg nr. 1 (1998-99), der dette medlem uttalte følgende:

«Dette medlem mener at faren for økt inflasjon neste år er overdrevet. Det er større fare for økt arbeidsledighet.»

Utviklingen har gitt dette utsagnet rett. I anslaget for den økonomiske utvikling har Regjeringen måtte oppjustere anslaget for ledigheten fra 3,3 pst. til 3,5 pst., mens anslaget for konsumprisindeksen er nedjustert fra 3,2 pst. til 2,4 pst.

Regjeringen erkjenner nå omsider at ledigheten kommer til å øke. Dette er en innrømmelse som Sosialistisk Venstreparti har bedt om siden Sosialistisk Venstreparti i en egen rapport i begynnelsen av desember la frem prognoser som viste at alle andre økonomiske institusjoner regnet med høyere ledighet. Men hensikten med en slik innrømmelse er å legge om politikken slik at en kan unngå en slik økning i ledigheten. Det gjør Regjeringen ikke. Den forholder seg ikke til ledigheten på noen annen måte enn å oppjustere ledighetstallene. I revidert budsjett foreslår Sosialistisk Venstreparti følgende 7 hovedpunkter i en tiltakspakke for sysselsetting- og kompetanseoppbygging:

• – Økt satsing på forskning- og utvikling. Flere IT-studieplasser, kjøp av utstyr og etterutdanning innen IT i ungdomsskolen, økt satsing på alternativ energi og videreføring av alle bevilgninger til FoU som Regjeringen har foreslått å kutte.

• – 3 000 nye tiltaksplasser og en ekstra satsing for å bringe yrkeshemmede inn i arbeidsmarkedet. Ungdomsgarantien gjeninnføres og kapasiteten i arbeidsmarkedsetaten opprettholdes for å kunne være i stand til å omskolere nye ledige til andre jobber.

• – Tilskudd til igangsetting av opprustning og effektivisering av eksisterende vannkraftverk og ledningsnett.

• – Et program for boligbygging. 400 ekstra studentboliger og bygging av andre utleieboliger i år. Husbankens lånerammer øker med 500 mrd. kroner.

• – En fordobling av investeringene i fornyelse av ferjeflåten i år.

• – Økt tilskudd til utbygging av fiskerihavner.

• – Startbevilgning til fornyelse av havforskningsfartøyet G.O. Sars og bevilgninger til å fullføre arbeidet med krigsskipet "Hestmanden".

Det er også nødvendig at Sentralbanken straks setter ned renta. Kombinasjonen av meget sterk kronekurs og langt høyere rentenivå enn OECD-snittet gir svekker konkurranseutsatt sektor. Av hensyn til ledigheten vil det være mer alvorlig om kronekursen fortsetter å bevege seg i overkant av utgangsleiet enn om den skulle bevege seg tilbake til underkanten.

Dette medlem har som sitt andre mål at den økonomiske politikken skal gi bedre fordeling av inntekt og levekår mellom sosiale grupper og generasjoner. Dette medlem vil advare mot den utvikling vi nå ser i retning av økende forskjeller i levekår. Økende forskjeller truer stabiliteten i det norske politiske og økonomiske modellen. Statistisk sentralbyrås siste undersøkelse av fordelingen av disponibel inntekt for husholdningene viser at forskjellene fortsetter å øke:

Prosentvis fordeling av all disponibel inntekt for husholdninger:

Kilde: SSB-Rapport 98/17

Mens den fattigste tidel har redusert sin andel av all disponibel inntekt de siste 10 år har altså den rikeste tidelen økt sin andel kraftig. Den samme SSB-rapporten viser også at:

• – Bare den rikeste tidelen av oss har økt sin andel av "inntektskaka" de siste 10 år.

• – Den fattigste tidelen har ikke bare fått redusert sin andel, men har også som eneste gruppe fått en nedgang i disponibel inntekt siste 10 år.

Enda skjevere fordelt er fordelingen av finansformue. Siste oppdaterte tall gjelder 1997 og i Ukens statistikk nr. 18/1998 fremkommer følgende tall:

Prosentvis fordeling av all brutto finanskapital for husholdninger:

Kilde: SSB, Inntekts- og formuesundersøkinga for hushald, 1997

Vi ser at den tidelen av befolkningen med høyest finansformue disponerer godt over halvparten av all finansformue, og at deres andel er økende på bekostning av andre grupper. Finansformue er her definert som bankinnskudd, aksjer og andre verdipapirer.

Det er også slik at det er en klar sammenheng mellom høy formue og høy inntekt. Det går fram av SSBs Selvmeldingsstatistikk, 1997 offentliggjort i Ukens stati-stikk 12/1999. Der går det blant annet frem at den firedelen personer her i landet med høyest bruttoinntekt eier over 80 pst. av den totale aksjeformuen. Videre eier bare den rikeste 5-prosenten av oss hele 63 pst. av aksjeformuen.

Under den sittende Regjering har utviklingen blitt forsterket i gal retning. I budsjettet for i høst ble de borgerlige enige om en rekke usosiale nedskjæringer samtidig som toppskatten ble redusert for høytlønte. Folk med inntekter under 250 000 kroner får i år mellom 200 og 400 kroner i skattelette. Dette vil på ingen måte kompensere for de økninger i egenbetalinger som budsjettforliket la opp til. Heller ikke vil det kompensere for den skatteøkning som forliket la opp til overfor alle fagorganiserte når de reduserer verdien av fagforeningsfradraget. Grupper som har mindre behov for det får derimot større skattelette: Folk med inntekter over 350 000 kroner får fra 500 kroner og oppover i lettelser, mens folk med inntekter over 750 000 kroner får fra 1 300 kroner og oppover i skattelettelser.

I Revidert budsjett tas ingen skritt for å snu utviklingen. Tvert imot inneholder Regjeringens opplegg tiltak som vil forsterke forskjellene i levekår.

Dette medlems tredje hovedmål er et mer allsidig næringsliv, blant annet for at den økonomiske utvikling skal bli mindre avhengig av utviklingen innenfor en enkeltnæring. I dag har Norge en svært oljeavhengig økonomi. Skatteinntekter, investeringsnivå, arbeidsplasser og kronekursen er uhyre følsomme for endringer i oljeprisen. Det gjør landet sårbar på kort sikt, men avhengigheten av en ressurs som kommer til å ta slutt gjør oss også sårbare på lang sikt.

Derfor har dette medlem i flere år foreslått å snu investeringsstrømmen fra Nordsjøen til fastlandet. Utviklingen har i stedet gått i motsatt retning. Det utbyggingstempo som Stortinget har lagt opp til har i stedet sprengt alle tidligere prognoser for investeringer og utvinning. Meget verdifulle ressurser i form av menneskelig kompetanse og produksjonsmateriell er nå bundet opp i petroleumsvirksomheten. Etter en sterk økning i oljeinvesteringene i 1997 på 16 pst., økte investeringene med ytterligere en fjerdedel i 1998. Den sterke oppbyggingen av oljesektoren i disse årene står som et monument over uansvarlig politikk.

Sosialistisk Venstreparti har ønsket en forsiktig, politisk styrt nedtrapping av investeringsnivået i Nordsjøen. Den nedtrapping som markedet selv nå foretar skjer raskere på et kortere tidsrom og på en mer brutal måte enn det Sosialistisk Venstreparti har ønsket i sine alternative budsjetter.

Det må nå gjøres tre ting samtidig:

• – Bidra til en myk landing i nedtrappingen av aktivitetsnivå ved å redusere kostnader og fremskaffe nye oppdrag for verftsindustrien.

• – Øke offentlige investeringer innen kompetanse, forskning og annen næringsvirksomhet.

• – Sterkere innsats for å omstille menneskelig arbeidskraft, der styrking av Arbeidsdirektoratet og Etter- og videreutdanningsreformen er viktige elementer.

Dette medlems fjerde hovedmål er å utvikle en bærekraftig økonomi. Utfordringene er både store og meningsfylte. De siste 50 årene har menneskets virksomhet redusert størrelsen på verdens livsviktige skoger, fjernet regnskog i rekordartet hastighet, forurenset vann, luft og hav, redusert det biologiske mangfoldet, fylt havet med gift og radioaktivt avfall og fisket det stadig tommere for fisk. Mer og mer viktig jordsmonn har måttet gi tapt for industriell virksomhet, byer og veier, og atmosfæren fylles stadig med økende mengde gasser som vil føre til oppvarming av klimaet. Ørkenen sprer seg over store deler av verden, og grunnvannsnivået synker i stadig flere land.

Menneskets levevilkår og utviklingsmuligheter er avhengig av at uttaket av jordas ressurser ikke overstiger naturens bæreevne og at forurensingen ikke overstiger økosystemets tåleevne. Grensene er presset og på noen områder allerede overskredet. Ikke minst skjer dette i fattige land der befolkningen øker kraftig og presset på naturressursene er stort.

Norge har som et lite rikt land med politisk stabilitet store muligheter og dermed et stort ansvar for å gå foran i arbeidet med å bygge opp en bærekraftig økonomi. Dette er viktig av flere grunner, blant annet fordi det er viktig å demonstrere hvordan fremtidens økonomi kan gå hånd i hånd med kravet til et sunt miljø. Vi kan vanskelig kreve at de store befolkningene i fattige land skal legge om kursen i en bærekraftig retning hvis vi ikke er villige til å vise at vi, et av verdens rikeste land, er i stand til å klare det samme.

Et av de viktigste virkemidlene vi har er skattesystemet. Gjennom skatter og avgifter kan vi redusere bruken av miljøskadelige aktiviteter og fremme bruken av andre. Sosialistisk Venstreparti vil derfor øke skatten på energibruk, transport, uttak- og bruk av naturressurser, og utslipp av gasser som bidrar til klimaforandringer, som CO2, og redusere skatten på arbeid og gradvis fjerne avgifter som bare har en fiskal begrunnelse. Omleggingen av skattesystemet må inneholde elementer av både oppmuntring og straff. Det skal lønne seg å satse på ENØK, samtidig som overforbruk må koste både for produsenten og forbrukeren. En progressiv elavgift vil oppmuntre til både effektivisering og sparing, og straffe unødig sløsing av en verdifull ressurs.

Et slikt prinsipp i skattesystemet er ikke innrettet på fordeling, da blir det desto mer viktig at resten av skattesystemet virker til fordel for lavinntektsgrupper.

Dette medlems femte hovedmål er å utvikle gode velferdskommuner. Kommunesektoren har ansvaret for de viktigste områdene som angår folks hverdag, skole, barnehage, helse, omsorg, kultur, samferdsel og stønad til livsopphold. Disse tjenester er avgjørende for folks levekår og er en uunnværlig infrastruktur for næringslivet. Dette er derfor et område som Sosialistisk Venstreparti vil prioritere høyt.

De siste års statsbudsjett har betydd kutt i frie inntekter, mer øremerking og et stadig større gap mellom oppgaver og økonomi. Forslaget til statsbudsjett for 1999 betød et reelt kutt i forhold til 1998 med ca. 4,5 mrd. kroner på grunn av økte kostnader for kommunesektoren. Mange kommuner må selge unna eiendom og annen formue, tappe fond og skjærer ned standarden på tjenestene. Dette er en finansieringsstrategi som ikke kan fungere særlig lenge. Forskjellene øker mellom den standard innbyggerne finner på de kommunale tjenester og i kommunale bygninger, og den standard som forventes i næringslivet og i private hjem.

Situasjonen er dramatisk mange steder. Tilbudene reduseres, kommunale avgifter øker og egenandeler innføres på barnehager, skolefritidsordninger, musikkskoler, omsorgstjenester osv.

Regnskapstallene for 1998 viser nå et underskudd for kommunesektoren på 5 mrd. kroner. Det største siden 1989 som var en spesiell kriseperiode for norsk økonomi. Det blir enda større i 1999. Når det nå beregnes at bare 15 pst. av kommunene vil klare å budsjettere med overskudd, burde Regjeringen ta alvoret inn over seg; å styrke kommuneøkonomien. Det er særlig behov for økte frie midler for å kunne utløse de øremerkede midler Stortinget har bevilget til eldre og psykiatri, uten at kommunene må kutte i tilbudet til barn og unge. Men også på dette området viser Regjeringen en skuffende passivitet, og prioriterer å opprettholde et godt forhold til høyrepartiene.

Fortsatt er det Regjeringens politikk at kommunene skal ta ansvaret for det erklærte behovet for innstramminger, mens de rikeste skal skjermes og endog få nye lettelser på enkelte områder.

Medlemen i komiteen frå Tverrpoltisk Folkevalde har som hovudmåla for sin økonomiske politikk i dei næraste åra at:

• – finanspolitikken vert ført slik at han tryggjar ei stabil utvikling av etterspurnaden, og

• – pengepolitikken vert nytta aktivt for å hindra store valutafluktasjonar, slik at me vert tryggja full sysselsetjing, spreidd busetnad og ei berekraftig utnytting av naturressursane.

Dette medlem meiner at det trong for ein finanspolitkk og eit skatte- og avgiftsnivå som betrar eksportvilkåra til dei norske aktørane, og såleis fører til at me igjen får overskot på utanrikshandelen.

Dette medlem ser med glede på at Noregs Bank no ha nytolka valutaføresegnene, og dermed byrja å trekkje inn inflasjonspørsmål i samband med avgjerda om rentenivå. Rentenivået bør avspegla dei grunnleggjande nasjonaløkonomiske tilhøva, og ikkje berre einsidig fokusere på å hindra valutakursendringar.

Dette medlem vil peika på at Noreg, i motsetnad til mange av våre viktige handelspartnerar, er avhengig av høge oljeprisar, difor bør Noreg framleis ha kontroll over finans- og pengepolitikken. Dette for å kunna setja i verk finans- og pengepolitiskeatgjerder ved store endringar av oljeprisen.

Dette medlem syner til målsetnaden om at revidert budsjett til vanleg berre skal femna om dei brigda som nye økonomiske og finansielle vilkår har medført sidan førehavinga av nasjonalbudsjettet skjedde hausten 1998. Dette medlem har tilliks med Høgre og Framstegspartiet hug til å fremja ei rad endringar av statsbudsjettet for 1999, og ser slikt minking av skatte- og avgiftsnivået. Dette medlem meiner òg at det er viktig at staten ikkje legg opp til endringar i utrengsmål, men fører ein politikk på detta området som gjev gode høve til planlegging/budsjettering av skatte- og avgiftskostnadene til dei som skal svara dessa. Dette medlem har difor avgrensa seg til å fremja løyvingsbrigde på dei omkverve vanskane er størst og mest akutte.

Dette medlem vil syna attende til sine merknader i St. meld. nr. 1 (1998-99) om kommuneøkonomien og framlegga sine om rammetilskota til kommunane og fylkeskommunane der det vart peika på at det er turvande å betra kommuneøkonomien om ein ynskjer større satsing innan helsestellet og skulesektoren. Dette medlem seg lei for at Regjeringa ikkje fylgjer opp sin lovnad om å styrkja kommuneøkonomien. Dette medlem meiner at kommuneøkonomiopplegget til Regjeringa ikkje berre vil minka tilbodet innan helsestellet og skulesektoren, men på lang sikt truga lokaldemokratiet, då interessa for å taka del i lokalpolitikken vert mindre attraktiv grunna små ressursar.