1. Generelt

Kapitlet i budsjettproposisjonen bygger i hovedsak på det sikkerhetspolitiske grunnlag slik det er beskrevet i Langtidsmeldingen. Ettersom denne meldingen nettopp er behandlet av Stortinget er St.prp. nr. 1 (1989-99) relativt kortfattet under dette kapitlet, og på enkelte områder kun oppdaterende i forhold til ovennevnte melding.

Proposisjonen slår fast at bortfallet av den tidligere blokkdelingen har fjernet faren for et omfattende koordinert angrep mot Vest-Europa i overskuelig framtid, men har også svekket sperrene mot mindre væpnede konflikter. Usikkerhet er et sentralt, og trolig vedvarende trekk ved den sikkerhetspolitiske situasjon.

Selv om det i dag ikke er rettet noen militær trussel mot Norge, er vi fortsatt avhengige av å opprettholde et effektivt og troverdig forsvar og delta i et bredt internasjonalt samarbeid for å opprettholde stabilitet og en fredelig utvikling i Nord-Europa. Slik kan vi bidra til å løse internasjonale konflikter og hindre at nye oppstår. For å ivareta våre nasjonale interesser, akter Regjeringen å videreføre et aktivt engasjement innenfor de ulike sikkerhetspolitiske samarbeidsstrukturene.

2. Internasjonale utviklingstrekk av betydning for Norge

Utvidelsen av NATO

Ratifiseringen av tiltredelsesprotokollene for Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk er så godt som fullført, og den faktiske tiltredelsen ventes å finne sted før Alliansens 50-års jubileum i april 1999.

Integreringen av de tre nye NATO-landene vil kreve betydelige ressurser. Foreløpige beregninger viser at felleskostnadene ved å ta opp Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk vil kunne beløpe seg til omlag 1 500 mill. dollar (11 000 mill. kroner) til sammen over 10 år. Det er foreløpig ikke endelig avklart hvordan disse kostnadene skal dekkes.

Under NATO-toppmøtet i Madrid sommeren 1997 var det enighet om at utvelgelsesprosessen skal gjennomgås på nytt under toppmøte i april 1999. Samtidig som det er bred enighet om at alliansen fortsatt skal være åpen for nye medlemmer, foreligger ingen forpliktelser til å invitere nye land til medlemskapsforhandlinger i 1999.

NATOs nye strategiske konsept

NATO-toppmøtet i Madrid besluttet at alliansen skulle foreta en ny gjennomgang av det strategiske konsept for alliansen. Dette bredt anlagte arbeidet er nå i gang i NATO, og skal etter planen være sluttført innen toppmøtet i Washington finner sted. Nødvendige endringer og oppdateringer vil bli foretatt, samtidig som de allierte erkjenner at en rekke sentrale punkter i det nåværende konseptet fortsatt er høyst relevante. Det er derfor ikke aktuelt å lage et helt nytt eller radikalt endret konsept. For Norge er det viktig at NATO bevarer evnen til å ivareta kjernefunksjonene, samtidig som alliansen viser seg egnet til å bidra til å løse også nye sikkerhetspolitiske oppgaver.

NATOs nye kommandostruktur

Prinsippene for ny kommandostruktur ble vedtatt av forsvarsministrene i NATO høsten 1997. Norge vil i fremtiden bli underlagt det nye regionale hovedkvarteret i Brunssum (Nederland). Norge vil beholde et multinasjonalt NATO-hovedkvarter i Stavanger som et sub-regionalt felles hovedkvarter, med alle forsvarsgrener, innenfor den nye Nordkommandoen. Dette vil medføre en sterkere tilknytning til det kontinentale Europa enn i dag, og åpne generelt for større norsk engasjement innenfor kommando-ordningen på kontinentet.

Det er viktig for Norge at den nye Nordkommandoen fullt ut ivaretar de oppgavene som i dag tilligger AFNORTHWEST. Det vil bli en utfordring å sikre tilstrekkelig fokus mot Norge og nordområdene i et etablert hovedkvarter som til nå ikke har hatt norsk representasjon, og som for øvrig vil ha et meget bredt interesseområde og omfatte et betydelig geografisk ansvarsområde.

Forholdet mellom USA og de europeiske allierte

Det generelle transatlantiske samarbeidet er godt og synes ikke å stå overfor umiddelbare utfordringer. USAs sikkerhets- og forsvarspolitiske strategi legger til grunn en opprettholdelse av en global amerikansk lederrolle basert på mindre, mer moderne og fleksible styrker. Samtidig forutsetter USA en større europeisk innsats for å kunne møte felles utfordringer, også utenfor Europa og i dets umiddelbare nærområder.

Det blir stadig klarere at USA bruker langt større ressurser på militær forskning og utvikling enn noe annet NATO-land. Et nærmere transatlantisk samarbeid på dette området er nødvendig for å unngå en utvikling der USA og de europeiske allierte reduserer sin evne til militært samvirke.

Militært engasjement på Balkan

Ingenting tyder på at behovet for internasjonale fredsoperasjoner og internasjonal krisehåndtering vil bli mindre i overskuelig fremtid.

Det nye mandatet til SFOR trådte i kraft 20. juni 1998. Den militære situasjonen i Bosnia-Hercegovina er stabil, men fortsatt gjenstår store utfordringer i forhold til den sivile målsettingen i Dayton-avtalen.

Situasjonen i Kosovo er meget bekymringsfull. Konflikten mellom serbiske styrker og den kosovoalbanske frigjøringshæren fortsetter. Den humanitære situasjonen kan bli prekær. Spredning av konflikten kan føre til en ny Balkan-konflikt. En slik utvikling ville få alvorlige følger for stabilitet og sikkerhet i Europa. Norge har bidratt til FN UNPREDEP i FYROM (Makedonia). Behovet for en slik preventiv internasjonal styrke i FYROM har økt på grunn av den sterkt forverrede situasjonen i Kosovo.

Den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI)

Arbeidet med å utvikle et tettere institusjonelt rammeverk og et styrket samarbeid i forholdet NATO-VEU og EU-VEU, vil fortsette inn i 1999. Det er en generelt uttalt målsetting, at innen NATO-toppmøtet i april 1999 vil en betydelig framgang måtte finne sted i arbeidet med å utvikle den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet innenfor alliansen (ESDI).

Samarbeidet NATO-Russland

Aktiv og konstruktiv russisk deltagelse i det europeiske sikkerhetspolitiske samarbeidet er avgjørende for framtidig stabilitet i Europa. Det er bred enighet innen NATO om at samarbeidet med Russland skal prioriteres høyt. Utfordringene nå består i å videreutvikle og gi det etablerte samarbeidsforholdet et mer praktisk innhold. Likevel er det fortsatt en utbredt russisk skepsis overfor NATO. I tillegg har Russlands store økonomiske problemer fått følger for gjennomføring av planlagt militære samarbeidsprosjekt og aktiviteter, blant annet innenfor rammen av PfP.

Det utvidede og formaliserte samarbeidet mellom NATO og Russland er meget viktig også for det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. Regjeringen legger stor vekt på å videreutvikle samarbeidet med Russland innenfor rammen av NATO.

Samarbeidet NATO-Ukraina

NATO og Ukraina undertegnet et Charter om partnerskap under toppmøtet i Madrid. Dette innebærer en styrking av Ukrainas forhold til NATO, og må ses på som et uttrykk for landets viktige posisjon i utviklingen av stabilitet i Sentral- og Øst-Europa.

Fra norsk side støtter man utviklingen av tettere politiske forbindelser mellom NATO og Ukraina og en styrking av det praktiske forsvarssamarbeidet.

Samarbeidet med partnerlandene

Partnerskap for fred (PfP) og Det euro-atlantiske samarbeidsråd (EAPC) danner rammen for NATOs samarbeid med andre land i Europa. PfP har vist seg å være et fleksibelt instrument som kan tilpasses de individuelle behov til hvert enkelt partnerland.

For Norge er det en viktig målsetting at den militære nytteverdien av PfP styrkes, og at også Russland trekkes sterkere med i samarbeidet. Opprettelsen av EAPC i mai 1997 hadde som intensjon ytterligere å styrke og formalisere samarbeidet med de partnerland som ikke blir opptatt som medlemmer i alliansen i første omgang, eller som ikke hadde ønske om medlemskap. Et sentralt element i det utvidede samarbeidet er partnerlandenes adgang til å etablerte permanente militære liason-funksjoner ved allierte hovedkvarter på regionalt og strategisk kommandonivå.

Det regionale samarbeidet innenfor PfP (EAPC) vil trolig få økt betydning. For å unngå en «regionalisering» av sikkerheten, legges det fra norsk side stor vekt på at slikt samarbeid må være åpent for alle interesserte og fast forankret i den overordnede NATO, PfP-kontekst.

Politisk utvikling i Russland generelt, og den militære utvikling i Leningrad militærdistrikt

Utviklingen i Russland preges av manglende politisk kontinuitet og skiftende allianser. Denne situasjonen reduserer mulighetene for at sentrale myndigheter kan føre en langsiktig, konsekvent og forutsigbar politikk.

Den økonomiske krisen og spenningene mellom presidenten, Regjeringen og dumaen vanskeliggjør gjennomføringen av effektive reformer. Økonomiske innstrammingstiltak vil på kort sikt føre til at situasjonen forverres. Disse faktorene utgjør et betydelig destabiliserende potensial.

Gjennomføringen av reformer i Russlands forsvar hemmes fortsatt av ulike militære sektorinteresser, tradisjonell tenkning fra sovjetperioden og i særdeleshet av manglende økonomiske ressurser. Likevel har det russiske forsvaret i 1998 gjennomført meget omfattende endringer. Reduksjoner i styrken til 1,2 mill. forventes å være fullført i løpet av 1998. Som en konsekvens av de omfattende reduksjonene innenfor konvensjonelle styrker, har sjøbaserte kjernefysiske våpen fått større betydning i russisk militær planlegging.

Den russiske Nordflåtens hovedoppgave er i dag knyttet til deployering og sikring av kjernefysiske våpen. Nordflåten er den klart viktigste og høyest prioriterte av de fire russiske flåtene.

I Leningrad militærdistrikt er de operative divisjoner reorganisert til brigader, og flere enheter er satt på mobiliseringsstatus. Samtidig er kommandostrukturen blitt forenklet. Overgang fra divisjon- til brigadestrukturen i hæren innebærer vektlegging av større fleksibilitet og mobilitet. Videre er flyvåpenet slått sammen med luftforsvarsstyrkene. Hvis strukturendringene innenfor luftstyrkene lykkes, vil dette totalt sett gi økt stridspotensial til tross for reduksjoner i antall fly og mannskaper.

Selv om reduksjoner i aktive avdelinger har vært omfattende, vil det fortsatt være et stort stridspotensiale i våre nærområder ved at materiellet plasseres i lagre som kan regenerere styrker på lengre sikt. Det forventes at de påbegynte reformene vil frigjøre driftsmidler som igjen kan oppdatere den gjenværende struktur med nytt og moderne materiell.

Utviklingen i nordisk forsvarsrelatert samarbeid

Nordisk forsvarsrelatert samarbeid er de seneste år blitt betraktelig styrket. Denne utviklingen er i vesentlig grad et resultat av at Sverige og Finland har valgt en langt mer aktiv rolle på den internasjonale arena enn tidligere, gjennom sitt medlemskap i EU, sin observatørstatus i VEU og sine partnerskapsavtaler med NATO. Det er derfor naturlig at den nordiske dimensjonen tillegges økt betydning i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Det har i løpet av de siste par årene oppstått en gryende debatt i både Sverige og Finland om forholdet til NATO, og de øvrige nordiske land følger nøye med i denne utvikling. Et eventuelt framtidig svensk og/eller finsk NATO-medlemskap ville i vesentlig grad endre forutsetninger for vår egen forsvarsplanlegging.

Utviklingen i Østersjøområdet er av stor betydning for de nordiske land, og samarbeidet om forsvarsrelatert støtte til de tre baltiske land har allerede utviklet seg til å bli en viktig del av den nordiske agenda.

Utviklingen i Østersjøregionen

Det er i dag allment erkjent at den politiske og militære utvikling i Østersjøregionen i betydelig grad vil påvirke situasjonen i det øvrige Europa. Det framtidige forholdet mellom Russland og de baltiske land vil være et sentralt aspekt i Østersjøregionens videre utvikling. Spørsmålet om et mulig framtidig medlemskap i NATO for de baltiske land vil aktualisere dette ytterligere.

Russland vil måtte spille en betydelig rolle i utformingen av samarbeidskonstellasjonene i Østersjøregionen. For at de baltiske land skal kunne innlede en normaliseringsprosess i forhold til Russland, vil det bli behov for en betydelig støtte og medvirkning fra land i Vest-Europa. Heri ligger en viktig utfordring også for Norge.

Fra russisk side er det i ulike sammenhenger blitt foreslått å etablere tillitskapende tiltak på regional basis i Østersjøområdet. Såvel de nordiske som de baltiske land har i denne sammenheng vært opptatt av å begrense risikoen for såkalt «regionalisering». På den annen side anser man fra norsk side at det på en del områder kan være nyttig å etablere regionale samarbeids- og konsultasjonsordninger. Slike ordninger bør imidlertid ha en klar tidsavgrensning og være åpen for deltakelse for alle interesserte land.

3. Norske sikkerhets- og forsvarspolitiske hovedprioriteringer i 1999

Samarbeidet i NATO

Samarbeidet i NATO utgjør fortsatt den langt viktigste dimensjonen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Parallelt med den sikkerhetspolitiske omveltningen i Europa i løpet av de siste tiår, har NATO-samarbeidets orientering endret seg radikalt. Tilpasningene i og av NATO vil trolig fortsette. Fra norsk side hilses dette velkommen, samtidig som det legges stor vekt på at kjernen i det tradisjonelle alliansesamarbeidet bibeholdes som en nødvendig forutsetning for å opprettholde et effektivt og troverdig militærpolitisk samarbeid over Atlanterhavet.

En spesiell utfordring i tiden framover vil være å sikre full integrering av de nye medlemmene i det militære samarbeidet, samtidig som NATO opprettholder en tilstrekkelig evne til effektivt å kunne operere innenfor et bredt spekter av ulike operasjonstyper. Den politiske utvikling endrer alliansesamarbeidet og nasjonale militære strukturer. Sammen med økte krav til teknologisk spesialkompetanse, understreker denne utvikling behovet for å kunne styrke NATO-samarbeidet.

Den vesteuropeiske union (VEU)

VEU har det siste året arbeidet med å styrke sitt forhold til NATO og EU. For Norge er det viktig å vektlegge betydningen av at VEU fortsatt utvikler seg som en selvstendig organisasjon med noenlunde balanserte forbindelser til både NATO og EU. Det er i vår interesse at dette skjer i nært samarbeid med NATO og USA slik at VEU blir et supplerende krisehåndteringsorgan til NATO.

Deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner

Regjeringen tar fortsatt sikte på at Norge skal bidra substansielt til internasjonale fredsoperasjoner i regi av NATO, FN, OSSE eller VEU. De grunnleggende prinsippene for denne deltakelsen ligger fast. Norge skal kun delta i internasjonale fredsoperasjoner med basis i internasjonal rett, og det skal søkes å oppnå internasjonal konsensus for slike operasjoner, deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner skal være en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, norske bidrag skal dessuten fortrinnsvis være substansielle nok til å spille en reell rolle, og bør også være del av en bred strategi der også økonomiske, politiske og humanitære virkemidler tas i bruk. Det er også et grunnleggende kriterium at personellsikkerhet for norske styrker til enhver tid skal være så god som mulig.

Norges formannskap i OSSE

Norge vil fra 1. januar 1999 inneha formannskapet i OSSE for ett år, og dermed få en meget krevende posisjon i den videre utvikling av europeisk sikkerhet.

Aktuelle faglige innsatsområder gjelder i særlig grad sluttføringen av arbeidet med den såkalte sikkerhetsmodellen for 21. århundre og krisehåndtering i regi av OSSE, herunder utvikling av samarbeidet mellom OSSE og NATO. Hovedhensikten med sikkerhetsmodellen er å utnytte de fortrinnene OSSE har som alleuropeisk sikkerhetsorganisasjon. Kjernen i arbeidet er utviklingen av et gjensidig forsterkende partnerskap mellom alle europeiske sikkerhetsorganisasjoner og deres europeiske medlemsstater. Rustningskontroll og overholdelse av eksisterende avtaler på dette området vil ha en viktig plass i sikkerhetsmodellen.

Forsvarsrelatert samarbeid med Russland

Samarbeidet mellom Norge og Russland finner sted både bilateralt, trilateralt (med USA) og innenfor rammen av Det permanente fellesrådet (PJC) og PfP.

Det bilaterale samarbeidet er baser på de to rammeavtaler som ble undertegnet i 1995. Den ene avtalen gjelder forsvarsrelatert samarbeid generelt, mens den andre gjelder forsvarsrelatert miljøsamarbeid. I henhold til den første avtalen blir det utarbeidet årlige tiltaksplaner. En ny tiltaksplan for 1999, som blant annet vil omfatte sikkerhets- og forsvarspolitiske samtaler, militære stabssamtaler og militære besøksutvekslinger, er under utarbeidelse.

Konvensjonell rustningskontroll

CFE-avtalen er en grunnpilar i arbeidet for å begrense offensiv militær kapasitet, sikre stabilitet og bidra til å hindre destabiliserende styrkeansamlinger, også i eventuelle framtidige krisesituasjoner. Tilpasningen av avtalen til nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser har til hensikt å sikre at avtalen også i framtiden bevarer sin sentrale plass i de nye europeiske sikkerhetsstrukturer.

Det er viktig for Norge å beholde bestemmelser som begrenser muligheten for styrkekonsentrasjon i Leningrad militærdistrikt, og det er av stor betydning at flankeregimet, slik det ble modifisert på tilsynskonferansen i 1996, blir videreført i en tilpasset avtale.

Det er viktig for Norge at en revidert CFE-avtale sikrer minst like stor grad av innsyn og informasjonsutveksling som dagens avtale. Det er også vesentlig å beholde dagens muligheter for mottak av allierte forsterkninger innenfor avtalens rammer.

Nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid

I årene framover vil det nordiske sikkerhetspolitiske samarbeidet fortsatt ha et særlig fokus på samarbeidet om internasjonale fredsoperasjoner. NORDCAPS-samarbeidet skal forbedre de nordiske lands kapasitet til å operere sammen ved beslutning om deltakelse i regi av FN, NATO, OSSE eller VEU. Målet er ved behov å kunne stille en felles nordisk styrkeenhet opp til brigadestørrelse.

Alle de nordiske land er involvert i samtlige av de større multilaterale prosjektene overfor de baltiske land, og det nordiske samarbeidet om forsvarsrelatert støtte til Baltikum vil få ytterligere oppmerksomhet de nærmeste årene.

Norges forsvarsrelaterte engasjement i Baltikum

I løpet av få år har man fra norsk side i betydelig grad intensivert den forsvarsrelaterte støtten til de baltiske land. Bak denne utviklingen ligger en erkjennelse av at det er viktig å bidra til å påvirke utviklingen i Østersjøregionen i retning av stabilitet og demokrati, og at dette kan oppnås blant annet ved å integrere de baltiske land i bilateralt og multilateralt samarbeid, også på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Det er dessuten av stor betydning å bidra til at forsvarssystemene i de baltiske land utvikles innenfor de rammer og i henhold til de regler som naturlig hører hjemme i land med demokratisk styresett.

For nærmere informasjon om de multilaterale prosjektene vises til St.prp. nr. 1 (1997-98).

Det rene bilaterale samarbeidet mellom Norge og hvert av de baltiske land har hittil vært mer begrenset, og fra norsk side er man innstilt på å trappe opp de bilaterale forbindelsene.

Norges nærområder i suverenitetshevdelse og ressurskontroll

Regjeringen legger vekt på at Forsvaret skal sørge for en effektiv suverenitetshevdelse, og at de ressursene som finnes i de store havområder og på havbunnen forvaltes og kontrolleres i tråd med FNs havrettskonvensjon, øvrig relevant avtaleverk og folkeretten. Dette innebærer ulike oppsynsoppgaver for Forsvaret. Kystvakten er den delen av Forsvaret som først og fremst utøver ressurskontroll og håndhever rettigheter i havområder underlagt norsk suverenitet og jurisdiksjon.

En avtale om fangstrapportering og inspeksjon utenfor 200 mils-sone vil innebære flere oppgaver for Kystvakten i internasjonale farvann. Andre forhold som vil kreve større tilstedeværelse for Kystvakten i årene fremover, vil være den økte skips- og cruisetrafikken, kontrolltiltak i henhold til Schengen-regelverket og mulighetene for framtidig utvikling av petroleumsaktiviteten i nordområdene.

4. Forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel

Betydningen av kontroll med landets ressurser til havs vil, sammen med usikkerheten om den videre sikkerhetspolitiske utviklingen, kreve et forsvar med en bredere innretning enn tidligere. Forsvaret er fortsatt grunnpilaren i Regjeringens sikkerhetspolitikk, og skal både kunne forsvare landet mot militære angrep og kunne bidra til å håndtere kriser av varierende omfang og karakter. En godt utbygd etterretnings- og overvåkingstjeneste er en forutsetning for å kunne forebygge og håndtere episoder, kriser og militære angrep. Evne til militært samvirke med allierte styrker på norsk territorium utgjør en integrert del av vår evne til å håndtere kriser og militære angrep.

Forsvaret vil fortsatt være et sentralt virkemiddel for å bygge ut samarbeid og kontakt med ikke-allierte og dermed medvirke til økt tillit og stabilitet.

Komiteens merknader

Komiteen viser til at hovedtrekkene i de sikkerhetspolitiske rammebetingelser slik de ble beskrevet i St.meld. nr. 22 (1997-98) ligger fast. Komiteen viser i denne sammenheng til merknadene i Innst. S. nr. 245 (1997-98) og Stortingets behandling av denne 18. juni 1998, der de overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk slås fast.

Komiteen vil allikevel peke på at bortfallet av den kalde krigen og blokkdelingen har gitt nye muligheter for en fredelig utvikling, samtidig med at usikkerhet likevel er et sentralt og trolig vedvarende trekk ved den sikkerhetspolitiske situasjon.

Komiteen legger disse dimensjonerende forutsetninger til grunn for utformingen av Forsvaret.

Komiteen vil peke på det alvorlige i den økonomiske og sosiale utviklingen i Russland, og som er en betydelig utfordring for russiske myndigheter. En forverring av situasjonen kan føre til indre spenninger som vil kunne virke destabiliserende på den innenrikspolitiske situasjon og medføre utfordringer for Russlands nabostater.

På den militære side har komiteen merket seg de omfattende endringer som har skjedd i det russiske forsvaret og at styrkereduksjonene i løpet av 1998 vil føre til at de konvensjonelle styrkene blir redusert til ca. 1,2 millioner menn.

Komiteen vil, når det gjelder sjøbaserte kjernefysiske våpen og den relativt sett økte betydning Nordflåten har i russisk forsvarstenkning, vise til sine merknader i Innst. S. nr. 245 (1997-98), jf. St.meld. nr. 22 (1997-98).

Komiteen er tilfreds med at Regjeringen legger opp til videreføring av bilaterale tiltak innenfor forsvarsrelatert samarbeid med Russland.

Komiteen bifaller en utvikling som styrker det nordiske forsvarsrelaterte samarbeide - og vil understreke betydningen av at Finland og Sverige nå er knyttet sterkere opp mot internasjonale organisasjoner av sikkerhetspolitisk karakter gjennom medlemskap i EU, observatørstatus i VEU og partnerskapsavtale med NATO.

Komiteen har merket seg at det gjennom den siste tid har foregått en økende debatt såvel i Finland som Sverige om forholdet til NATO.

Komiteen vil understreke at et eventuelt svensk og/eller finsk NATO-medlemskap i en viss grad vil kunne endre forutsetningene for vår egen forsvarsplanlegging.

Komiteen vil understreke betydningen for stabiliteten i Nord-Europa av at også de baltiske republikker trekkes med i de europeiske og euro-atlantiske sikkerhetsstrukturer.

Komiteen vil spesielt peke på at det er viktig for Norge, men også for våre nordiske naboland at revisjonen av CFE-avtalen bygger videre på bestemmelser som begrenser styrkekonsentrasjonen i Leningrad militærdistrikt gjennom bibehold av flankeregimet slik det ble utformet i 1996. Komiteen vil videre peke på at en revidert avtale må sikre minst like gode muligheter for verifikasjon og innsyn som dagens avtale.

Komiteen vil særlig understreke betydningen av at avtalens rammer må sikre at dagens muligheter for mottak av allierte forsterkninger bibeholdes.

Komiteen vil videre vise til Forsvarets rolle som sikkerhetspolitisk virkemiddel, ikke minst når det gjelder betydningen av landets ressurser til havs. Dette vil kreve et forsvar med en bredere innretning enn tidligere.

Komiteen viser til at en betydelig utbygging av Forsvarets spesialstyrker vil gi utvidet fleksibilitet og økt evne til å møte skiftende utfordringer både i invasjons- og territorialforsvaret, i suverenitetshåndhevelsen på kontinentalsokkelen, i forebygging av terrorisme og i allierte og internasjonale fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner. Komiteen ber om at departementet vurderer å fremme forslag i samsvar med dette i tilknytning til behandlingen av budsjettet for året 2000.

Komiteen vil understreke betydningen av å dimensjonere Forsvaret for å forsvare landet mot militære angrep, bidra til krisehåndtering, ha tilstrekkelig kapasitet for etterretnings- og overvåkningstjeneste, samt ha evne til militært samvirke med allierte styrker.

Komiteen vil peke på at en rekke faktorer vil påvirke oppgavene som nå utføres. Dette gjelder avtale om fangstrapportering og inspeksjon utenfor 200 milssonen, økt skips- og cruisetrafikk, tradisjonell ressursbeskyttelse innenfor norske suverenitetsområder, kontrolltiltak i henhold til Schengen-regelverket og fremtidig utvikling av petroleumsaktiviteten i nordområdene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at departementet har til hensikt å bidra med støtte til omskolering av overtallige russiske offiserer i Nordvest-Russland. Disse medlemmer mener at dette ikke er en naturlig belastningssak for forsvarsbudsjettet. En eventuell bevilgning til dette formål ville være mer naturlig under Utenriksdepartementets budsjettområder, dersom et slikt forslag antas å ha en avspenningseffekt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Bruk av midler over Forsvarsdepartementets budsjetter til omskolering av overtallige russiske offiserer bifalles ikke.»