Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

7. Strukturpolitikken

7.1 Samandrag frå St.meld. nr. 1 (1997-1998)

       Det overordnede målet for strukturpolitikken er å bidra til at den økonomiske virksomheten skjer på en slik måte at landets ressurser utnyttes så effektivt som mulig og kanaliseres dit hvor det er størst behov for dem. I en moderne, velutviklet økonomi må dette for en stor del gjøres ved å påvirke rammebetingelsene for bedriftenes og husholdningenes tilpasning i ulike markeder. Men det er også viktig at den offentlige sektors egen økonomiske aktivitet er målrettet og kostnadseffektiv.

       Samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk er viktig for å opprettholde høy verdiskaping og realisere vekstpotensialet i økonomien uten overforbruk av ressurser. En effektiv ressursutnyttelse gir grunnlag for å videreutvikle velferdsordningene i samfunnet. En vellykket strukturpolitikk vil derfor ha konkrete resultater i form av trygge arbeidsplasser, lønnsomme bedrifter og høye skatteinntekter til finansiering av offentlige oppgaver.

       Virkningene av enkeltstående strukturpolitiske tiltak kan ofte være vanskeligere å identifisere og måle enn hva tilfellet er for makroøkonomiske størrelser som f.eks. inflasjon og arbeidsledighet. Dels skyldes dette at det kreves et forholdsvis detaljert datagrunnlag. Statistisk sentralbyrå arbeider med å utvide de økonomiske analysemodellene slik at det blir lettere å identifisere områder i norsk økonomi hvor ressursbruken kan effektiviseres. Den viktigste grunnen er imidlertid at kriteriene for samfunnsøkonomisk effektivitet først og fremst dreier seg om hvordan økonomisk aktivitet bør organiseres. De gir ikke anvisning på nøyaktig hvilke varer og tjenester som bør produseres eller hva prisene bør være i kroner og øre.

       For utformingen av strukturpolitikken i praksis er det særlig tre kriterier som peker seg ut. Det første er at alle kjøpere av en vare eller tjeneste i så stor grad som mulig bør stå overfor en og samme pris. Det andre er at prisen på en vare eller tjeneste bør ligge så nær de reelle produksjonskostnadene som mulig. Disse kostnadene omfatter ikke bare direkte produksjonsomkostninger, men også samfunnsøkonomiske oppofringer som f.eks. miljøkostnader. Det tredje kriteriet er at lønnsomme investeringsprosjekter bør realiseres og ulønnsomme unngås i så stor grad som mulig. Et hovedpoeng ved disse og lignende kriterier er at det vanligvis oppstår effektivitetstap dersom de brytes. Et effektivitetstap er som oftest det samme som sløsing med verdifulle ressurser. Det innebærer at ressursforbruket er større enn nødvendig, eller at en ikke får utnyttet ressurser som burde ha vært tatt i bruk; og dessuten at verdiskapingen er mindre enn den kunne ha vært.

       Strukturpolitiske tiltak retter seg i stor grad mot næringsstrukturen. Den er i utgangspunktet et resultat av hvordan sentrale innsatsfaktorer som arbeidskraft, kapital og energi er fordelt mellom ulike bransjer. Men også andre aspekter ved næringsstrukturen kan ha betydning for strukturpolitikken, så som ressursinnsatsen i henholdsvis skjermede og konkurranseutsatte næringer samt i eksporterende og importerende virksomhet, graden av konjunkturfølsomhet og økonomisk risiko i forskjellige bransjer; omstillingsevne og geografisk lokalisering.

       Å opprettholde en rimelig fordeling av ressursinnsatsen mellom skjermede og konkurranseutsatte næringer er blant annet viktig av hensyn til den langsiktige balansen i utenriksøkonomien. Et ensidig næringsliv, der sysselsettingen er konsentrert om noen få bransjer, kan være sårbart for endringer i de internasjonale økonomiske rammebetingelsene. Ikke minst kan de lokale utslagene av slike endringer være betydelige dersom virksomheten er lagt til steder der det er relativt kostbart å etablere nye arbeidsplasser. Denne typen sysselsettingsrisiko kan i mange tilfeller motvirkes dersom evnen til omstilling er god.

       Ved siden av næringsstrukturen har markedsforholdene stor betydning for den samfunnsøkonomiske effektiviteten. Markedseffektiviteten avhenger blant annet av antall kjøpere og selgere i ulike markeder, i hvilken utstrekning det skjer aktiv innovasjon og produktutvikling, graden av nyetablering og konkurranse, og hvor effektiv prisdannelsen er. Det er også viktig at markedssystemet er godt utbygget, dvs. at det finnes velfungerende markeder for alle varer og tjenester som egner seg for markedsomsetning. Disse markedene kan være både nasjonale og internasjonale. Noe avhengig av de internasjonale konkurranseforholdene er det som oftest ønskelig å produsere og eventuelt eksportere de varene som norske bedrifter kan selge med fortjeneste utenlands; og i større grad importere varer der norske produsenter ikke har spesielle kostnadsfortrinn.

       Det er i meldingen redegjort nærmere for forholdet til enkelte andre politikkområder. Det er videre redegjort for nærings- og handelspolitikken, herunder for næringsstøtte, og om konkurransepolitikken, herunder om OECDs anbefalinger om reguleringsreformer. Det er videre redegjort for handel med varederivater i Norge, jf. merknad fra finanskomiteens flertall, Innst.O.nr.83(1996-1997).

7.2 Merknader frå komiteen

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Jaglands strukturpolitiske opplegg for 1998.

       Disse medlemmer viser til at det i flere år har foregått et møysommelig arbeid med å bedre virkemåten i norsk økonomi. Dette arbeidet har gitt gode resultater. Lønnsomheten og vekstkraften i næringslivet i alle deler av landet er betydelig styrket. Den konkurranseutsatte sektor kan vise til en aktivitets- og sysselsettingsvekst som vi må flere tiår tilbake for å finne maken til.

       Disse medlemmer viser til at en økonomisk politikk som legger vekt på lav pris- og kostnadsvekst er avgjørende for bedriftenes lønnsomhet og vekstkraft. Det inntektspolitiske samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet har derfor vært av avgjørende betydning for de gode resultater som er oppnådd. Disse medlemmer viser til at dette samarbeidet har vært gjennomført innenfor rammen av Solidaritetsalternativet. Hovedpunktene i Solidaritetsalternativet har vært:

- Et forpliktende opplegg for lønnsdannelse og inntektspolitisk samarbeid.
- Utnytte myndighetenes økonomisk-politiske handlefrihet til å styrke sysselsettingen både i den private og den offentlige del av økonomien, og styrke offentlige finanser.
- Gjennomgå sammensetningen av de offentlige utgifter for å redusere veksten i overføringene og gi rom for tiltak for å styrke sysselsettingen.
- Gjennomgå rammebetingelsene for arbeidsmarkedet og kapital-, vare- og tjenestemarkedene.
- Næringspolitiske tiltak som understøtter grunnlaget for økt verdiskapning.
- Arbeidsmarkeds-, trygde- og utdanningspolitiske tiltak som bidrar til å redusere ledigheten på lang sikt.

       Disse medlemmer viser til at lav rente og lav pris- og kostnadsvekst har vært de viktigste enkeltfaktorer bak den gunstige utviklingen vi har hatt i næringslivet de siste årene. Det er derfor viktig at Solidaritetsalternativet videreføres. Dette vil også være det viktigste element i en politikk som gir de små og mellomstore virksomhetene gode rammevilkår.

       Disse medlemmer mener at bedriftsbeskatningen og andre næringsrettede tiltak i størst mulig grad må innrettes på en næringsnøytral måte. Hverken skattesystemet eller den øvrige næringspolitikk må innrettes slik at investeringer i en bransje favoriseres framfor investeringer i en annen bransje, eller at en selskapsform favoriseres framfor andre. Disse prinsippene ligger bak innføringen av skattereformen og tidligere års avvikling av spesielle ordninger som var rettet mot enkeltnæringer. Disse medlemmer vil også vise til at det er slike prinsipper, i tillegg til fordelingspolitiske prinsipper, som ligger bak Arbeiderpartiets forslag om å fjerne lønnstilskuddet til rederiene, om å reversere lettelsene i rederibeskatningen, om å endre de særskilte verdsettingsreglene for skip, om å heve lønnstaket, redusere grunnlaget for lønnsfradraget og utvide identifikasjonsregelen i delingsmodellen og fjerne aksjerabattene i formuesbeskatningen.

       Disse medlemmer viser til datamateriale fra SSB som klart tilbakeviser påstander om at aktive eiere må tappe selskapets egenkapital for å kunne betale skatten på beregnet personinntekt etter de endringer som ble foreslått av Regjeringen Jagland.

       Disse medlemmer viser til at en helhetlig strategi for å bedre økonomiens virkemåte og øke verdiskapningen også må legge vekt på tiltak som kan:

- Bidra til at nærings- og distriktspolitiske virkemidler målrettes bedre mot forhold som generelt er til hinder for bedriftsutvikling og økt sysselsetting.
- Fremme økt konkurranse som ledd i å utvikle lønnsomhet og effektiv ressursbruk i næringslivet.
- Legge til rette for etter- og videreutdanning som styrker sysselsettingen og bedriftenes konkurranseevne.
- Bidrar til å styrke nyskapingen i næringslivet og bedriftenes evne til å utnytte ny kunnskap og teknologi, blant annet gjennom FoU-innsats i næringslivet.
- Bidra til etablering og utvikling av små og mellomstore bedrifter.
- Fremme næringslivets internasjonale virksomhet.

       Disse medlemmer viser til at rammebetingelsene for arbeidsmarkedet er viktig for økonomiens virkemåte. Norge har lav ledighet i europeisk sammenheng. Dette tyder på at vi har et fleksibelt arbeidsmarked. Disse medlemmer viser til at begrepet «fleksibilitet» for øvrig er mangesidig og ikke ensbetydende med redusert oppsigelsesvern eller liberalisering. F.eks vil de siste års kraftige satsing innenfor utdanning, opplæring og aktiv arbeidsmarkedspolitikk gi en tilpasningsdyktig arbeidsstyrke. Dette er et godt utgangspunkt for å møte morgendagens utfordringer, og representerer en viktig type fleksibilitet for norske virksomheter.

       Disse medlemmer vil videre vise til at arbeidstidsreglene i Norge er meget fleksible. Arbeidsmiljøloven åpner for utvidelser av overtidsadgangen innenfor rammer som gir bedriftene mulighet til å ta unna topper i etterspørselen, samtidig som det tas hensyn til arbeidstakernes helse og sikkerhet. Disse medlemmer viser også til at stillingsvernsbestemmelsene i Norge på en fornuftig måte avveier både hensynet til jobbsikkerhet for den enkelte arbeidstaker og behovet for den enkelte virksomhet til å tilpasse arbeidsstyrken til variasjoner i produksjonen. Permitteringsadgangen er et ytterligere virkemiddel som øker fleksibiliteten for virksomheter i mange bransjer.

       Disse medlemmer vil også vise til at vi i Norge, i motsetning til mange land, har et lovverk som i liten grad diskriminerer deltidsarbeidere i forhold til heltidsarbeidere. Derfor har vi også en meget høy andel deltidsarbeidere sammenliknet med de fleste andre land innenfor OECD. Dette øker fleksibiliteten i det norske arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer vil vise til at et hovedelement i den aktive arbeidsmarkedspolitikken må være en sterk offentlig arbeidsformidling med landsdekkende og gratis tjenester for hele arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer mener det er gode grunner for ikke å utvide muligheten for bruk av innleid arbeidskraft. For det første kan en fri adgang til innleie komme i stedet for fast ansettelse også der dette vil være det naturlige. Dette kan føre til uklare arbeidsforhold og delt arbeidsgiveransvar. Disse medlemmer vil peke på at resultatet av en slik politikk lett kan bli at den samlede sysselsettingen blir lavere enn i et system som begrenser adgangen til utleie og andre atypiske ansettelsesformer.

       Disse medlemmer viser til at miljøproblemene er en av næringslivets hovedutfordringer også fra et strukturpolitisk synspunkt. Aktiv medvirkning fra bedriftene og de ansatte er nødvendig for å utvikle et samfunn med effektiv ressursbruk og stor grad av gjenvinning. Miljøkravene skjerpes, både i Norge og internasjonalt. Disse medlemmer mener norske bedrifter bør være i første rekke i arbeidet for å løse problemene fra egen virksomhet og egne produkter, og de må ta sin del av ansvaret for å utvikle miljøvennlig produksjon og forbruk. Også markedet krever i økende grad en god miljøprofil hos bedriftene. Disse medlemmer viser til at en felles satsing på miljø- og ressurseffektivitet i nærings- og arbeidsliv vil kunne være et betydelig bidrag til en mer bærekraftig produksjon og forbruk. Regjeringen Jagland la i sitt budsjettforslag opp til en styrking av dette arbeidet i samarbeid med partene i arbeidslivet.

       Disse medlemmer mener en ytterligere omlegging til grønne skatter, slik det ble varslet både i regjeringen Jaglands budsjettforslag og regjeringen Bondeviks forslag, vil være et viktig bidrag til å øke ressurs- og miljøeffektiviteten i norske bedrifter og dermed bidra til et mer bærekraftig produksjons og forbruksmønster.

       Disse medlemmer registrerer at regjeringen Bondevik ikke har gjort endringer i det landbrukspolitiske opplegg som ble presentert av regjeringen Jagland.

       Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde meiner at det i tillegg til krav om økononomisk effektivitet også må leggjast andre mål for strukturpolitikken. Desse medlemene syner til det politiske grunnlag for ei Sentrumsregjering, som vart forhandla fram på Voksenåsen, der det vert lagt vekt på at heile landet må bli tatt i bruk. Då må arbeidsplassar, kapital og makt vere desentralisert. Desse medlemene syner til Regjeringa Bondevik sine tilleggsframlegg til statsbudsjettet, og meiner at desse framlegga i sum legg eit godt grunnlag for ein mangfaldig og vital næringsstuktur i heile landet.

       Det er naudsynt at ein i strukturpolitikken tek inn over seg at mykje av nyskapinga skjer i småbedrifter, der den viktigaste kapitalen er kunnskapen til den einskilde medarbeidar. Regjeringsskiftet inneber eit skifte frå sterk fokus på dei store verksemdene, til ein politikk som fremjer mangfaldet i næringslivet.

       Desse medlemene meiner Regjeringa Bondevik går fleire steg i rett retning når fleire av regjeringa Jagland sine angrep på småbedriftene vert slått tilbake i budsjettframlegget. Desse medlemene sluttar seg til desse framlegga.

       Eit viktig mål for strukturpolitikken er å stimulere til eit meir miljøvenleg næringsliv. Det er naudsynt at dei sentrale innsatsfaktorane arbeidskraft, kapital og energi vert forvalta slik at det gjev grunnlag for ei bærekraftig utvikling.

       Desse medlemene ser fram til at Regjeringa tek opp dette problemkomplekset når anbefalingane frå Grønn skattekommisjon skal fylgjast opp.

       Det er brei politisk semje om pengepolitikken og om rammene for finanspolitikken. Ei målsetjing med denne politikken er å halde fast ved ei rimeleg fordeling av ressursinnsatsen mellom skjerma og konkurranseutsette næringar.

       Desse medlemene vil peike på at som ein konsekvens av dette fylgjer eit anna viktig strukturpoltisk mål: å modernisere og fornye organisering og tenestyting i offentleg sektor. Det er naudsynt for å kunne møte nye oppgåver og auka behov i framtida.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at hovedoppgaven i nærings- og strukturpolitikken er å bedre økonomiens virkemåte, med særlig vekt på å øke verdiskapningen i næringslivet.

       En rekke av de strukturpolitiske tiltakene som er iverksatt de senere årene har samlet sett bidratt til å styrke produksjonsgrunnlaget for norsk økonomi, men disse medlemmer mener det fortsatt er en rekke utfordringer som må løses. Herunder:

- en bedring av virkemåten i arbeidsmarkedet
- en gjennomgang av reformene i jordbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien slik at målene om redusert statsstøtte og priser ned mot nivået i våre naboland nås, samtidig som disse næringer blir klart mer konkurransedyktige og robuste
- en styrking av konkurransepolitikken, herunder å redusere de private og offentlige reguleringer som hindrer omstilling og virker etableringshindrende, samt å fjerne næringsstøtten.
- et fortsatt arbeid med å bedre ressursbruken i offentlig sektor.

Konkurransepolitikken

       Disse medlemmer mener at hovedmålet med konkurransepolitikken må være å bidra til en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Manglende konkurranse bidrar til å redusere bedriftenes evne og vilje til fornyelse og effektivitetsforbedringer, og kan føre til høyere priser og mindre produktutvalg. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av en effektiv konkurranse og av at konkurransemyndighetene fører en streng kontroll med at det eksisterer en slik konkurranse på de ulike områder. Disse medlemmer vil fremheve at en streng håndhevelse av konkurransefremmende og monopolhindrende lover fra myndighetenes side er en forutsetning for en fungerende markedsøkonomi som kan ivareta forbrukernes og samfunnets interesser. Disse medlemmer vil også vise til at både økonomisk teori og erfaring tilsier at virksomheter som oppnår en monopolpreget rolle i et marked mister det effektivitets- og omstillingspress som følger av en effektiv konkurranse. Disse medlemmer vil derfor fremheve at norske bedrifters internasjonale konkurranseevne også er tjent med en effektiv konkurranse på hjemmemarkedet.

Næringsstøtte

       Disse medlemmer vil understreke at det høye nivået på direkte og indirekte næringsstøtte innebærer at norske forbrukere og bedrifter må bære en ekstra byrde i form av skatter og avgifter og andre kostnader som skaper sosiale skjevheter, svekker familieøkonomien og undergraver norske bedrifters ønske om å konkurrere på hjemme- og utemarkedene. Disse medlemmer mener Regjeringen bør legge frem en samlet plan for nedbygging av den selektive næringsstøtten, med den store positive betydning det kan ha for økt verdiskapning og konkurransekraft i Fastlands-Norges økonomi.

Overtidsbestemmelsene

       Disse medlemmer mener at Arbeidsmiljøloven er komplisert og lite oversiktlig, med strenge straffereaksjoner mot dem som « forbryter seg » mot lovens bestemmelser. Lovens strenge regler setter mange små- og mellomstore bedrifter i vanskeligheter, spesielt dersom bedriften har en varierende arbeidsmengde, enten som følge av sesongmessige forhold eller varierende etterspørsel. Bedrifter av slik størrelse er også oftere utsatt for konjunkturpress fra etterspørselssiden.

       Disse medlemmer vil fjerne alle restriksjoner i forhold til overtid, med unntak av en bestemmelse som beskytter arbeidstager mot å bli pålagt urimelig overtid. Dette i erkjennelsen av at det ikke bare er bedriften som er interessert i at det arbeides overtid, men også i mange tilfeller arbeidstakeren. I den grad det inngås frivillige avtaler mellom arbeidstager og arbeidsgiver om overtid, er overtid å regne som et positivt bidrag til den totale samfunnsøkonomi, for ikke å snakke om de positive ringvirkninger for små- og mellomstore bedrifter. Motforestillinger som ofte fremmes i forhold til ubegrenset overtid har basis i den tro at redusert overtid gir flere heltidsarbeidsplasser. Disse medlemmer mener det er overveiende sannsynlig at overtidsbegrensninger ikke i sum fører til flere arbeidsplasser, men til økte økonomiske vanskeligheter for landets små- og mellomstore bedrifter. Samtidig kan det i ytterste konsekvens medføre at flere faktisk blir arbeidsledige hvis bedriften ikke er i stand til å fortsette sin drift. Mye av overtidsarbeidet som utføres både i privat og offentlig sektor er sesong- og konjunkturavhengig og styrt av varierende etterspørsel, og egner seg ikke som basis for å opprette flere faste stillinger.

Skjemaveldet

       Disse medlemmer mener at omfattende innsamling av informasjon har betydelige kostnader som for eksempel bedriftenes egen arbeidstid som går med for å innhente de relevante opplysninger og føring av skjemaer, kostnader ved å bearbeide opplysningene i de offentlige etater som beslutter informasjonsinnhenting, som SSB, Arbeidsdirektoratet, skattemyndighetene, foretaksregisteret osv.

       Dersom skjemaveldet og byråkrati generelt oppfattes som et problem for næringsdrivende, vil dette virke demotiverende for folk som ønsker å starte opp ny virksomhet, noe som igjen fører til for få nyetableringer. Særlig i de små bedriftene kan nyskapning hemmes dersom man har følelsen av at mye tid og krefter går til å fylle ut offentlige skjemaer.

       Et grunnleggende problem i forhold til denne informasjonsinnhentingen er at bare en liten del av kostnadene ved dette bæres av det organ som bestemmer omfanget av innhentingen og måten den utføres på. Den største delen bæres av næringslivet selv. Dette er, slik disse medlemmer ser det, bakgrunnen for at næringslivet bør ha større innflytelse på omfang av informasjonsinnhenting og ikke minst hvordan innsamlingen samordnes og forenkles. Det tilsier også større varsomhet med å sette i gang informasjonsinnhenting. Fordelene med den ekstra informasjon som man får tilgang til, må veies mot de totale kostnadene, ikke bare kostnadene innen egen etat.

       Disse medlemmer mener følgende kan gjøres for å redusere skjemaveldet:

- eliminering av dobbeltrapportering gjennom samordning av ulike informasjonsinnhentere
- eliminering av dobbeltrapportering gjennom samordning av ulike skjemaer fra samme kilde
- bedre samordning av skjemaer og rapportering som har sammenheng med hverandre
- differensiering mellom ulike typer/størrelse på virksomheten. Mye av papirarbeidet har mindre sammenheng med størrelsen på virksomheten og fører derfor til en relativt større belastning for mindre foretak
- større bruk av utvalgsundersøkelser.

Sykelønnsordningen

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår å utvide bedriftenes betalingsperiode i sykelønnsordningen. Dette vil øke bedriftenes utgifter. Disse medlemmer er ikke enig i Regjeringens forslag fordi det vil innebære en urimelig kostnadsvekst for norsk næringsliv. Et slikt forslag vil vanskeliggjøre situasjonen særlig for små- og mellomstore bedrifter som ofte har relativt anstrengte rammeforhold fra før.

       Disse medlemmer foreslår endring i sykelønnsordningen som innebærer to karensdager og 80 % sykelønnsutbetaling. En slik ordning vil bringe sykefraværet ned og redusere bedriftenes kostander.

Bærekraftig utvikling

       Disse medlemmer er naturligvis opptatt av at den økonomiske og økologiske utvikling er knyttet til hverandre, men er samtidig av den oppfatning at dette hensyn henger uløselig sammen med behovet for økonomisk vekst. For det første vil en god økonomisk utvikling og vekst føre til at landets bedrifter på ulike plan settes økonomisk i stand til å investere i forsvarlige anlegg som renser eventuelle utslipp. Dersom dette settes i sammenheng med en miljøpolitikk basert på prinsippet om at forurenseren skal betale, vil nødvendig hensyntagen til grunnleggende naturressurser være økonomisk lønnsomt både for bedriften og for den totale samfunnsøkonomi.

       Disse medlemmer mener at økonomisk vekst i samfunnet er den bærende pilar som bringer innbyggerne selvstendig velferd ved eget utkomme, og gir grunnlaget for det offentlige velferdstilbud. Ved å legge til rette for slik vekst legges samtidig det nødvendige økonomiske og økologiske grunnlaget for fremtidens generasjoner.

       En forsvarlig miljøpolitikk og varig økonomisk vekst i samfunnet er derfor innbyrdes avhengige størrelser.

       Disse medlemmer er opptatt av at den som forurenser skal gjøre opp for den skade som påføres miljøet. Det ivaretas ved at det pålegges avgift for forurensende utslipp. Størrelsen på avgiften vil måtte sidestilles med kostnadene forbundet med opprensking av avfallet, noe som i de fleste tilfeller vil gjøre det lønnsomt for bedriften å investere i renseanlegg. Fremskrittspartiet har foreslått at alle miljøavgifter skal tilkomme et miljøfond, hvis oppgave skal være å sikre en forsvarlig opprensking av miljøskadelige utslipp. På denne måten vil miljøavgiften tilkomme det samfunnsområdet som skades av miljøfarlig utslipp, og ikke være en melkeku for staten.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er en utvikling i riktig retning at flere områder som tidligere har vært gjenstand for direkte regulering, nå er åpnet for konkurranse. Disse medlemmer mener det i en slik situasjon er spesielt viktig at regulerings- og konkurransemyndigheter fungere etter forutsetningene, herunder at konkurranseloven gir Konkurransetilsynet hjemmel til å slå ned på tilfeller som bryter med de forutsetninger som er lagt til grunn for hvordan markedene skal fungere, sikre Konkurransetilsynet handlekraft og en mer selvstendig stilling.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til at ansvaret for all konkurranseovervåkning skal samles i konkurransetilsynet. Regjeringens adgang til politisk overprøving av tilsynet skal fjernes. Konkurranselovgivningens virkeområde må gjennomgås og gjøres gjeldende for hele fiskeri- og landbrukssektoren samt offentlig tjenesteyting. »

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av myndighetenes rolle når det gjelder å motvirke uheldige konkurransevridninger. Disse medlemmer mener det er viktig å vurdere potensiell konkurransevridning ut fra et helhetlig perspektiv. Dette betyr at blant annet avgiftspolitikken må virke på samme måte i forhold til konkurransevridning som den generelle konkurransepolitikken. Disse medlemmer mener dagens merverdiavgiftsbestemmelser virker konkurransevridende innenfor flere sektorer på en måte som virker kostnadsdrivende, og mener disse bestemmelsene bør endres, jf. tidligere forslag støttet av disse medlemmer i Stortinget, senest ved behandling av Dok.nr.8:81(1995-1996).

       Etter disse medlemmers vurdering bør Regjeringen i det videre arbeid med næringspolitikken følge konklusjonene fra Småbedriftsutvalget med hensyn til å oppheve forbudet mot midlertidige ansettelser, frivillig overtid og privat arbeidsformidling. Dette er bestemmelser som kan hemme vekst og utvikling for mange småbedrifter, og hvor de negative effektene er grundig dokumentert.

Fordelingspolitikken

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at debatten om skatt og fordeling i stor grad preges av politiske erklærte myter og i liten grad på analyser som faktisk måler inntektsutvikling over livsløp. Når enkelte partier hevder at inntekter på kr  240.000 representerer « rike » eller høyinntektsgrupper, er det uholdbart i seg selv, og enda mer uholdbart hvis man i stedet for å vurdere det enkelte års inntekt ser på ulike gruppers livsløpsinntekt. Å benytte årsinntekt som indikator er etter disse medlemmers mening lite representativt for den faktiske levestandard den enkelte har. Derfor har disse medlemmer foreslått at det bør gjennomføres analyser av ulike gruppers faktiske livslønn. Slik det norske skattesystemet og betaling for ulike offentlige tjenester er utformet er det mye som indikerer at langtidsutdannete som pga utdanning etablerer seg sent, men som har store utgifter til bolig, barneomsorg og studielån på samme tidspunkt, faktisk har en lavere levestandard enn en rekke personer som har startet tidligere i arbeidslivet, men som på årsbasis har en lavere inntekt.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil i tillegg understreke at det viktigste er å sikre at utsatte grupper i vårt samfunn får en forbedret livssituasjon og levestandard - det er langt viktigere enn å bekymre seg over at enkeltes inntekter øker sterkt. Det er etter disse medlemmers mening en stor fare for at de partier som i dag anbefaler høyere toppskatt og hardere kapital og bedriftsbeskatning vil forverre situasjonen for de mest utsatte gruppene ved at vekstevnen i vårt samfunn svekkes og dermed etableringen av nye arbeidsplasser. At hele Norge blir fattigere bidrar kanskje til bedre fordeling, men ikke til bedre levestandard for gruppene som trenger det.

Kraftmarkedet

       Disse medlemmer mener at økt konkurranse er et viktig virkemiddel for å nå de helt sentrale mål ved energiloven, nemlig mer effektiv produksjon, distribusjon og overføring av elektrisk kraft. I denne sammenheng mener disse medlemmer det er viktig at konkurranseloven kan fungere etter intensjonene, og at Konkurransetilsynet har de nødvendige ressurser.

       Disse medlemmer mener at markedet i dag fortsatt har svakheter som gjør at små kunder ikke har den handlefrihet som lå i intensjonene bak energiloven. Etter disse medlemmers mening er det viktig at kundene har reelle muligheter til å skifte leverandør, slik at markedet kan fungere på hensiktsmessig måte for forbrukerne og for samfunnet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil i denne sammenheng også trekke frem forslaget om selskapsmessig skille mellom monopol- og konkurranseutsatte aktiviteter, som disse medlemmer støttet ved behandling av Dok.nr.8:64(1994-1995). Begrunnelsen for dette forslaget var at dagens selskapsstruktur vanskeliggjør et effektivt monopoltilsyn.

Reguleringsreformer

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at reguleringsreformer er et aktuelt tema i de fleste land og i internasjonale organisasjoner. Spesielt er det grunn til å vise til OECDs « Regulatory Reform Project » som har pågått i de siste par årene.

       Formålet med OECDs « Regulatory Reform »-prosjekt er å stimulere medlemslandene til å gjennomføre reguleringsreformer som skal bedre økonomienes virkemåte, dvs. gjør det enkelte lands økonomi mer effektiv og forbedre økonomiens evne til å tilpasse seg endringer og opprettholde konkurranseevnen. For å oppnå dette må reformene bl.a. bidra til at reguleringer i mindre grad virker etableringshindrende eller på annen måte hemmer konkurransen. Videre er det viktig at reformene bidrar til å redusere byråkratisk merarbeid m.v. for bedriftene, og at det offentlige selv driver mest mulig effektivt.

       Erfaringer fra OECD-landene viser at reguleringsreformer som er gjennomført på en god måte bidrar til forbedringer i økonomien, samtidig som formålene med reguleringene kan bli ivaretatt like godt som før. OECD anslår at land med omfattende reguleringssystemer kan oppnå en reell økning i BNP i størrelsesorden 3-6 % ved å gjennomføre ambisiøse reguleringsreformprogrammer. Erfaringer viser at reformer som stimulerer konkurransen og åpner markedene - også internasjonalt - ofte bidrar til økt produktivitet, reduserte priser, nye varer og tjenester, høyere kvalitet på eksisterende produkter og økt økonomisk avkastning. I OECD-rapportene trekkes det fram flere konkrete eksempler på dette:

- I Europa økte arbeidsproduktiviteten med 14 % fra 1986 til 1991 i de produksjonssektorene som ble mest berørt av konkurransefremmende reformer ved etableringen av det indre marked, mens veksten i andre sektorer var på 7,5 % i samme periode.
- På telekommunikasjonsområdet har økt konkurranse bidratt til at forbrukerne i større grad har kunnet høste fordeler av innovasjon i denne raskt voksende sektoren. Oppheving av de offentlige monopolene har bidratt til å stimulere ny teknologi og til å øke antall abonnementer på mobiltelefoner i OECD-området. Gjennomsnittsprisene på teletjenester har gått ned med 40-60 % i mange av medlemslandene.
- Som følge av liberaliseringen innen luftfart ved etableringen av det indre marked i Europa i 1993 ble det gitt 800 nye lisenser, og en større andel av kundene benytter lavprisbilletter. I USA har billettprisene reelt sett sunket med 30 % mellom 1976 og 1993. Mer enn halvparten av dette antas å skyldes dereguleringen.
- På midten av 80-tallet gjennomførte New Zealand radikale reformer innen forbruket. All støtte ble fjernet for å forbedre innovasjon og effektivitet. I tilpasningsperioden falt virksomheter både i primærjordbruket og i videreforedling bort. Sysselsettingen falt med mer enn 10 %. I dag er næringen internasjonalt konkurransedyktig og eksporterer flere produkter enn tidligere til flere markeder. Variasjonen i og kvaliteten på produktene har økt, og bidraget til BNP er større enn noen gang.

       Ut fra de erfaringene som er samlet i OECDs dokumentasjon om reguleringsformer i medlemslandene, kan det konkluderes med at slike reformer må planlegges nøye og gjennomføres effektivt for at de positive mulighetene skal realiseres og for å unngå negative effekter.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at reguleringer som skal ivareta viktige samfunnsmål, gjør dette på en effektiv måte, og slik at ikke andre samfunnshensyn blir skadelidende. Blant annet er det av avgjørende betydning at offentlige reguleringer ikke mer enn strengt nødvendig reduserer samfunnsøkonomisk effektivitet og konkurranse. Den systematiseringen av prinsipper, politikkanbefalinger og erfaringer som OECD har gjort, er av stor verdi for framtidig arbeid med reguleringsformer. Disse medlemmer ser et særlig behov for større grad av samordning mht. å vurdere reguleringer og nødvendige reguleringsreformer på ulike områder. Det er bl.a. behov for en mer helhetlig evaluering av erfaringene med reguleringer og reguleringsreformer, slik at en generelt i arbeidet med slike reformer kan dra nytte av de erfaringene som er gjort i ulike sektorer. Konkurransetilsynet bør i den forbindelse være et sentralt kompetanseorgan for å vurdere markedsbasert reformer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at i en situasjon der de finanspolitiske rammene er stramme, velger reguleringsglade politikere ofte lovreguleringer for å begrense bedriftenes og enkeltmenneskers handlefrihet. At disse reguleringene finner sted som lovreguleringer i stedet for gjennom skattlegging og regulering, betyr ikke at det ikke kan følge betydelige kostnader med reguleringen. Forbudet mot midlertidige ansettelser kan være et eksempel på at lovregulering med store økonomiske konsekvenser, særlig gjennom redusert sysselsetting og produksjon, men også som følge av høyere sosiale utgifter for det offentlige.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremlegge et reguleringsregnskap for eksisterende lovreguleringer, slik at kostnaden ved reguleringen kan måles opp mot formålet. Regjeringen bes fremme regler som forutsetter at kostnadene ved nye reguleringer som markedet påføres bør være en del av beslutningsgrunnlaget når nye reguleringer foreslås. »

Jordbruket

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at den samlede støtten til jordbruket i Norge i 1996 var på om lag 75 % av produksjonsverdien. Det er bare i Sveits og Japan støtten til jordbruket utgjør en like høy eller høyere andel av produksjonsverdien enn i Norge. I EU utgjorde støtten i gjennomsnitt om lag 50 % av produksjonsverdien i jordbruket.

       Disse medlemmer mener at målene i landbrukspolitikken om å redusere statsstøtten og senke matvareprisene ned mot nivået i våre naboland, står fast. Disse medlemmer ser dette som en del av det generelle mål om å redusere all næringsstøtte.

       Disse medlemmer mener det er meget viktig å nå målet for den nye markedsordningen for melk; å skape likeverdige konkurranseforhold mellom meierier innenfor og utenfor landbrukssamvirket.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener norsk næringspolitikk i for stor grad er preget av kortsiktighet. Dette medlem mener det burde vært satset mer på omstilling til en ny grønnere kunnskapsøkonomi, og mindre på et høyt oljeutvinningstempo. Dette medlem vil peke på at de investeringsbeslutningene, og den FoU-innsatsen, vi sår i dag skal vi høste av om noen år. Denne politikken vil danne grunnlag for næringsstruktur og sysselsetting langt inn i neste årtusen. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti vil satse langt mer på forskning og utvikling enn det vi gjør i dag - dels gjennom et eget forskningsprogram for fornybar energi, dels gjennom Kirke- og utdannings- og forskningsdepartementets fagområde og dels gjennom en økning av FoU-rammene til næringslivet.

       Dette medlem viser videre til Sosialistisk Venstrepartis forslag om tiltak for å møte en stadig mer internasjonalisert økonomi. Til nå er det eierne og konsernlederne som har hatt alle fordeler av globaliseringen av økonomien. Dette medlem ønsker å snu denne trenden, og vil satse på utveksling av arbeidere og tillitsvalgte i en internasjonalisert økonomi. Dette vil kunne bidra til at de ansatte får en større mulighet til å utvikle en felles strategi på tvers av nasjonale grenser. Dette medlem mener at en slik politikk vil kunne bidra til å forsvare de verdiene som er skapt ved bedriftene nasjonalt i form av teknologi, arbeidsstokkens samhold og kompetanse og mye annet som en fjern konsernledelse neppe er i stand til å måle verdien av Dette medlem foreslår å bevilge 10 mill. kroner over kap. 924 til et slik utvekslingsprogram.

       Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstrepartis satsing på næringspolitikken og næringslivet i statsbudsjettet for 1997 bl.a. inkluderer:

- Oppbygging av et fond for alternativ energi og energiøkonomisering.
- Økt satsing på FoU-kontrakter
- Økte IT-investeringer i skolen
- Bortfall av arbeidsgiveravgift for ansatte som tar kompetansegivende etterutdanning
- Ikke økt arbeidsgiveransvar for sykelønnen
- Økt bygge- og anleggsvirksomhet
- Kraftig opptrapping av satsingen på skole- og utdanningssystemet
- Oppbygging av et eget fond for kystfiskeflåten

       Dette medlem mener denne politikken, i kombinasjon med andre satsingsområder i Sosialistisk Venstrepartis budsjettopplegg vil danne grunnlaget for en næringspolitikk som er bedre miljømessig og mer framtidsrettet enn dagens politikk.