6. Inntekts- og sysselsettingspolitikken
6.1 Samandrag
6.1.1 Samandrag frå St.meld. nr. 1 (1997-1998)
Inntektspolitikken
Både internasjonale og norske erfaringer tilsier at et inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet kan være med på å sikre en utvikling der redusert arbeidsledighet ikke utløser en sterkt tiltakende lønns- og prisstigning. For Norges del har samarbeidet medvirket til at den langvarige og sterke økonomiske oppgangen som startet sommeren 1993, har gått sammen med en lav pris- og kostnadsvekst. Så langt på 1990-tallet har en klart å unngå en tilsvarende utvikling som under konjunkturoppgangene på 1970- og 1980-tallet, da lønnsveksten i Norge økte kraftig i forhold til våre handelspartnere. Å unngå at lønnsveksten kommer ut av takt med våre handelspartnere, er en forutsetning for fortsatt økt sysselsetting og nedgang i arbeidsledigheten. Dersom lønnsveksten tiltar, vil det svekke grunnlaget for sysselsettingen i de konkurranseutsatte sektorene.
Både nasjonalt og internasjonalt er det utviklingstrekk som stiller det inntektspolitiske samarbeidet overfor nye utfordringer. Den sterke konjunkturoppgangen i Norge, som har gitt et stadig strammere arbeidsmarked med klare tegn til mangel på enkelte typer arbeidskraft, gjør det krevende å videreføre en linje med moderat lønns- og kostnadsvekst. I slike situasjoner kan flaskehalser i noen næringer lede til økt lønnsvekst med smittevirkninger til andre næringer.
Samtidig er lønns- og prisveksten i andre land relativt lav, og dette medfører at vår kostnadsmessige konkurranseevne bare kan opprettholdes med en tilsvarende lav lønns- og prisvekst i Norge.
For Norges del innebærer de store oljeinntektene en betydelig utfordring både for inntektspolitikken og finanspolitikken. Det er blitt hevdet at synliggjøringen av oljeformuen gjennom omplassering av oljeformuen i Nordsjøen til finansielle plasseringer i et petroleumsfond på lengre sikt vil måtte medføre en forverring av den kostnadsmessige konkurranseevnen. En slik sammenheng kan begrunnes med at de økte konsummulighetene som oljeformuen gir, må realiseres gjennom en overflytting av ressurser fra konkurranseutsatt sektor til skjermet sektor. Denne overflyttingen må i så fall skje gjennom en forverring av den kostnadsmessige konkurranseevnen, fordi dette ville medføre at størrelsen på konkurranseutsatt sektor blir redusert, samtidig som skjermet sektor vokser som følge av en mer ekspansiv finanspolitikk.
Som omtalt i Langtidsprogrammet, utgjør imidlertid oljeformuen en relativt liten andel av den samlede nasjonalformuen. Det ville derfor bare være en beskjeden økning i skjermet sektors andel av samlet verdiskaping som ville kunne opprettholdes på varig basis. En forverring av den kostnadsmessige konkurranseevnen ut over de moderate endringer som ligger til grunn for Langtidsprogrammets basisalternativ, vil ikke kunne opprettholdes i et langsiktig perspektiv. En betydelig svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen i årene framover ville kreve en kraftig gjenoppbygging av konkurranseutsatt sektor på et senere tidspunkt for å sikre varig balanse i utenriksøkonomien og i offentlige finanser.
En annen utfordring for inntektspolitikken ligger i den klare tendensen til økte lønnsforskjeller som har funnet sted i en rekke andre land. Regjeringen ser det som et viktig mål å unngå en slik utvikling i Norge. Den internasjonale erfaringen viser at dette er lettere å få til med et nært inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet enn uten et slikt samarbeid.
Det er også en utfordring knyttet til at kapital de siste tiårene er blitt betydelig mer mobil over landegrensene. Samtidig har kapitalavkastningen økt betydelig internasjonalt. Den økte mobiliteten gjør at kapitalavkastningen i Norge ikke kan avvike mye fra det som er vanlig i andre land. Den særskilte utfordringen dette innebærer for bl.a. skattepolitikken er knyttet til at mange med høyere inntekter samtidig har høye eierandeler i næringslivet.
Sysselsettingspolitikken
Etter en markert økning i ledigheten på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, er situasjonen i arbeidsmarkedet blitt betydelig bedret gjennom de siste årene. Sysselsettingen de fire siste årene har i gjennomsnitt vokst mer enn dobbelt så sterkt som gjennomsnittet de siste 20 årene. I fireårsperioden fra 1993 til 1997 anslås det i meldingen en samlet sysselsettingsvekst på 178.000 personer.
Etter fire år med meget sterk vekst i sysselsettingen, er det nå klare tegn til pressproblemer i arbeidsmarkedet.
I den nåværende sterke oppgangskonjunkturen tilsier dette at det er viktig å videreføre en stram finanspolitikk. En videreføring av det inntektspolitiske samarbeidet vil samtidig være viktig for å unngå tiltakende pris- og lønnsvekst.
Hovedutfordringen i sysselsettingspolitikken vil være å sikre en tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft for å fylle de ledige stillingene. For at arbeidsledigheten skal kunne reduseres ytterligere og holdes lav på varig basis, vil det derfor være behov for en bred strategi:
| - | Videreføring av reformene innenfor undervisningssektoren. Reform 94 gir alle ungdom i aldersgruppen 16-19 år rett til videregående utdanning. Særlig viktig er det at den økte satsingen på fagopplæring i bedrift (lærlingordningen) blir vellykket. |
| - | Økt satsing på etterutdanning vil kunne bidra til å redusere mistilpasninger i arbeidsmarkedet. |
| - | Utdanningskapasiteten for ulike grupper helsepersonell er blitt økt, og det legges opp til en ytterligere økning neste år. |
| - | En effektiv formidlingsinnsats må prioriteres, slik at ledige raskt kan gå inn i de ledige stillingene. Særlig må innsatsen rettes mot yrkesgrupper hvor mangelen på kvalifisert arbeidskraft er stor. Antallet formidlinger via arbeidskontorene har økt kraftig fra i fjor til i år fra om lag 80.000 til anslagsvis 115.000 formidlinger. |
| - | For yrkesgrupper det er særlig mangel på, herunder leger, sykepleiere og industriarbeidere, har arbeidsmarkedsetaten gjort en vesentlig innsats for å formidle arbeidskraft fra utlandet. |
| - | Det fellesnordiske arbeidsmarkedet har lange tradisjoner. Særlig innenfor bygge- og anleggssektoren er det stor utveksling av arbeidskraft mellom de nordiske landene. I tillegg sikrer EØS-avtalen at arbeidstakere fritt kan søke arbeid i alle medlemslandene. |
| - | Under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene vil det fortsatt være en høy andel kvalifiseringstiltak, som for 1998 vil utgjøre om lag 80 % av alle arbeidsmarkedstiltakene. I dagens arbeidsmarked vil korte, yrkesrettede kvalifiseringstiltak kunne formidle også langtidsledige til ordinært arbeid, samtidig som korte, yrkesrettede kurs er effektive for å redusere lokale flaskehalsproblemer. |
| - | Streng praktisering av avstengingsregelverket og mobilitetskravene i dagpengeordningen vil kunne bidra til at flere tar tilvist arbeid og flytter for å gå inn i jobb. |
| - | Delvis ledige dagpengemottakere utgjør en arbeidsstyrkereserve som kan utnyttes ved at disse øker stillingsandelen. Arbeidsmarkedsetaten legger vekt på å mobilisere denne reserven. |
| - | En fortsatt satsing på arbeidslinjen i arbeidsmarkeds-, sosial- og trygdepolitikken for å motivere flest mulig til å ta lønnet arbeid. Med en økende andel eldre arbeidstakere er det viktig at forholdene legges til rette for lange arbeidslivskarrierer. |
| - | Økningen av friinntektsgrensen for pensjonister fra 0,5 G til 1 G fra 1. januar 1997 er et tiltak som vil bidra til at flere eldre og uføre vil kunne jobbe noe mer. Endringene i regelverket for overgangsstønad til enslige forsørgere som trer i kraft i 1998 trekker i samme retning. |
| - | Profesjonsgrenser og regel- og avtaleverk kan bidra til at organiseringen av arbeidskraften i offentlig sektor i mange tilfeller blir lite effektiv, særlig i helsesektoren. I «Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell 1998-2001» er det presentert en rekke tiltak som kan bidra til å bedre samarbeidet på tvers av profesjonene og legge forholdene til rette for en mer hensiktsmessig organisering. |
6.1.2 Samandrag frå St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 (1997-1998)
I innstillingen fra Sysselsettingsutvalget fra 1992 ble det konkludert med at et bredt basert inntektspolitisk samarbeid var den strategi som var best for å styrke sysselsettingen og samtidig gi en moderat pris- og lønnsutvikling. Lav lønnsvekst er nødvendig for at norsk næringsliv ikke skal tape kostnadsmessig konkurranseevne overfor utlandet. Dette vil bidra til en produksjons- og sysselsettingsutvikling som gir grunnlag for at ledigheten varig kan holdes lav.
Regjeringen inviterer partene i arbeidslivet til et inntektspolitisk samarbeid i tråd med hovedlinjene i Sysselsettingsutvalgets innstilling.
Etter flere år med sterk sysselsettingsvekst er det nå klare tegn til pressproblemer i arbeidsmarkedet, både geografisk og innenfor enkeltsektorer. Dette stiller inntektspolitikken overfor store utfordringer. Det er klare tegn til mangel på enkelte typer arbeidskraft. En må unngå at et strammere arbeidsmarked og den økonomiske oppgangen slår ut i tiltakende lønns- og prisvekst. Inntektspolitikken må støttes opp av et stramt budsjettopplegg for å unngå at press i arbeidsmarkedet skal vanskeliggjøre gjennomføringen av inntektsoppgjørene.
Den økende knappheten på arbeidskraft stiller krav til alle sider av arbeidsmarkedspolitikken. Hovedoppgaven er å skaffe tilstrekkelig tilgang på kvalifisert arbeidskraft til å fylle de ledige stillingene. Det er derfor særlig viktig at en effektiv formidlingsinnsats prioriteres, slik at arbeidsledige raskt kan gå inn i de ledige jobbene. Formidlingsinnsatsen i arbeidsmarkedsetaten spenner over et bredt register av tjenester og tiltak, fra utlegging av stillingsannonser over Internett til målrettet innsats for å øke formidlingen av spesielle yrkesgrupper. Formidlingsinnsatsen vil bli særlig rettet inn mot yrkesgrupper der mangelen på kvalifisert arbeidskraft er stor.
For å sikre tilgang på kvalifisert arbeidskraft spiller også undervisningssektoren en viktig rolle. Dette gjelder utdanning på alle nivåer, også etterutdanning. Det offentlige utvalget som har utredet sentrale spørsmål knyttet til en reform for etter- og videreutdanning for voksne (Buer-utvalget), leverte sin utredning 1. oktober 1997. Utredningen er sendt på en bred høring med frist 2. januar 1998.
Regjeringen vil legge til rette for livslang læring og vil i dette arbeidet ta utgangspunkt i den enkelte voksnes ønske og behov for videreutvikling og næringslivets behov for kompetanseutvikling. Medvirkning fra berørte parter i arbeids- og samfunnsliv vil bli tillagt stor vekt. Med bakgrunn i en grundig behandling av Buer-utvalgets utredning og høringsuttalelsene, vil Regjeringen i løpet av våren 1998 legge fram en melding for Stortinget som grunnlag for en nasjonal handlingsplan.
Selv om mange ledige kan formidles til arbeid gjennom informasjon og veiledning, vil enkelte ha behov for å øke sine kvalifikasjoner gjennom deltakelse i arbeidsmarkedstiltak. Sammensetningen av arbeidsmarkedstiltakene må imidlertid tilpasses konjunktursituasjonen ved at det legges til rette for en høy andel korte, yrkesrettede kvalifiseringstiltak. Det er viktig at arbeidsmarkedstiltakene bidrar til å støtte opp under formidlingsinnsatsen, f.eks. ved å gi ledige nødvendige kvalifikasjoner til å gå inn i en jobb. Langtidsledige og ungdom vil bli prioritert. Selv om anslagene for veksten i sysselsettingen er noe oppjustert i denne proposisjonen og ledigheten synker, foreslår Regjeringen å opprettholde arbeidsmarkedstiltakene på samme nivå som lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet, dvs. med et gjennomsnittlig nivå i 1998 på 17.500 plasser. Det er da særlig lagt vekt på hensynet til de langtidsledige, samt at arbeidsmarkedstiltakene spiller en viktig rolle for å redusere flaskehalsproblemer i arbeidsmarkedet.
6.2 Merknader frå komiteen
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Jaglands budsjettforslag for 1998.
Disse medlemmer viser til at det inntektspolitiske samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet er viktig for å sikre moderat pris- og kostnadsvekst, slik at norske bedrifter er konkurransedyktige internasjonalt. Dette er avgjørende for å holde varig høy sysselsetting. Disse medlemmer vil vise til at en videreføring av Solidaritetsalternativet forutsetter et konstruktivt inntektspolitisk samarbeid der de store organisasjonene i norsk arbeidsliv får et hovedansvar for inntektsdannelsen og at myndighetene fører en ansvarlig økonomisk politikk og sikrer rammebetingelser for arbeidsmarkedet som tar hensyn til arbeidstakernes jobbtrygghet.
Etter fire år med sterk vekst i sysselsettingen, er det nå mangel på flere typer arbeidskraft og mange ledige jobber. Å sikre en tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft for å fylle de ledige stillingene er en viktig utfordring i sysselsettingspolitikken. Arbeidskontorene må prioritere å få arbeidsledige og nye i arbeidsmarkedet inn i de ledige jobbene. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene må nå i stor grad brukes til å bedre de arbeidslediges kvalifikasjoner slik at de kan gå inn i ledige jobber.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Jagland foreslo å legge opp til 17.500 plasser i arbeidsmarkedstiltakene i 1998. Langtidsledige og ungdom vil få de fleste av disse plassene.
Disse medlemmer mener regjeringen Bondeviks budsjettopplegg med en dobling av utgiftsveksten i forhold til regjeringen Jaglands forslag, økt skatt på arbeid, avgiftsøkninger og økt prisstigning, vil true Solidaritetsalternativet og fortsatt moderat lønnsvekst.
Disse medlemmer mener regjeringen Bondevik ved sin svekkelse av finanspolitikken i dagens situasjon skyver et uforholdsmessig stort ansvar for gjennomføringen av en ansvarlig økonomisk politikk over på lønnstakerne og partene i arbeidslivet. Dette bryter med den balanse det bør være mellom finanspolitikken og inntektspolitikken i å holde pris- og kostnadsveksten lav. Resultatet av en slik politikk kan raskt bli at partene i arbeidslivet ikke føler samme ansvar for gjennomføringen av moderate lønnsoppgjør.
Disse medlemmer viser til at budsjettkompromisset mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre innebærer en økonomisk politikk som ytterligere vil vanskeliggjøre det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet. Høyre og Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for sine krav om lavere skatt. Sentrumspartiene har gått gjennomslag for en kraftig vekst i statens utgifter. Disse medlemmer viser til at vi dermed har fått et sterkt svekket budsjett som vil gjøre det vanskelig å videreføre de siste årenes gode økonomiske utvikling. Disse medlemmer viser til at utgiftsveksten i budsjettforliket er dobbelt så sterk som i regjeringen Jaglands budsjettforslag og at nesten hele innstramningen som lå i regjeringen Jaglands budsjettforslag fjernes. Vi vil med andre ord kunne nærme oss en situasjon der statsbudsjettet overhodet ikke bidrar til å dempe presset i økonomien. Vi vil raskt kunne bevege oss inn i en situasjon med økende pris- og kostnadsvekst.
Disse medlemmer viser til at det budsjettforlik som er utarbeidet mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre vil true det inntektspolitiske samarbeidet og gjøre det vanskelig å oppnå moderate lønnsoppgjør. Økende pris- og kostnadsvekst vil kunne svekke konkurranseevnen for norsk næringsliv. I en slik situasjon vil det bli svært vanskelig å videreføre en politikk med stabil kronekurs.
Disse medlemmer vil vise til at budsjettforliket mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre vil være en trussel mot videreføringen av Solidaritetsalternativet og et vellykket samarbeid mellom partene i arbeidslivet på den ene side og myndighetene på den annen side.
Disse medlemmer viser til sine merknader i pkt. 7.2 under strukturpolitikken når det gjelder rammebetingelser for arbeidsmarkedet og dets funksjonsmåte.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde syner til tilleggsproposisjonen frå regjeringa Bondevik og peiker på at det er brei politisk semje om behovet for inntektspolitisk samarbeid i tråd med innstillinga frå Sysselsettingsutvalget. Regjeringa Bondevik og den tidlegare regjeringa Jagland er samde om at utfordringa no ligg i å hindre at minka arbeidsløyse skal utløyse sterkt aukande løns- og prisvekst. Hovudoppgåva, ved sidan av å få til eit stramt finanspolitisk opplegg, er å skaffe tilstrekkeleg kvalifisert arbeidskraft som kan gå inn i dei ledige jobbane. Dei viktigaste tiltaka er å få til effektiv arbeidsformidling, sterk satsing på det vanlege utdanningssystemet, å legge til rette for livslang læring, og å ha arbeidsmarknadstiltak som særleg rettar seg mot dei behova som konjukturane skaper. Desse medlemene merkar seg at trass i høgare anslag for auken i sysselsettinga enn det regjeringa Jagland la til grunn i sitt budsjettopplegg, vil regjeringa Bondevik halde oppe det same nivået på arbeidsmarknadstiltaka.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil motarbeide alle korporative trekk i det norske samfunn, som særlig kommer til uttrykk under det som kalles inntektspolitikk. Typisk her er at staten går inn som tredje part i lønnsforhandlingene, i den hensikt å få sentral kontroll med den viktigste prisen i samfunnet, nemlig avlønning av arbeidskraft. En slik kontroll får myndighetene ved å selge partene dyre sosiale reformer, betalt av skattebetalerne. Ved å fjerne fundamentale markedssignaler på denne måte i blind iver etter å regulere makroøkonomiske størrelser uten å ta tilstrekkelig hensyn til mikronivåets grunnleggende egenskaper, gjør myndighetene ubotelig skade på økonomien og dens virkemåte og tilraner seg makt på enkeltindividenes bekostning. Disse medlemmer har ingen målsetning om å holde lønningene nede. Tvert imot bør lønninger være et signal til aktørene i markedet, både dagens arbeidstagere men også de unge som ennå ikke har valgt utdannelsesbane, om hvilke sektorer, næringer og yrker en bør satse på. Blir det press i en sektor av økonomien, er økt lønn et virkemiddel man ikke kommer utenom for å tiltrekke seg arbeidskraft.
Et dynamisk arbeidsmarked er derfor en forutsetning for å møte etterspørselen etter arbeidskraft for derigjennom å møte etterspørselen etter varer og tjenester. Disse medlemmer konstaterer et ønske fra sosialdemokrater om å unngå forskjeller og ønsket om et homogent samfunn. Da er det viktig å advare mot bruken av prisreguleringer som virkemiddel. Vil man ha utjevning bør dette skje ved overføringer til det man ønsker å støtte. Prisen er nemlig det fundamentale instrument, signalgiver, ressursallokerer og stabilisator i det kapitalistiske system vi i prinsippet tilhører. Det er prisen som gjør at et system med desentraliserte beslutninger til sosialistenes forundring ikke kollapser, men gir orden, velstand og fremskritt. Prisen forteller hva det er relativ knapphet på, og den ansporer til å frembringe mer av dette. Prisen fordeler knappe ressurser slik at disse går dit det er størst bruk for dem. Prisen forteller hva folk vil ha av varer og tjenester. Prisen må derfor ikke røres.
Disse medlemmer mener det er feilslått med et ønske fra enkelte partier om moderasjon i kapitalinntekter. Det er slik at kapitalinntekt er en residualpost som tilkommer eieren når utgifter er betalt, unntatt for jordbrukere hvor denne kommer fra staten. Denne posten kan det i sin natur ikke bli vist moderasjon med, fordi den er endogent bestemt. Kapitalisten kan i høyden skjule denne ved å spare i bedriften i stedet for å trekke profitten ut. Slikt narrespill kan muligens virke beroligende på enkelte politiske partier, men forandrer ikke på fordelingen. Man oppnår bare å forskyve tidspunktet for når kapitalisten tar ut deler av avkastningen til beskatning og forbruk.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det er en utfordring fremover gjennom inntektspolitikken å sørge for en utvikling med lav pris- og kostnadsvekst for å styrke den kostnadsmessige konkurranseevne. Fremskrivninger av norsk økonomi viser at forholdene kan ligge til rette for en fortsatt god vekst i sysselsettingen og nedgang i arbeidsledigheten de nærmeste årene. Det stadig strammere arbeidsmarkedet, med klare tegn til mangel på enkelte typer arbeidskraft, gjør det mer krevende å videreføre en linje med moderat lønns- og kostnadsvekst. Den lave lønns- og prisvekst i andre land medfører at vår kostnadsmessige konkurranseevne bare kan opprettholdes med en tilsvarende lav lønns- og prisvekst i vårt eget land. Dette innebærer lavere nominelle tillegg enn det som var vanlig tidligere.
Disse medlemmer slutter seg til regjeringen Bondeviks vurderinger om at en må unngå et strammere arbeidsmarked og at den økonomiske oppgangen slår ut i tiltakende lønns- og prisvekst. Inntektspolitikken må støttes opp av et stramt budsjettopplegg for å unngå at press i arbeidsmarkedet skal vanskeliggjøre gjennomføringen av inntektsoppgjørene. I den nåværende konjunktursituasjonen må finanspolitikken bidra til å dempe veksten i innenlandsk etterspørsel.
Disse medlemmer er derfor, på bakgrunn av de vurderinger som er referert ovenfor, forbauset over at regjeringen Bondevik i sitt forslag til budsjett foreslår økte bevilgninger på til sammen 4,3 mrd. kroner i forhold til regjeringen Jaglands budsjettforslag. Det medfører at innstramningen i finanspolitikken i 1998 svarer til om lag 1/2 % av BNP for Fastlands-Norge, som er 1/4 prosentenhet mindre enn i Regjeringen Jaglands budsjett, hvis man holder petroleumsinvesteringer utenfor. Regjeringen Bondevik foreslår en netto økning av de samlede skatte- og avgiftsinntektene på 2,1 mrd. kroner i tillegg til regjeringen Jaglands forslag på økninger i skatter og avgifter med om lag 3,6 mrd. kroner. De kraftige avgiftsøkningene i regjeringen Bondeviks opplegg fører til at for 1998 anslås konsumprisveksten til 2 1/2 %, hvorav om lag 1/2 prosentpoeng er bidrag fra økte avgifter. Av dette bidrar forslagene til avgiftsøkninger som fremmes i tilleggsproposisjonen med 1/4 prosentpoeng. I norsk økonomi generelt og inntektspolitikken generelt er det verdt å merke seg at konsumprisveksten hos våre viktigste handelspartnere vil øke fra 1 3/4 % i 1996 til om lag 2 % i 1997.
Disse medlemmer mener at i en situasjon med bortimot full kapasitetsutnyttelse i økonomien og mangel må kvalifisert arbeidskraft på stadig flere områder bør skatte- og avgiftspolitikken innrettes slik at den er med på å skape grunnlag for en kombinasjon av lave nominelle lønnstillegg og en positiv kjøpekraftutvikling for arbeidstagerne.
Disse medlemmer viser til at både AF, YS og LO er meget kritisk til betydelige skatte- og avgiftsøkninger foran et fra før av vanskelig lønnsoppgjør. Disse medlemmer fastslår at skatte- og avgiftsøkningene er et meget dårlig signal til partene ved neste års viktige hovedoppgjør. En forsterket pris- og kostnadsvekst som dette, kombinert med en finanspolitikk som ikke i tilstrekkelig grad strammer inn i en konjunkturtopp, vil kunne innebære en direkte trussel mot den positive trenden man ser på arbeidsmarkedet.
Sysselsettingspolitikken:
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at arbeidsledigheten nå er den laveste på ni år. Disse medlemmer vil peke på at aktiviteten i norsk økonomi er så stor at arbeidsledigheten vil forsette å falle. Den sterke nedgangen i ledigheten har allerede medført at mange bedrifter har fått problemer med å dekke sitt behov for kvalifisert arbeidskraft. Etterspørselen etter arbeidskraft er allerede nå så stor at dette kan medvirke til økt lønnspress. Ifølge Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer oppgir nå om lag 10 % av bedriftene at mangel på arbeidskraft begrenser eller kommer til å begrense produksjonen den nærmeste tiden.
Disse medlemmer vil videre peke på viktigheten at flest mulig gis muligheten til og motiveres til å delta i arbeidslivet. Endringene i arbeidslivet skjer raskt. Flere og flere arbeidstakere opplever raske og omfattende endringer i arbeidets innhold, bytte av arbeidsplass og skifte av yrke. Disse medlemmer vil peke på at kompetanseutvikling er viktig, men at dette må skje i nært samarbeid med næringslivet.
Disse medlemmer viser til at en viktig utfordring landet nå står overfor er å mobilisere arbeidskraft ved å koble arbeidssøkere og ledige stillinger raskt og riktig, slik at lønns- og prispress i økonomien kan forhindres. Disse medlemmer mener det viktigste bidraget er å iverksette tiltak som bedrer fleksibiliteten i arbeidsmarkedet og dermed reduserer den strukturelle ledigheten. Disse medlemmer tar avstand fra regjeringen Jaglands og regjeringen Bondeviks forslag om å utvide arbeidsgivernes ansvar for sykelønnsordningen med hhv. en uke og tre dager. En av flere uheldige konsekvenser av dette forslaget, som i særlig grad rammer de arbeidsintensive bedriftene, er at grupper i arbeidsmarkedet som kan forventes å ha et høyt sykefravær, vil bli mer kostbare for bedriftene å ansette.
Disse medlemmer viser til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997) og til at disse medlemmer vil føre en politikk som vil øke fleksibilitet i arbeidsmarkedet etter følgende linjer:
| - | Hindrene mot økt sysselsetting i arbeidsmiljøloven må oppheves. Regelverket som regulerer korttidsansettelser og overtid hemmer vekst og utvikling i bedriftene. Forbudet mot korttidskontrakter holder særlig unge arbeidssøkere utenfor arbeidsmarkedet, samtidig som det rigide oppsigelsesvernet gjør nyansettelser for risikabelt for bedriftene. |
| - | Ved å øke adgangen til privat utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling blir det lettere for arbeidsgivere å skaffe den rette arbeidskraften for begrensede tidsperioder. Privat arbeidsformidling er et viktig ledd i arbeidet for å skape et mer effektivt marked mellom tilbydere og etterspørrere av arbeidskraft. I sum får man et mer fleksibelt arbeidsmarked som gir flere muligheter til sysselsetting. |
Disse medlemmer viser til at det allerede er fremmet flere Dok.nr.8-forslag om endringer av arbeidsmiljøloven på disse punktene.
Disse medlemmer vil videre vise til at det under behandlingen av Kommunaldepartementets budsjett vil bli fremmet forslag om reduksjoner i maksimal dagpengeperiode for å få flere til å bevege seg over fra trygdeordninger til det ordinære arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer viser til at det i Regjeringens budsjett legges opp til et gjennomsnittlig tiltaksnivå i 1998 på 17.500 plasser. Disse medlemmer mener det er riktig å redusere dette nivået sett i lys av det stramme arbeidsmarkedet. Høyre foreslår ved denne budsjettbehandlingen at bevilgningen til arbeidsmarkedstiltakene reduseres til ca 15.000 plasser.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at lønnsomheten i norsk næringsliv har økt betydelig de siste årene: Overskuddene i de store bedriftene har økt kraftig, mange har fått reallønnsforbedringer og de norske statsfinansene er bunnsolide. Fordelingen har imidlertid blitt skjevere. Dette medlem viser til at en gjennomgang av bruttonasjonalproduktfordelingen viser at eierne stikker av med en stadig større andel av verdiskapningen. Den såkalte moderasjonslinja fører med andre ord til at samfunnskaka i økende grad tilfaller eierne. Brutto faktorinntekt fordeler seg på eiere og lønnsmottakere på følgende måte:
| 1988 | -89 | -90 | -91 | -92 | -93 | -94 | -95 | -96 | |
| Lønn | 100 | 101 | 105 | 110 | 114 | 116 | 122 | 129 | 138 |
| Eierinntekt | 100 | 118 | 129 | 138 | 140 | 151 | 158 | 167 | 186 |
Faktorinntekt: Eier vs. lønnsmottaker
(* Figur utelatt *)
(Fordeling av faktorinntekten mellom lønnskostnader og driftsresultat. 1988 = 100: Kilde: « Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 1997 », Teknisk beregningsutvalg)
Dette medlem viser til at:
| - | I perioden 1988-96 er lønnsutbetalingene økt med 38 %, mens eierinntektene er økt med hele 85,5 % (BNP er økt med 57 % i perioden). |
| - | Andelen av verdiskapningen som tilfaller lønnsmottakerne er redusert fra 53,1 % i 1988 til 46,6 % i 1996. |
| - | Kapitaleiernes andel er økt fra 34,6 % i 1988 til 40,8 % i 1996. |
Dette medlem mener det må føres en aktiv politikk for å rette opp de skjevhetene som har ført til den utviklingen vi kjenner som Forskjells-Norge. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti i dette budsjettet foreslår en rekke tiltak for å snu utviklingen i retning av skjevere fordeling. Det vises til fraksjonsmerknaden bak for en fullstendig oversikt.