Praksis i andre land
Ifølgje databasen Constitute finst det 148 land
i verda med grunnlover som inneheld føresegner om nasjonalspråk
– og 97 land som har grunnlover med føresegner som på ulike vis
vernar språkbruk.
Den finske grunnlova frå 1999 slår i § 17 første
ledd kort og godt fast at finsk og svensk er Finland sine nasjonalspråk,
og ho inneheld dessutan omtale av både samisk, teiknspråk og språket
til «romerna och andra grupper». Den finske grunnlova er den einaste
i Norden som inneheld føresegner om språk.
Ei anna form for grunnlovfesting finn ein i
den irske grunnlova, som gjev irsk status som nasjonalspråk og første
offisielle språk, medan engelsk er det andre offisielle språket.
I den franske grunnlova er det slått fast i artikkel 2 at fransk
er republikken sitt språk. I artikkel 75-1 er regionale språk anerkjende
som del av den franske kulturarven.
I den spanske grunnlova er det som blir kalla
dei spanske språka, verna. Kastiljansk har etter artikkel 3 status
som staten sitt offisielle språk, medan andre spanske språk (til
dømes katalansk og baskisk) har status som offisielle språk i sine
område. Alle dei spanske språka er anerkjende som del av Spanias
kulturarv og skal respekterast og vernast. Artikkel 20 om ytringsfridom
slår fast at det skal takast omsyn til språkmangfaldet i Spania
i mediepolitikken.
Den slovenske grunnlova slår i artikkel 11 fast
at slovensk er det offisielle språket i Slovenia, og at italiensk og
ungarsk skal vere offisielle språk i dei kommunane som har befolkning
som tilhøyrer dei italienske og ungarske folkegruppene i landet.
Den austerrikske grunnlova slår i artikkel 8
fast at tysk er republikken sitt offisielle språk, men at republikken
òg anerkjenner språka til folkegrupper med tradisjonell tilknyting
til landet, og at desse språka skal respekterast, vernast og fremjast.