Da man vedtok menneskerettighetskonvensjonene i
tiårene etter annen verdenskrig, erkjente man at ulovfestet nødrett
lett kunne undergrave borgernes rettigheter. Dette var nettopp grunnen
til at man vedtok derogasjonsbestemmelser. Disse reglene sier at
i visse krisesituasjoner kan statene fravike menneskerettigheter,
men bare på bestemte og strenge vilkår og bare noen av menneskerettighetene.
Man ønsket altså å sørge for at statene hadde foretatt betryggende
vurderinger av disse grunnleggende spørsmålene før en eventuell
krise inntraff. Derogasjon ble innlemmet i menneskerettighetsregimene
for å begrense statenes potensielle tilsidesettelse av menneskerettigheter gjennom
nødrettstiltak.
Et av Stortingets
uttalte mål med grunnlovsreformen i 2014 – nemlig at de mest sentrale
elementer i vår statsrett bør fremgå av Grunnloven selv – tilsier
at derogasjonsbestemmelsen tas inn.
Grunnlovfesting av
derogasjonsadgangen vil skape et sterkere bolverk mot mulig nedbygging
av demokrati og rettsstatsprinsipper og gi klare politiske og rettslige rammer
for hva som kan og ikke kan gjøres når krisen først er ute. I dagens
situasjon er det liten grunn til bekymring, men forholdene kan endres.
Grunnloven skal også
under endrede politiske rammebetingelser sikre gjennomføring av
rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter.
Det foreslås at bestemmelsen
plasseres til slutt i Grunnlovens kapittel E om menneskerettigheter,
dvs. som enten ny § 113 b eller § 113 a. Dersom et forslag om grunnlovfesting
av begrensninger i menneskerettighetene blir vedtatt som ny § 113
a, er det naturlig at derogasjonsbestemmelsen plasseres som § 113
b. I motsatt fall kan den vedtas som § 113 a.