Valglovutvalget (NOU
2020:6 Frie og hemmelige valg) peker på at disproporsjonaliteten
i den norske valgordningen i størst grad skyldes at partiene som
ikke kommer over sperregrensa på fire prosent, er underrepresentert
på Stortinget. Utvalgets flertall går derfor inn for å nedjustere
sperregrensa som det mest hensiktsmessige tiltaket for å gjøre valgordningen
mer proporsjonal.
Dagens valgordning
favoriserer de største partiene, gjør det vanskelig å presentere
nye alternativer for velgerne og fører til at urimelig mange stemmer
ikke fører til representasjon. Frykten for fragmentering er ikke godt
nok begrunnet til at det kan forsvare det som i realiteten er en
svekkelse av det representative demokratiet.
I dagens storting
har hver representant fra de seks største partiene i snitt om lag
16 000 velgere bak seg, mens Rødts ene representant har støtte fra
70 522 velgere og Miljøpartiet De Grønnes representant 94 788 velgere.
Når veien blir lang fra avgitt stemme til representasjon på Stortinget,
kan det bidra til å svekke oppslutningen om demokratiet.
Danmark har en valgordning
med en sperregrense på to prosent, noe som bidrar vesentlig til
at de jevnt over scorer langt bedre enn Norge når proporsjonalitet måles
med det som kalles Gallaghers minste kvadraters metode. Jevnt over
ligger Danmark de siste førti årene under to på denne målingen,
mens Norge i snitt ligger mellom tre og fem.
Dette gir likevel
ikke fragmentering – jevnt over har danskene ved de siste valgene
valgt inn ett til to flere partier til Folketinget enn norske velgere
har til Stortinget. Det nåværende Folketinget består av elleve partier (representantene
fra Grønland og Færøyene ikke medregnet) mot Stortingets ni. Danmark
har dessuten en ordning der også alle partier som har vunnet minst
ett distriktsmandat, også kvalifiserer til utjevningsmandater.
Forslaget fremmes
både i en form basert på endring av paragrafen iht. forslag i NOU
2020:6 Frie og hemmelige valg – Ny valglov, og i en form som tar
utgangspunkt i gjeldende lovtekst.