Stortinget har gjennom stat-kirke-forliket, slik det framgår av Innst. 233 S (2011–2012), gjennomført et første, viktig skritt i retning av å avvikle statskirkeordningen. Gjennom å frakoble enkelte av båndene mellom staten og kirken har Stortinget gått i retning av å sidestille kristendommen med andre religioner og livssyn i Norge. Det er en utvikling i riktig retning.

Likevel er kirken fortsatt grunnlovfestet som Norges folkekirke, og den skal finansieres med offentlige midler, jf. Grunnloven § 16.

Å velge tro og livssyn er personlige valg. Forslagsstillerne mener statens oppgave er å sikre livssynsfriheten som en grunnleggende verdi og rettighet. Staten og andre offentlige institusjoner skal i toleransens navn være upartiske og ikke knyttes til en bestemt religion. Det er ut fra dette grunnsynet at forslagsstillerne finner det prinsipielt riktig med et skille mellom stat og kirke.

Forslagsstillerne mener dagens § 4 om Kongens bekjennelsesplikt og eksisterende § 16 om at Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og som sådan understøttes av staten, ikke har noen plass i Grunnloven. Disse bestemmelsene er etter forslagsstillernes syn ikke forenlige med en stat som skal være nøytral med hensyn til tro og livssyn.