Grunnloven foreligger i et foreldet språk, og teks-ten kan av den grunn være vanskelig tilgjengelig for mange mennesker i dag. Dette gjelder ikke bare for de gamle bestemmelser med forankring i 1800-tallet, men også for nye. Ifølge etablert praksis formuleres nemlig nye grunnlovsbestemmelser i samme gammeldagse språkform.

Det står imidlertid ingenting i Grunnloven selv om hvilken språkform nye bestemmelser skal utformes i.

Grunnlovens ortografi har – i motsetning til hva mange tror – ikke stått uendret siden 1814. De som utformet grunnlovsforslag på 1800-tallet, skrev stort sett slik man på det aktuelle tidspunkt var vant til å skrive i juridisk-administrativ og parlamentarisk prosa. De fulgte altså ikke til punkt og prikke den rettskrivning og den grammatikk som forelå i Grunnloven av 1814 (den i mai eller den i november). Grunnlovskonservatisme hva innholdet angår, gjorde seg gjeldende alt i 1820-årene, men konservatismen fikk ikke samme krevende språklige uttrykk på 1800-tallet som i det neste århundre.

I 1903 ble det imidlertid gjennomført en oppdatering av skrivemåten av en rekke ord i Grunnloven, samtidig som man fjernet noen grammatiske inkonsekvenser som var kommet inn i lovteksten på 1800-tallet. I en del tilfeller hadde 1800-tallets grunnlovsvedtak innført former som var mer moderne enn man fant passende i 1903, og så restituerte man de gamle formene.

Med justeringen i 1903 ble språket i Grunnloven løftet noe nærmere samtidens ortografi, men loven beholdt mange språktrekk som gjennomgående var fremmede for det alminnelige lovspråket fra samme tid, f.eks. flertallsbøyning av verb. Revisjonen i 1903 var nennsom; grammatikken og vokabularet i den overleverte teksten ble beholdt.Bibelspråket (Det nye testamente) gjennomgikk på samme tid en lignende språklig fornyelse. Jf. Joh. Storm: Bibel-sproget. En Fremstilling af Sproget i den nye Oversættelse af Det Nye Testamente (1904).

Det er således en misforståelse å tro at 1903-tiltaket rommet noen gjennomgripende up to date-reform av språket i Grunnloven.

Sammenfatningsvis kan man si at Grunnlovens språk, slik det ble lagt til rette i 1903, og slik det foreligger i vår gjeldende grunnlov, svarer til skriftspråket i beslektede genrer i Norge i siste tredjedel av 1800-tallet. På de fleste punkter er Grunnlovens språk etter justeringen i 1903 i harmoni med den juridisk-administrative og parlamentariske språkpraksis i dette tidsrom.En bredt anlagt beskrivelse av grunnlovsspråket på historisk bakgrunn er å finne i Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i språklig belysning: Om språket i Grunnloven – utarbeidet på oppdrag av Stortingets presidentskap og utgitt av Stortinget i 2002. De som gjennomførte revisjonen i 1903, ville at Grunnloven skulle oppebære et konservativt språk; loven skulle fremtre i det hevdede skriftspråk – men med en viss åpning for det nye som hadde funnet inngang i edlere stil.

Språkformen i Stortingets grunnlovsutgave fra 1903 har gjennom hele 1900-tallet vært betraktet som normen for utforming av nye grunnlovsbestemmelser, og forslagsstillerne har nesten alle lagt vinn på å følge den normen. Et grunnlovsforslag som i språklig henseende avviker fra 1903-teksten, har på 1900-tallet gjennomgående vært ansett for å være feilaktig utformet.I brev til stortingsrepresentantene og partigruppene på Stortinget 28. april 2008 forutsetter imidlertid daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland at forslag om nye bestemmelser kan – når forslagsstilleren uttrykkelig ber om det – utformes i moderne språk. Se note 6

En del språklige feil som var kommet inn i loven siden 1903, ble således rettet da Stortinget i 1914 og 1921 lot utgi nye utgaver av Grunnloven. Så sent som i 2006 vedtok Stortinget enstemmig et grunnlovsforslag om en rekke språklige rettelser i til sammen 15 paragrafer under henvisning til 1903-normen. Tilsvarende ble det i 2008 innlevert et grunnlovsforslag med fire rettelser i den gjeldende teksten. Jf. kapitlet «Nasjonalklenodium», s. 3.

Man finner imidlertid neppe tilfeller der et grunnlovsforslag er blitt avvist under henvisning til rettskrivningsfeil eller andre formelle språkfeil.Henrik Ameln konstaterte i en stortingsdebatt i 1932 at «I gamle dager var det så at selv rettskrivningen skulde være i orden. Man var sterkt i tvil om hvorvidt man kunde benytte forslaget, hvis der for eksempel ikke var benyttet flertallsformer av verbene. Nu er man kommet bort fra det». Presidenten, C. J. Hambro, bekreftet dette ved samme anledning: «Stortinget har nu i en rekke av år avlagt den praksis å avvise forslag på grunn av lett påviselige skrivefeil [sic!], rettskrivningsfeil eller kommafeil.» (St.tid. 1932, s. 22 f.) Ved et par anledninger i mellomkrigsårene og i 1948 fremsatte Ameln selv en rekke grunnlovsforslag i delvis modernisert språkform, dvs. en usystematisk blanding av gamle og nye elementer (f.eks. Stortinget uten th, riket med k, utøvende med t, liten forbokstav i fellesnavn – men flertallsbøyning av verb (de gjelde), aa istf. å). Han påpekte generelt om Grunnlovens språk at «Selve sprogdrakten burde kunne undergis en modernisering ved leilighet» (Dokument nr. 20:1 (1948), s. 4. Ameln tenkte seg en gjennomgripende språklig fornyelse, men noe initiativ er ikke blitt tatt siden. De moderne innslagene i Amelns forslag ble ikke kommentert eller brukt som grunnlag for å fraråde at forslagene hans ble vedtatt.

Under tidens gang er Grunnlovens språkform blitt mer og mer fremmed for stortingsrepresentanter og andre som utformer forslag om nye bestemmelser eller endringer av gamle. Dette har medført at mange forslag, og dermed også grunnlovsvedtak, har inneholdt språklige feil. Dels har moderne rettskrivning og grammatikk vært brukt i tilfeller der dette strider mot 1903-normen, dels forekommer såkalte hyperkorrekte former, dvs. ord og uttrykk som ser gammeldagse ut, men som ikke harmonerer med normen.

Det krav – eller rettere: den sedvane – at grunnlovsforslag skal utformes i henhold til korrekt 1903-norm, har vist seg vanskelig å imøtekomme på en tilfredsstillende måte.

Å gjøre 1903 om igjen

Nå, godt og vel hundre år etterpå, kan det være på tide med en varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903. Nærværende forslag tar sitt utgangspunkt i og har sine forutsetninger i den stilistisk og morfologisk skjønnsomme språkrevisjon som ble foretatt for godt og vel hundre år siden.Den språklig fornyede grunnlovsversjon som her legges frem, svarer i alle hovedtrekk til den omskrivning som ble foreslått på det 152. storting (Dokument nr. 12 (2007–2008, Grunnlovsforslag nr. 16).

Følgende språkhistoriske forhold må presiseres: Avstanden mellom skriftspråket i 1814 og den alminnelige juridisk-administrative skrivepraksis nitti år etterpå var betydelig mindre enn avstanden mellom 1903-normen og dagens norske skriftspråk. En lesevant person omkring århundreskiftet var fortrolig med den ortografi og grammatikk han møtte i Grunnloven etter justeringen i 1903. Siden da har språkutviklingen skutt fart, og språket i 1903-utgaven fortoner seg for de fleste av dagens nordmenn som fremmedartet og vanskelig å forsere.

Den språklige fornyelse i nærværende forslag (i det følgende kalt forslaget) gjør «1903 om igjen», men hvis fornyelsen skal innebære noen reell lettelse for dagens lesere, kan den ikke utelukkende holde seg til det ortografiske (dvs. rettskrivningen i snever forstand). Også enkelte andre reguleringer må gjøres: morfologiske (= som angår ordbøyningen), syntaktiske (= som angår setningenes og leddenes oppbygning) og leksikalske (= som angår ordforrådet).

I forslaget fremstår grunnlovsteksten fortsatt i en lett konservativ, verdig eller høytidelig språklig form. Men vi tar altså hensyn til vår tids lesere ved å fjerne noen av de aldersmerker fra 1800-tallet som overlevde revisjonen i 1903 og senere er beholdt. Jf. nedenfor, s. 4 ff.

Nasjonalklenodium

Grunnloven er ikke bare det øverste rettslige grunnlaget for vårt statsstyre, den spiller også en viktig representativ rolle – den er et klenodium av stor nasjonal symbolverdi.

Det er en utbredt oppfatning at en tekst av slik dignitet skal behandles med respekt og pietet, og det er ikke akseptabelt at den skal inneholde inkonsekvenser og språklige feil.

I 2006 vedtok derfor Stortinget enstemmig et grunnlovsforslag (Dokument nr. 12:8 (2003–2004)) som inneholdt språklige rettelser i 15 paragrafer. Etter at dette forslaget ble vedtatt, fremtrer Grunnloven nå som et språklig mer enhetlig dokument enn før.

Men det kan nevnes at så sent som i 2007 vedtok Stortinget et grunnlovsforslag (Dokument nr. 12:1 (2003–2004)) som rommet en språklig feil. Preposisjonen mot (§ 30) var i farten skrevet slik og ikke mod, som ville være riktig grunnlovsspråk. Den feilaktige skrivemåten forekom i forslaget og var bekjentgjort i trykken, så selv om feilen ble oppdaget før stortingsbehandlingen, var det for sent å rette den.

Dermed vedtok Stortinget – med vitende og vilje – forslaget med den feilaktige ordlyden. Og ettersom språklige rettelser etter rådende oppfatning er å betrakte som grunnlovsendringer, måtte rettelsen mot til mod vedtas i de former som Grunnloven selv krever for grunnlovsforslag.

At de som utarbeider nye grunnlovsbestemmelser, skal beherske korrekt grunnlovsspråk og mestre alle grammatiske og ortografiske detaljer fra 1800-tallet, er en urealistisk fordring. Stortingets presidentskap har trukket konsekvensen av en slik erkjennelse og i 2008 instituert en ordning med obligatorisk språklig kvalitetssikring av grunnlovsforslag.Jf. brev fra stortingspresident Thorbjørn Jagland 28. april 2008 til stortingsrepresentantene og partigruppene. Unntatt fra kravet om slik språkkontroll, skriver presidenten, er «forslag som bare går ut på å oppheve bestemmelser i Grunnloven og forslag som forslagsstilleren uttrykkelig ønsker fremlagt for Stortinget i moderne språkdrakt» (uthevet her). Her fremgår det at grunnlovsforslag ikke nødvendigvis må være utformet i konvensjonelt «grunnlovsnorsk» når de fremsettes; de kan like gjerne ha moderne språkdrakt. Dette er nytt. Det er visstnok skjedd bare et par ganger på 1900-tallet (jf. note 4) og aldri på 2000-tallet hittil at grunnlovsforslag er fremsatt i moderne språk. Høsten 2008 ble det imidlertid innlevert noen (6) forslag der teksten foreligger i to språkversjoner, én i konvensjonelt grunnlovsspråk og én i moderne språk.

Språklige rettelser er å betrakte som grunnlovs-forandringer

Den rådende oppfatning i dag er som nevnt at enhver språklig rettelse, selv den mest ubetydelige, er å betrakte som endring av Grunnloven og må behandles i samsvar med Grunnloven § 112.I 2004 uttalte Stortingets presidentskap at «også rent språklige endringer i Grunnlovens tekst [krever] fremsettelse av formelt grunnlovsforslag og behandling i samsvar med § 112». Kontroll- og konstitusjonskomiteen har sluttet seg til dette, jf. Innst. S. nr. 74 (2005–2006), s. 4. Jf. Eivind Smith: Konstitusjonelt demokrati (2008), s. 96, note 19; Guttorm Hansen: Grunnloven – fossil eller levende? I: Knut Mykland, Torkel Opsahl, Guttorm Hansen: Norges Grunnlov i 175 år (1989), s. 124.

Slik har det ikke alltid vært. Den språklige justeringen i 1903 ble ikke uttrykkelig vedtatt av Stortinget i noen form, og slett ikke i de spesielle formene som gjelder for grunnlovsendringer.Aanund Hylland: Språket i Grunnloven. Arbeidsnotat (1989); jf. Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i språklig belysning (2002), s. 38 f.

En del språkfeil ble likeledes rettet da Stortinget i 1914 og 1921 lot utgi nye utgaver av Grunnloven. Det ble oppdaget at det siden 1903 var innkommet noen feilaktige verbformer, og i 1914 og 1921 sørget man for at de korrekte formene kom på plass. Som i 1903 skjedde disse justeringene uten formell grunnlovsendring.Finn-Erik Vinje, ibid., s. 70 f.

Mindre fremmedartet, mer tilgjengelig

Nærværende forslag går som nevnt ut på å gjøre «1903 om igjen» vel 100 år etter. Grunnlovsteksten løftes nærmere opp mot vår tid ved at det foretas en del endringer i tegnsetting, ortografi, bøyninger, vokabular og unntaksvis syntaks.Den tekst som ligger til grunn for forslaget, er Grunnloven slik den lyder etter de seneste endringer (Grunnlovsbestemmelse 21. mai 2012, kunngjort ved resolusjon 15. juni 2012 nr. 522).

Tekstens særegne høytidelige preg er imidlertid ivaretatt, og mange gloser som ikke hører til det dagligdagse ordforråd, er bevart. Eksempler er nevnt nedenfor.

Det edsformular som kongen ifølge § 9 skal holde seg til når han tiltrer regjeringen, og som stammer fra 1814, er hva språket angår, siden blitt stående praktisk talt urørt. Det ble ubetydelig endret i 1908, og i 1903 ble Constitution til Konstitution og saa sandt til saasandt. Bortsett fra noen grafiske endringer (bl.a. at>å, Love>loveTegnet > betyr «omskrives med; blir til».) er ordlyden i edsformularet bevart i nærværende forslag.

Dessuten kan nevnes at det formular som ifølge § 81 skal ledsage kongens lovsanksjoner, er identisk med 1814-versjonen (novemberversjonen). I nærværende forslag er noen ordformer forsiktig modernisert, men formelpreget er bevart.En nærmere undersøkelse bringer for dagen at Grunnloven § 81 uten noe formelt vedtak er blitt modernisert på en rekke punkter (ortografisk, morfologisk og leksikalsk). I Norsk Lovtidend 1972, s. 266 er ordlyden slik: «Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets vedtak av 15. februar 1972 sålydende: (…) Ti har Vi antatt og bekreftet, liksom Vi herved antar og bekrefter samme som lov under Vår hånd og rikets segl.» Her er det en rekke avvik fra Grunnlovens tekst, eksempelvis Oss istf. Os, ti istf. thi, sålydende istf. saalydende, antatt istf. antaget, bekreftet istf. bekræftet, rikets istf. Rigets. Man kvier seg heller ikke for å bytte ut ord og skriver vedtak istf. Beslutning. Statsministerens kontor opplyser (august 2008) på Finn-Erik Vinjes henvendelse at man nå er gått tilbake til å bruke den formel som Grunnloven § 81 anviser – til punkt og prikke.

Som i 1903 er dessuten en del språklige inkonsekvenser fjernet, slik at lovteksten fremstår som mer enhetlig enn før. I den någjeldende Grunnloven er det eksempelvis henvist til kjønnsnøytralt substantiv ved hjelp av tvillingpronomenet han eller hun, men iblant står det med omvendt rekkefølge hun eller han, eller også bare han. Her gjennomfører forslaget han eller hun (Forbryteren kan velge om han eller hun vil motta kongens nåde (§ 20)). Det kan i denne sammenheng nevnes at Varamænd (§ 58) og Varamand (§ 65) er avløst av henholdsvis vararepresentanter og vararepresentant.

Under utarbeidelsen av forslaget er det altså fjernet en del av de aldersmerker som gjør teksten vanskelig tilgjengelig for dagens nordmenn. En vesentlig gevinst ved en slik modernisering er at de som heretter skal fremsette grunnlovsforslag, ikke behøver å mestre et skriftspråk med røtter i 1800-tallet.

Ingen substansielle endringer

Det er en grunnleggende forutsetning for forslaget at lovens meningsinnhold ikke på noe punkt skal forskyves; intensjonen er at revisjonen holder seg strengt innenfor rammen for en språklig-formell justering. Hva Grunnlovens substans angår, er intet lagt til, intet strøket.

Om nødvendig kan Stortinget i forbindelse med et eventuelt vedtak om en gjennomgripende språklig justering fastslå uttrykkelig at foreliggende justering utelukkende er av språklig art, og at ingen realitetsendringer er foretatt. For øvrig vil jo enhver tolkning av lovens paragrafer uansett måtte skje i lys av den juridiske tradisjon.Det er normalt språkbruken på tilblivelsestiden for den aktuelle grunnlovsbestemmelsen som må tas som utgangspunkt for tolkningen. Jf. Johs. Andenæs & Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge (10. utg. 2006), s. 47: «Når grunnloven bruker ordet «bør», f.eks. i § 100 om trykkefrihet og i § 105 om ekspropriasjonserstatning, betyr det oftest «skal». Uttrykket «politi» i grl. § 17 har en meget videre betydning enn i dag.» Se s. 8 nedenfor.

Retningsgivende for arbeidet med nærværende forslag er altså at den språklige fornyelse ikke skal berøre meningsinnholdet. Hvis en slik risiko anses for å foreligge, avstår vi fra å endre og beholder i stedet ordvalget i den gjeldende Grunnloven.

Man kunne eksempelvis overveie å erstatte pinligt Forhør (§ 96) med tortur under forhør, ettersom pinlig i den her tilsiktede betydning er fremmed for dagens språk. Men siden det kan reises tvil om hvorvidt omskrivningen dekker nøyaktig samme realforhold, har vi forsiktigvis valgt å avstå fra å foreslå erstatningsordet tortur. I stedet har vi brukt omskrivningen pinefullt forhør (Pinefullt forhør må ikke finne sted).Paragrafen må i dag tolkes og anvendes i lys av den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), jf. artikkel 3: «Forbud mot tortur. Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»

Et annet eksempel gjelder § 75b: (Det tilkommer Stortinget) at aabne Laan paa Rigets Kredit. Man kunne være fristet til å erstatte frasen åpne lånJf. Norsk riksmålsordbok (1957), oppslagsordet åpne.med omskrivningen oppta (eventuelt ta opp) lån, men det blir feil. Stortinget kan ikke selv oppta lån.Bredo Morgenstierne: Lærebok i Den norske statsforfatningsret 2 (1927), s. 238 f.; Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 319; Johs. Andenæs & Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge (10. utg 2006), s. 503. Men Stortinget bestemmer om hvorvidt staten skal oppta lån, og gir eventuelt fullmakt. Stortinget må ha gitt sitt samtykke til låneopptaket for at en låneavtale skal være gyldig. I § 75b kan det dermed ikke stå oppta eller ta opp lån. For å unngå enhver usikkerhet om tolkningen, beholder forslaget den gamle formuleringen åpne lån.

Et tredje eksempel er bestandig i § 101 (bestandige innskrenkninger). Uttrykket er bevart i forslaget, selv om ordet i denne adjektivfunksjonen er fremmed eller ukjent i dagens norsk.Dessuten er det spørsmål om hvorvidt bestandig (bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden (§ 91)) her refererer til evigvarende innskrenkninger eller om også varige (i motsetning til midlertidige) innskrenkninger rammes. Jf. Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 437, m. henvisninger.

I tilfeller der moderne norsk skriftspråk har gangbare uttrykksvarianter, velger forslaget den som mest umiddelbart formidler den rette forståelsen. I den gjeldende grunnlovstekst § 94 forekommer ordenstallet andet (andet ordentlige Storthing), som i forslaget forekommer i formen annet. I talespråket og ofte i avisprosaen foretrekkes i regelen andre, men annen er ennå levende og fullt ut gangbart. Mange fremstående skribenter skjelner mellom ordenstallet annen (jf. (den)annen verdenskrig) og pronomenet andre (jf. det ene med det andre)

I dagens grunnlov har alle substantiver i henhold til gammel skriveskikk stor forbokstav. I forslaget har de substantiviske fellesnavnene fått liten forbokstav, i samsvar med moderne norsk.

I den någjeldende Grunnloven står Kongen med stor forbokstav overalt, enten det er tale om institusjonen Kongen i statsråd eller personen. Det har fra tid til annen vært diskutert om hvorvidt Kongen i enkelte paragrafer i den någjeldende tekst refererer til Kongen i statsråd eller til personen.I den någjeldende Grunnloven står det i § 36 at Kongen (stor forbokstav, som i alle substantiver) skal gi samtykke når en arveberettiget prinsesse eller prins skal gifte seg. Etter tradisjonen har det vært vanlig å betrakte ekteskapsinngåelsen som en sak det har vært overlatt til kongen personlig å ta stilling til. Jf. Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 206 m. henvisninger. Nærværende forslag rommer ingen tolkning, men følger simpelthen teksten i den gjeldende grunnlov – bortsett fra at kongen i forslaget har liten forbokstav overalt. Likeledes dronningen.

Etter at kvinnelig arvefølge til tronen ble innført i 1990, er Prins på mange steder i den gjeldende Grunnloven erstattet av Prinsesse eller Prins (men også i omvendt rekkefølge: Prins eller Prinsesse). I § 21, som handler om adgang til å bekle sivile embeter, står imidlertid Prins alene: De kongelige Prinser maa klæde civile Embeder, slik ordlyden har vært siden 1814. Kanskje kan man anta at det skyldes en forglemmelse når prinsessene ikke er nevnt i paragrafen,Men se Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave, s. 153: «Det er ikke uten videre gitt at bestemmelsen kan gis analogisk anvendelse på prinsessene, selv om de er arveberettiget til tronen.» men nærværende forslag lar naturligvis ordlyden være urørt og nøyer seg med en ortografisk fornyelse: De kongelige prinser må ikke bekle sivile embeter.

Språklig justert er også de såkalte «sovende» paragrafer, som altså fortsatt kan sove – om enn i nyere nattdrakt. Det gjelder eksempelvis § 98 om sportler og § 103 om fristed for dem som går konkurs.

Moderat-konservativ variant av dagens skriftnorm

Ettersom det er utbredt enighet om at Grunnloven skal bevare et verdig preg, velger forslaget en moderat-konservativ variant av moderne skriftspråk, dvs. skrivemåter og bøyninger som var de dominerende i alminnelig sakorientert prosa (inklusive lovtekster og administrativ prosa) på 1900-tallet, og som ennå er det.

At teksten bærer et moderat-konservativ preg, fremgår bl.a. av eksempler som frem, fremtiden, fremlegge, fremsette (og andre sammensetninger med frem-), så fremt, deltager (ikke deltaker), antagelse og iakttagelse (ikke iakttakelse), adskillig (ikke atskillig), adskilles (ikke atskilles). Forslaget har imidlertid gjennomført en del skrivemåter som er innført gjennom offentlig rettskrivningsreguleringer på 1900-tallet og har vunnet innpass i nær sagt all skriftspråklig praksis, f.eks. språk, etter, gjennom, mellom, nå, seg, noen, gagnlig. Jf. nedenfor (kapitlet «Ortografi, tegnsetting»).

Forslaget avstår generelt fra å endre ordformer som både har tradisjonens hevd og ennå er levende i språkbruken. I den gjeldende grunnlov forekommer anlægge en Sag to ganger (§§ 20 og 86). Uttrykket har preg av fast forbindelse og er vanlig også i nyere juridisk språkbruk; det er dertil umiddelbart forståelig. Forslaget beholder uttrykket (anlegge en sak). Det forhold at anlegge rommer det fremmede (tyske) prefikset an-, er ikke tilstrekkelig for å avvise ordet og erstatte det med et synonymt uttrykk (f.eks. reise en sak).

Vokabularet

Siden det her legges til grunn at Grunnloven skal tre frem i en ærverdig drakt, har forslaget beholdt en rekke mer eller mindre alderdommelige gloser fra den någjeldende teksten. Disse er da ikke betraktet som anstøtsstener for forståelsen, men de kan nok formidle inntrykk av at man står overfor en tekst med røtter i fortiden. Her er noen eksempler nevnt i fleng (med den skrivemåten som er brukt i forslaget):

antagelse (f.eks. antagelse av en lovbeslutning), hoffstat, billige, beføyelser, beskikke, betimelig, forbundet til, deliberasjon, kongestamme, landallmuen, allmennvesenet, regalier, overordentlig, tarv, tilstede (for så vidt Stortinget måtte tilstede det (§ 74)), forbryte (i betydningen«på grunn av en lovstridig handling gjøre seg skyldig til å miste et gode», jf. § 104).

Også et antall andre tradisjonspregede ord, fortrinnsvis formord eller ord med sammenbindende grammatisk funksjon, er bevart i forslaget: hvormed (og andre sammensetninger med hvor-), derav (og andre sammensetninger med der), hertil (og andre sammensetninger med her-), hvis (relativt pronomen), dog, således, ei (f.eks. eller ei, ei heller), henregnes. I frasen på hinannen følgende er det alderdommelige pronomenet hinannen blitt stående. Relativpronomenet der er betraktet som så gammeldags at det er sløyfet i forslaget (og avløst av som).

I den formelpregede teksten i § 81 er det begrunnende adverbet ti bevart (men ikke lenger skrevet thi).

I denne sammenheng kan også nevnes presensformene av de ovenfor nevnte modale hjelpeverb bør og må, som i Grunnloven kan avvike i betydning fra den alminnelige bruken i moderne norsk (og bety henholdsvis 'skal' og 'ha lov til'). Jf. note 13. Disse verbformene blir stående urørt.

Mange gamle kulturord og betegnelser for realia, blant dem en rekke ord som refererer til foreldede institusjoner og ordninger, står uantastet, bortsett fra at ordenes ytre drakt (ortografi) justeres. Det gjøres altså ikke forsøk på å erstatte slike ord med andre gloser, eventuelt finne mer moderne, selvforklarende alternativer. Grunnloven er et historisk dokument, og den fordrer iblant at leseren skaffer seg innsikt i historiske forhold. Forslaget beholder således forbindelsen (annet) ordentlige (Storting).

Til denne gruppen føres følgende ord og uttrykk, som altså blir stående, men i modernisert ortografi:

benefisert gods, boslodd, førstholdende, kjøpstad, stamhus, blandede privilegier, fristed, overøvrighet, milde stiftelser, rettens betjenter, tilendebrakt. landsloven, landvernet, hjelpetropper, linjetroppene, de lærde skoler, dispensasjoner, sportler, protektorier, oppreisninger, moratorier

Mye av dette ordstoffet befinner seg i paragrafer som er uten praktisk betydning i dag.

Et knippe foreldede ordstammer, avledninger og sammensetninger som har moderne, lettilgjengelige ekvivalenter, er i forslaget erstattet av disse. Eksempler (avløseren står i parentes):

blot (bare), relativpronomenet der (som), tvende (to), trende (tre), Husinkvisitioner (husundersøkelser)Johs. Andenæs & Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge (10. utg. 2006), s. 407 f. (kapitlet «Vernet mot vilkårlig husundersøkelse»). Jf. Jon Gisle m.fl.: Jusleksikon (2002), s. 128 (oppslagsordet «husundersøkelse»)., Almenvæsenet (samfunnet), Religionsøvelse (religionsutøvelse), Ansøgning om Afsked (avskjedssøknad), have Indseende med (føre kontroll med), Gesandt (sendemann), offentlig Rolighed (offentlig ro), Søgnedag (hverdag), stedse (alltid), vorde (bli), ikkun (bare), ubeføjet (uberettiget), pinlig Forhør (pinefullt forhør), ubrødelig (ubrytelig), fornøden (nødvendig), erlegge (betale), erakte (finne tjenlig), erholde (få). I § 20 er Livsstraf erstattet av det i dag mer gangbare ordet dødsstraff, og Forestillinger (§ 28) er erstattet av innstillinger.

Noen ord som i tidens løp har fått ny betydning, og som – for noens vedkommende – derfor kan være direkte villedende, er skiftet ut med moderne gloser (i parentes står den form ordene har fått i forslaget):

fallere (gå konkurs), imidlertid (i mellomtiden), efterlate (unnlate), fortrinlig Adgang (fortrinnsrett), forelese (opplese), udfordres (fordres).Se Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i språklig belysning (2002), s. 137 f.

Hit kan henføres ordet Politi (§ 17), somble forstått annerledes i 1814 enn i våre dager og hadde en langt videre betydning da Grunnloven ble gitt. Med Politi tenkte man den gang ikke bare på det man i dag forstår med ordet, «men på hele statens virksomhet for å fremme borgernes materielle velferd, slik som kommunikasjoner, økonomi og sosial omsorg».Johs Andenæs & Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge (10. utg. 2006), s. 264. Nærværende forslag oversetter således Politi med offentlig forvaltning og regulering.

Ordet Undersaat (§ 92) har i moderne norsk fått et lett komisk anstrøk og er i forslaget erstattet av (stats)borger. Indvaaner er avløst av innbygger.

Forretning betyr i moderne språk helst 'handel' eller 'butikk', men opptrer i den språklige tradisjon i en vifte av betydninger. Ordet finnes i flere grunnlovsparagrafer (i betydningen 'sak', 'gjøremål') og er beholdt i forslaget; ordet volder neppe forståelsesproblemer.

I et tilfelle som forefaldende 'som foregår' (§ 74) er ordet simpelthen sløyfet; forefaldende tilfører ikke setningen noe substansielt innhold. [F]orefaldende Forhandlinger er i § 74 erstattet av forhandlingene.

I § 24 heter det at kongen kan velge og avskjedige folk ved hoffet – efter eget Godtbefindende. Slik har det stått siden 1814, og fedrene på Eidsvoll mente naturligvis bare å gi uttrykk for at her skulle kongen stå helt fritt. I moderne språk har (for)godtbefinnende en biklang av slumpartet, kanskje skjødesløst innfall. En moderne avløser kunne være godtykke, eventuelt skjønn, men bedre (dvs. mer nøytralt) er å velge det uttrykk som Grunnloven selv bruker annetsteds, nemlig omdømme (jf. § 30: efter sit eget Om-dømme).Omdømme forekommer i moderne språk i to betydninger: a) «skjønn, vurdering(sevne), judisium»; b) «anseelse». I moderne norsk dagligspråk er betydning b) dominerende, men Grunnloven holder seg til betydning a). Ordet finnes to ganger i teksten, i §§ 24 og 30. Jf. følgende sitat med ordformen omdømme i betydning a): «At Kongen kan treffe sine beslutninger etter eget omdømme, er et viktig prinsipp» (Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 192.

Ortografi, tegnsetting

Forslaget legger moderne regler til grunn for ortografi og tegnsetting:

moderne staving av fremmedord (dispensasjoner, sivil, brevsensur, miljø, poeng)

liten forbokstav i fellesnavn særskrivning i tilfeller som etter at, til stede, så snart, hvilken som helst

øy (høytidelig) i stedet for øi

å (åpen, år) i stedet for aa

infinitivsmerke å i stedet for at

ks (straks) i stedet for x

v i stedet for f i av, avgjørelse

t i stedet for th i Stortinget

moderne fordeling av e/æ(velge, fastsettes, sete, lege)

moderne fordeling av nd/nn (alminnelig, innskrenket, bekjenne, hennes) og ld/ll (bifalle)

moderne fordeling av k/g, p/b, d/t (språk, rike, inngrep, ekteskap, åpen, møte, uten)

dobbeltkonsonant i tilfeller som opp, flagg, fritt, rett, nytt; majestetsflertall Os (§ 81) er i forslaget erstattet av Oss

moderne verbale kortformer: bli (ikke blive), dra (ikke drage), ha (ikke have), ta (ikke tage), tar (ikke tager)

Andre, enkeltstående endringer med modernisert ordbilde: allmuen (istf. almuen), blant (istf. blandt), hva (istf. hvad), erverve (istf. erhverve). Som nevnt ovenfor (i kapitlet «Moderat-konservativ variant av dagens skriftnorm») er det i forslaget dessuten gjennomført skrivemåter som etter, gjennom, mellom, seg, noen, gagn(lig).

Hva kommateringen angår, er den någjeldende Grunnloven meget ujevn. I forslaget er kommateringen konsekvent gjennomført etter moderne regler.

Morfologi

A-former i substantiver (eksempelvis krona, kirka, dronninga, linja) og verb (eksempelvis uforandra, beskikka) forekommer ikke i forslaget, de ville ikke harmonere med den høytidelige eller verdige stil som ellers er gjennomført i Grunnloven. Substantiv- og verbbøyningen holder seg for øvrig helt og holdent innenfor gjeldende offisielle norm, jf. disse substantiviske flertallsformene: ganger, tredjedeler, lover, dører, betjenter, statsrådene, menneskerettighetene.

Moderne enhetsformer i verbbøyningen er gjennomført. Forslaget skjelner altså ikke mellom entall og flertall, slik den någjeldende Grunnloven gjør. I denne kongruerer verbets form med subjektet, slik at det står f.eks. han har – de have, han kan – de kunne, han skal – de skulle. I forslaget står det hhv. har, kan, skal uten hensyn til om subjektet står i entall eller flertall.

Partisipper som predikativ har ikke flertallsbøyning. Det heter i forslaget eksempelvis forhandlingene er åpnet (jf. Forhandlingerne ere aabnede); de tjenestemenn som er ansatt (ikke: ansatte).

Adjektiver på -ig og -lig har i forslaget ingen intetkjønnsform på -t; det heter således eksempelvis et arbeidsdyktig menneske, lovlig ekteskap.

Adverbsuffikset -ligen erstattes av -lig: høitideligen>høytidelig, offentligen>offentlig, aarligen>årlig.

Substantivsuffikset -else er i tre tilfeller byttet ut der en annen, synonym avledning er dominerende i moderne norsk: Fraværelse>fravær; Nærværelse>nærvær; Sammenkaldelse>sammenkalling; Gjennemførelse>gjennomføring; Mandtalsførselen>manntallsføringen; de Stemmeberettigedes Indførsel i Mandtallet>innføringen av de stemmeberettigede i manntallet.

Derimot er -else-avledning naturligvis bevart ved mange verbstammer der dens posisjon er urokket i moderne norsk (angivelse, domfellelse, edsavleggelse, iverksettelse, kjennelse, oppdragelse o.fl.); den er bevart også i følgende tilfeller: under utførelsen av deres forretninger (§ 14); bestyrelsen av den umyndige Konges Opdragelse (§ 47)

Syntaks

Ledd- og setningsbygningen i den gjeldende Grunnloven er gjennomgående bevart i forslaget. Jf. note 29.

I enkelte tilfeller har imidlertid en omskrivning til en synonym, mindre alderdommelig syntaktisk konstruksjon vært så nærliggende at den er innført i forslaget. Jf. § 39, der det i gjeldende grunnlov står: Statsraadet [skal] strax udstede Indkaldelse af Storthinget. I forslaget er dette omformet til: Statsrådet [skal] straks innkalle Stortinget.

I noen tilfeller er leddfølgen justert slik at den svarer til moderne språkfølelse og skriftspråkspraksis – eksempelvis:

Valgthingene bestyres paa den Maade, som ved Lov fastsættes (§ 55) > Valgtingene bestyres på den måte som fastsettes ved lov;

Den Prinsesse eller Prins, som i de udi § 41 anførte Tilfælde forestaar Regjeringen, skal for Storthinget skriftlig aflægge følgende Ed (§ 44) > Den prins eller prinsesse som i de tilfeller som er anført i § 41, forestår regjeringen, skal skriftlig aflægge følgende ed for Stortinget;

Det skal ligeledes ved Lov bestemmes (§ 63) > Det skal likeledes bestemmes ved lov;

hvortil to Trediedele af Stemmerne udfordres (§ 11) > hvortil fordres to tredjedeler av stemmene;

de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper kunne henregnes (§ 25) > de øvrige tropper som ikke kan henregnes til linjetroppene.

Ett tilfelle av en stivt skriftspråklig objektsgenitiv i § 51 er avløst av en mer moderne preposisjonsforbindelse: Regler om Mandtalsførselen og om de Stemmeberettigedes Indførsel i Mandtallet fastsættes ved Lov > Regler om manntallsføringen og om innføringen av de stemmeberettigede i manntallet fastsettes ved lov. I stedet for Rigets Bestyrelse står det nå bestyrelsen av riket (§ 40).

Den gjeldende grunnlov har i noen få tilfeller nominalisering av typen treffe beslutning istf. beslutte, altså en forbindelse av et relativt innholdstomt funksjonsverb + verbalabstrakt. Uttrykkstypen er mer karakteristisk for kansellispråket enn for lovspråket.

I spontan talespråklig syntaks er slike nominaliserte uttrykk sjeldne, men dét er ingen grunn for å unngå dem i skriftspråket. De kan bl.a. formidle semantiske avskygninger som det beslektede verbale uttrykk mangler.Finn-Erik Vinje: Moderne norsk (2002), s. 98 f.Avgi uttalelse eller fatte vedtak kan således ikke alltid og uten videre erstattes av uttale, vedta, og legge fram et forslag behøver ikke bety nøyaktig det samme som foreslå. Nærværende forslag foretar i ett tilfelle en verbal omskrivning av en nominalisert konstruksjon, nemlig i § 39, der forskjellen mellom de to uttrykkstypene får sies å være neglisjerbar, men den stilistiske virkning merkbar: Dør kongen og tronfølgeren ennå er umyndig, skal statsrådet straks innkalle Stortinget (i gjeldende tekst: … udstede Indkaldelse af Storthinget).

En klart foreldet konstruksjon som konnektiv inversjon har så sterk stilvirkning at den i forslaget er avløst av moderne leddstilling med rekkefølgen subjekt + verbal. Den någjeldende Grunnloven har to tilfeller (i §§ 27 og 112) av konnektiv inversjon, jf. Alle Statsraader skulle, naar de ikke have lovligt Forfald, være nærværende i Statsraadet, ogmaa ingen Beslutning tages der, naar … (uth. her). Jf. Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i språklig belysning (2002), s. 124.

Dobbelt bestemmelse forekommer hverken i den gjeldende grunnlovstekst eller i forslaget. Jf. den gjeldende grunnlov § 13: de tilstedeværende Medlemmer af Statsraadet; i forslaget er ordlyden denne: de tilstedeværende medlemmer av statsrådet (altså ikke dobbelt bestemmelse: de tilstedeværende medlemmene …); i den gjeldende grunnlov står det: «Det norske Flags Form og Farver bestemmes ved Lov», og enkelt bestemmelse er bevart i forslaget (det norske flaggs form og farger…).

Attributiv sperring Ibid., s. 123. Eksempel på attributiv sperring i en moderne juridisk prosatekst: «Spørsmålet om sanksjon av de av Stortinget vedtatte lover» (Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 338). er mye brukt i Grunnloven; uttrykkstypen er meget alminnelig i 1800-tallets lovspråk og juridisk-administrativ prosa. I nåtidsnorsk er den kommet noe i bakgrunnen og blir ofte erstattet av en analytisk uttrykkstype (helst med relativsetning). Konstruksjonen bærer et skriftspråklig stilpreg, men har det udiskutable fortrinn at den komprimerer et komplekst betydningsinnhold og således er en egnet uttrykkstype i fortettet lovprosa.

I forslaget er tilfellene med attributiv sperring bare i få tilfeller erstattet av en mer talespråklig, analytisk konstruksjon. Den er f.eks. beholdt i § 19: på den av Stortinget bestemte og for samfunnet nyttigste måte. En eventuell omskrivning ville her bli vesentlig mer plasskrevende: på den måte som er bestemt av Stortinget, og som er den nyttigste for samfunnet.

Et eksempel på omskrivning til mer moderne, talespråksnær setningsbygning forekommer i § 13, der den gjeldende Grunnloven har frasen Alle af Kongen udfærdigede Beslutninger. I forslaget er dette omskrevet til en forbindelse med relativsetning: Alle de beslutninger som kongen utferdiger. Betydningen er ikke berørt under omskrivningen. Forskjellen er stilistisk.

I § 106 i den gjeldende grunnlov finner vi en variant av attributiv sperring med den aller sterkeste stilvirkning: Saavel Kjøbesummer som Indtægter af det Geistligheden beneficerede Gods skal … En slik konstruksjon, der et indirekte objekt (her: Geistligheden) plasserer seg mellom den foranstilte artikkel (det) og adjektivattributtet (her: beneficerede), er marginal i moderne skrift og tale, og den er omskrevet slik i forslaget: Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal …Benefisert gods refererer til jordegods som fra gammel tid var henlagt til geistlige embeter med disposisjonsrett for innehaveren, etter 1809 realisert til beste for geistligheten og opplysningens fremme.De to versjonene uttrykker det samme saksforhold.

Det adjektiviske refleksivpronomen i tredje person flertall er i forslaget sin (sitt, sine), ikke deres: de stemmeberettigede kan avgi sine stemmesedler. Denne endringen er konsekvent gjennomført i forslaget. Bruken av deres i slike forbindelser er helt fremmed for norsk skriftspråk og har vært det på hele 1900-tallet. 1903-versjonen av Grunnloven opprettholdt deres, som har vært grunnlovsnorm siden. Mange språkfeil i nyere bestemmelser har skyldes usikkerhet på dette punkt.

Sammenfatning

Nærværende forslag tar opp tråden fra revisjonen i 1903 og inneholder en varsom språklig ansiktsløftning av Grunnlovens tekst – ortografisk, morfologisk og syntaktisk. Man kan si at forslaget «gjør 1903 om igjen».Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i språklig belysning (2002), s. 150 ff., presenterer og diskuterer de handlingsalternativene som foreligger for en språklig revisjon.

Hensikten har vært å løfte teksten nærmere opp mot samtidens språkpraksis i beslektede genrer og således gjøre Grunnloven lettere tilgjengelig for dagens lesere. Samtidig har forslagsstillerne ment at teksten bør ha et stilistisk særpreg; dens stil skal være verdig, stringent, fyndig, konsentrert, stram.Jf. Halvdan Koht, som i 1914 påpekte «det greie og klare sprog i grundloven»; «[d]et var den gamle nordiske lovtradisjon som satte sit præg på grundlovens sprog og form». Om konstitusjonskomiteens utkast i 1814 sier Koht: Det er utformet i et «fyndig, rammende sprog» (sitert etter Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium (2002), s. 148). Den skal legge seg til rette høyere på stilskalaen enn hvilken som helst moderne sakprosatekst.

Omskrivningen kunne vært mer radikal, talespråksnær eller up to date(«tidsmessig»). Men Grunnloven er noe mer enn en tekst på et papir, den vitner om det historiske og rettslige grunnlag for nordmenns livsform og bærer således på mange språklige minnelser. En hardhendt modernisering med sterk tilnærming til alminnelig moderne dagligspråk og bruksprosa ville fjerne slike minnelser og i verste fall gjøre stilen småsnakkende, pludrende – uverdig for en tekst av denne dignitet.Om det konvensjonelle grunnlovsspråket skriver tidl. stortingspresident Guttorm Hansen i 1989: «[F]lertallet i Stortinget […] har villet beholde denne gamle språkdrakten nettopp for å gi Grunnloven et særpreg framfor andre lover» (Knut Mykland, Torkel Opsahl, Guttorm Hansen: Norges Grunnlov i 175 år (1989), s. 124).

For eksempel ville et markant innslag av dobbelt bestemmelse gi teksten et hverdagsspråklig preg (f.eks. den regjerende dronningen eller kongen (istf. den regjerende dronning eller konge); den evangelisk-lutherske religionen (istf. den evangelisk-lutherske religion). Et overforbruk av etterstilt eiendomspronomen ville trekke i samme retning, f.eks. kongen og rådet hans (istf. kongen og hans råd); de har brutt de konstitusjonelle pliktene sine (istf. de har brutt sine konstitusjonelle plikter), riksstyrelsen deres (istf. deres riksstyrelse).

En favorisering av såkalt løs sammensetning av partikkelverb ville trekke i samme retning, eksempelvis ta opp lån istf. oppta lån; sette ned et utvalg istf. nedsette et utvalg; legge ned protest istf. nedlegge protest, osv.

Grunnloven er på grunn av sin alder og verdighet et nasjonaldokument av høyeste rang, den står høyt i nordmenns bevissthet. Tusener på tusener av skolebarn har sett den i glass og ramme på veggen i klasseværelset. Det er således rimelig å bevare noen av de leksikalske trekk som vitner om lovens historiske forankring.

Grunnloven er imidlertid ikke bare et nasjonalt klenodium, den trekker også opp retningslinjer for vår statsskikk — for forholdet mellom statsmaktene og mellom individ og offentlig makt. Det er en rimelig fordring at teksten skal kunne leses av enhver opplyst borger med alminnelig leseerfaring. En nennsom språklig fornyelse er derfor påkrevet.

For øvrig må følgende overordnede hensyn presiseres: Forslagsstillerne har hele tiden hatt for øye at lovens realiteter ikke berøres; den språklige justering skal ikke medføre noen som helst risiko for forskyvning av meningen eller forårsake noen usikkerhet om tolkningen.

Dette har altså vært en forutsetning; mange tvilstilfeller er under arbeidet med teksten avgjort under henvisning til dette hensyn. Hvis det således med en viss rett kunne sies at en omskrivning eller en leksikalsk substitusjon forårsaker tvetydighet, har forslagsstillerne avstått fra å foreslå endring og nøyd seg med eventuelle ortografiske og/eller morfologiske endringer. Som man gjorde i 1903.

For øvrig gjøres det oppmerksom på at den språkform som er valgt i forslaget, befinner seg helt og holdent – bokstavelig talt til punkt og prikke – innenfor de rammer som Språkrådet trekker opp for korrekt språk.