Retten til innkreving av skatter og avgifter pålagt av Stortinget, jf. Grl. § 18
"Kongen lader i Almindelighet indkræve de Skatter, og Afgifter, som Storthinget paalegger."
Innkreving av skatter og avgifter etter de regler Stortinget har fastsatt må anses for å være en ren forvaltningsoppgave. Således dekkes oppgavetildelingen til regjeringen godt av Grunnloven § 3 i dag. Opprinnelig hadde bestemmelsen med en formulering om at statskassen skulle være i Norge og at dens inntekter kun skulle benyttes i Norge. Denne bestemmelsen ble endretStortingsbeslutning 18. november 1905, jf. beslutning 7. juni 1905. ved unionsoppløsningen med Sverige.
Begrunnelsen for bestemmelsen var å anordne en forpliktelse for Kongen til å innkreve de skatter og avgifter Stortinget påla. I førparlamentarisk tidFør regjeringen var avhengig av Stortingets tillit for å regjere. var den utøvende makt betydelig friere i sin stilling. For at den utøvende makt ikke skulle unnlate å kreve inn skatter, eller for den saks skyld pålegge strengere skattebyrder enn stortingsvedtak hjemlet, var bestemmelsen en antatt nødvendighet for å sikre Stortinget, som bevilgende myndighet, inntektssiden i budsjettet.
I dagens konstitusjon er bestemmelsen i liten grad relevant og det kan ikke oppstilles noe behov for Stortinget å sikre seg regjeringens utførelse av oppgaven, ut over det som ligger i Grunnloven § 3 og det parlamentariske ansvaret.
Forslagsstillerne fremmer på den bakgrunn følgende forslag:
"Grunnloven § 18 oppheves."