5.1.5 Godtgjøring vs. lønn, kompensasjon vs. verktøy og prisen på arbeid?
Tradisjonelt er både godtgjøringer og
lønn først og fremst oppfattet som kompensasjon for arbeid. Den folkevalgte
kompenseres for medgått tid og innsats. På samme måte kompenseres
arbeidstaker for arbeidsgivers kjøp av førstnevntes tid og innsats.
I dag oppfattes like gjerne lønn som et konkret styringsverktøy som brukes for
å rekruttere og påvirke adferd.
Ett av de primære formålene med oppmykingen
av den offentlige lønnspolitikken har vært å bygge inn en fleksibilitet
som letter rekrutteringen av gode ledere, ingeniører, arkitekter,
økonomer, jurister osv. i et stramt arbeidsmarked som uavhengig
av skiftende konjunkturer er forventet å forbli stramt pga. demografiske endringer.
Partene i arbeidslivet har med andre ord nedfelt et prinsipp om
at etterspørsel i arbeidsmarkedet i
større grad skal få sette prisen på offentlig lønnet arbeid.
Hva så med offentlige godtgjorte folkevalgte?
Er etterspørsel og knappet i et marked en faktor? Må representantenes
godtgjøring være konkurransedyktig med de høyeste lederlønningene
i staten? Mister man ellers gode representanter? Er det et utbredt
problem vi bør forholde oss til? Foretar mennesker med høy kompetanse
reelle valg mellom for eksempel å la seg velge til Stortinget for
fire år eller si ja til en jobb som toppleder i et helseforetak?
Kan vi se på dette som valg i det samme arbeidsmarkedet? Er det
symboleffekten ved at konstitusjonens øverste eller en statsråd
tjener mindre enn statlige toppledere, som er problematisk? Hvem
er den problematisk for?
Svarer man ja på de fleste av spørsmålene,
åpner det opp for et alternativt tilleggsprinsipp som vil stå i
motstrid til det første tilleggsprinsippet:
Alternativt
tilleggsprinsipp 2: For å rekruttere de beste folkevalgte i et konkurranseutsatt
arbeidsmarked må godtgjøringen være på nivå med høyt lønnede toppledere i
statlig virksomhet.
Man kan også svare nei på spørsmålene
over. For eksempel kan en hevde at politikerrollen er så attraktiv at
den reelt ikke har noen nærliggende konkurrerende alternativ. Mange
vil heller la seg velge til Stortinget enn å ta en langt bedre betalt
jobb som toppleder i et av våre helseforetak. Vi har i senere år
kunnet observere at både statsråder og ordførere i mange tilfeller
tjener mindre enn byråkratene som arbeider i samme institusjon.
Forskningen støtter prinsipielt en slik
mulighet for valg i et arbeidsmarked. Andre forhold
enn lønnsavstanden
mellom valgalternativ er ofte viktig. Sagt på en mer presis måte:
I valget mellom å bli stortingspolitiker (a) med 1 mill. kroner
i godtgjøring eller direktør i et helseforetak (b) med 2 mill. kroner
i lønn betyr penger ofte mindre, fordi en millionlønn uansett oppfattes
som god nok. Lønna er derfor mindre viktig enn andre motivasjonsfaktorer
som for eksempel prestisje eller innflytelse. Et alternativ (c)
med en årslønn på 1,5 mill. kroner kan derimot også være helt uaktuelt
fordi andre karakteristika (arbeidsoppgaver, utfordringer, omdømme,
arbeidssted etc.) plasserer det utenfor kandidatens forventnings-
og aspirasjonsnivå. Et alternativ (d) med 570 000 i årslønn kan
også være uaktuelt. Det skyldes at for en del er ikke denne lønna
innenfor forventningsområdet, selv om arbeidsoppgavene er aldri
så interessante og meningsfulle.
Slike individuelle forventnings- og aspirasjonsnivå er
komplekse og skapes blant annet av utdanning, tidligere karriereforløp
og interesser som det er for omfattende å gå inn på her. Forventninger
er for øvrig også avgjørende for hva vi oppfatter som urimelig eller
«urettferdig» lav lønn, noe som igjen har stor betydning for valg,
jf. nærmere omtale nedenfor. Motivasjonen for folkevalgte flest
kan samlet sett antas å være mer enn penger. Den omfatter også blant
annet de politiske sakene kandidatene går til valg på, innflytelse
og den sosiale statusen som følger med.
Prinsippet har også en annen litt problematisk
forutsetning: For hvem er de beste folkevalgte? I representasjonsteori
vil de beste rett og slett være de som velges. De er best fordi
folket velger dem, og ingen kan legitimt overprøve velgernes vurdering.
Prinsipp 1–3 tidligere handler om å muliggjøre valgbarhet og sikre
rom for integritet og uavhengighet. Tanken om at godtgjøringen må
være så høy at den kan konkurrere i det dyreste markedssegmentet,
er noe annet – selv om grensene her i praktisk lønnsnivå nok kan
være mer uklare enn de ser ut på papiret.
Hvis vi fokuserer primært på lønn som
verktøy, kompliseres bildet enda mer. Både statlig og kommunal lønnspolitikk
er myket opp gjennom mange år fordi det er antatt at lønn er et
viktig virksomhetsnært strategisk verktøy. Antagelsen er musikalsk
også i en makrosammenheng: Vi trenger mer og bedre helse, utdanning,
infrastruktur osv. for hver skattekrone. Den demografiske utviklingen
ser nemlig ut til å jobbe mot oss. Vi blir rett og slett færre som
skal betale skatt, flere som trenger tjenester – og kravene til
disse tjeneste er ekspansive. Offentlig sektor må derfor hele tiden
finne effektive og smartere løsninger for hvordan vi organiserer
og utfører tjenesteproduksjonen. Det er den enkelte ansatte og leder
som skal gjøre dette. Derfor må vi ha arbeidsgiverpolitiske løsninger
som fremmer innsats, ansvar og resultater.
Forventningene til statlige topplederes
resultater er i dag høye, og behovet for god ledelse gjør at staten
er villig til å sette en høy markedspris på arbeidet deres. Kan
vi og bør vi stille det samme kravet til våre folkevalgte? Er sammenlikningen
overhodet gyldig?
Svarer vi ja, kan vi i ytterste konsekvens
formulere et tredje alternativt tilleggsprinsipp, som vil stå i
motstrid med det første, men vil kunne være komplementært til det
andre:
Alternativt
tilleggsprinsipp 3: For å oppnå best mulig resultater for fellesskapet
må også noe av de folkevalgtes godtgjøring betinges av innsats og
resultater.
Selv om perspektivet rettferdiggjør et
slikt prinsipp, er det lett å finne innvendinger mot det.
For det første kan en hevde at slike
innsats- og resultatevalueringer ville rokke ved representantens
nødvendige suverenitet og verdighet. På den annen side kan en hevde
at andre offentlige lederroller er underlagt en slik premieringslogikk
– og også vanlige lønnsmottakere som ikke har bedt om det. Ut fra
sistnevnte vil prinsippet kunne styrke legitimiteten til de folkevalgte.
Det er imidlertid lett å finne bedre innvendinger:
For det andre kan nemlig selve forutsetningen
være feil. Lite forskning klarer da også faktisk å påvise tydelige og varige sammenhenger
mellom følgende tre forhold samtidig:
a) høyt lønnsnivå,
b) økt motivasjon og c) økt faktisk prestasjon. Det samme gjelder
også forholdet mellom: a) insentiver (bonus/ resultatlønn), b) økt
motivasjon og c) økt faktisk prestasjon.
For det tredje er det ikke opplagt hva
som er best for fellesskapet. Da er det ikke lett å enes om hvordan
man skal godtgjøre «de beste» beslutningene.
Litteraturen viser faktisk mange mulige
bieffekter på prestasjoner av individuelle differensierings- og
bonussystemer. Dette gjelder spesielt om slike systemer blir introdusert
i komplekst og vanskelig målbart arbeid. For arbeid som er repetitivt,
lite komplekst, lett målbart og subjektivt oppfattes som lite motiverende, kan
ytre økonomiske insentiv derimot ha svært høy effekt på faktisk
prestasjon.
Det er imidlertid ikke slik at lønnsinsentiver automatisk
skader indre motivasjon ved komplekst arbeid, slik noen debatter
i det norske arbeidslivet etterlater et inntrykk av. Riktignok er
det slik at ytre (individuelle) insentiver passer best for å øke
ytelsen ved enkelt, lett målbart og lite motiverende arbeid, og
at slike systemer ofte bedrer kvantitet fremfor kvalitet. Likevel
er det slik at ytre økonomiske insentiver kun skader indre motivasjon
der de oppfattes som forsøk på å kontrollere adferd – og ikke der
formålet oppfattes å være et forsøk på å skaffe seg informasjon om adferden. Imidlertid
kan det oppstå uønsket målforskyvning og annen ikke ønsket adferd
– her er poenget kun motivasjon.
Det kan også slås fast at en relativt
høy (ikke nedjusterbar) fastlønn ofte kan forsterke indre motivasjon uten
at den derved automatisk også fører til bedre faktisk prestasjon.
Det skyldes at den uttrykker tillit og anerkjennelse.
Derimot viser forskningen – uansett arbeidets
karakter – en entydig sammenheng
mellom a) subjektiv oppfatning av egen lønn som «urimelig lav»,
b) redusert motivasjon og c) redusert faktisk prestasjon/ konflikter/turnover. Hva som gjør at en lønn oppfattes
som urimelig lav,
er igjen betinget av individuelle forventninger som skapes i en
kontekst – herunder hvem en sammenligner seg med.
For det tredje kan premissene være feil
på grunn av det vi var inne på tidligere: Den folkevalgtes motivasjon er
uansett indre styrt og omhandler et samfunnsmessig og politisk engasjement.
Det vil i liten grad faktisk påvirkes av ytre økonomiske insentiver
– så lenge lønna ikke subjektivt oppfattes som urimelig lav.
For det fjerde, og kanskje mest interessant,
avviker rollen som folkevalgt fra topplederrollen på flere vesentlige
punkter, jf. 1.4. Et forhold er: Hva er egentlig en god prestasjon, og
hvem avgjør om prestasjonen er god eller ikke?
En toppleder i stat og kommune vil ha
mer eller mindre objektive kriterier for hva som er en god prestasjon.
Dette er ofte nedfelt i arbeidskontrakten og knytter seg til mål
om å holde budsjett, pasient-/ brukerforløp eller ha fornøyde ansatte.
Disse resultatene kan langt på vei måles og inspiseres av andre,
for eksempel overordnet leder, styre eller folkevalgte.
Stortingsrepresentanten har ingen institusjonell overordnet
annet enn innenfor Stortinget selv og et generelt mandat fra sine
velgere og sitt parti. Topplederen skal effektuere en gitt virkelighetsforståelse.
Den folkevalgtes mandat er å definere virkeligheten og få gjennomslag
for sitt syn. Dette kan logisk sett ikke evalueres av andre enn
velgerne. Man kan være enig eller uenig i politiske preferanser,
valg og handlinger, men dette er jo selve demokratiets natur. Hvem
skal i så tilfelle evaluere en folkevalgts beslutninger ut fra objektive
begreper som godt og dårlig? Svaret har vi selvsagt: Det gjør velgerne
og partiet hvert fjerde år. Men ingen annen kan ha fullmakt til
å gjøre det med mindre representanten gjør noe som er galt i den
forstand at det strider mot norsk lov.
Ut fra ovennevnte kan en også reise et
mer overordnet spørsmål: Hvorfor skal statlige toppleder- og embetsmannslønninger
være et referansepunkt for stortingsrepresentanters godtgjøringer?
Hvorfor skal det ikke være motsatt? Åpenbart har enhver regjering
muligheten til å påvirke statlige topplederes og embetsmenns lønninger.
Men det har også Stortinget. En alminnelig tolkning er nemlig at
Stortinget, også på forvaltningens område, har en sterk normativ
makt. Stortinget har, både gjennom konstitusjonell sedvane og parlamentarisk
praksis, en betydelig rett til å øve innflytelse også på avgjørelser
som det ikke har rett til å gripe inn i direkte (Andenæs 1984).
Dette gjelder også på områder som forfatningsmessig tilligger Kongen
(ibid.). Med andre ord, hvis det er slik at statlige lederlønninger mv.
«drar ifra» folkevalgtes godgjøringsnivå, kan Stortinget øve innflytelse
for å moderere førstnevnte.
Hva oppfattes som rimelig lønn for politikere?
En rekke studier, så vel som debatten i mediene, viser at velgerne
ofte er skeptiske til nivået på politikernes godtgjøring. En dansk
studie har sett på dette og har benyttet spørreundersøkelser for
å teste disse antakelsene. Pedersen & Pedersen (2019) undersøker
hva som påvirker den danske befolkningens vurderinger av politikerens lønn,
eller vederlag som danskene kaller det. Antakelsene er at høy tillit
til politikere gir aksept for høyere lønn. Det samme kan forventes
hvis politikere ikke fastsetter sitt eget vederlag, men overlater
dette til et uavhengig organ. Forfatterne benytter en spørreundersøkelse
med om lag 2000 respondenter for å teste disse antakelsene. Forfatterne
finner at det generelt er betydelig motstand mot å gi politikere
økt godtgjøring. Denne reduseres noe hvis godtgjøringen fastsettes
av et uavhengig organ, mens effekten av å ha en komité med nær tilknytning
til politikerne er mindre. Effekten av å overlate lønnsfastsettelsen
til andre er likevel moderat. Personer som har høy tillit til politikerne,
er ikke overraskende mindre negative til en lønnsøkning sammenlignet
med andre. Pedersen, Dalgård & Pedersen (2019) benytter samme data
for å se om befolkningens holdninger til politikernes lønn påvirkes
av om godtgjøringen er transparent eller ikke. De konkluderer, i
motstrid til sine forventinger, med at befolkningen er noe mer negativ
til høy grunnlønn og få «skjulte» tillegg enn til en lavere grunnlønn
og høyere tillegg. Den danske undersøkelsen er kun gjennomført én
gang. Man bør derfor være forsiktig med å legge for stor vekt på
funnene.