V Kildeføringen
PST har skrevet kilderapporter fra møter med Høibø i hele perioden han virket som kilde for tjenesten. Blant informasjonen som nedtegnes i KildeSys, er en gjengivelse av samtalen mellom kildefører og kilde. Etter det utvalget kan se, er en stor del av disse opplysningene ikke blitt vurdert som overvåkingsmessig relevante av tjenesten og dermed ikke overført til PSTs arbeidsregister Smart.
PST kan registrere opplysninger når det «for øvrig anses nødvendig i forebyggende øyemed å behandle opplysninger av betydning for utførelsen av arbeidsoppgavene i politiloven», jf. PST-instruksen § 13 annet ledd nr. 1 bokstav b. Opplysningene kan bare brukes «til det formålet de er innhentet for og til andre politimessige formål», jf. PST-instruksen § 13 første ledd.
Tjenesten har hjemmel til å behandle opplysninger som er nødvendige av hensyn til en faglig forsvarlig kildeføring, jf. PST-instruksen § 13. Føring av kilder er en innhentingsmetode som forutsetter særlige vurderinger av blant annet sikkerhet og troverdighet. Når formålet med nedtegning av opplysninger er å håndtere en innhentingsmetode, vil relevans og nødvendighetsvurderingen etter PST-instruksen kunne falle annerledes ut, enn om de samme opplysningene vurderes ut fra overvåkningsformål. PST skiller de to ulike grunnlagene for behandling av informasjon ved å benytte ulike systemer for kildeførings- og overvåkingsopplysninger.
Utvalgets gjennomgang har vist at det er lagret en stor mengde informasjon i KildeSys. Utvalget ser at PST ut fra kildeføringsformål vil kunne ha behov for å registrere informasjon av ulik karakter. Hvilke opplysninger som er nødvendige for å føre kilder, er en utpreget faglig vurdering som det er vanskelig for utvalget å etterprøve. Utvalget mener likevel at den store datamengden med til dels ulikeartet informasjon tilsier at de faglige kriteriene for hvilke opplysninger som er nødvendige av hensyn til kildeføringen, bør forefinnes skriftlig. Dette også av hensyn til utvalgets kontrollmulighet. På denne bakgrunn har utvalget anmodet PST om å utarbeide ytterligere retningslinjer som angir slike kriterier, for innlemmelse i tjenestens interne regelverk.
Utvalgets gjennomgang av materiale fra KildeSys ga grunn til å ta opp enkelte omtaler av kilden i kildeskjemaene. Tjenestemenn har for utvalget vist til at skjemaene skal beskrive møtet med kilden slik det forløp og at tonen dermed kan bli nokså uformell. Flere påpekte at kildeskjemaene er ment som interne dokumenter og at kun et fåtall personer innad i tjenesten har tilgang.
PSTs behandling av opplysninger om kilder kan hjemles i et samtykkegrunnlag, samt PST-instruksen § 13. For å vurdere kilders troverdighet kan det være nødvendig å behandle også negative opplysninger om kilder. Slik behandling forutsetter at det utvises varsomhet, og det stiller store krav til tjenestens håndhevelse av det alminnelige kravet til saklighet. Kravet må følges uavhengig av om informasjonen er strengt tilgangsstyrt.
Undersøkelsen har vist enkelte eksempler på at omtalen av kilden ikke gjenspeiler den saklighet som må forventes av PST.
Utvalget har bedt PST om å gjennomgå omtalen av kilden som ikke tilfredsstiller kravet til saklighet, med tanke på retting eller sletting. Utvalget har ikke gjennomgått informasjon om andre kilder i tjenestens system for kildeføring. På denne bakgrunn har utvalget bedt PST om å vurdere hvorvidt utvalgets funn i denne undersøkelsen nødvendiggjør en gjennomgang av hele kildeporteføljen med det samme formål.
I henhold til Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2000 foreligger provokasjon «når politiet ved infiltrasjon eller bruk av personer påvirker straffbare handlinger som andre foretar». Det fremgår videre at politiet ikke kan «fremkalle … en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått», men at visse endringer i tid, sted og utførelse kan aksepteres.
Både kildeføring og infiltrasjon er informasjonsinnhentingstiltak som ikke krever hjemmel i lov. PST har i sitt Direktiv for tjenesten definert en kilde som en person som skjult og i streng fortrolighet rapporterer om virksomheten til personer og grupper. En infiltratør er betegnet som en tjenestemann eller kilde som infiltrerer en gruppe som kan mistenkes for å begå straffbar handling som tjenesten skal forebygge med formål å fremskaffe bevis i videre forebyggende sak eller fremtidig straffesak. Infiltrasjon utføres etter utarbeidelse av en trusselvurdering, operasjonsplan mv.
Infiltrasjon blir definert av Andenæs til å være at «politiet, ved sine egne ansatte eller utenforstående medhjelpere, innarbeider seg i (infiltrerer) en organisasjon eller et kriminelt miljø for å få opplysninger som det ikke ville få ved vanlig etterforskning».
Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess, Bind 1, Universitetsforlaget 3. utgave 2000, på side 286. Andenæs skriver også at dersom det «utvikler seg et aktivt samarbeid» mellom kilden og politiet, kan det gli over til infiltrasjon.
Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess, Bind 1, Universitetsforlaget 3. utgave 2000, på side 286.
Politimetodeutvalget skriver at infiltrasjon forutsetter at politiet eller en utenforstående tredjemann «aktivt oppsøker personen eller miljøet det ønskes opplysninger om» og skiller mot de tilfeller politiet «tilfeldigvis eller i en privat sammenheng får tak i politimessig interessante opplysninger».
NOU 2004:6 Mellom effektivitet og personvern punkt 7.5.1.1. Videre fremgår det at dersom «en privatperson på eget initiativ velger å gå inn i et miljø eller forbli i et miljø for å skaffe politiet opplysninger, er dette kildekontakt om politiet i etterkant mottar opplysninger».
Det er i offentligheten reist spørsmål om PST tillot kilden å agere som provokatør, samt problematisert hvorvidt han var kilde eller infiltratør for tjenesten. På denne bakgrunn har utvalget undersøkt hvilke føringer tjenesten ga for kildens handlinger, samt søkt å belyse hans etablering i miljøer av interesse for PST.
Høibø mener han fra 2003 var infiltratør for PST fordi han ble sendt inn i miljøer han ikke tidligere var en del av, med det formål å innhente informasjon. Høibø ga i samtale med utvalget uttrykk for at han ikke var PSTs infiltratør i Internasjonale Sosialister, da han selv opprettet kontakt med dette miljøet.
Tjenestemennene som har vært til samtale i avhørs form har avvist at Høibø har hatt rollen som infiltratør, og noen har sagt at det ble understreket overfor Høibø at han var en kilde. Noen tjenestemenn har for utvalget forklart at Høibø ble bedt om å knytte kontakter med andre miljøer og personer. Det skriftlige materialet viser at Høibø hadde etablert kontakt med Internasjonale Sosialister før han tok kontakt med PST.
I en rapport fra møte med kilden tidlig i 2003 står det «journalistisk motivasjon lagt på is» og at det «virker snarere å være et behov for spenning og fristelsen til å være i sentrum av begivenhetene som driver ham nå». I rapporten fra møte med kilden noen dager senere står det at kilden sa «at all tid nå gikk med til å infiltrere [et] miljø» og at han selv merket «at han var på vei bort fra det opprinnelige målet IS, og ba om råd i sin videre progresjon».
I en rapport fra møte med kilden i begynnelsen av 2004 står det at kilden har «skaffet seg kontakter» i et annet miljø. I en rapport fra kildemøte sent i 2012 står det at kildefører forklarte kilden at det er et «nytt miljø å se nærmere på». I en rapport fra begynnelsen av 2013 står det at kilden «har fått i oppdrag» å se nærmere på dette miljøet. I Brennpunkt-programmet høres et opptak fra en samtale fra 2012 mellom kildeføreren og kilden om muligheten for å komme nærmere inn på en bestemt person.
Flere tjenestemenn forklarte for utvalget at kilden kunne være vanskelig å føre, fordi han tok egne initiativ. PST har orientert utvalget om at føringen av kilden derfor ble diskutert internt. Tjenesten har forklart at samarbeidet fungerte bra i perioden fra 2007 til 2013.
Utvalget har ikke funnet holdepunkter for at PSTs føring av kilden påvirket straffbare handlinger begått av andre. Utvalget mener at PSTs føring av Høibø ikke har hatt noe ulovlig provokasjonstilsnitt.
Ut fra rettskildene gjengitt ovenfor synes det avgjørende trekk ved infiltrasjon å være at noen plasseres der de ellers ikke hører hjemme med et bestemt mål for øye. For å skille en kilde fra en infiltratør kan det dermed argumenteres for at førstnevnte allerede må ha en posisjon i miljøet, men det kan problematiseres hvor etablert denne må være. Dersom politiets aktivitet fører personen fra randsonen av et miljø og inn i dets kjerne, kan det argumenteres for at kilden også får preg av å være infiltratør. I tillegg tilkommer vurderinger av hvordan et miljø skal avgrenses fra det neste, samt intensiteten i samarbeidet mellom vedkommende og politiet.
På bakgrunn av både det skriftlige materialet og gjennomførte samtaler i avhørs form er det utvalgets mening at PSTs føring av kilden var målrettet og i det minste medvirkende årsak til at han kontaktet nye personer, og deltok i arrangementer, som var av interesse for PST. Varigheten og omfanget av samarbeidet mellom PST og kilden synes videre å tilsi at tjenestens føring av ham bærer i seg elementer av infiltrasjonsvirksomhet.
Det understrekes at PST hadde hjemmel til å innhente opplysninger om personer Høibø hadde tilgang til, jf. kapittel IV ovenfor, og at dette gjelder uavhengig av om han anses som kilde eller infiltratør. Utvalget tar derfor ikke nærmere stilling til Høibøs status, men påpeker at saken har illustrert at de to innhentingsmetodene kan gli over i hverandre og utløse ulike vurderingstemaer for tjenesten. På denne bakgrunn har utvalget anmodet tjenesten om å vurdere hvorvidt det er behov for ytterligere retningslinjer i tjenestens interne regelverk som i større grad drar opp grensen mellom metodene, herunder etter hvilke kriterier en person er å anse som en kilde og hvor langt tjenesten som ledd i føringen kan styre vedkommende i retning av nye personer og/eller miljøer. Hensynet til vedkommendes sikkerhet vil her kunne inngå som et naturlig element.
Høibø virket som kilde for PST i om lag ti år. Flere tjenestemenn har forklart for utvalget at ingen får betaling for sitt virke som kilde for PST, men at tjenesten kan dekke utgifter eller gi hjelp til bestemte utlegg. PST har videre orientert utvalget om at kilden ble gitt mindre gaver og oppmerksomhet ved særlige anledninger, samt tilskudd til kjøreopplæring. I tillegg har tjenestemenn ved noen anledninger gitt praktisk bistand til kilden. Flere tjenestemenn har også beskrevet at kildeførerne har gitt støtte og råd av mer mellommenneskelig karakter.
Det fremgår også av rapporter etter møter med kilden at kilden og kildefører har diskutert utgiftsdekning. I en rapport etter kildemøte medio 2006 fremgår det at kilden ble orientert om at det vil være en «sammenheng mellom informasjonen han skaffer, og de utgiftene han vil få dekket av PST». Det gis også uttrykk for at kilden «bør bevise at han er verdt fremtidige utbetalinger». PST ga i 2009 kilden økonomisk bidrag i forbindelse med hans kjøreopplæring, hvilket ble utbetalt på etterskudd. Både rapport etter møte med kilden og tjenestemenns forklaringer for utvalget knytter bidraget til førerkortet til kildens innsats for PST.
Vederlag til kilder er behandlet i rundskriv nr. 2/2000 fra Riksadvokaten. Det påpekes at det reiser «særlige rettssikkerhetsproblemer» å gi kilder vederlag for opplysninger. Rundskrivet er i PSTs interne regelverk
NOU 2004:6 Mellom effektivitet og personvern punkt 7.5.1.1. gitt anvendelse i forebyggende saker. Rundskrivet peker på at en kildes ønske om å oppnå vederlag ikke bare kan «påvirke viljen til å gi politiet opplysninger, men også sannhetsgehalten».
Rundskrivet fastslår at politiet kan dekke tap eller utgifter kilden har hatt som følge av bistanden til politiet. Det er kun i «ekstraordinære tilfeller» at det kan betales for informasjon
Med beløp som ikke skal overstige 15 000 kroner.. Det skal da ses hen til «sakens karakter og opplysningenes viktighet».
Prinsippet som kommer til uttrykk i rundskrivet er i tråd med den generelle objektivitetsgrunnsetningen som omfatter all utøvelse av politimyndighet, som må holdes i hevd i PSTs forebyggende arbeid. Det vises særlig til at noe straffbart ikke har funnet sted, inngangsvilkåret for å iverksette undersøkelser er lavt, og opplysningene vil ikke gjøres til gjenstand for kontradiksjon.
Omfanget av utbetalinger har ikke gitt grunn til særskilte merknader fra utvalgets side. Utvalget vil likevel peke på at både samtaler med tjenestemenn og det skriftlige materialet viser at PST overfor kilden i noen grad har knyttet utgiftsdekning til hans innsats på en måte som kan fremstå som uheldig.
Avslutningsvis bemerker utvalget at saken synes å illustrere at det kan ha personlige omkostninger å virke som kilde for PST. At kildeforholdet varte i om lag ti år, er med på å forsterke dette inntrykket. Utvalget har bedt PST vurdere behovet for å innlemme ytterligere retningslinjer i tjenestens interne regelverk som angir tjenestens hensyntagen til eventuelle personlige konsekvenser det har for en kilde å virke for PST, herunder følgen av å etablere kontakt med nye miljøer og/eller personer. Det vises særlig til lengden på kildeforholdet, kildens livssituasjon, graden av tilknytning til miljøet, herunder kildens motivasjon for fortsatt aksess, samt omfanget av innsatsen for øvrig.