Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

VI Utvalgets vurdering av PSTs registreringspraksis

Utvalget har i sin undersøkelse gjort en rettslig vurdering av PSTs registreringspraksis opp mot regelverket for behandling av opplysninger i PST. I vurderingene knyttet til avgrensingen av personkretsen PST kan følge med på og hvilke opplysninger som kan registreres, må PST ha et vidt spillerom for skjønn. Utvalget har ikke gått inn i det etterretningsfaglige skjønnet som PST innenfor en rimelig ramme utøver. Utvalget kan imidlertid vurdere hvorvidt opplysninger som nedtegnes om blant annet religiøs virksomhet klart er uten interesse i overvåkingsmessig øyemed.Jf. Ot.prp. nr. 83 (1993–1994) Om lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene kapittel III punkt 1 på side 11.

Hvilke opplysninger PST kan behandle om en person som ledd i tjenestens forebyggende arbeid, avhenger av en konkret vurdering av nødvendighet og relevans for formålet med behandlingen på registreringstidspunktet. Formålene som kan gjøre det nødvendig for PST å registrere en person i arbeidsregisteret er opplistet i PST-instruksen § 13, og i retningslinjene § 2-1. Opplysningene som kan nedtegnes om personen som arbeidsregistreringer må videre oppfylle særlige krav til kvalitet, herunder at opplysningene er relevante for formålet med behandlingen, jf. PST-instruksen § 14. Det følger i dag av retningslinjene § 2-1 tredje ledd at «formålet med behandlingen av opplysninger skal angis konkret i forbindelsen med opprettelsen av forebyggende sak eller ved den enkelte arbeidsregistrering». Dette skal sikre at tjenesten har foretatt en konkret vurdering av vilkårene for å registrere opplysninger i arbeidsregisteret.

I en innledende kartleggingsfase må tjenesten anses å ha et vidt skjønnsmessig spillerom i vurderingen av hvilke personer det er nødvendig å følge med på i forebyggende øyemed, og hvilke opplysninger som da er relevante å registrere om disse. Utvalget har forståelse for at det kan være vanskelig å skille lovlig og ulovlig virksomhet. I en tidlig fase kan det derfor være nødvendig å registrere opplysninger forholdsvis bredt for å danne seg et bilde av den samlede virksomheten. Dette betyr at det for PST i en kartleggingsfase vil kunne være relevant å behandle flere kategorier opplysninger om sentrale personer i et miljø, samt at det kan være nødvendig å behandle opplysninger om en større personkrets. Dagens praksis gir PST adgang til å behandle opplysninger om personer i fire måneder, hvor vilkårene for behandling av opplysninger om disse suspenderes. I løpet av de fire månedene må tjenesten avklare om kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans er oppfylt. Denne regelen er videreført i ny politiregisterlov § 65.

Nødvendighetskravet i PST-instruksen § 13 inneholder en rettslig standard som vil variere over tid og med den konkrete situasjonen. Formålet med behandlingen av opplysningene, inngrepets karakter og behandlingens omfang er sentrale momenter i nødvendighetsvurderingen. Det kan vanskelig stilles for strenge krav til PSTs skjønnsutøvelse knyttet til nødvendighetsvurderingen i de innledende faser av en undersøkelse. Nødvendighetskravet innebærer at opplysningene er begrunnet i formålet med behandlingen, ved at opplysningene svarer på et informasjonsbehov som tjenesten har med hensyn til oppgaveløsningen.

Relevanskravet i PST-instruksen § 14 har blant annet betydning for hvilke opplysninger som kan behandles om personer som det i utgangspunktet er nødvendig for tjenesten å følge med på. Hva det er relevant å behandle opplysninger om beror på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, ut fra formålet med behandlingen.

Den selvstendige betydningen av relevanskravet i PST-instruksen § 14 er å forhindre at det registreres flere opplysninger enn det er behov for. Dersom PSTs formål med overvåkingen av en person kan oppnås ved å behandle færre eller mindre sensitive opplysninger om personen, vil relevanskravet føre til at tjenesten må avstå fra å behandle øvrige opplysninger. Behandling av opplysninger som anses å være for omfattende ut fra formålet, er irrelevante og skal dermed ikke behandles. Kravet til opplysningenes relevans er blant annet omhandlet i forarbeidene til den nye politiregisterloven, NOU 2003: 21 punkt 13.5 på side 183 flg. Her omtales kravene til behandling av opplysninger som allerede gjelder for PST gjennom PST-instruksen.

I NOU 2003: 21 punkt 13.5.3.4 på side 185 pekes det på at det, utenfor den enkelte straffesak, må «[g]enerelt […] anses svært sensitivt å registrere opplysninger om atferd, både fordi det er en form for overvåking og fordi en kriminell atferd også vil involvere helt uskyldige tredjepersoner». Atferden deles så inn i opplysninger om generell atferd, som omfatter livsstil, ofte frekventerte steder, karaktertrekk, profil mv., samt konkret atferd, som omtales som politiets egne eller andres faktiske observasjoner og registreringer av en persons bevegelser. Videre uttales det:

«Det kan ikke anses relevant å registrere normal dagligdags aktivitet, bare fordi det er holdepunkter for at en person vil begå en kriminell handling. Personenes atferd må være av en slik karakter at det antas at opplysningene vil ha betydning for kriminalitetsbekjempelse. Med andre ord er det normalt ikke grunnlag for å totalovervåke kriminelle personer, i alle fall ikke over lengre tid, og i den form at all informasjon registreres. Også de må ha lov til å gå til frisøren uten at de blir registrert.»

Det ovennevnte må åpenbart også gjelde for personer som ikke har begått kriminelle handlinger og som heller ikke er mistenkte i en pågående etterforskingssak, som er tilfellet for de aller fleste av de personene PST overvåker.

PSTs utgangspunkt for overvåkingen av personer tilknyttet miljøet var at tjenesten hadde fattet interesse for miljøet, i hvert fall siden begynnelsen av 1990. Det fremgår ikke hva som er bakgrunnen for PSTs interesse for miljøet på dette tidspunktet. Registrerte hendelser i en periode på syv år inneholder hovedsakelig kartlegging av faktaopplysninger om miljøet, blant annet antall medlemmer, hvem som hadde sentrale verv, om det mottok støtte fra utlandet osv. Enkelte av opplysningene stammet fra samtaler med kontakter som syntes å ha sentrale verv i miljøet. Antall registrerte hendelser i denne perioden var beskjedent, og det fremkommer ingen negative opplysninger om miljøet eller personer tilknyttet dette, tvert imot.

Senere endrer registreringspraksisen seg. Tjenesten går fra de rene fakta-registreringene om miljøet til mer tradisjonelle registreringer, der man synes å være interessert i om detfinnesekstreme elementer der, herunder hvorvidt personer som er tilknyttet miljøet har ekstreme holdninger og om det gir økonomisk støtte til terrororganisasjoner. Fra dette tidspunktet utvides også antallet registrerte personer vesentlig.

Den første hendelsen i Smart som uttrykkelig inneholder negative opplysninger kom ti år etter første registrering på miljøet. Det kan ikke utelukkes at PST har vært interessert i eller har hatt mistanker om ekstreme elementer i miljøet på et tidligere tidspunkt, men dette fremkommer i så fall ikke i hendelser som nå er tilknyttet dette.

Når det gjelder overvåkingen av miljøet, kan utvalget på bakgrunn av det ovennevnte vanskelig si noe om utgangspunktet for registreringen i starten av 1990-tallet. Det skriftlige materialet forteller ikke noe om hva som på registreringstidspunktet foranlediget PSTs interesse for miljøet. Det er dermed vanskelig å vite på hvilken måte den innledende behandlingen av opplysninger om miljøet var nødvendig for å gjennomføre tjenestens oppgaver i henhold til overvåkingsinstruksen og etter hvert PST-instruksen. Antallet registrerte hendelser de første årene var beskjedent, og det fremkommer ingen negative opplysninger om miljøet eller personer tilknyttet dette.

Etter noen år rettes PSTs interesse seg konkret mot å undersøke om det finnes ekstreme elementer i miljøet, herunder om personer som er tilknyttet miljøet har ekstreme holdninger og om det gir økonomisk støtte til terrororganisasjoner. Slik sett fremkommer etter hvert begrunnelsen for hvorfor tjenesten anså det som nødvendig i forebyggende øyemed å rette sin overvåkingsvirksomhet mot miljøet og sentrale personer der. Utvalget legger til grunn at PST hadde tilstrekkelig grunnlag for å iverksette undersøkelser rundt miljøets potensielle knytninger til ekstrem islamisme.

PSTs interesse for personer tilknyttet miljøet ble innledet med at tjenesten mottok opplysninger fra en samarbeidende tjeneste. Opplysningene gjorde at PST også fant rimelig grunn til å undersøke om en person i miljøet forberedte en straffbar handling som PST har til oppgave å forebygge, på norsk jord eller i utlandet. PST opprettet derfor nokså raskt en forebyggende sak på vedkommende for å undersøke dette forholdet nærmere.

Ved førstegangsregistreringen av miljøet i Smart behandlet PST kun faktaopplysninger om styremedlemmene. Det fremgår ikke av førstegangsregistreringen i arbeidsregisteret hva som på registreringstidspunktet var grunnlaget for behandling av opplysninger om miljøet.

Kort tid etter at miljøet ble registrert som objekt i Smart opprettet PST forebyggende sak mot miljøet som sådant. PST viste til at hovedinitiativtakeren ble beskrevet som «farlig» ut fra hans «ekstreme religiøse overbevisning». PST mente derfor at «det er gode grunner til å tro at også flere av de øvrige medlemmene i [miljøet] deler [vedkommendes] ekstreme trosretning, og at denne fortolkningen […] vil bli forsøkt spredt fra [miljøet]». PSTs begrunnelse for saksopprettelsen var å forebygge utbredelsen av ekstrem islamisme og «undersøke hvorvidt [miljøet] har forbindelse til internasjonalt definerte terrororganisasjoner, eventuelt om det gis noen form for støtte til slike».

På bakgrunn av informasjon fra tjenestens kilder registrerte PST innledningsvis informasjon om interne konflikter i miljøet og eksterne konflikter, opplysninger om dets økonomiske situasjon, finansieringen og hvem som ga støtte til driften, samt avskrift fra dets vedtekter, informasjon om ideologisk ståsted, møtevirksomhet, reisevirksomhet og kontakten med utenlandske miljøer osv.

Utvalget har ikke funnet grunn til å betvile at opplysningene som PST mottok fra samarbeidende tjeneste var av en slik karakter at det var nødvendig for tjenesten å undersøke forholdet nærmere gjennom å registrere opplysninger, samt å opprette den innledende forebyggende saken mot hovedpersonen. Det må samtidig ha vært nødvendig for tjenesten å danne seg en oversikt over sentrale personer i miljøet rundt vedkommende.

PSTs overvåking av miljøene som sådanne og av sentrale personer tilknyttet de to miljøene, pågikk i begge tilfeller i over ti år.

Mot enkelte sentrale personer i miljøene opprettet PST over tid en rekke forebyggende saker og noen etterforskingssaker. PSTs overvåking i form av arbeidsregistreringer omfatter både perioden før, parallelt med og etter opprettelsene av de mange forebyggende sakene. PST har registrert en stor mengde opplysninger om personene i arbeidsregisteret.

Spørsmålet er om registreringene oppfyller kravene til nødvendighet og relevans sett ut fra formålet med behandlingen.

Utvalget finner det naturlig at PST i en tidlig fase registrerte opplysninger om hvem som hadde formelle posisjoner og verv i miljøene, herunder opplysninger om deres møtevirksomhet, vedtekter, medlemstall, kontakter i utlandet, finansiell situasjon, ideologisk ståsted og opplysninger om angivelige ekstremistiske holdninger mv. Slike opplysninger var relevante for PST i kartleggingsfasen for å danne seg et bilde av miljøene. Tjenesten benyttet seg i stor grad av forskjellige personer som kilder til informasjon i de to miljøene. Til sammen ble det i hvert miljø gjort bruk av et titalls ulike kilder med varierende grad av troverdighet. PST hadde også samtaler med personer i miljøene, herunder personer som var under overvåking av PST i pågående saker hos tjenesten.

Etter hvert som tiden gikk og overvåkingen vedvarte over flere år med behandling av en mengde personopplysninger om de sentrale personene i arbeidsregisteret, mener utvalget at det kan stilles spørsmål om intensiteten og omfanget av PSTs registreringspraksis oppfyller kravene til relevans etter PST-instruksen § 14.

I tillegg til relevante opplysninger registrerte PST en rekke opplysninger om de sentrale personenes livsførsel, fremtoning mv., uten at det fremgår noe mer konkret om hvorfor opplysningene er relevante og hvordan opplysningene kan knyttes til formålet med undersøkelsene.

Selv om flere av de sentrale personene ble innlemmet i stadig nye saker hos PST, ble de mange forebyggende sakene etter tur avsluttet, uten at tjenesten fikk «bekreftet eller avkreftet» forberedelse av straffbare forhold eller noe voldspotensial hos miljøene. Registreringen av hendelser i arbeidsregisteret fortsatte også i vesentlig grad på personer som var «sjekket ut» av de forebyggende sakene.

Til tross for manglende bekreftelse på at personer i miljøene bedrev ulovlig virksomhet i form av støtte til terrororganisasjoner mv., kan ikke utvalget se noen merkbare endringer i PSTs registreringspraksis over tid på de sentrale personene som det i utgangspunktet var nødvendig for PST å følge med på. Utvalget hadde forventet å se en utvikling der tjenesten etter hvert spisset sine undersøkelser ved å skille ut relevante opplysninger om sentrale personer. I stedet registrerte PST, slik utvalget ser det, også en rekke opplysninger som ikke fremstår som relevante ut fra formålet med overvåkingen.

Etter utvalgets vurdering har PST behandlet mange flere opplysninger om de sentrale personene enn det har vært rettslig grunnlag for. Relevanskravet i registreringsrundskrivet og i PST-instruksen § 14 tilsier at tjenesten burde avstått fra å behandle en rekke opplysninger om de sentrale personene gjennom den tiårsperioden disse var under overvåking.

Utvalget utelukker ikke at det store antall registreringer utenfor forebyggende sak i seg selv kan ha hatt en selvforsterkende registreringseffekt som kan ha bidratt til PSTs oppmerksomhet mot miljøene som sådanne og sentrale personer knyttet til disse. PSTs «kategorisering» av de enkelte etterretningshendelser som underkategorier til saksfeltet «kontraterror», noe som gjøres i forbindelse med opprettelsen av en hendelse i Smart, kan også ha bidratt til å legitimere registreringspraksisen. Eksempelvis kategoriseres utdeling av brosjyrer som «Kontraterror – ytringer – annen offentlig ytring», forkynnelse av religiøst budskap som «Kontraterror – reisevirksomhet – konspirativt møte», hendelser om personers klesplagg og taler som «Kontraterror – opposisjonell virksomhet – propaganda – påvirkning – pågår». Det fremgår ikke nødvendigvis av opplysningene registrert under disse kategoriene at de vurderes som relevante for å avdekke voldelig ekstrem islamisme. Kategoriseringen kan ha farget saksbehandlernes syn på viktigheten av å fortsette å registrere opplysninger på miljøene.

Retningslinjene for behandling av opplysninger i PST sier noe om hvilke personer PST kan behandle opplysninger om. I tillegg til sentrale personer kan PST behandle opplysninger om personer som har «særlig tilknytning» til disse.Se PSTs retningslinjer § 3-2 første ledd bokstav a og b. Dette «tilknytningskriteriet» gir anvisning på en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet, og reiser viktige spørsmål om overvåking av personer som er mer eller mindre tilknyttet et miljø eller en person som det er relevant for PST å overvåke.

I en henvendelse til PST 5. oktober 2009, i en annen sak, ba utvalget tjenesten om å belyse hva slags grad av tilknytning til voldelige grupper eller organisasjoner som kreves for at PST kan behandle opplysninger om dem. Utvalget stilte også spørsmål om en organisasjons voldspotensial vil kunne veie opp for en eventuell svakere tilknytning til miljøet, i betydningen at også mer perifere personer kan registreres av PST. I brev 13. august 2010 svarte tjenesten blant annet:

«Hvorvidt miljøets trusselpotensial kan veie opp for en svakere tilknytning til miljøet er vanskelig å si noe om på generelt grunnlag. Målsetningen til PST vil i utgangspunktet være å søke å plukke ut de voldelige elementene i et miljø. For det tilfellet at miljøet som et hele har et stort voldspotensiale vil det i konkrete tilfeller kunne være relevant for PST å vurdere behandling av opplysninger også om personer i ytterkant av miljøet …»

Utvalget er enig med PST i at en organisasjons voldspotensial vil kunne ha betydning for hvor stor krets i et miljø som kan overvåkes. Spørsmålet er imidlertid når tilknytningen til en organisasjon eller en sentral person er for fjern, avledet eller perifer til at nødvendighetskriteriet i PST-instruksen § 13 er oppfylt.

Miljøer, grupper og organisasjoner kan bestå av en ulikartet krets av personer. Den enkeltes tilknytning kan være mer eller mindre konkret og definert, både utad og innad. Få personer blir medlem av terrororganisasjoner ved en tilfeldighet. Dersom en definert terroristorganisasjon oppretter en «filial» i Norge, tilsier dette at opplysninger om en vid krets av personer med tilknytning til filialen eller sentrale personer i miljøet kan overvåkes av PST. I slike tilfeller vil det kunne være nødvendig for PST å behandle opplysninger om religiøse ledere, medarbeidere, kasserere, vaktmestere, sjåfører eller renholdspersonell, dersom dette er nødvendig og relevant for PSTs oppgaveløsning.

For miljøer der voldspotensialet er uavklart eller usikkert, må kretsen av personer det kan behandles opplysninger om bli snevrere. Enhver tilknytning til et slikt miljø eller sentrale personer i miljøet kan ikke i seg selv begrunne overvåking. Det er da naturlig at kretsen av personer som PST retter sin overvåkingsvirksomhet mot justeres etter hvert som tiden går og PSTs undersøkelser skrider frem. Dette stiller krav til løpende vurderinger av nødvendighet og relevans, opp mot formålet med behandlingen.

Lundkommisjonen uttaler følgende om overvåking av kretsen rundt et voldelig miljø som mistenkes for ulovlig aktivitet:Se Dokument nr. 15 (1995–1996) (Lundrapporten) punkt 9.3.2.3 på side 299–300.

«Overvåkingstjenesten må følge med i slike organisasjoners virksomhet med sikte på å klarlegge formålet, hvilken realitet dette eventuelt har og hvor konkret det er. Dette innebærer at tjenesten også må følge virksomheten til miljøets ledere og toneangivende medlemmer. Også medlemsmassen kan være av interesse fordi den forteller noe om miljøets styrke. I avgrensingen av personkretsen må overvåkingstjenesten ha et vidt spillerom for skjønn. Viser det seg at målsettingen er reell og konkret – mistanken om at ulovlig aktiviteter planlegges er blitt bekreftet – vil en mer fullstendig kartlegging, og eventuelt også overvåking, av medlemsmassen og andre som engasjerer seg aktivt kunne være nødvendig. Hvis mistanken ikke bekreftes, vil det eventuelt bare være tale om en mulig fremtidig fare. Dette kan tilsi at overvåkingstjenesten i noen grad og i en viss tid følger med på utviklingen, har en viss oversikt over miljøets ledelse mv, men kan ikke begrunne bruk av overvåkingstiltak eller kartlegging av medlemsmassen.»

Kretsen av personer som tjenesten i forebyggende øyemed kan overvåke, herunder behandle opplysninger om i arbeidsregisteret, avhenger altså av om PST kan bekrefte om miljøet eller personer i det har et voldspotensial. Kan ikke dette bekreftes vil grunnlaget for overvåkingen etter hvert bli svakere, og kan bortfalle helt.

Til tross for at PST over tid ikke har avdekket et voldspotensial i de to miljøene, har tjenesten fortsatt å registrere opplysninger om perifere personer. Dette gjelder både personer som har vært tilknyttet miljøene formelt, og personer som på en eller annen måte har vært i kontakt med miljøene eller personene.

I avslutningsmerknadene til sakskomplekset mot gruppen i miljø 2 beskrev PST sine bekymringer knyttet til undersøkelsene som var gjort opp mot gruppen og hovedpersonene i saken. Om grunnlaget for avslutning av saken skrev PST blant annet:

«Selv om miljøet gir god grunn til bekymring har det ikke fremkommet opplysninger i saken som bekrefter eller avkrefter at […]gruppen forbereder en straffbar handling som rammes av strl § 147a og b, jf. § 104a.

Det ser ut som [miljøet] og [gruppen] er reelt opptatt av [religion], men det utelukkes ikke at personer i [miljøet] og [gruppen] kan ha andre motiv. PST har ingen holdepunkter for at de er [ekstremister] som er villige til å bruke vold. Imidlertid kan en ikke utelukke at de kan støtte voldelig ekstremisme, spesielt utenfor Norge, noe som PST ikke har greid å bekrefte eller avkrefte …»

Etter at forebyggende saker mot miljø 2 ble avsluttet, uten at PST avdekket et voldspotensial, registrerte tjenesten likevel flere nye objekter med en eller annen form for tilknytning til miljøet. Flere av disse registreringene er begrunnet med at «ledende personer [i miljøet] kan knyttes til et miljø som forfekter vold som et politisk virkemiddel», «som PST frykter kan være arnested for radikalisme og voldelig politisk islam (ekstrem islamisme)».

Fire dager etter avslutningen av sakskomplekset registrerte PST to unge gutter i arbeidsregisteret. Guttene var på registreringstidspunktet ukjente for PST, men ble registrert fordi de er med på å dele ut informasjonsmateriell for miljøet. Begrunnelsene for registrering av guttene skulle tilsi at PST faktisk hadde avdekket et voldspotensial i miljøet gjennom sin overvåking:

«Kontakt til et sentralt miljø i [miljøet] som PST har hatt forebyggende sak mot over flere år. Miljøet forfekter et syn som sympatiserer med og støtter aktiviteten til terrororganisasjoner og sentrale personer med samme syn og/eller terrortilknytning. Hans unge alder er også bekymringsfull med tanke på påvirkning/radikalisering.

…

Er aktiv i [miljøet] innen rekruttering og er muligens sentral i [en gruppe i miljøet] som PST har hatt forebyggende sak mot over flere år. Miljøet forfekter et syn som sympatiserer med og støtter aktiviteten til terrororganisasjoner og sentrale personer med samme syn og/eller terrortilknytning.»

Helt fram til utvalget startet sin undersøkelse i 2011 fortsatte PST å behandle nye opplysninger i arbeidsregisteret om religiøse møter, hvem som var religiøse ledere, hvem som ble valgt inn i ledende stillinger i miljøene, om pengeinnsamlinger og finansiering, tilknytninger til og besøk fra utlandet, religiøs retning, religiøse møter og undervisning, annen utadrettet virksomhet for forkynnelse av religiøs overbevisning mv. Selv om mye av informasjonen som er nedtegnet var relevant for PSTs oppgaveløsning, mener utvalget at PSTs årelange overvåking av miljøene samtidig kan ha ført til at det også er behandlet opplysninger om en rekke for perifere personer, som det trolig ikke har vært nødvendig for tjenesten å følge med på.

Utvalgets undersøkelse viser at PST har behandlet opplysninger om et titalls personer hvis tilknytning til miljøene eller sentrale personer i miljøene fremstår som for fjern, avledet eller perifer til at kravene for registrering synes å være oppfylt.

PST forsøkte på et tidspunkt også å skaffe seg medlemslisten til ett av miljøene. Utvalget er ikke uenig i at PST til en viss grad måtte følge med på utviklingen i miljøene over tid og miljøets sentrale medlemmer, selv om voldspotensialet ikke var avklart. Etter utvalgets syn var det aldri rettslig grunnlag for å kartlegge den totale medlemsmassen i miljøet.

Kravene til nødvendighet og relevans legger klare føringer for hvor lenge PST kan behandle etterretningsopplysninger i forbyggende øyemed, uten at potensialet for vold er bekreftet.

Utvalget har forståelse for at det er vanskelig å bekrefte at en person har voldelige holdninger eller å avkrefte noens voldspotensial. Vurderingen av hvor lenge overvåkingen kan foregå i tid må foretas på bakgrunn av en konkret politifaglig vurdering fra PSTs side ut fra kravene til behandling av opplysninger i PST-instruksen og retningslinjer for behandlingen.

Lundkommisjonen uttalte følgende om dette spørsmålet i sin rapport:Se Lundrapporten kapittel 9.3.2.3 på side 300

«Et sentralt spørsmål er hvor lenge mistanke om forberedelse til eller bruk av ulovlige virkemidler skal kunne begrunne innsats fra overvåkingstjenestens side. Overvåkingstjenesten må ta stilling til dette ved en avveining av hva slags virksomhet det er mistanke om, hvor farlig den er, hvem mistanken er rettet mot – miljøet eller enkeltpersoner, hvilken reell mulighet som foreligger for å få mistanken bekreftet, hvor lenge innsatsen har pågått og hva slags innsats det er tale om – kartlegging fra åpne kilder eller overvåking, i så fall hva slags overvåking.»

Kommisjonen viser i sin drøftelse av forholdsmessighetsprinsippetSe Lundrapporten kapittel 9.4.3 på side 303 til at det bør kreves at overvåking eller kartlegging av et miljø, som «utelukkende er basert på mistanke om at en politisk organisasjon er eller kan bli engasjert i ulovlige aktiviteter, har grunnlag i regelmessige vurderinger av om grunnlaget for overvåkingen er tilstede». Utvalget tiltrer denne vurderingen, som også må gjelde for overvåkning av religiøse miljøer. PST bør følgelig med jevne mellomrom vurdere om tjenesten er på rett spor, det vil si om det fortsatt er rettslig grunnlag for overvåkingen.

PST hadde forebyggende sak mot en person i miljø 2 gående sammenhengende i omtrent åtte år, uten at tjenesten fikk bekreftet forberedelse av det straffbare forholdet som dannet grunnlaget for undersøkelsen. Som PST selv understreker i avslutningen av sakskomplekset mot sentrale personer av miljøet, er dette «saken som har pågått lengst og etter vår vurdering – kanskje i overkant lenge». Utvalget er enig med PST i dette.

For øvrig har ikke utvalget funnet grunnlag for å fastslå generelt at PSTs overvåking av miljøene som sådan har pågått for lenge, selv om registreringsomfanget er stort og overvåkingen har pågått over en lang tidsperiode. Utvalget kan imidlertid ikke se at PST har foretatt noen konkret vurdering av hvilken reell mulighet som forelå for å få mistankene bekreftet gjennom den fortsatte overvåkingen, sett i forhold til hvor lenge undersøkelsen pågikk og dens inngripende karakter.

Den såkalte femårsregelen innførte krav om at arbeidsregistreringer som ikke er tilført nye opplysninger etter fem år skal gjennomgås og slettes dersom de ikke lenger er nødvendig for formålet.Jf. retningslinjene § 3-7 tredje ledd. Behandling av irrelevante opplysninger kan dermed medføre at personregistreringer, som skulle vært revurdert etter femårsregelen, ikke blir revurdert som forutsatt, fordi femårsfristen avbrytes. Utvalget har imidlertid ikke funnet grunnlag for å fastslå konkret at PSTs registreringer også av irrelevante opplysninger har medført at sentrale personer har unngått å bli revurdert etter femårsregelen.

PST-instruksen § 15 er en viktig bestemmelse, både historisk og aktuelt. Bestemmelsen må sees på bakgrunn av de grunnlovfestede rettighetene om religions- og organisasjonsfrihet, som innebærer at alle personer står fritt til å praktisere og gi uttrykk for sin overbevisning uten utilbørlig innblanding fra myndighetenes side.

Paragrafen er reelt sett en presisering av nødvendighetskriteriet i PST-instruksen § 13. Utgangspunktet er at det ikke er nødvendig for PSTs oppgaveløsning å registrere opplysninger kun på bakgrunn av at en person tilhører en bestemt religion, stemmer på et lovlig politisk parti, kommer fra en bestemt nasjon mv., uten at det samtidig foreligger et annet grunnlag for registrering.

PST-instruksen § 15 er en videreføring av forbudet i den tidligere overvåkingsinstruksen § 4 siste punktum som sa at «[m]edlemskap i politisk eller annen lovlig organisasjon eller virksomhet gir ikke grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger». Et liknende forbud fulgte av overvåkingsinstruksenInstruks 25. november 1977 nr. 7 for politiets overvåkingstjeneste (overvåkingsinstruksen). fra 1977, som i § 4 slo fast at «[m]edlemskap i lovlig politisk organisasjon eller lovlig politisk virksomhet kan ikke i seg selv danne grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger». Om dette forbudet uttalte Lundkommisjonen blant annet at slike opplysninger ikke kunne nedtegnes med «overvåkingsmessig siktepunkt» og at «[d]ette betyr at opplysningene ikke kunne nedtegnes selv om de var allment tilgjengelige; de var ikke overvåkingsmessig relevante» (utvalgets kursivering).Se Lundrapporten kapittel 9.3.2.2 på side 299.

Kommisjonen drøftet videre forståelsen av forbudet mot registrering av «lovlig politisk virksomhet», og uttalte blant annet at den som bruker eller truer med vold eller andre ulovlige virkemidler for å oppnå sine politiske mål, vil drive en «ulovlig politisk virksomhet». Kommisjonen pekte samtidig på at «[u]tover dette er begrepet 'lovlig' lite egnet til å klarlegge betingelsene for at overvåkingspolitiet skal kunne rette sin innsats mot en politisk gruppering og dens medlemmer». Kommisjonen bemerket videre:

«Selv om virksomheten i utgangspunktet er lovlig, faller den ikke dermed utenfor overvåkingstjenestens interesseområde. Etter instruksene kan lovlig politisk virksomhet i seg selv ikke gi grunnlag for overvåking og registrering. Det må noe mer til …

Spørsmålet har for det første betydning for politiske organisasjoner som har eller kan mistenkes for å ha ulovlig formål. Dette kan være målsettinger om å benytte ulovlige midler for å endre statsformen, hindre utøvelse av offentlig myndighet eller demokratiske rettigheter eller åpenbare forsvarshemmeligheter. Eller siktemålet kan være en samfunnsomveltning under innflytelse av eller i samarbeid med fremmed makt, eller utøvelse av politisk motivert vold – terrorisme.»

Om registrering av tilleggsopplysninger om politisk tilknytning / virksomhet uttalte kommisjonen:Se Lundrapporten kapittel 9.3.2.3 på side 300.

«Når grunnlaget for overvåking eller registrering er til stede, kan det i tillegg nedtegnes opplysninger om politisk tilknytning eller virksomhet, men bare så langt dette er relevant i forhold til formålet med overvåkingen eller registreringen. Ved vurderingen av hva som er relevant, sier det seg selv at overvåkingstjenesten må ha et vidt spillerom for skjønn. Men opplysninger om politisk virksomhet som åpenbart er uten interesse i overvåkingsmessig øyemed eller for personkontrolltjenesten, kan ikke nedtegnes.» (utvalgets kursivering)

Utvalget mener at denne tolkningen av overvåkningsinstruksen § 4 har overføringsverdi til PST-instruksen § 15.

Et spørsmål utvalget også tidligere har vurdert er når det kan være nødvendig for PST å behandle opplysninger om politisk, religiøs og filosofisk overbevisning mv.

I 2009 ba utvalget PST om å redegjøre for tjenestens vurderinger av forbudet i § 15. Tjenesten ble bedt om å skissere hvilke kriterier eller faktorer som må foreligge for at PST likevel kan behandle opplysninger om politisk, religiøs eller filosofisk overbevisning. PST uttalte den gang følgende:

«PST-instruksen § 15 fastslår at det ikke alene kan behandles opplysninger av den type som omtales i bestemmelsen. Grunnlaget for registrering må følgelig være i samsvar med de nødvendighetskrav og relevansvurderinger som følger av PST-instruksen §§ 13 (2) nr. 1b og § 14. At det behandles opplysninger av den type som omfattes av PST-instruksen § 15 vil derfor ikke være galt dersom de kommer som utfyllende tillegg til de opplysningene som alt foreligger og som gjør objektet relevant for PST.

Betydningen av en persons vilje og evne til å bruke vold samt forholdet vedkommende måtte ha til en voldelig organisasjon vil ha betydning for vurderingen av hvorvidt det er relevant for PST å behandle opplysninger om vedkommende.» (PSTs understreking)

I tillegg til at det må foreligge et annet nødvendig registreringsgrunnlag etter PST-instruksen § 13, følger det av relevanskravet i PST-instruksen § 14 at registrerte opplysninger om blant annet religiøs overbevisning må være relevante for formålet med behandlingen. Likeledes følger det av bestemmelsen at opplysningene må være korrekte og oppdaterte. Opplysningene skal heller ikke lagres lenger enn det som er nødvendig for formålet.

PST kan ikke være avskåret fra å følge med på personer eller organisasjoner som har ekstreme holdninger for å avklare om det foreligger et mulig voldspotensial. PST har i dag, etter den såkalte firemånedersregelenPolitiregisterloven § 65 fastsetter nå en slik regel, men loven er ikke trådt i kraft., uansett grunnlag for å registrere opplysninger om en person i fire måneder, dersom det er nødvendig for å avklare om kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans er oppfylt. Etter fire måneder, eller på registreringstidspunktet der firemånedersregelen ikke brukes, må behandlingen av opplysninger om enkeltpersoner oppfylle kravene i PST-instruksen og retningslinjene.

Fra 2007 ble det i retningslinjene § 3-4 også innført et krav om utarbeidelse av en konkret arbeidshypotese ved førstegangsregistrering i arbeidsregisteret. Bestemmelsen har blant annet til formål å synliggjøre tjenestens faglige vurdering av kravene til registreringens formålsbestemthet, nødvendighet og relevans. Det er viktig at tjenesten utformer en slik arbeidshypotese som viser bakgrunnen for førstegangsregistreringen, både for interne og eksterne kontrollformål, herunder EOS-utvalgets kontroll. Det følger videre av retningslinjene § 2-1 at formålet med behandlingen av opplysninger skal angis konkret i forbindelse med den enkelte registrering.

Endelig står det i retningslinjene § 3-7 at opplysninger ikke skal oppbevares lenger enn nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Tjenesten bør følgelig med jevne mellomrom vurdere opplysningenes nødvendighet og relevans også underveis i overvåkingen av personer og organisasjoner. Arbeidsregistreringer som ikke er tilført nye opplysninger på fem år skal uansett gjennomgås.Jf. femårsregelen i retningslinjene § 3-7 tredje ledd. Femårsregelen gir dermed uttrykk for en minstestandard for PSTs gjennomgang av arbeidsregistreringer.

Gjennomgangen av registreringene har vist at det i flere tilfeller er vanskelig å se at kravet til nødvendighet er oppfylt for flere personregistreringer som omhandler religiøs overbevisning. En rekke personregistreringer mangler en konkret arbeidshypotese ved førstegangsregistrering. Videre er det behandlet mange opplysninger om sentrale personers religiøse overbevisning i arbeidsregisteret der det kan stilles spørsmål om relevanskravet er oppfylt, særlig fordi PST har gitt få konkrete angivelser av formålet med de registrerte opplysningene.

Over en tiårsperiode har PST behandlet en rekke opplysninger om personer knyttet til miljøene som også relaterer seg til praktisering av religiøs overbevisning eller utøvelse av religion, i en i utgangspunktet lovlig religiøs forsamling. Selv om det kan være relevant for tjenesten å behandle opplysninger også om religiøs overbevisning til sentrale personer i de aktuelle miljøene, mener utvalget likevel at PST i for liten grad har skilt ut opplysninger som er irrelevante for tjenesten. Utvalget har derfor funnet nokså mange eksempler på at PST behandler opplysninger om religiøs praksis som fremstår som enten unødvendige etter PST-instruksen § 15 eller som irrelevante ut fra formålet med overvåkingen av sentrale personer, jf. PST-instruksen § 14.

PST har registrert opplysninger om praktisering av religiøs overbevisning, uten at formålet med behandlingen av opplysningene fremgår tydelig nok.

Selv om PST isolert sett hadde grunnlag for å overvåke personene som ledd i tjenestens forebyggende arbeid, kan utvalget vanskelig se at behandlingen av tilsynelatende lite relevante opplysninger om religiøs praksis hos sentrale personer har hjulpet tjenesten med å avklare miljøenes voldspotensial.

Med unntak av enkelte kommentarer om at den religiøse praktiseringen ofte tolkes som «tegn på ekstreme islamistiske holdninger» e.l., fremgår det sjelden av sammenhengen hvorfor tjenesten anser opplysningene om religiøs praksis som nødvendige og relevante. Selv om retningslinjene bare stiller krav til arbeidshypotese ved førstegangsregistrering, er det altså påkrevet at formålet med behandlingen av opplysninger skal angis konkret ved den enkelte arbeidsregistrering. Etter utvalgets oppfatning bør bakgrunnen for å behandle opplysninger som omtalt i PST-instruksen § 15 derfor fremgå av sammenhengen, dersom tjenesten mener at det er relevant for PST å behandle slike opplysninger. Dette vil også kunne lette utvalgets kontroll med etterlevelsen av denne bestemmelsen.

Utvalget har sett eksempler på at PST har behandlet opplysninger om en rekke personer kun på bakgrunn av hva som er kjent om deres religiøse overbevisning, i strid med forbudet i PST-instruksen § 15.

En stor del av opplysningene som har dannet grunnlag for PSTs behandling av opplysninger om de to miljøene og personer tilknyttet disse synes å stamme fra tjenestens bruk av kilder som innhentingsmetode, det vil si personer som gir opplysninger til PST.

Bruk av kilder er en ulovfestet innhentingsmetode for PST, og er nærmere regulert i sjef PSTs direktiv for sikkerhetstjenesten, gradert BEGRENSET. Bruk av kilder innebærer at tjenesten aktivt innhenter opplysninger gjennom personer som på en eller annen måte har særlig tilgang til et miljø eller personer av interesse for tjenesten, som tjenesten ikke selv har.Kildebruk er noe annet enn at tjenesten passivt mottar opplysninger gjennom for eksempel tips eller opplysninger fra offentlige etater. Det er PST som skal styre bruken av kilder i form av å ha kontroll på hva slags informasjon tjenesten ønsker å få fra kilden. Dette kalles kildeføring, og det er PSTs ansvar å sørge for at bruken skjer innenfor fastsatte retningslinjer.

Kildeopplysningenes kvalitet og relevans avgjøres blant annet etter en vurdering av kildens pålitelighet og opplysningenes troverdighet. Selv om opplysningene kilden gir skal gjengis så ordrett som mulig for at opplysningene skal bli korrekt nedtegnet, må kildeopplysninger som skrives inn i arbeidsregisteret oppfylle regelverkets vilkår. Kildeføreren må etter PSTs rutiner vurdere om informasjonen kilden gir er nødvendig og relevant for tjenesten ut fra innhentingsformålet.

Tjenesten har egne rutiner for nedbryting av kilderapporter til arbeidsregistreringer. Her fremgår blant annet at «opplysninger som ikke er relevante for PST skal det ikke lagres enkelthendelser av». Føring av kilder medfører dermed en plikt til å vurdere både nødvendigheten og relevansen av det som blir sagt og om informasjonen skal registreres i Smart.

Kilder kan ha ulik motivasjon for å gi tjenesten opplysninger om andre personer. Dette taler for at PST jevnlig foretar en vurdering av sine kilder. Høy grad av kildebruk stiller store krav til tjenesten og dens kildeførere, blant annet med hensyn til hvordan informasjon innhentes gjennom bruken av kilder og hvordan opplysningene anvendes av tjenesten i etterretningssammenheng.

Omtrent 90 prosent av de innsamlede opplysninger utenfor forebyggende sak synes å stamme fra et titalls ulike kilder i de to miljøene.

I noen av kilderapportene utvalget har gjennomgått synes det åpenbart at enkelte kilder står i en slags «opposisjon» eller konflikt med personene i eller rundt selve miljøet de gir opplysninger om. Eksempelvis uttrykkes det i en avslutningsrapport i en forebyggende sak at «[d]et … ikke [kan] utelukkes at [vedkommende] har fiender som ønsker å ødelegge for ham».

Utvalget har videre sett flere eksempler på at kilder gir motstridende informasjon, uten at dette synes å gi seg utslag i det samlede registreringsgrunnlaget av om vedkommende kan være en voldelig ekstremist eller ikke. Det er ofte få vurderinger/kommentarer fra saksbehandler knyttet til hvorfor kildeopplysningene anses nødvendige eller relevante for tjenesten. I registreringsmateralet finner utvalget få kommentarer knyttet til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans av de konkrete opplysningene som stammer fra kildeinformasjonen, utover en påføring av kildens pålitelighet og informasjonens troverdighet.

Utvalget mener å se en sammenheng mellom PSTs bruk av kilder, tjenestens omfattende registreringspraksis utenfor forebyggende sak og det forhold at overvåkingen av de to miljøene og tilknyttede personer har pågått over en lang tidsperiode. Utvalget stiller spørsmål om ikke ukritisk bruk av kildeinformasjon kan ha medvirket til at PST over tid ikke har klart å skille ut opplysninger som er irrelevante for tjenesten.

Utvalget tok allerede i mai 2010 opp med PST enkelte sider knyttet til tjenestens behandling av opplysninger som er fremkommet gjennom bruk av kilder. Utvalget uttalte i brev til PST 21. mai 2010:

«Som tjenesten selv påpeker, er tjenestens informasjonsbehov en prosess basert på det behovet tjenesten har for å få svar på spørsmål i og utenfor sak, og dette informasjonsbehovet blir forsøkt besvart gjennom tjenestens arbeid 'opp mot blant annet kilder og kontakter'. Nettopp det å dekke tjenestens informasjonsbehov synes å være en viktig grunn til møter mellom PST og tjenestens kontakter. Dette er noe prinsipielt annet enn for eksempel å motta tips, bekymringer eller annen informasjon per brev eller e-brev. Når tjenesten avholder møter med sine kontakter, er det slik utvalget ser det en formodning for at de spørsmålene tjenesten ønsker svar på er spørsmål som er relevante for PSTs oppgaveløsning.

Ut fra et personvernperspektiv kan ikke utvalget se at det er noen prinsipiell forskjell på om PST tilegner seg opplysninger om en person fra et møte med en kontakt, møte med en kilde eller selv har innhentet opplysningene ved for eksempel spaning. Alle disse formene for informasjonsinnhenting har etter utvalgets oppfatning det samme formålet, nemlig å få svar på tjenestens informasjonsbehov. I samtlige tilfeller mener utvalget at PST er aktiv i innhentingen av opplysninger, i motsetning til om tjenesten er en passiv mottaker av opplysningene.»

Utvalget uttalte blant annet at PST alltid bør vurdere om det er hjemmel til å behandle opplysninger om enkeltpersoner, før opplysningene registreres av tjenesten. I denne forbindelse viste utvalget til Danielsen-utvalgets utredningNOU 1998: 4 Politiets overvåkingstjeneste kapittel 15.5.2., der det uttrykkes:

«Den nye registreringsordning som er på trappene, forutsetter på en klarere måte enn tidligere at innhentet eller mottatt informasjon må vurderes og kategoriseres før den registreres. I utgangspunktet er det den enkelte tjenestemann som må vurdere opplysningenes karakter. Irrelevant informasjon eller informasjon som det ikke er adgang til å registrere, skal etter forslaget straks makuleres.»

I brev 4. mars 2011 opplyste tjenesten til utvalget at PST over en periode hadde arbeidet med å endre sine rutiner for behandling av opplysninger i etterkant av møter med kilder og kontakter. PST skrev blant annet:

«Den nye modulen i Smart legger opp til et system hvor rapportskriveren blir nødt til å forholde seg til den informasjonen som er innhentet på en annen måte enn tidligere ved at referatet kun skal inneholde opplysninger som tilfredsstiller kravene til relevans, formål og nødvendighet. Referatene vil så bli brutt ned i rene etterretningshendelser. Opplysningene fra referatet vil bli slettet når hendelsene ikke lenger er relevante for tjenesten.

…

Slik PST vurderer det nye systemet i Smart vil det fange opp de innvendinger utvalget har hatt til tjenestens gamle system.»

PSTs bruk av kilder mot miljøene i dette prosjektet er hovedsakelig knyttet til PSTs kildeføring før tjenestens tilbakemelding om bruken av kilder og vurderingen av kildeinformasjon i mars 2011.

Utvalget ser det som positivt at PST har vurdert sin bruk av kildeinformasjon. Samtidig viser utvalgets undersøkelse at også noe av kildeinformasjonen som er behandlet etter mars 2011, ikke er i samsvar med regelverkets krav til behandling av opplysninger.

Retningslinjer for behandling av opplysninger i PST fastsetter hvem PST kan behandle opplysninger om og hvilke opplysninger PST kan behandle om personen.Jf. retningslinjene § 3-2 og § 3-3. Den enkelte person skal «merkes med den rollen vedkommende har som registrert».Se retningslinjene § 3-2 siste ledd. Personer som PST behandler opplysninger om i arbeidsregisteret skal opprettes som et eget «objekt», der objektet blir tilknyttet en eller flere hendelser med en «rolle». En rolle kan for eksempel være «omhandlet», «hovedobjekt», «kontakt» e.l. Bakgrunnen for dette er for det første at tjenesten ved registreringen tvinges til å foreta en vurdering av om opplysningene om personen tilfredsstiller kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans. Tilfredsstiller ikke opplysningene disse vilkårene, har ikke PST grunnlag for å behandle opplysninger om personen, heller ikke i fritekst i arbeidsregistreringene.

En annen grunn til kravet om oppretting av personer som objekter i registeret er regelen om at arbeidsregistreringer som ikke er tilført nye opplysninger i løpet av fem år skal gjennomgås. Arbeidsregistreringene skal slettes dersom de ikke lenger er nødvendige for formålet med behandlingen.Jf. retningslinjene § 3-7 tredje ledd. Arbeidsregistreringer som revurderes etter femårsregelen, plukkes ut av et datascript som fanger opp personregistreringer som det ikke har vært aktivitet på gjennom de siste fem årene. Scriptet fanger med andre ord ikke opp personer som kun er nevnt i fritekst i en etterretningshendelse i Smart. Konsekvensen av å være omhandlet kun i fritekst i hendelsene er at personen ikke blir gjennomgått etter femårsregelen. Dette kan medføre at personregistreringene kan bli liggende i PSTs register svært lenge selv om opplysningene ikke oppfyller kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans.I årsmeldingene for 2007-2011 har utvalget orientert om enkelte problemstillinger vedrørende registrerings- og slettingsbegrepet i forbindelse med behandling av opplysninger i PSTs arbeidsregister.

I enkelte etterretningshendelser i arbeidsregisteret skriver tjenesten at «[personen] er identifisert som [NN]», men at «[NN] er ikke registrert i Smart». Disse personene blir ikke opprettet som egne objekter i Smart, selv om PST behandler opplysninger om dem i etterretningshendelsene i arbeidsregisteret. Tjenesten behandler også opplysninger om personer i arbeidsregisteret som ikke er identifiserte med fullt navn, men der fornavn/etternavn, samt tilleggsopplysninger om for eksempel arbeidssted mv., vil gjøre det enkelt å identifisere dem. Disse personene er heller ikke opprettet som egne objekter i Smart.

Utvalgets undersøkelse har vist at tjenesten har behandlet opplysninger om flere titalls personer som ikke er opprettet som egne objekter i Smart. Dette gjelder både personer som utvalget ikke kan se at det er nødvendig eller relevant å behandle opplysninger om overhodet og personer PST har et grunnlag for å registrere. Konsekvensen er at disse personene ikke har vært eller blir revurdert, i strid med femårsregelen.

PST har knyttet flere sentrale personer til forebyggende saker som har pågått over lang tid. Samtidig har PST i samme periode registrert en stor mengde opplysninger om de samme personene utenfor forebyggende sak.

Forebyggende sak kan opprettes når PST «har grunn til å undersøke» om noen forbereder et straffbart forhold som PST har til oppgave å forebygge. Opplysninger om personer utenfor forebyggende sak kan behandles når det «anses nødvendig i forebyggende øyemed å behandle opplysninger for utførelsen av arbeidsoppgavene i politiloven §§ 17 b eller 17 d», jf. PST-instruksen § 13. Det følger forutsetningsvis av bestemmelsen at opplysninger som har betydning for den forebyggende saken skal behandles i saken, mens opplysninger om personer som for øvrig er nødvendig for det forebyggende arbeidet, skal behandles i Smart.

Det må være opp til tjenesten å organisere sitt etterretningsarbeid. Undersøkelsen synes imidlertid å vise at PST har utfordringer med hensyn til å vurdere hva som er nødvendige og relevante opplysninger for tjenesten utenfor forebyggende sak. Dette gjelder også behandlingen av opplysninger om personer som det i utgangspunktet er legitimt for PST å overvåke i forebyggende sak. Utvalget er usikker på nødvendigheten av dette to-sporete systemet i konkrete tilfeller, særlig sett på bakgrunn av at forebyggingen i og utenfor sak har det samme formålet.

Ved avslutning av forebyggende sak skal opplysningene i saken gjennomgås og vurderes med tanke på om opplysningene kan sperres.Jf. retningslinjene § 3-7 fjerde ledd. I forbindelse med sperrespørsmålet skal det tas stilling til om enkelte av opplysningene i saken er nødvendige for forebyggende virksomhet generelt, og derfor skal viderebehandles som arbeidsregistreringer.PST har ikke igangsatt arbeidet med å sperre avsluttede forebyggende saker. I brev 26. april 2012 opplyste tjenesten at det over tid er forsøkt å få avklart hva som skal forstås med at opplysninger skal sperres for videre bruk i forbindelse med avslutning av forebyggende sak, og at det er nedsatt en arbeidsgruppe som skal se nærmere på problemstillingen. Det synes å være relativt få opplysninger fra de forebyggende sakene relatert til de to miljøene som er videreført som arbeidsregistreringer i Smart.

Sjef PSTs direktiv for sikkerhetstjenesten fastsetter regler om avholdelse av samtaler med personer PST har saker mot. Hovedregelen er at det i forebyggende saker ikke skal avholdes samtaler med den person saken retter seg mot. Etter utvalgets oppfatning synes regelen å være et utslag av selvinkrimineringsforbudet, som er et sentralt prinsipp i strafferetten.Selvinkrimineringsforbudet innebærer at enhver som er siktet for en straffbar handling har rett til å forholde seg taus om forhold som kan bidra til sin egen domfellelse. En mistenkt eller siktet har således ikke forklaringsplikt overfor politiet, ei heller PST, jf. blant annet forskrift 28. juni 1985 nr. 1679 om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen) § 8-1.

Utvalget har merket seg at PST gjennomfører samtaler med en rekke personer som er knyttet til de to miljøene. Flere av disse er blant de sentrale personene PST følger med på, og som skifter mellom å ha rollen «kontaktperson», «hovedobjekt» og «omhandlet» i arbeidsregisteret. Som ledd i informasjonsinnhentingen gjennomførte PST i flere tilfeller samtaler med personer som selv inngår som hovedobjekter i forebyggende saker.

En nærmere vurdering av forbudets betydning i PSTs forebyggende saker og bruk av kontakter faller utenfor utvalgets prosjektundersøkelse.

Det følger av PSTs interne regelverk at positivt registrerte personer er personer som er til nytte for PST og som ikke er tilknyttet negativt registrerte hendelser på noen annen måte enn som giver av informasjon. Slike personer omtales ofte som kontakter, som av PST blir definert som personer som gir PST informasjon når kontakt med tjenesten er uproblematisk for vedkommende.

Utvalget har sett flere eksempler på at personer som inngår i forebyggende saker hos PST også har blitt tildelt rollen «kontakt» for tjenesten. Det er uheldig at en person som er under overvåking av PST samtidig kan anses som «kontakt» for tjenesten, da vedkommendes kontakt med PST åpenbart ikke kan anses for å være uproblematisk for vedkommende.

Utvalget har videre sett at en person som har flere hundre etterretningshendelser knyttet til seg i arbeidsregisteret, også er gitt rollen som «positiv kontakt» i Smart. PST har neppe hatt grunnlag for å kategorisere vedkommende som «positiv» kontakt for tjenesten, på bakgrunn av de mange negative opplysningene som er registrert om personen.

Utvalget har forståelse for at tjenesten også vil måtte gjennomføre samtaler med personer som er i tjenestens søkelys, men mener det kan være en fordel med enda klarere rutiner og rammer for gjennomføringen av samtaler og møter med personer som ikke utelukkende kan anses som «kontakter» for tjenesten.

Forrige kapittelNeste kapittel