Lovligheten av metodebruken

POTs metodebruk er i utvalgets undersøkelse vurdert ut fra rettstilstanden på tiden da overvåkingen av Treholt fant sted. Den sikkerhetspolitiske situasjonen var ennå preget av den kalde krigens spenningsforhold mellom øst og vest. POT var knapt ferdig med Galtung Haavik-saken da tjenesten fikk kunnskap om at KGB trolig hadde en annen, sentral agent i det norske embetsverket. Overvåkingstjenesten skulle sørge for å avdekke handlinger som kunne true eller skade rikets sikkerhet, og igangsatte derfor et omfattende arbeid med å identifisere vedkommende. POTs arbeid med å avdekke forholdet var en prioritert oppgave for tjenesten gjennom mange år.

Utvalget har lagt vekt på at den sikkerhetspolitiske situasjonen i denne perioden var svært annerledes enn den er i dag. Denne historiske konteksten kan bidra til forståelse og forklaring av POTs metodebruk, men kan likevel ikke gi rettslig grunnlag for overvåkingen som ble iverksatt overfor Treholt og familien. Overvåkingen utgjorde en betydelig krenkelse av deres privatliv.

Utvalget mener at POT ikke hadde hjemmel i lov, herunder i nødrett, for romavlyttingen, deler av video-overvåkingen og de gjentatte hemmelige ransakingene.

Håndtering og vurdering av overvåkingen internt i POT

Utvalget har ikke funnet at det forelå skriftlige rutiner eller retningslinjer for POTs tjenestemenn om hvordan overvåkingen skulle foregå. Utvalgets undersøkelse har vist at mye av materialet fra overvåkingen sannsynligvis ble slettet eller makulert. POT synes å ha håndhevet prinsippet om «need to know» strengt, også internt i tjenesten, både under og etter arbeidet med saken. Etter det utvalget kan se, medførte dette at det var relativt få personer i POT som hadde kjennskap til detaljene rundt overvåkingen, og at det var få som hadde tilgang til det materialet som ble innsamlet.

Utvalget kan ikke se at det ble foretatt rettslige vurderinger av om POT hadde hjemmel til å utføre overvåkingstiltakene. Utvalget har fått inntrykk av at det var gjengs oppfatning, både i og utenfor tjenesten, at POT var forventet å gjøre det som var nødvendig for å ivareta hensynet til rikets sikkerhet. Legaliteten av metodebruken skulle likevel vært vurdert i forkant og vurderingene burde vært nedfelt skriftlig, spesielt av notoritetshensyn.

POTs involvering av overordnet myndighet

Undersøkelsen har vist at tjenesten tidlig og jevnlig informerte politisk ledelse om mistanken mot Treholt og om at Treholt var under overvåking, og at riksadvokaten før pågripelsen også ble informert om i alle fall deler av overvåkingen. Utvalget har ingen grunn til å tro at POT forsøkte å skjule overvåkingen av Treholt for overordnet myndighet. Som følge av mangel på skriftlig kontakt mellom POT og overordnet myndighet har det vist seg vanskelig for utvalget å stadfeste om og eventuelt på hvilket detaljnivå overordnet myndighet ble informert om det tekniske overvåkingsopplegget i leiligheten.

En vurdering av overordnet myndighets rolle og ansvar i saken faller utenfor utvalgets kontrollområde. Det er heller ikke utvalgets oppgave å vurdere hvilket ansvar overordnet myndighet eventuelt hadde for at den inngripende overvåkingen faktisk fant sted og om de kunne og burde ha stanset den.

Utvikling av regelverket, tjenesten og kontrollen

Sammenlignet med perioden Treholt ble overvåket, oppstiller lovgivningen i dag langt klarere rammer for PSTs oppgaver og metodebruk. Metodene varierer avhengig av hvilket «spor» tjenesten er i. Politiloven fastsetter i § 17d vilkår for bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed i visse typer saker – det forebyggende spor. Straffeprosessloven oppstiller i fjerde del vilkår for bruk av tvangsmidler i ordinære etterforskingssaker – etterforskingssporet, samt bruk av tvangsmidler for å avverge alvorlig kriminalitet – det avvergende spor.

Straffeprosessloven § 216m om romavlytting ble tilføyd i straffeprosessloven kapittel 16b ved lov 17. juni 2005 nr. 87. I dag regulerer § 216m uttømmende hvilke straffbare handlinger som kan gi adgang til romavlytting som ledd i ordinær etterforsking. Adgangen til å anvende romavlytting i forebyggende øyemed etter politiloven § 17d ble i 2009 suspendert ved instruks gitt av justisministeren, da romavlytting av private boliger uten at noe kriminelt var skjedd ble ansett å være i strid med Grunnloven § 102. Adgang til bruk av til hemmelig ransaking ble tilføyd ved lov 3. desember 1999 nr. 82 i loven § 200a. Straffeprosessloven § 222d åpner for blant annet bruk av romavlytting og hemmelig ransaking også i avvergende øyemed når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå visse typer handlinger. Heller ikke i dag eksisterer det noen hjemmel for iverksettelse av skjult videoovervåking i privat bolig. Straffeprosessloven § 202a, tilføyd ved lov 15. mars 1991 nr. 5, gir på nærmere bestemte vilkår i dag kun hjemmel til skjult fjernsynsovervåking (videoovervåking) på offentlig sted som nevnt i personopplysningsloven § 40.

På bakgrunn av påstandene på 1990-tallet om ulovlig overvåking av norske borgere, ble kontrollen med de hemmelige tjenestene, herunder daværende POT, skjerpet.

Dagens PST kontrolleres nå av mange instanser, herunder Stortinget, Justisdepartementet og den overordnede påtalemyndighet ved riksadvokaten og statsadvokatene. Tjenesten har i dag en helt annen tilnærming til rettslige spørsmål knyttet til metodebruken og virksomheten for øvrig. Den juridiske kompetansen er forankret langt tydeligere i organisasjonen og det er høy grad av notoritet på vurderinger og beslutninger om bruk av metoder overfor enkeltpersoner.

EOS-utvalget fører i dag en regelmessig kontroll med den virksomheten PST utøver. I PST gjennomgår utvalget regelmessig all metodebruk i både tjenestens forebyggende saker og etterforskingssaker. Utvalget kontrollerer blant annet at domstolen er gitt tilstrekkelig og korrekt grunnlag for dens beslutning om bruk av tvangsmidler, og at tvangsmiddelbruken er benyttet i samsvar med tillatelsen fra domstolen.

Nødrett som hjemmelsgrunnlag

Legalitetsprinsippet utgjør fortsatt en skranke for eventuell bruk av metoder som ikke er lovhjemlet. Ettersom PSTs metodebruk er lovregulert i større grad enn tidligere, er det mindre plass for nødrett som inngrepshjemmel. Generelt mener utvalget at det skal svært mye til for at nødrett skal kunne utvide og supplere eksisterende rettslige grunnlag for inngripende metodebruk. Lovfestingen av de ulike metodene er allerede et utslag av at lovgiver har avveid hensynene til forebygging og oppklaring av straffbare forhold mot hensynet til blant annet individuell rettssikkerhet og personvern. Det er ikke opp til andre enn lovgiver å utvide det rettslige grunnlaget for slike metoder.

Lovgiver har imidlertid med nødretten lovfestet en sikkerhetsventil. Det kan ikke utelukkes at det i fremtiden vil kunne oppstå omstendigheter som gjør at bruk av nye metoder vil måtte vurderes etter nødrettsvilkårene. Det faller utenfor rammen av utvalgets undersøkelse å drøfte bruk av nødrett på generelt grunnlag. Utvalget vil nøye seg med å peke på viktigheten av at eventuelle nødrettsvurderinger og nødrettshandlinger blir dokumentert, slik at legitimiteten av disse kan kontrolleres i ettertid.

Avsluttende bemerkninger

Professor Husabø gir avslutningsvis i sin betenkning enkelte overordnede betraktninger omkring metodebruken i Treholt-saken:

«At POT slik gjekk ut over »den lovbestemte ordning« på fleire punkt samtidig, og over eit så langt tidsrom som i dette tilfellet, gjer at det i eit maktfordelingsperspektiv ville vera svært uheldig om ein skulle godta tiltaka i kraft av nødrett. Ein slik vidtfemnande legitimasjon av inngrep frå den utøvande makta ville kunne gå ut over den allmenne tilliten til at det er Stortinget som set rammene for politiet sin maktbruk. Det ville dessutan svekka den kontrollfunksjonen som domstolane normalt utøver ved bruk av tvangsmidlar (m a telefonkontroll), og som i eit menneskerettsleg perspektiv er svært viktig for at slike tiltak skal ha tilstrekkeleg legitimitet. Å akseptera denne typen svært omfattande og langvarig overvaking av privatlivet til ein familie utan tydeleg lovheimel og utan den typen demokratisk kontroll som domstolane representerer, strider mot 'rettsordenens spilleregler'.»

Etter utvalgets syn gir dette en dekkende beskrivelse av hvilken krenkelse av rettsstatlige prinsipper POTs metodebruk innebar. I en rettsstat er det fundamentalt at myndighetenes handlinger ikke overskrider deres tildelte metoder for maktanvendelse overfor enkeltindividene.

Utvalget anser at utviklingen av samfunnsforholdene, den rettslige reguleringen av PSTs virksomhet og metodebruk, styrkingen av personvernet og menneskerettighetene i norsk rett, bevissthetsnivået i tjenesten, samt den økte og forbedrede kontrollen, har redusert sannsynligheten betraktelig for at en omfattende ulovlig overvåking vil finne sted på nytt – selv om det heller ikke i et demokratisk samfunn er mulig å garantere at en hemmelig tjeneste begrenser seg til bruk av lovlige metoder.