Nesten daglig samles ulike grupper på denne plassen for å få oppmerksomhet fra politikerne om sin sak.

Ytringenes plass

Eidsvolls plass er plassen foran Løvebakken, mellom Karl Johans gate og Stortingsgata. Det som opprinnelig var et sumpområde, er nå et grøntområde hvor statuer av Johan Sverdrup, Carl Joachim Hambro og Christian Fredrik VII følger med mens osloborgere tar seg en pause i et ellers travelt bybilde.

Men Eidsvolls plass er ikke bare et rekreasjonsområde midt i sentrum, det er også et sted for ytringer av alle slag. Hvert år holdes det godt over 300 markeringer og demonstrasjoner her. Alle kan søke om å få lov til å markere noe foran Stortinget.

Les mer om hvordan du søker.

Viste misnøye med ulvevedtaket

Mange husker nok demonstrasjonen 4. januar i år, da nærmere to tusen demonstranter stilte seg opp på Eidsvolls plass for å markere sin misnøye med regjeringens ulvevedtak.

18 fulle busser kom fra Hedmark, men mange kom også med bil, tog og fly fra resten av landet for å ytre sin mening foran Stortinget.

Norges Jeger- og Fiskerforbund, avdeling Hedmark, forklarte denne dagen at Eidsvolls plass for dem er en naturlig plass å holde en slik markering, siden Stortinget var involvert i dette vedtaket. Det var også mest praktisk for dem med tanke på plass og at alle sperringene rundt i Oslo gjorde det vanskelig for dem å demonstrere utenfor regjeringens lokaler. Ønsket med demonstrasjonen var å bli sett og hørt.

Ytringsfrihet i Grunnloven

I Grunnlovens § 100 står det at «Ytringsfrihet bør finne sted [...]. Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillat for enhver». Demonstrasjoner og markering på Eidsvolls plass er en av mange måter å bruke denne retten på.

Ikke ulikt det kjente Speaker’s Corner i Londons Hyde Park, som er et fremstående eksempel på ytringsfrihet i praksis. Her kan hvem som helst møte opp uanmeldt og tale om hvilket som helst emne – til glede eller frustrasjon for tilhørerne. Den som taler her må også regne med å få tilbakemeldinger.

Det er vanskelig å si når man begynte med markeringer på Eidsvolls plass. Tidligere var det baksiden av Stortinget, i Akersgata, som ble benyttet til demonstrasjoner fordi det var der politikerne hadde sin inngang. Også Stortingets plass langs Karl Johans gate ble benyttet, og politikerne kunne følge demonstrasjonene fra Eidsvollsgalleriet. Sistnevnte ble avviklet av politiet grunnet trafikkhensyn.

Gjennom etterkrigstiden

Bilder i arkivet viser at markeringer og demonstrasjoner på Eidsvolls plass har forkommet i store deler av etterkrigstiden. Kjente eksempler er demonstrasjonen mot bilavgifter (slutten av 1950-tallet), demonstrasjonen mot NATO (slutten av 1950-tallet), demonstrasjonen mot Vietnamkrigen (1968) og den såkalte Alta-konflikten (1979).

Presidentskapet vedtok forbud

Det ble på et tidspunkt, nærmere bestemt i 1952, diskutert om man burde forby demonstrasjoner foran Stortinget av sikkerhetshensyn. Ved stortingsmøtets slutt den 22. oktober, spurte presidenten om noen forlangte ordet før møtet ble hevet. Det ble tatt til orde for en sak som hadde vært innom presidentskapet. Det viste seg at en kvinne hadde blitt hardt skadet under en demonstrasjon grunnet et usikret rekkverk, og at presidentskapet hadde besluttet at det var for risikabelt å ha demonstrasjoner på Eidsvolls plass.

Flere av representantene tok til orde for at ytringsfriheten måtte ivaretas, og at om det var snakk om sikkerhet så var det politiet som skulle ta vurderingen, ikke Stortinget.

– Eg er av den meining at demonstrasjonsretten er ein så viktig del av den demokratiske samfunnsformen , at vi må vere yttarst varsame med å gjere ting som ein kan sjå som inngrep, anten det er motivert på den eine eller på den andre måten. Det er ein del som ikkje kan amputerast bort frå demokratiet. Det er no den einaste utvegen for den jamne mann til å gje utrykk for sin mening – utanom den eine dagen kvart fjerde år, sa Jon Leirfall fra Bondepartiet.

– Men jeg mener det er litt av en fri menneskerettighet, at man på en hendig måte kan gi uttrykk for sin misnøye med Stortinget, eller eventuelt for sin entusiasme for Stortinget, skjønt det siste er vel en impuls som forekommer atskillig mer sjeldent, sa Høyres John Lyng.

Det ble også nevnt at om man skulle benytte seg av Eidsvolls plass som område for demonstrasjoner, måtte det tilrettelegges med det formål for øye.

– Men jeg vil også føye til, at jeg er enig i at dersom dette virkelig betyr en innskrenking i talefriheten her i landet, så bør sjølvsagt ikke Stortinget kvie seg for å ta den ekstrautgift som vil følge med en overhaling av Løvebakken på det nåværende tidspunkt, men ellers skal ta den om et par år i framtiden, understrejet Trond Hegna fra Arbeiderpartiet.

Det var kort sagt stor enighet mellom partiene i salen om at presidentskapet måtte revurdere sitt vedtak slik at ytringsfriheten på Eidsvolls plass kunne opprettholdes.

Hele debatten finner du her (s. 2587-2594 i Stortingstidende, 1952).

Dermed har demonstrasjonene på Eidsvolls plass siden den gang holdt frem. Som i dag da plassen var full av bønder og traktorer.