Se bilder fra byvandringen tirsdag 26. april på Flickr. Bildene kan benyttes fritt mot kreditering.

Et sekstitalls personer hadde tirsdag 26. april funnet veien til Norsk Folkemuseum på Bygdøy, til første stopp på en vårlig vandring mellom hovedstadens tre stortingssaler.

For selv om Stortinget som institusjon deler fødselsdag med Grunnloven, skulle det gå mer enn 50 år før representantene fikk sin egen bygning. Stortingsmøtene ble i disse årene holdt i det som ble regnet som datidas best egnede og mest representative forsamlingslokaler, nemlig auditoriet i Christiania katedralskole og universitetets aula.

«Simpel, men smakfull»

Den første stortingssalen ble i 1912 flyttet fra katedralskolens gamle lokaler i Dronningens gate i sentrum, til Folkemuseet på Bygdøy. Siden stortingssalen – som i dag ligger på Bygdøy – var første stopp på de folkevalgtes reise til dagens stortingsbygning, var den også første stopp på byvandringen. Mens tilhørerne bevegde seg over det knirkende gulvet mot de enkle trebenkene, merket med amtsnavn og trukket i grønt stoff, ønsket Norsk Folkemuseums konservator og formidler Monica Mørch velkommen.

– I en hovedstad med bare 10.000 innbyggere var det ikke mange egnede lokaler å velge blant da de 79 stortingsrepresentantene trengte et sted å samles høsten 1814. Valget falt på katedralskolens auditorium som i sin samtid ble kalt «simpel, men smakfull», fortalte Mørch.

Til å begynne med måtte katedralskolens studenter flytte til en nabogård når stortingssesjonene skulle avholdes, men fra 1822 overtok Stortinget hele gården og skolen flyttet ut. Selv om de demokratiske prinsippene ble nedskrevet av Riksforsamlingen på Eidsvoll, var det da stortingsrepresentantene møttes i denne stortingssalen at ideen om folkestyre skulle omsettes til praksis.

– Ofte sier man «hvis disse veggene kunne tale …». Disse veggene kan faktisk det! Man kan bare sjekke referatene fra stortingsmøtene som ble holdt her, sa Mørch.

Det var for eksempel i denne salen at formannskapslovene ble vedtatt i 1837, straffeloven ble vedtatt i 1842, og den såkalte jødeparagrafen ble fjernet fra Grunnloven i 1851.

Stortingssalen brukes til disputaser

Etter en kort transportetappe forbi Kongsgården på Bygdøy og gjennom Frognerkilen, rullet bussen med byvandrerne inn Karl Johans gate og stoppet opp foran de tre gamle universitetsbygningene.

Skjønt, de var alt annet enn gamle da stortingsrepresentantene tok sete her i 1854. Da var de tvert i mot flunkende nye – ferdigstilt samme år – og signert arkitekt Christian Heinrich Grosch.

Etter 40 år i katedralskolens lokaler, seilet det nyåpnede universitetet opp som et bedre alternativ. Aulaen i den flunkende nye universitetsbygningen, i dag bedre kjent som universitetets «gamle festsal» i den såkalte «Urbygningen», var et staselig og egnet lokale for Stortingets møter.

På vei ut av byvandrings-bussen viste det seg at deltaker Morten Holmboe har et helt spesielt forhold til stortingssal nummer to, universitetets gamle festsal.

– Faktisk var jeg i festsalen for ikke så lenge siden, da jeg disputerte til doktorgraden. Og i 1984 jeg hadde også mine første jusforelesninger her. Men det er veldig moro å få høre om den som stortingssal og i historisk sammenheng, sa Holmboe.

Også en annen deltaker, Inger Wesche, kunne fortelle at hun på 1960-tallet hadde hatt forelesninger i festsalen.

– Men den gang ante jeg ikke at salen hadde fungert som stortingssal, fortalte hun.

Fylkesbenkene oppsto i de gamle salene

På plassen utenfor Urbygningen, oppkalt etter dens store ur som Henrik Ibsen daglig stilte sin klokke etter, ble gruppa møtt av Thea Joramo Lysne fra Stortingets seksjon for besøk og formidling. Hun geleidet deltakerne over plassen, til den klassisistiske urbygningen og inn i den sirlig dekorerte aulaen hvor Stortinget holdt til i 12 år – i til sammen fem perioder med stortingsmøter. Først fra 1871, i dagens stortingsbygning, ble årlige storting innført.

– Her inne, akkurat som i den første stortingssalen, er sitteplassene på benker. Og her, som der, satt stortingsrepresentantene sammen med representanter som kom fra samme sted. Fortsatt snakker vi om «fylkesbenker», selv om representantene i dag har hver sine stoler, fortalte Lysne.

Fra sine plasser på benkeradene benyttet mange av deltakerne sjansen til å fotografere det romersk-inspirerte, påmalte solseilet i taket, holdt oppe av gresk-inspirerte, korintiske søyler. Storslått i dag, og særlig i sin samtid – tatt i betraktning at Norge på 1800-tallet var et relativt fattig land.

– Når man reiser som turist til Roma eller London vil man gjerne få med seg av alt av kunst, historie og arkitektur, men det er ikke alltid man er så flink til det i sin egen by. Dette var veldig interessant, sa deltaker Tone Furuseth.

Også deltaker Berit Øverland lot seg imponere av utsmykkingen i den gamle stortingssalen.

– Nei, man behøver ikke dra til Italia når vi har slikt som dette i Norge, mente hun.

I løpet av de 12 årene hvor universitetets aula fungerte som stortingssal, vedtok Stortinget blant annet de første landbruksbevilgningene (1854), lov om allmueskolen som påla kommunene å tilby skolegang med fastlagt pensum (1860), og at ugifte kvinner skulle bli myndiggjort (1863). Gifte kvinner måtte imidlertid finne seg i å være umyndige helt fram til 1884, og ingen av dem fikk stemmerett før i 1913.

I universitetets aula ble det omsider også vedtatt at Stortinget skulle gjøre slutt på sitt nomadiske liv, og få sin en egen stortingsbygning.

Fulgte prosesjonsløypa fra 5. mars 1866

I lav ettermiddagssol tok deltakerne byvandringens siste etappe til fots, oppover Karl Johans gate, fra universitetets aula til dagens stortingsbygning på Løvebakken. Da den ble åpnet for 150 år siden, nærmere bestemt 5. mars 1866, gikk de da 111 stortingsrepresentantene den samme ruta – i høytidelig prosesjon fra sal til sal. Etter 50 år på vandring, var de endelig kommet hjem.

Vel framme i dagens stortingsbygning, ble gruppa møtt av Kari Ytterhus – også hun fra Stortingets seksjon for besøk og formidling. Hun fortalte at den svenske arkitekten Emil Victor Langlet ikke bare tegnet bygningens fasade og eksteriør, men også bestemte dens interiør – ned til den minste detalj.

Deltakerne steg opp den brede trappa som kles i rød løper hver høst, når Kongen kommer for å åpne Stortinget etter sommeren. Fra toppen av trappa gikk turen til vandringens siste stopp: stortingssalen hvor den lovgivende makt og folkevalgte forsamling i dag har sitt virke. Bare timer tidligere ble denne tirsdagens stortingsmøte hevet.

Det var her det skjedde

– Stortingsbygningen kunne blitt plassert på flere andre steder, men etter mye diskusjon var det altså her den endte opp, sa Ytterhus.

Med ettermiddagssola flommende inn gjennom de store vinduene, forklarte Ytterhus hvordan arkitekt Langlet ønsket at folket på gateplan skulle kunne titte inn på sine folkevalgte, og at de folkevalgte stadig skulle få en påminnelse om hvem de tok beslutninger på vegne av. Ytterhus trakk fram noen viktige vedtak fra salens historie.

– Parlamentarisk styresett, oppløsning av unionen med Sverige, innføring av allmenn stemmerett - også for kvinner. Det var her det ble vedtatt, det var her det skjedde, sa hun.

Parallelt med den demokratiske utviklingen, har også selve åstedet – salen – utviklet seg. Til å begynne med var den hvitmalt, men tidlig på 1900-tallet ble den malt rød. Med sin nærmest royale rødfarge og sitt vaskeekte bladgull uttrykker dagens stortingssal kanskje tydeligere enn sine forgjengere den makta som ligger i salen.

Byvandringen «Stortingets vei til Løvebakken» var et samarbeid mellom Oslo Museum, Norsk Folkemuseum og Stortinget, i anledning 150-årsjubileet for stortingsbygningen.