(Innholdet er ikke kontrollert mot fremføring av talen.)

Stortinget ble etablert på Eidsvoll i 1814, men det tok over 50 år før de folkevalgte fikk sin egen bygning. Mesteparten av denne tiden holdt Stortinget til her i Kvadraturen – et stenkast unna – i Christiania Katedralskoles lokaler (som senere ble datidenes regjeringskvartal og fikk navnet Departementsgården).

Hvorfor brukte Stortinget så lang tid på å bevilge penger til oppføring av en stortingsbygning?

Det var flere grunner til det som knytter seg til nasjonsbyggingen og etableringen av den unge staten Norge.

• Nøysomhet og prioritering – mange store byggeprosjekter, lite penger i statskassen.
• Forholdet mellom statsmaktene skulle gås opp.
• Hvordan skulle folkestyret fremstå utad, hva slags bygning speilet det norske stortings demokratiske verdier.

For det første dreide det seg om nøysomhet og prioritering. Den norske hovedstaden var en provinsby, nærmest blottet for offentlige bygninger. Det var grenser for hvor mange store, offentlige byggeprosjekter man kunne ha gående på én gang, og først måtte man få på plass Slottet, Universitetet og Botsfengselet.

For det andre dreide det seg om å gå opp grenser mellom statsmaktene. Fra første stund var spørsmålet om oppføringen av en stortingsbygning også et spørsmål om forholdet mellom storting og regjering.

Regjeringen lanserte forslag på forslag, med tegninger fra landets ledende arkitekter, men det sparsommelige/nøysomme Stortinget avslo.

I mange år holdt regjeringen og Stortinget på med denne dragkampen. Regjeringen nedsatte kommisjoner og kom med forslag, Stortinget avslo og ba om nye forslag og utredninger.

Så i 1854 ble det enighet om å avholde en arkitektkonkurranse, selv om de to statsmaktene ikke var enige om plasseringen. Stortinget ville bygge i Slottsparken, men regjeringen kjøpte heller nåværende tomt i Karl Johans gate. For husfredens skyld ble begge tomter stilt til disposisjon for deltakerne i konkurransen.

Men dragkampen fortsatte:

Da regjeringen gikk inn for å realisere vinnerutkastet i arkitektkonkurransen - den nygotiske bygningen av Schirmer og von Hanno – vedtok Stortinget isteden utkastet av den ukjente, svenske arkitekten Emil Victor Langlet.

Regjeringen svarte med å sette Stortingets vedtak til side, henvende seg til nok en arkitekt – Christian Hansen i København – og fremmet forslag til Stortinget om å vrake Langlet til fordel for Hansen.

Om ikke stortingsbygningen hadde vært et politisk spørsmål tidligere, ble det i alle fall det under debatten i Stortinget i mai 1860. Opposisjonen beskyldte regjeringen for å vise forakt for Stortinget ved å foreslå noe annet enn det Stortinget hadde bestemt. Vedtaket fra 1857 ble opprettholdt. Det skulle endelig bygges en stortingsbygning etter Emil Langlets tegninger.

Sist, men ikke minst, dreide oppføringen av stortingsbygningen seg om formingen av et ungt, om enn noe umodent, demokrati. Spørsmålet om hvordan de folkevalgtes hus skulle se ut skapte enormt med debatt, og folk – i alle fall i hovedstaden – engasjerte seg. Mari Hvattums bok viser nettopp dette engasjementet.

Oppsummert kan vi si at debatten om stortingsbygningen ikke bare var den første store offentlige arkitekturdebatten i Norge, men den første virkelig åpne, demokratiske meningsbrytningen i norsk offentlighet. Debatten tok for seg hvordan det unge folkestyret skulle fremstå og hvordan den nye hovedstaden skulle formes. Og den dreide seg om forholdet mellom de to unge statsmaktene, Stortinget og Regjeringen.

I utstillingen, og med Mari Hvattums bok, får vi et innblikk i den debatten stortingsbygningens form og plassering forårsaket, og det brede engasjementet saken skapte gjennom flere tiår.

Et engasjement vi kanskje kunne ønske oss mer av i dagens samfunn? Som en moderne Bjørnstjerne Bjørnson i debatten om regjeringskvartalets eller Nasjonalgalleriets fremtid?

Til slutt takke for et godt samarbeid.

Dette jubileet har gitt anledning til et litt uvanlig – men veldig hyggelig og lærerikt – samarbeid mellom Stortinget og Nasjonalmuseet – Arkitektur. Som vi har hørt kan vi se frem til mange felles formidlingsaktiviteter, både seminarer i Stortinget, byvandringer og utstillingsomvisninger.