Vi er avhengig av en felles situasjonsforståelse for å sammen kunne nå målet om økt sjølforsyning. Rett tallgrunnlag er avgjørende for å bygge en felles forståelse, fordi et rett tallgrunnlag handler om å observere situasjonen slik den faktisk er, uten å gjøre politiske vurderinger om hvordan den burde ha vært. 

Stortinget må i den videre behandlingen av meldinga, erkjenne at økt sjølforsyning og inntektsmessig jamstilling på nytt tallgrunnlag, ikke kan oppnås uten større endringer enn det som foreligger i Meld. St. 11 (2023-2024). 

Målet er en stabil matforsyning og beredskap. Virkemiddelene er økt sjølforsyning og inntektsopptrapping. Forutsetninga for å få på plass dette er riktig tallgrunnlag.  

Innspillet til Meld. St. 11 (2023-2024) er todelt. I første del tar vi for oss endringer i tallgrunnlaget, i andre del tar vi for oss endringer i sjølforsyningsplanen. Offentlige innkjøp, endringer i maktbalansen i dagligvaresektoren, produksjon av lokalmat og –drikke, og nye kostholdsråd er alle viktige momenter som må adresseres som en del av opptrappingsplanen og sjølforsyningsstrategien. Her vil vi vise til tidligere innspill.  

BAKGRUNN 

Bakgrunnen for målet om økt sjølforsyning er at beredskap har fått et nytt og gjennomgående fokus på alle samfunnsfelt. Norsk jordbruk produserer kun 35-40 prosent av det nasjonale kaloribehovet. Målet er 50 prosent, korrigert for import av fôrråvarer. 

De siste årene har Norge blitt påvirket av ekstremtørke, pandemi, krig i Ukraina, økonomisk ustabilitet og energikrise. Internasjonalt ser vi økende konfliktnivå i mange regioner, der særlig de sikkerhetspolitiske relasjonene mellom USA, Russland, EU og Kina forverres. Usikkerhet er stikkordet. Det politiske svaret er beredskap. 

Stortinget må erkjenne at økt sjølforsyning til 50 prosent, korrigert for import av fôrråvarer, og inntektsmessig jamstilling på nytt tallgrunnlag innebærer systemendringer. Både av jordbrukspolitiske virkemidler og tallgrunnlag. Meld. St. 11 (2023–2024) er derimot en videreføring av både dagens virkemidler og gjeldende tallgrunnlag. Som meldinga konkluderer (s. 48): «Ingen av tiltaka i meldinga fordrar vesentlige systemendringar».  

OPPTRAPPINGSPLANEN  

Normering

I Meld. St. 11 (2023–2024) foreslås det å justere et dokumentert inntektsnivå med en prosentsats før man foretar en sammenligning med sammenligningsgruppa sitt lønnsnivå.  Ved å kunstig blåse opp inntektsnivået i jordbruket med 5 – 10 – 20 eller 43 prosent, skaper man kun tilsvarende prosentsats dårligere vilkår for alle som skal ha en fordeling under forhandlingene. Konsekvensen er at politikken flyttes fra forhandlingene og at tallgrunnlaget blir politisk. Tallgrunnlaget må vise de økonomiske realitetene slik at politiske virkemidler kan virke etter formålet. 

Meld. St. 11 (2023-2024) viser manglende forståelse for jordbruksavtalenes utforming ved å tro at en treffer særskilte grupper ved å normere sammenligningsnivået for inntekt, og fører et helt politisk landskap bak lyset ved å anta dette.     

Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener at kravet om normering må forkastes. 

All egenkapital med i beregningen av kapitalbasen

Hvis ikke all egenkapital gis en faktisk betaling i totalkalkylen – fjernes alle insentiver for å bruke egenkapital, og egenkapitalen tæres vekk. 

Avskrivningene og en evt. prisjustering av disse er kun én del av den totale kostnaden til investert egenkapital. En prisjustering av avskrivningene som forslaget viser er ikke nok til å unngå tæring av egenkapital.

Avsetningene som meldinga viser til, vil ikke unngå at egenkapitalen tæres fordi man betrakter kun den delen av egenkapital som er investert i avskrivbare driftsmidler i tillegg til at denne beregnes feil. Jordbruket bruker penger på blant annet maskiner, bygninger, jord, melkekvoter og buskap. Dette finansieres med både lånte og egne penger. Alt arbeid og all egenkapital må ha en riktig godtgjøring for å sørge for at den innsatsfaktoren opprettholdes over tid – jordbruket er næring og ikke dugnad eller veldedighet. 

Meld. St 11 (2023-2024) sin håndtering av egenkapitalen er ikke full dekning av egenkapitalkostnaden, men man kan fortsatt sørge for å gjøre dette korrekt ved å ha tilstrekkelig avsetning dersom man ønsker å kalle kostnaden for dette. Korrekt kostnadsbudsjettering er like viktig på handelsgjødsel, kraftfôr, gjeld som på egenkapital. 

Det påstås at man kan lese av fra totalkalkylen at jorda stiger i verdi, og dermed har en avkastning. Denne verdien er satt i forbindelse med internomsetning av jord i sektoren, mellom generasjoner. Disse verdiene baserer seg på en skjønnsmessig verdivurdering etter at man har foretatt jordbrukstakster der kapitalverdien beregnes ved at alle kontantstrømmer inkludert lønn til arbeid tas med i regnestykket for å bestemme verdien. Dette er feil, samtidig som den skjønnsmessige vurderingen etter takst er lavere. Det er også uvisst om hvilken diskonteringsrente som benyttes i disse takstene og det er stor fare for feilkilder i denne verdsettelsen. Uavhengig av dette, så vil det aldri bli realisert en kontantstrøm i sektoren og det finnes derfor ingen avkastning på jord. Uten at det finnes en underliggende kontantstrøm.

Det påstås at jorda får avkastning i form av det man produserer, men varer som melk, kjøtt og korn er allerede inntektsført og kan ikke inntektsføres to ganger.  

Det påstås også at særskilte områder i landet har en så høy alternativverdi at det er vanskelig å foreta en rettferdig fordeling. Dette er et argument for at totalkalkylen må knytte en avkastning til jord og ikke et argument imot. Dersom man skal sørge for at jord har en verdi ifm. matproduksjon må denne gis i form av en faktisk kontantstrøm i sektoren, og ikke noe som de utenfor sektoren skal få. For å sørge for at jord skal få en lik verdsettelse i sektoren vil den trenge en gjennomsnittlig avkastning uavhengig om den er i utkantstrøkene eller i bynære strøk – dette er logisk. Fordelingen vil skje på lik linje med alt annet i sektoren gjennom referansebrukene, som er den eneste fordelingsnøkkelen i jordbruket. Heves det tvil om denne fordelingen, hever man også tvil om fordelingen av gjeldskostnadene for sektoren. Dette er to likestilte kapitalkostnader sektoren har. Sørger man for en gjennomsnittlig avkastning på jord vil dette styrke jordvernet og forsterke legitimiteten til priskontroll, fordi man sørger for en viss lønnsomhet for å bruke jorda til matproduksjon. 

Dagens bønder, og ikke minst de unge på vei inn i næringa, har kunnskap og forventninger om hva som skjer med pengene deres dersom de investerer dem. All egenkapital inn i beregningsgrunnlaget handler om å få unge og nye generasjoner til å se verdien av å investere i norsk matproduksjon. Ved å sørge for at jord får sin avkastning i form av en kontantstrøm sørger man for at grasbaserte produksjoner også gis insentiver for å investere, ikke kun kraftfôrbaserte produksjoner som kun er avhengig av et avskrivbart bygg. 

Det er også politisk bestemt at jord skal ha en grunnrenteavkastning på 4 prosent når man takserer jord/skog i forbindelse med konsesjonstaksering. Det er lite konsekvent om det gjøres unntak for dette i det øyeblikk man betrakter jord som eiendel for en aktiv matprodusent.     

NBS mener at all egenkapital må med i beregningen av kapitalbasen.  

Avkastning på egenkapitalen

Meld. St. 11 (2023-2024) sier ingenting om at egenkapitalen skal gis en avkastning. Konsekvensen av manglende avkastning er at man ikke får et resultatmål for arbeidsinntekt i jordbruket (vederlag til arbeid), og da heller ikke et sammenligningsgrunnlag for inntektsopptrapping. 

Kapital er en innsatsfaktor på lik linje med arbeid i jordbruket. Innsatsen investeres i den hensikt at dette skal gi en fremtidig konsummulighet/lønnsevne. Kapitalinnsatsen må derfor godgjøres slik at den ikke tæres, som det også står i meldinga. Meld. St. 11 (2023-2024) fremstiller en prisjustering av avskrivbare driftsmidler som egenkapitalens kostnad/avkastning. Dette er feil. Avskrivningene og en evt. prisjustering av disse er kun én del av den totale kostnaden til investert egenkapital – egenkapitalen i jordbruket verdsettes derfor altfor lavt.  

Konsekvensen av en lav avkastning er at denne blir en kostnad for den som eier kapitalen og for samfunnet samlet i form av lavere fremtidig konsummulighet, fordi den tilførte kapitalen tapes. En ser allerede effekten av dette ved at realinvesteringene i jordbruket er lavere enn i øvrig næringsliv (Menon Economics sin rapport om kapitalkostnader i totalkalkylen). 

Egenkapital har større risiko enn lånt kapital. For å ikke favorisere gjeld som finansieringskilde må avkastningen til all egenkapital derfor være høyere enn gjeldsrenten. Meld. St. 11 (2023-2024) sin avsetning til avskrivbare driftsmidler gjennom en prisjustering, bryter med formålet om at egenkapitalen skal ha en avkastning.  

NBS mener at Totalkalkylen må budsjettere med en gjennomsnittlig avkastning på all egenkapital investert i jordbruket.   

Timetall i et årsverk i jordbruket

Meld. St. 11 (2023-2024) foreslår at jordbrukets 1845 timer skal sammenlignes med lønnsmottagerens 1700 timer. Dette betyr at årsverkene i jordbruket skal tillegges 8,5 prosent flere timer enn de man skal sammenlignes med. 

NBS mener at Stortinget må sørge for at jordbrukets timetall i et årsverk tilsvarer sammenligningsgruppas timetall i et årsverk. Med forutsetningene i Meld. St. 11. tilsvarer dette 1700 timer. 

Jordbruksforhandlinger i inneværende år

En problemstilling som Meld. St. 11 (2023-2024), er at til forskjell fra lønnsoppgjørene og teknisk beregningsutvalg (TBU), så handler jordbruksforhandlingene om neste års inntektsutvikling – ikke inneværende år. Dette gir usikkerhet, unøyaktighet og store krav til etterregning. I tillegg skapes unødvendige problemer knyttet til likviditet i år med sterk prisvekst. At rammevilkårene for inneværende år er basert på tallgrunnlag man beregnet i fjor, gir dårlig styringsinformasjon for Stortinget, og for avtalepartene.  

NBS mener at forhandlingene skal foregå i inneværende år.

Produktivitetsvekst, beholdes i næringa?

Meld. St. 11 (2023-2024) er utydelig på hvorvidt produktivitetsutviklinga skal beholdes i næringa. Produktivitetsgevinsten mht. arbeid har vært en observasjon av faktisk færre nedlagte arbeidstimer fra år til år. Denne gevinsten har ikke tilfalt næringa. Med et mål om økt sjølforsyningsgrad og inntektsopptrapping får fordelingen av denne produktivitetsgevinsten stor betydning. Meld. St. 11 (2023-2024) må ta stilling til om produktivitetsgevinsten skal tilfalle næringa. I samfunnet for øvrig får de som fremskaffer produktivitetsveksten sin del av dette. I dag dras dette årlig inn av staten.  

NBS mener at produktivitetsgevinsten i sin helhet må tilfalle jordbruket fram til målet om jamstilling er nådd.  

Andel markedsinntekt av det totale bruttoinntekt

Som en forutsetning for inntektsopptrapping nevner Meld. St. 11 (2023 – 2024) at andel markedsinntekt av den totale bruttoinntekta bør opprettholdes (s. 57). Dette betyr at Stortinget må legge til rette for et større uttak i markedet enn det er i dag for å opprettholde andelene marked/budsjettmidler – tiltakene for å oppnå dette må konkretiseres, hvis ikke er forutsetningen for inntektsopptrappingen urimelig og forutsetningen må strykes.  

NBS mener at det må legges opp til et større prisuttak i markedet enn i dag og at tiltakene for å oppnå dette må konkretiseres. 

SJØLFORSYNINGSPLANEN 

Hvordan øke produksjonen av planter i Norge?

Sjølforsyning handler om mengden mat, måten maten produseres på, og hvilke ressurser den baseres på. Økt sjølforsyning fra norsk jordbruk innebærer at det må produseres mer planter i Norge, enten som fôr til husdyr eller som mat til folk. Det er nok mat, men måten den produseres på må endres for å gi bedre sjølforsyning.  

Meld. St. 11 (2023–2024) beskriver i liten grad sammenhengen mellom sjølforsyningsmålet, planter i Norge og importerte planter. Det mangler beregninger eller anslag på hva økt sjølforsyning innebærer i arealer, fôrenheter og avlinger. Hvor mye må planteproduksjonen i Norge økes, og hvor mye må importen av planter reduseres for å øke sjølforsyninga fra 40 til 50 prosent korrigert for import av fôrråvarer? Dette viktige spørsmålet som belyser omfanget av oppgaven, besvares ikke i meldingen.  

Som innspill til manglende anslag på økning i arealer, fôrenheter og avlinger, kan det nevnes at i Sjølforsyningsnotat utarbeidet av NBS, anslås det at for å nå målet om 50 prosent sjølforsyning av jordbruksmat, korrigert for import av fôr, og justert for forventa befolkningsvekst i 2026, innebærer:  

• Cirka én milliard flere fôrenheter til husdyra fra planter produsert i Norge (fôrkorn, gras og beite) 
• Cirka 255 000 dekar mer med planter som mat til folk, i hovedsak matkorn 
• Cirka én milliard færre fôrenheter til husdyra fra planter import fra utlandet (kraftfôr).  

NBS mener at:  

• Det trengs beregninger eller anslag på hva økt sjølforsyning innebærer i arealer, fôrenheter og avlinger. 
• Sjølforsyningsstrategien må inneholde konkrete tiltak for hvordan aktivt jordbruksareal og avlinger av planter i Norge skal økes, og samtidig hvordan redusere importen av planter. 

Hvordan redusere importen av fôr?

Regjeringa og stortingsflertallet har ved flere anledninger vedtatt at målet er å øke sjølforsyninga, korrigert for import av fôrråvarer, fra dagens nivå til 50 prosent på kalorinivå. Importen av fôr, og da særlig korn/protein, er helt sentralt.  

Reduksjon av kraftfôrforbruket og gjennom dette, importen av fôrråvarer, er helt avgjørende hvis sjølforsyninga skal økes korrigert for importerte fôrråvarer. Dette innebærer lønnsomhetsvurderinger mellom å fôre husdyra med kraftfôr vs. gras.

Meld. St. 11 (2023–2024) sier i sum svært lite om hvordan man skal sørge for at importen av fôr blir mindre lønnsomt og dermed reduseres, samtidig som planter i Norge blir mer lønnsomme, og dermed øker i volum. 

Tvert imot, som eksempel kan det nevnes at det i meldinga på side 47 står at «Regjeringa vil videreføre ordninga med prisnedskriving av norsk korn». Det er ikke forklart hvorfor eller hva denne ordningen går ut på, eller hvorfor dette øker verdien av planter i Norge og reduserer kraftfôrforbruket.  

Prisnedskriving av norsk korn til bruk i kraftfôr er i dag en tilskuddsordning som koster rundt to milliarder kroner årlig og er et sentralt virkemiddel for at «subsidieringen av både kraftfôr og råvarer til kraftfôr er en betydelig strukturell hindring for økt selvforsyning».   

Ordningen med prisnedskriving av korn til kraftfôr har sin historiske begrunnelse i kanaliseringspolitikken, hvor en ønsket at kraftfôret skulle ha tilnærmet samme kostnad i grasområdene som i kornområdene. Dette økte samlet sett produksjonsevnen i næringa. Denne tilnærmingen gjelder fortsatt. 
 
Det er imidlertid lenge siden det er foretatt en faglig tilnærming til prisnedskrivningens størrelse. Ordningen er dag vokst ut over det nødvendige for å opprettholde kanaliseringspolitikken. I dag går en del av prisnedskrivningen like mye til en generell kostnadsreduksjon for kraftfôr ut over det nødvendige av hensyn til den ovennevnte kanalisering av produksjonen. 
 
I et arbeid for å øke sjølforsyningsgraden må en gjennomgå dette tema. Kraftfôrets kostnad opp mot grasets kostnad vil påvirke næringa. Dette tilsier at det må foretas en faglig gjennomgang av ordningen. 

NBS mener at:  

• Stortingsmeldinga må inneholde konkrete virkemidler for å redusere importen av fôr til norske husdyr, deriblant en reduksjon av prisnedskrivinga av korn til bruk i kraftfôr 
• Det må foretas en faglig gjennomgang av prisnedskrivingens størrelse, slik at den fungerer til formålet – å opprettholde kanaliseringspolitikken.   

Hva koster selvforsyning?

Økt sjølforsyning koster mer enn dagens lave sjølforsyning. Alt arbeidet som må gjøres for å ruste opp jordsmonnet, bruke mer av utmarka og utvide jordbruksarealet i Norge, koster.  Hvor mye arealer må grøftes, kalkes og istandsettes, hvor mye må nydyrkes, og hvor kan utmarksbeite brukes? Hva koster dette? 

Meld. St. 11 (2023–2024) sier at sjølforsyninga skal øke, at inntektene skal trappes opp, men at «jordbruket framleis skal ha det økonomiske ansvaret for overproduksjon, med tilhøyrande prisfall og auka omsetnadsavgifter» (side 56).  Flere ganger står det i meldinga at sjølforsyninga skal skje på en måte som gir «styrka konkurransekraft mot import».  

Dette reiser en rekke nye spørsmål: 

Hvordan skal økte kostnader med avlinger og arealer i Norge finansieres, og hvordan skal økt sjølforsyning gi inntektsopptrapping uten overproduksjon? Hvis det betyr at prisene på norske jordbruksprodukter skal bli mer konkurransedyktige mot import, altså lavere, hvordan skal da økt sjølforsyning gi jordbruket inntektsmessig jamstilling? Hva har «styrka konkurransekraft mot import» å si for bruken av handlingsrommet i tollvernet? Hva innebærer det for politikken bak kostnader, markedsinntekter og lønnsomheten i jordbruket? 

NBS mener at:  

• Kostnadene til økt selvforsyning må avklares og hvordan de økte kostnadene skal finansieres.   

Ingen kobling mellom sjølforsyning og inntektsopptrapping:

Den aller største svakheten i Meld. St. 11 (2023–2024), er at det mangler kobling mellom planen for inntektsopptrapping og sjølforsyningsstrategien. Stortingsflertallet har ved flere anledninger erkjent at målet om økt sjølforsyning innebærer endringer i de jordbrukspolitiske virkemidlene.  

Nettopp derfor er fraværet av koblingene mellom inntektsopptrapping og sjølforsyning i Meld. St. 11 (2023–2024) påfallende svakt. Hvilke virkemidler skal gi mer planter i Norge, mindre importerte planter og sikre økt lønnsomhet slik at jordbruksinntektene jamstilles? 

Tiltakene som foreslås i Meld. St. 11 (2023–2024) er gjennomgående vage. Formuleringer som «leggje til rette for», «ha som mål», «videreføre», «styrke», «følgje opp», «oppretthalde», «jobbe for», «bidra til», «vurdere», tilslører både ambisjonsnivået med matproduksjonen og sammenhengene som trengs å forstås for å øke sjølforsyninga. 

NBS mener at:  

• Stortingsmeldinga må gi klare svar på hvordan planter til fôr og mat i Norge skal gi bedre lønnsomhet enn importerte planter. 
   

Tidfesting av planen: 

Sjølforsyningsmålet om 50 prosent korrigert for importerte fôrråvarer tidfestes ikke i Meld. St. 11 (2023–2024). Dette til tross for at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet, samt Stortingsflertallet med ulike partier, ved gjentatte anledninger har foreslått og vedtatt at «det skal settes mål om en selvforsyningsgrad, korrigert for import av fôr, for norske jordbruksmatvarer på 50 pst. innen utløpet av 2026.» (Innstilling 74 S (2019–2020), Innst. 657 S (2020-2021)).  

Tidfesting av sjølforsyningsplanen er viktig av to grunner. For det første, er det helt avgjørende for at den skal ha troverdighet og kunne bli målt på at den blir gjennomført. Jordbruket har dårlige erfaringer med politiske mål som ikke konkretiseres.   

For det andre, i lys av verdenssituasjonen haster det med å øke sjølforsyninga fra norsk jordbruk siden vi i dag er blant landene med lavest sjølforsyning. 
 
NBS mener at:  

• Dersom sjølforsyningsmålet skal ha noen verdi, må Stortinget tidfeste når målet skal oppnås. 

Hvordan håndtere overproduksjon? 

En forutsetning for inntektsjamstilling er jordbrukets ansvar for markedsbalanse.  

Meld. St. 11 (2023-2024) beskriver ikke behovet for verktøy for å holde markedsbalansen. Uten at det gis produksjonsregulerende virkemidler, vil det ikke være mulig å oppnå inntektsopptrapping og inntektsjamstilling. 

I Meld. St. 11 (2023 – 2024) legges opp til at det skal produseres og høstes flere planter i Norge, uten at det legges opp til at importen av fôr skal reduseres. I sum vil flere produserte fôrenheter i Norge, i tillegg til importerte fôrenheter, gi overproduksjon. 

NBS mener at:  

• Uten produksjonsregulerende virkemidler, vil det ikke være mulig å oppnå inntektsopptrapping og inntektsjamstilling. 
• Økt norsk planteproduksjon må bety redusert import av planter, blant annet for å unngå situasjoner med overproduksjon.