Styret i Fiskekjøpernes Forening har vurdert fiskeindustriens utfordringer og forslaget om å innføre kvotetrekk på eksport av ubearbeidet fiskeråstoff og har følgende kommentar;
Innledningsvis vil vi kommentere en formulering som er brukt i informasjonsopplysningen "Bakgrunn" som følger saken. Fra denne siterer vi følgende; "Historisk var tildeling av fiskekvoter eid av fiskeind....." og "I dag eier et tjuetalls familier .......". Her er det viktig å understreke hvem som egentlig er eieren. Aktørene som tildeles kvotene eier dem ikke. De er bare til disposisjon for et år av gangen gitt av det norske folk i fellesskap administrert av den til enhver tid sittende regjering. Redere som blir gitt disposisjonsretten definerer ofte et eierskap til kvotene, spesielt etter at de ble tillatt å omsette dem i et privat kvotemarked. Dette er imidlertid ikke etter lovens boktav slik lovverket er utformet.
I utgangspunktet foreligger et forbud mot å fiske - utferdiget av kvoteeierne - det norske folk. Enhver tildelt kvoterettighet blir gitt som et fritak fra forbud. Formålet med dette er at fellesskapet skal påse at utøvelsen av fisket kommer samfunnet totalt sett til gode. De som blir tildelt kvoter skal svare for et samfunnsansvar som følger med mottatt kvoterettighet. Dette er kjernen i Havressurloven. I noen tilfeller er dette samfunnsansvaret særskilt poengtert i kravspesifikasjon som følger kvotedokumentet. Dette gjelder pliktkvotene som disponeres av sju havfiskerederi. Av disse sju rederiene er Havfisk AS eid av Lerøykonsernet og Nergård AS, dominerende med henholdsvis ti og fem trålere i aktivt fiske. (Disse utgjør 15 av totalt 21 trålere). Konsernene er også blant de største hvitfiskprodusentene i Norge.
Samfunnsansvaret kommer særlig til uttrykk i de kvotene som ble gitt til industribedrifter med dispensasjon fra Deltakerloven. I kvantum står disse for rundt halvparten av landet fisk fra trålerflåten, gjennomsnittlig 50 - 55.000 tonn pr.år, avhengig av Norges totalkvote. Legitimiteten i denne kvoteodninga er knyttet til fellesskapstanken - samfunnsnytten ved at landets fiskeressurser skal gi næringsaktivitet og grunnlag for bosetting i kystsamfunnene i henhold til Havressursloven § 1. Forholdet er imidlertid at skiftende regjeringer de siste tiårene har prioritert bedriftsøkonomisk lønnsomhet i noen få havfiskerederi på bekostning av næringsaktivitet og sysselsetting i svært mange kystsamfunn, jfr. Riksrevisjonens kritikk i rapport 2020. Havfiskerederne er tillatt å fryse fisken ombord for å optimalisere sin fortjeneste ved spesialtilpasning som leverandør til utenlands fiskeindistri. Med det er legitimiteten borte. Dermed er vi endt opp med en ordning som var svært vanlig før dagens grunnlov ble vedtatt i 1814 - privilegium for de få. De som primært nyter godt av havfiskekvotene er noen få, delvis børsnoterte aktører og personer delvis bosatt i utlandet. Aktører/personer bosatt i kystsamfunnene, nært opp til fiskeressursene/realkapitalen, nyter ikke godt av store årlige utbytte-uttak av denne svært lukrative næringsvirksomheten. Overskuddene føres bort fra kystsamfunnene.
Pliktkvotene ble ut fra en dispensasjonsmulighet i deltakerloven gitt til industribedrifter. Av det følger en objektiv forventning om at industribedriften(e) skal være premissgiver for hvordan de tildelte rettighetene skal disponeres. Det er imidlertid ikke tilfelle. Derimot bruker de to overnevnte selskapene pliktkvotene til å optimalisere sine overskudd på havet. Med nedprioritering av landanleggene ser vi at de stort sett alltid har drevet sine anlegg på land med store underskudd. Hele legitimiteten til dispensasjonen til plikttrålerne hviler på at råstoffet kommer industrien til gode. Det som tilsynelatende av myndighetene blir akseptert som et godt forsvar med dagens praksis med direkteeksport av råstoff, er rederiaktørers utsagn at om de fisker på industriens premisser, så subsidierer de næringsvirksomheten i landanleggene. Dette er å snu forholdet helt på hodet. Det som er et faktum er at det er er deres ikke-legitime virksomhet, gitt av regjeringen som et privilegium, som er den reelle subsidieringen. Det er verd å merke seg at det meste av norsk hvirfiskindustri er i stand til å drive lønnsomt uten privilegier, dog uten den superprofitten som trålerne kan vise til.
Den viktigste premissen for en industriaktør er å få tilgang på råstoff som gir grunnlag for lønnsom drift. Både i praksis og i svar i alle spørreundersøkelser fremkommer det at ferskt råstoff av god kvalitet er det viktigste kriterium for dette. Ved at rederne ombordfryser rundt 90% av sin fangst, er fryselagrene stort sett fulle av råstoff. Selv industriaktører som ligger vegg i vegg med fryselager, oppnår ikke lønnsomhet i bearbeiding av det frosne råstoffet, bortsett fra mindre kvanta til klippfiskproduksjon.
Når det gjelder forslaget om kvotetrekk etter islandsk mønster, er det viktig å ha i mente hva som er forskjell mellom landene. Fartøyene i Island er i stor grad eid av selskaper som produserer og eksporterer fisken og dermed er kvotetrekksordningen mye enklere å administrere der. Med deltakerlovens krav om en fiskereid flåte i Norge , hr vi et skille som gjør ordningen vanskeligere å følge opp. Siden dagens fiskeripolitikk resulterer i sterk kritikk fra Riksrevisjonen og at de fleste kystsamfunn opplever stor fraflytting, melder FiFor behov for en nærmere utredning av hvordan en kvotetrekksordning kan fungere i Norge.
Etter FiFor sin mening er det prisverdig at problemområdet omtalt ovenfor får økt fokus ved at det blir tatt opp i Stortinget.
FiFor foreslår følgende;
Stortinget ber regjeringen fremme følgende forslag om at kvotetrekk tilpasset norske forhold for fangster av fisk som eksporteres ubearbeidet samt en lisensordning som administreres fylkesvis etter kravspesifikasjon av landbaserte fisketilvirkere/industrien med basis i pliktkvotene, blir utredet nærmere av et offentlig oppnevnt utvalg.
For Styret i Fiskekjøpernes Forening
12.april 2021
Arnold Jensen
(sekretær)