RK–NKF gir med dette innspill til Meld.St.12.Nasjonale minoriteter i Norge–En helhetlig politikk. Vi er glad for å se at myndighetene i innledningen av meldingen slår fast at våre rettigheter ikke alltid følges opp i praksis. Dette stemmer godt overens med opplevelsene til våre medlemmer og lokallag. Formålet med stortingsmeldingen er:

• beskrive utviklingen i politikken de siste 20 årene
• skissere hvordan regjeringen kan bidra til å styrke de nasjonale minoritetenes språk, kultur og situasjon i det norske samfunnet framover

KMD skriver at de har fått innspill til meldingen fra minoritetene selv. Dette kan misforstås i retning av at minoritetene har fått gi innspill på selve meldingen, dette har vi ikke fått anledningen til. I meldingen har vi kun fått kommentere på delkap. 3.1Kvener/norskfinner og 3.1.2.1Norske kveners forbund–Ruijan kvääniliitto. I tillegg boks3.1, som er et sammendrag av KMD av våre tidligere innspill. Siden denne meldingen skal skissere videre politikk er vi spesielt overrasket over at man ikke har latt de nasjonale minoritetene kommentere på kap.4Mål og virkemidler i politikken overfor nasjonale minoriteter framover. Vi mener meldingen ville blitt bedre dersom vi hadde fått muligheten. Dette ville også vært i tråd med de internasjonale forpliktelsene, og faktisk også regjeringens egen definisjon av effektiv deltakelse. I tillegg ville dette kunne luket ut direkte feil og uheldige uttalelser. Av uheldige uttalelser trekker vi frem to, selv om det finnes flere:

1.At de nasjonale minoritetenes organisasjoner har mål og ambisjoner som går lenger enn det som er målene for politikken og det regjeringen kan innfri, er naturlig

Vi forstår ikke hvordan det kan være naturlig at myndighetene ikke støtte opp om våre mål om en bærekraftig kultur. At myndighetene og organisasjonene er uenige om ressursbruk, og veien frem til målet, er en annen sak. At norske myndigheter i en stortingsmelding skriver at det er unaturlig å ha mål og ambisjoner om levedyktige nasjonale minoriteter er alvorlig. De internasjonale forpliktelsene angir ikke hvor langt Norge kan strekke seg i arbeidet for å styrke de nasjonale minoriteter, de internasjonale forpliktelsene er et minimum av hva som må til for å sikre oss mulighet til å delta i samfunnet på like vilkår, og er ikke på langt nær nok til å reversere den negative forskjellsbehandlingen vi har blitt utsatt for i svært lang tid. For å få til dette kreves reell vilje og umiddelbar handling.

2.Assimileringspolitikken innebar i flere tilfeller tvunget bortplassering av barn på institusjon, internatskoler og i fosterhjem, og i romanifolket/taternes tilfelle også tvangssterilisering av flere kvinner. I tillegg var det vanlig praksis å nekte barna å snakke eget språk i skolen.

Vi reagerer på at tvangssterilisering av romanifolket/taterne i en stortingsmeldingen blir definert som assimilering. Å hindre et folks reproduksjonsevne ved hjelp av tvangssterilisering er faktisk et forsøk på å fjerne et folk, ikke et forsøk på å gjøre dem til majoritetsbefolkningen. Alle de nasjonale minoritetene har opplevd både assimilering og ekskludering i varierende former. Etter 20år med politikk på feltet bør en stortingsmelding være litt mer fintfølende i begrepsbruken. Hva med å prøve å sette seg inn i hvordan politikken har opplevdes fra minoritetens perspektiv? Mye arbeid og mange ressurser kunne vært spart dersom KMD tok seg bryet med rådspørre seg i arbeidet med meldingen. Reell deltakelse og medvirkning er ikke kun et gode for de nasjonale minoritetene, men også for myndighetene. Vi råder regjering, KMD og storting om å lese Telemarkforsknings funn i rapporten «Kulturell berikelse–politisk besvær» en gang til.

Vi merker oss at St.mld'en ikke nevner kvensk næringsliv, hverken i samtiden eller historien, selv om likestilling i det økonomiske liv er del av de internasjonale forpliktelsene. Om vi hadde kjent til denne utelatelsen ville vi bedt om at det i det minste ble tilføyd en setning om dette i kap. 3.1. Den nåværende beskrivelsen viser i liten grad kvenenes langvarige næringsmessige bidrag til det norske samfunnet. Disse manglene kunne enkelt vært løst ved f.eks. å tilføye Kvenene har gjennom flere århundrer bidratt til samfunnsutviklingen på Nordkalotten. Med sine kunnskaper innen landbruk, bergverksdrift, håndverk, hushold, fangst og fiske har kvenene påvirket Norges næringsliv og evne til selvberging positivt også utenfor de kvenske tradisjonelle kjerneområdene.

I kap.4.1.2 står det «Foreløpig er det kvensk språk som har kommet lengst i utviklingen av et skriftspråk». Vi kan informere om at kvensk skriftspråk allerede er «utviklet»; grammatikk er publisert; ordbok oppdateres jevnlig; det undervises i språket og språket har sitt eget språkrøktsorgan: Kväänin kielitinka. Et språk er riktignok alltid i utvikling og dermed aldri ferdig «utviklet». Begrunnelsen for å ikke heve kvensk språk til nivå III er derfor problematisk. Situasjonen for språket kunne i dag vært mindre kritisk hvis staten hadde vært bevisst sine plikter overfor det kvenske språket og språkbrukerne. At manglende innsats fra statens side blir brukt som begrunnelse for at språket ikke skal heves til nivå III er provoserende for oss som jobber for å hindre at språket dør.

I arbeidet med den forrige meldingen, St.meld.nr.15 (2000-2001), var medbestemmelse en sentral del av arbeidet. “Ved utforminga av politikken overfor dei nasjonale minoritetane har Kommunal- og regionaldepartementet hatt ein nær dialog med organisasjonane til gruppene for å sikre at synspunkta deira blei høyrde. At organisasjonane har høve til slik påverknad er nærmast ein føresetnad for at politikken overfor gruppene skal bli gagnleg og forsvarleg.” og “Alle skal kunne vere med på å utforme tiltak og ordningar som gjeld dei sjølve. Det er viktig at gruppene sjølve får vere med og avgjere kva for tiltak som skal prioriterast, og korleis tiltaka skal utformast”(s.12)

I St.meld.nr.12 (2020-2021) redefineres imidlertid effektiv deltakelse, medbestemmelse er ikke lengre inkludert. KMD refererer til Dr.juris. Lundberg i sin fortolkning av artikkel 15. Det originale sitatet er: “The notion of effective participation does not imply that minorities should have decision-making power, but they should be able to influence their own situation and due account should be taken to their interests in cultural, social and economic life and public life.”

I meldingen er decision-making power oversatt til medbestemmelse. Dette er feil, korrekt oversettelse er beslutningsmyndighet. RK–NKF ber ikke om beslutningsmyndighet, vi ber om det den forrige meldingen tok som en forutsetning: en mulighet til medbestemmelse i saker som angår oss.

I delkap.4.2.1 gjør KMD også rede for at det er utfordringer knyttet til habilitet som gjør at minoritetene ikke kan ha medbestemmelse. Vi er for så vidt enige i at det er viktig å vurdere habilitet når offentlige midler skal deles ut. KMD ser likevel ingen problemer i at Troms og Finnmark fylkeskommune deler ut midler til institusjoner de selv er medeiere i, i konkurranse med andre mottakere. NKF-RK ønsker ikke ansvaret for tildelinger, men vi kan samtidig ikke se hvordan rådføring blant organisasjoner i tildelingsprosesser er en fare for habilitet. Særlig så lenge fylkeskommunen faktisk kan dele ut penger til «seg selv». Vi vil for øvrig kommentere at samarbeidet med Kulturrådet fungerer godt. Lyttende, respektfullt og ærlig.

St.meld.12 gir ingen føringer fremover. Slik vi leser meldingen er konklusjonen: 1. videreføre støtte til organisasjoner, 2. videreføre dialog, med mindre justeringer. Altså videreføring av gjeldende politikk, men uten medbestemmelse. Denne politikken er kritisert av Europarådet og i Telemarksforskningens rapport. En forskningsbasert rapport myndighetene selv har bestilt. Vårt råd: les Telemarksforsknings rapport. Opprett et direktorat. Stortingsmeldingen viser at KMD ikke klarer å følge opp politikken ovenfor de nasjonale minoritetene.