Jordbruket kan være en aktiv aktør i arbeidet med å reversere klimaendringer

MatPrat, Opplysningskontoret for egg og kjøtt (OEK), takker for muligheten til å gi innspill til klimameldingen. Det er store kunnskapshull i hvilke konsekvenser klimatiltak vil ha for det norske matsystemet, inkludert selvforsyning, utslipp og produksjonsforhold. Vi ser det derfor som positivt at regjeringen ikke foreslår konkrete tiltak for endringer i kostholdet og husdyrproduksjonen på nåværende tidspunkt. Klimameldingen omtaler allikevel tematikken i stor grad og vi har derfor følgende innspill for en mer nyansert fremstilling.

Klimapolitikken må støtte opp under landbrukets formål og rolle i matproduksjon, beredskap og ressursforvaltning. Målet med matsystemet er primært å ivareta befolkningens matsikkerhet. En klimastrategi må bidra til å styrke matproduksjon og redusere karbonlekkasje til andre deler av verden. Jordbruket har et unikt potensial til å fungere som en aktiv del av klimaløsningen, ikke bare gjennom å kutte utslipp, men ved å ta opp og lagre karbon i jord og biomasse. Jordbruket forvalter levende natursystemer som kan fange og binde CO₂, og dermed bidra til å redusere mengden klimagasser i atmosfæren. 

For å styrke matsikkerheten må vi som samfunn ta vare på både matjord, beiteressurser, kompetanse, arbeidskraft og infrastruktur. NIBIOs utredning av det såkalte kostholdstiltaket (Miljødirektoratet) viser at den foreslåtte nedgangen i husdyrproduksjon vil kunne medføre:

-    35 % redusert behov for matjordareal og svekket beitebruk i utmark. Dette gjelder arealer det er satt klare mål om å opprettholde. Husdyr spiller en avgjørende rolle for å holde arealene i hevd og sikre langsiktig ressursforvaltning. 

-    32% reduksjon i sysselsettingen i jordbruket. Dette vil svekke en allerede sårbar sektor ytterligere når det gjelder å opprettholde nødvendige strukturer og kompetanse om norsk matproduksjon og ressursforvaltning. Reduksjonen vil i tillegg få betydelige ringvirkninger for tilknyttede sektorer, f.eks. industri, transport og entreprenørskap. Det vil få store konsekvenser for bosetting og verdiskapning i distriktene, særlig i nord. 

-    Betydelige reduksjoner i husdyrbesetninger (melkekyr, sau og gris), samt avvikling av ammeku-produksjonen. Husdyra er en bærebjelke i matsystemet. De forvalter mat- og naturressurser, noe som bidrar til karbonbinding, åpne landskap med høy albedo (som virker kjølende på klimaet) og biomangfold. 

-    Reduksjon i selvforsyningsgrad. Det vil stå i konflikt med mål om 50 % selvforsyning.

Samlet sett vil tiltaket svekke både beredskap og sosioøkonomisk bærekraft i landbruket. 

Ensidig fokus på utslippstall kan gi et skjevt bilde av landbrukets klimabidrag og potensial. Klimaregnskapene fanger primært opp utslipp, men ikke de positive effektene husdyrhold har for karbonbinding og klimatilpasning. Drøvtyggere holder grasbaserte økosystemer åpne, noe som bidrar til karbonlagring i jord og opprettholder landskap med høy albedo, som reflekterer solenergi og dermed motvirker oppvarming. Slike effekter er dokumentert som viktige i norsk kontekst, der beiteressurser utgjør mye av arealgrunnlaget. Gjengroing av fjell og utmark kan ha en betydelig oppvarmende klimaeffekt, som potensielt overstiger klimagevinsten av tiltak som ensidig fokuserer på reduksjon av kjøttforbruk. Det er derfor avgjørende at klimatiltak vurderes helhetlig, der både utslipp, karbonbinding, arealforvaltning og naturens egen klimarolle inngår. Uten slike vurderinger risikerer vi å overse tiltak som gir større klimagevinst enn det som fremkommer fra tradisjonelle regnskapstall alene.

De biologiske klimagassene som landbruket genererer, er i utgangspunktet resirkulerbare ressurser. Gjennom god forvaltning av dyr, jord og naturressurser kan karbonet flyttes fra atmosfæren til mer stabile former i jord og biomasse. Dette bidrar ikke bare til å redusere netto oppvarming, men også til å bygge et mer motstandsdyktig økosystem som tåler klimaendringer bedre.

I tillegg til at helheten i det biologiske kretsløpet ikke inkluderes i utslippsberegningene, tar ikke Miljødirektoratets estimat om kutt på 2,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter med utslipp fra maten som må produseres og spises i stedet for råvarene fra husdyrproduksjon. Mat har dessuten flere funksjoner enn å fylle magen. Å kun se på utslipp per kilo råvare vil overse faktorer, som biotilgjengelighet på essensielle næringsstoffer. 

Et mer plantebasert kosthold blir ofte trukket fram som klimatiltak, men plantebasert er ikke nødvendigvis ensbetydende med bærekraft. Mange proteinrike vekster kan ikke dyrkes i Norge i stort omfang. Et mer plantebasert kosthold kan gi økt import og risiko for karbonlekkasje. 

Et bærekraftig matsystem er plante- og husdyrproduksjon i samspill. Mens planteproduksjon kan forsyne oss med mat direkte, kan husdyr omdanne gress og biprodukter fra planteproduksjon til råvarer vi kan spise, samt føre næringsstoffer tilbake til jorda gjennom gjødsel. Begge har isolert sett både fordeler og ulemper, og hver for seg kan ingen av dem fungere. Det mest utslippsvennlige og bærekraftige er et sirkulært system, der spiller husdyra en nøkkelrolle. Norsk jordbruk har et ubrukt potensial for økt karbonbinding, blant annet gjennom videreutvikling av beitebruk, bedre jordhelse og økt satsing på regenerative metoder. Dette kan styrkes ytterligere ved at husdyr inngår som en mer integrert del av kretsløpet.

Mat og råvarer fra bærekraftig produksjon må regnes som positiv uavhengig av om den er fra planter eller dyr. Å fremme en strategi som setter råvaregrupper opp mot hverandre og med utslipp som eneste målenhet, gjør at vi mister helheten og at brikker som er helt avgjørende for bærekraften, går tapt. Det handler om balanse for å oppnå sirkularitet og god ressursforvaltning. Derfor er det nødvendig å legge opp til gode rammeverk for produksjonen når vi skal legge opp løpet for en fremtidsrettet matproduksjon med styrket bærekraft og reduserte utslipp, snarere enn å definere hvor mye forbruker bør spise av ulike råvarer. Matvarene må vurderes ut ifra systemet de produseres i - ikke hvilken råvaregruppe de tilhører. 

For å redusere klimaavtrykket fra norsk matproduksjon er det mer hensiktsmessig og forutsigbart å forbedre produksjonen enn å erstatte norskproduserte råvarer. Norsk landbruk har allerede oppnådd betydelige kutt i utslipp per kg mat gjennom forbedret drift, og arbeidet fortsetter. FNs matvareorganisasjon (FAO) anslår at ytterligere tiltak globalt kan redusere utslipp fra husdyr med rundt 20–30 % innen 2030. 

Mengdeanbefalingene i Norske kostråd er ikke utarbeidet med tanke på klima. Det er en grov forenkling å benytte disse mengdeanbefalingene direkte som grunnlag for klimapolitikk. Hva som utgjør et miljø- og klimavennlig kosthold i Norge må vurderes helhetlig – med hensyn til produksjonsmetoder, ressursgrunnlag og klima- og miljøeffekter. En slik vurdering er så langt ikke gjort for norske forhold. 

Klimameldingen nevner bærekraftmerking som virkemiddel og trekker frem forskningsprosjektet NewTools. OEK vil understreke at gitt at matvarer ikke konsumeres i isolasjon, men som del av et kosthold, gir bærekraftsmerking på produktnivå liten nytteverdi i sammensetning av et komplett kosthold.

OEK vil avslutningsvis understreke viktigheten av at husdyrholdets positive rolle i norsk matproduksjon og klimaarbeid anerkjennes og integreres som del av løsningen på klimautfordringene. Med en slik helhetlig tilnærming kan Norge nå sine klimamål samtidig som vi sikrer matsikkerhet og et bærekraftig, aktivt landbruk for fremtiden. Med riktige insentiver og virkemidler kan norsk jordbruk ikke bare redusere sine utslipp, men også bli en betydelig netto karbonfanger – og dermed en aktiv aktør i arbeidet for å reversere klimaendringer.