Skriftlig innspill fra Advokatfirmaet Legalis AS
Advokatfirmaet Legalis ønsker å gi innspill til forslaget i kapittel 21 i proposisjonen, der det foreslås å begrense det offentliges ansvar for dekning av saksomkostninger til offentlig salærsats (per dd. kr 1315 per time) ved omgjøring av vedtak til gunst.
Innspillet er skrevet fra perspektivet til advokater som primært bistår svakerestilte privatpersoner innen velferds- trygde- og helserett. Typiske saker vi jobber med er klage på vedtak fra Nav.
Forslaget innebærer en betydelig innskrenking av det offentliges ansvar for egne feil, og skyver kostnaden over på borgeren. Dagens regelverk fungerer godt ved å legge til rette for tidlig og kostnadseffektiv løsning av saker. Endringen vil svekke tilgangen på advokatbistand for svake grupper, øke den økonomiske belastningen for enkeltpersoner og ikke nødvendigvis gi reelle besparelser.
En løsning kunne i stedet være å sette en begrensning på 2 eller 3 ganger salærsatsen. På den måten vil forvaltningen spares for de høyeste timeprisene, samtidig som rettsikkerheten til de svakeste bevares.
Vi anbefaler at dagens ordning videreføres, og vil særlig peke på følgende.
1. Ikke dekning for reelle kostnader
Begrensningen medfører at egenbetalende klienter sitter igjen med en betydelig egenandel, fordi vanlige advokatsatser er to til tre ganger høyere enn offentlig salærsats.
2. Feil vedtak blir stående
Økt økonomisk risiko for å klage vil føre til at færre klager og flere uriktige vedtak blir stående. Det gjør at det hovedsakelig kun er de mest ressurssterke som har mulighet til å bruke advokat for å få rettet opp i feil gjort av det offentlige.
3. Begrenser advokattilgang
Departementet skriver at det ikke er utfordringer med å rekruttere advokater til å jobbe for rettshjelpssats, men har ikke dokumentert dette. Vår erfaring tilsier det motsatte.
Advokater som jobber med klagesaker mot forvaltningen tilbyr ofte lav timepris eller bistand på fri rettshjelp fordi det finnes mulighet for kostnadsdekning til markedspris ved medhold. Det muliggjør spesialisert advokathjelp til ressurssvake grupper.
For å redusere økonomisk risiko for klienten og samtidig sikre lønnsomhet for advokaten, gjør vi grundige vurderinger av muligheten for å nå frem før vi påtar oss en sak. Vi bistår kun der vi mener det er gjort en feil. At advokater har et slikt klart incentiv til å velge bort saker som ikke kan føre frem, antas også å spare forvaltningen for unødvendige klager.
På denne bakgrunn kjenner vi oss heller ikke igjen i departementets begrunnelse om at dagens regel ikke er en rettssikkerhetsgaranti for «svake grupper». Poenget er at dagens regel reduserer den økonomiske risikoen så mye at også svakerestilte kan la seg bistå av advokat.
4. Utrednings- og veiledningsplikten er ikke tilstrekkelig
Forslaget er videre begrunnet med at forvaltningen har en utrednings- og veiledningsplikt. Det er imidlertid ikke dokumentert at dette faktisk fører til færre feilaktige vedtak. Tall viser det motsatte – nesten halvparten av påklagede vedtak i Nav omgjøres. For skatteetaten er det en tredjedel. Sivilombudet tar også opp mange saker på grunn av mulig brudd på forvaltningsloven.
Vår erfaring er at forvaltningen ikke har kapasitet til å veilede og utrede i tilstrekkelig grad til at borgeren kan ivareta sin rettssikkerhet. Dersom forvaltningens ansvar for saksomkostninger i tillegg begrenses, vil det redusere den skjerpende effekten dette antas å ha på kvaliteten i første instans.
5. Økt belastning på domstolssystemet
Begrensningen vil føre til at klienter bør rådgis om alternative dekningsmåter, herunder erstatningssøksmål for domstolene. Vi vil også oftere råde klienter til å gjøre klagearbeidet selv og bruke advokat først ved domstolsbehandling – hvor full dekning av sakskostnader normalt gis ved medhold. Klienter har også ofte rettshjelpsdekning for advokatutgifter i innboforsikringer. Den økonomiske risikoen ved å føre saken for domstolen kan dermed bli lavere enn å løse den i forvaltningen. Det må antas at økt antall søksmål er mer ressurskrevende enn krav om sakskostnader i forvaltningen.
6. Nåværende regel gir allerede gode nok begrensninger
Dagens regel åpner kun for dekning av «vesentlige» og «nødvendige» kostnader. Det finnes dessuten unntak fra sakskostnadsansvaret dersom feilen ikke kan lastes forvaltningen eller hvis særlige grunner taler mot dekning. For eksempel urimelig høye timepriser. Det foreligger derfor allerede en fornuftig og rimelig begrensning av sakskostnader.
7. Økt ubalanse i advokatkostnader
Staten betaler som regel markedspris for advokater de bruker i saker mot borgeren, men vil nå begrense borgernes mulighet til å gjøre det samme. Det øker den allerede eksisterende maktubalansen mellom stat og individ, og svekker tilliten til rettsstaten.
8. Uklare besparelser
Departementet har ikke oversikt over hvilke besparelser forslaget vil gi (jf. s. 388-389 i proposisjonen.) Det er grovt estimert en innsparing på 20 -25 millioner kroner årlig. Det fremstår som et beskjedent beløp sett opp mot konsekvensene for rettssikkerheten. Det er også uklart om regnestykket tar høyde for kostnadsflytting innad i forvaltningen og økt belastning på domstolen. Når rettsikkerheten svekkes, bør slike forslag utredes grundigere.