UiBs innspill til høringrunden om naturmeldingen
UiB takker for anledningen til å gi innspill til naturmeldingen.
Å stoppe og reversere tapet av natur vil kreve gjennomgripende samfunnsendringer, for å bruke naturavtalen og naturpanelets ord, da må hele den faglige bredden tas i bruk. Denne flerfaglige inngangen var tydelig i vårt innspill til første høring for stortingsmeldingene om natur og klima3. Og vi er glade for å se at mange av poengene våre er fulgt opp: Meldingen har en tydelig kriseforståelse og problembeskrivelse, den anerkjenner koblingen mellom klima og natur, og at økende arealbruk og ressurssløsing er viktige underliggende årsaker til naturtap. Vi setter også pris på at meldingen er tydelig på at vi skal ha en kunnskapsbasert naturforvaltning, for eksempel gjennom et SEEA-EA-kompatibelt areal- og naturregnskap, mer treffende konsekvensutredninger, og naturrisikovurderinger4.
Samtidig savnes en rekke konkrete virkemidler i handlingsplanen. Det vil trengs dersom denne politikken skal få den ønskede virkningen, nemlig å stoppe tapet av norsk natur, sikre allmenn tilgang på naturgoder, og beskytte samfunnet mot naturrisiko, også i framtiden.
Skal vi redusere og reversere naturtapet trenger vi flere virkemidler enn vern
Dersom vi skal klare å redusere og reversere naturtapet, sikre tilgang på naturgoder og redusere naturrisiko i hele landet (mål 11), ivareta naturens evne til klimaregulering (mål 8), er det omfanget av natur i akseptabel tilstand, eller ‘naturens kjøttvekt’ som teller. Da er det ikke tilstrekkelig med vern av den aller mest verdifulle naturen (mål 3, 4). Vi må i tillegg redusere nedbygging og forringelse (mål 1), og restaurere natur (mål 2) også utenfor verneområdene, altså i “70%-landskapet” eller nærnaturen. Det betyr at naturhensyn må veie tyngre i all arealforvaltning (mål 1, 14).
Klargjøre ansvar, fremme samarbeid, og dempe konflikt mellom aktører og forvaltningsnivåer
Naturmeldingen legger til grunn at kommunene har en “nøkkelrolle” i arealpolitikken. Dette medfører at kommunene er gitt et stort ansvar for å stoppe bit-for-bit nedbygging, og nå mål 1. Plan- og bygningsloven (pbl) er sektorovergripende og gir et felles gjennomføringsgrunnlag for alle sektorer og aktører, inkludert private (mål 14). Men det er ikke slik at kommunen har “hovedansvar” for arealplanleggingen, som man kan få inntrykk av. Systemet etter pbl er at ansvaret er delt mellom kommunestyrene, det regionale nivået, og departementet (§ 3-2). Staten har det “overordnede ansvaret [...] gjennom forskjellige former for faglige og politiske retningslinjer”5 inkludert “tilsyn”. Både Riksrevisjonen og OECD har tidligere påpekt at denne ansvarsfordelingen ikke ivaretar naturhensyn på en god måte. Dersom vi nå skal trappe opp innsatsen med å bremse og reversere naturtapet behøves tydelige signaler til kommunene om hva som er området for det kommunale selvstyret i arealpolitikken, og hvordan interesser skal avveies, og dermed innslagspunkt for innsigelse. Vi tror at en slik klargjøring også kan føre til kortere saksbehandlingstid, fordi man for eksempel kan unngå å fremme reguleringsforslag i strid med nasjonale føringer, overordnede planer, osv.
Et viktig punkt i naturavtalen, og i diskusjonene under COP16 i Cali, dreier seg om finansiering. Målet er å mobilisere til økt finansiering av naturformål, både gjennom ‘friske midler’ (mål 19) og gjennom å identifisere, redusere og fjerne naturskadelige insentiver og vri slike investeringer til naturpositive tiltak (mål 18). En slik vridning av virkemidlene er effektfullt fordi naturskade unngås samtidig som et gode oppnås uten behov for friske midler. Vi tilrår derfor at mål 18 må operasjonaliseres, målsettes, og rapporteres på i statsbudsjettet.
Virkemidler: Tydelige naturmål, regnskap og rapportering, forbud, ansvar, og bevisstgjøring
Et viktig og virkningsfullt tiltak er å sette tydeligere naturmål. For mål 1 bør Stortinget være tydelig på at tapet av natur skal reduseres mot “null”, og at dette gjelder hele samfunnet. Lokale og sektorvise tilpasningsbehov kan løses gjennom å ta i bruk grå areal, kompensere gjennom restaurering (mål 2), regionalt samarbeid, og/eller prioriteringer og tilpasninger på en tilsvarende måte som Klimautvalget 2050 gjør for utslipp. Erfaringer fra kommuner viser at uklare målformuleringer kan virke som et disinsentiv, mens det å sette nullmål utløser kreativitet og nye løsninger.
Tilsvarende må Stortinget tilrå at alle kommuner skal utarbeide areal- og naturregnskap.
For noen særlig viktige naturtyper bør utgangspunktet være at det ikke skal bygges. Noen gode første steg er å ta tak i forslag fra Miljødirektoratet om byggeforbud på myr, og stramme inn dispensasjonspraksisen for strandsonevernet.
Naturmeldingen viser til pågående arbeider med pbl for å styrke virkemidler for natur- og klima, men gir ingen overordnede føringer for hvordan enkelttiltak skal forholde seg til helheten. Her kan Stortinget videreføre noe tilsvarende forurenser-betaler prinsippet, men denne gangen for natur til pbl, slik at aktører kan pålegges ansvar for kompensasjon gjennom for eksempel restaurering av tilsvarende naturtype eller naturgode et annet sted.
Å sette krav til at aktører skal vurdere og håndtere egen naturrisiko vil kunne føre til bevisstgjøring, nye løsninger og sparte kostnader hos den enkelte aktør og for samfunnet.
Vi ser frem til å følge stortingets arbeid med Naturmeldingen. Forskningsmiljøene ved UiB bidrar gjerne med kunnskapsbaserte råd.