Høring om forsvarsbudsjettet for 2024 - Nammo

Innledning

Statens aller viktigste oppgave er å sørge for frihet, demokrati og sikkerhet. Forsvaret er det viktigste verktøyet for å løse det oppdraget – i tett samarbeid med forsvarsindustrien.

I forslaget til forsvarsbudsjett nevnes industrien 86 ganger. Den forsvarsindustrielle politikken er «tydelig og tungt forankret». Norges nasjonale forsvarsindustrielle strategi (St.mld. 17) er like tydelig: Å få et overtak i krig, eller avskrekke en motstander er «utenkelig» uten et nært samspill med industrien.

Nammo er en av kun fire større produsenter av ammunisjon i Europa. Vi er en av bare to store rakettmotorprodusenter. Selskapet leverer også panservernvåpen. Dette gir oss en strategisk og sentral rolle som leverandør til Norges forsvar, og til NATO-allierte.

Samtidig står vi i den mest krevende situasjonen i vår historie. Vår kommentar til Forsvarsbudsjettet handler mest om det som ikke står der: Det er ikke i særlig grad tatt hensyn til de ytterst spesielle forholdene industrien nå står oppe i, som følge av krigen i Ukraina og en dramatisk forverret sikkerhetssituasjon. Konsekvensene av underinvestering kan få store beredskapsmessige konsekvenser.

 

Ukraina

Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022. Det ble raskt klart at krigens materielle behov var enorme. Etterspørselen gikk i taket, og mest tydelig når det gjaldt artilleriammunisjon: Ukraina sa i mars 2023 at landet trenger ca 600.000 artillerigranater i måneden. Det tilsvarer drøyt 7 millioner i året.

Mange NATO-land donerte store mengder artilleriammunisjon – ofte fra lagre som var små i utgangspunktet. De innså raskt at de måtte etterfylle. Nammos anslag er at NATOs europeiske ammunisjonsbehov er i størrelsesorden 13 millioner granater. Dette er et konservativt tall som kun dekker 30 dagers krigsberedskap.

Det samlede behovet i Europa er dermed minst 20 millioner granater som statene ønsker innen kort tid. Det er dessverre umulig for industrien å levere dette raskt. Nammo anslår at den samlede årlige europeiske produksjonskapasiteten er under en halv million granater.

Konsekvensen er en europeisk forsvarskrise: Med dagens produksjonstakt vil det ta minst 40 år å lage dette. Både Ukraina og NATO kan meget vel gå tilnærmet tomme.

Vi vil ikke ta for oss missiler og luftvern like detaljert. Men situasjonen er foruroligende lik. vi har sett at hele årsproduksjoner i noen tilfeller er brukt på en enkelt dag.

 

En industriell krig

Ukraina står midt oppe i en utmattelseskrig. Vestlige NATO-land som donerer og produserer våpen deltar indirekte i en industriell krig.

Akkurat nå er utsiktene dystre: For Norges del vil det ta årevis før Forsvaret får det de trenger. Jens Stoltenberg sier at forbruket i Ukraina er så høyt at det langt overstiger den samlede produksjonskapasiteten i alliansen.

Årsaken kan vi finne i tre tiår med fred og små forsvarsbestillinger. Forrige gang Norge bestilte artilleriammunisjon var på 1990-tallet. Sverige bestilte sist på 1980-tallet. Andre land har typisk bestilt i størrelsesorden 5 til 20.000 granater, med lang tid mellom ordrene. Det er dette vi har dimensjonert produksjonen til. Nå trengs det plutselig millioner av granater.

Nammo tror ikke at europeisk industri kan dekke mer enn 5-10% av etterspørselen på kort sikt. Forsvarskommisjonens nye rapport er inne på det samme. Industrien beskrives som «betydelig nedbygget» med en «svært begrenset» kapasitet. Manglene omtales som så store at «europeerne vil slite med å gjennomføre operasjoner på egen hånd selv i den lavere enden av konfliktskalaen». Kommisjonens formulering gjenspeiler det enkle faktum at stridsevnen til alt fra artilleriskyts til kampfly eller stridsvogner synker raskt ned mot null uten ammunisjon.

Denne høringsuttalelsen er også ment som et tydelig varsku til våre politiske myndigheter, om manglende beredskap. Industrien har en stor underkapasitet. Skal vi klare å levere, trenger vi hjelp.

 

Forsvarsbudsjettet og investeringsbehov

Budsjettforslaget omtaler i avsnitt 1.2 et kjøp av artillerigranater for 4,3 milliarder kroner. Så langt er 1.9mrd (ink.mva.) av dette kontraktsfestet. Avtalene innebærer også at Nammo får investeringsmidler på om lag 75 millioner kroner.

Nammo er glad for dette bidraget. Det utgjør imidlertid ikke mer enn ca 0,5% av det som må investeres i artilleriproduksjon. Og størrelsen på det som i dag finnes av bestillinger fra norske myndigheter, gir heller ikke noe grunnlag for større investeringer.

Nammo har i dag 20-25% av det europeiske markedet for artillerigranater. Vi anslår at det må investeres 70 milliarder kroner i en øket produksjonskapasitet. Nammos andel kan være i størrelsesorden 15-20 milliarder.

EU har startet blant annet ASAP-initiativet, som skal samordne bestillinger og investere i industriens produksjonsevne. Nammo ser få tegn til resultater så langt, og prosessen ser ut til å trekke ut i tid.

Det norske forsvarsbudsjettet har heller ingen direkte bevilgninger til industriell kapasitet. Dette står i kontrast til andre land som Finland og USA. Der foretas det store statlige direkteinvesteringer.

 

Lønnsomhet, FoU og strøm

Nammo har fortsatt ingen garanti for at vi får den nødvendige kraftforsyningen til utbyggingsprosjekter. TikToks datasenter tar enorme mengder strøm industrien gjerne skulle hatt. Og vi kan måtte betale store anleggsbidrag for infrastrukturen på Raufoss.

Vi vurderer nå om deler av ammunisjonsproduksjonen heller bør bygges opp i utlandet. Nammo er et nordisk forsvarskonsern som skal drive etter forretningsmessige prinsipper. Det er mest naturlig at vi bygger kapasitet der myndighetene støtter investeringer.

Det er lett å tenke at forsvarsindustrien nå opplever stor etterspørsel, økende priser og gode marginer. Nammo opplever likevel at det er ytterst krevende å oppnå god lønnsomhet i vår artillerivirksomhet (LCS). Det skyldes milliardinvesteringer i råvarer og maskiner. Innsatsfaktorene har økt sterkt i pris, mens eksisterende kontrakter i stor grad er låst. Da faller marginene. Vi må ta opp store lån med økende renter, mens inntektene ofte ligger flere år fram i tid.

Nammo-konsernet har allerede investert 5-10 ganger mer enn i et vanlig år. På Raufoss er investeringene 20 ganger høyere. Kapasiteten til å bære investeringer er nå strukket til det ytterste.

Til sist: Forskning og utvikling er et særdeles viktig tema. Russland og Kina utvikler ny teknologi samtidig som NATO-systemer blir brukt i Ukraina med den følge at Russland øker sin forståelse av dem. For å holde på Vestens overtak er det helt avgjørende at bevilgningene til FoU økes. Regjeringen foreslår å reversere deler av FoU-kuttet fra i fjor, men det ligger fortsatt under tidligere nivåer. Nammo foreslår en ytterligere styrking i kap 1700/post 73.

 

Mulige løsninger

Tar man med rakettmotor- og missilsegmentet samt annen ammunisjon øker det europeiske investeringsbehovet til 100-150 mrd. Nammos andel av dette kan samlet ligge så høyt som 20-30 mrd.

Selskapet har ingen mulighet til å klare dette på egen hånd.

Nammo har tidligere bedt om 850 millioner for å ivareta Norges og NATOs behov for militær produksjon. Dette er en start og et forsiktig og konservativt anslag. Ettersom mange innsatsfaktorer kjøpes inn fra utlandet, og mye av salget går til utlandet, vil den inflasjonsdrivende effekten være minimal.

Norsk forsvarsindustri sysselsetter i dag over 8000 personer. Vi er verdensledende på flere teknologiområder, og industrien er samfunnsøkonomisk lønnsom. En Menon-analyse har vist at hver krone som brukes til forsvarsanskaffelser, gir 1,8 kroner tilbake til samfunnet. Nammo betaler også skatt og utbytte til eierne.

En investeringsstøtte kan gi mange positive ringvirkninger, i tillegg til å øke den militære kapasiteten.

Forsvarskommisjonen har anbefalt en historisk oppbygging av industrien. Vi står ved et veiskille. Krigen i Ukraina og den massive underkapasiteten i Europa gjør en oppbygging nødvendig. Det er også en mulighet, til å sikre en god beredskap for Norge og NATO og til å skape en lønnsom industri for mange tiår fremover.