Stortinget må sende Prop 83 L tilbake og avkreve andre løsninger
Forbrukerrådet går kraftig imot forslaget om å slå sammen kursreguleringsfondet og tilleggsavsetningene til et felles bufferfond, slik det det foreslås i Proposisjon 83L.
Forslaget innebærer at tilleggsavsetningene vil kunne dekke negativ avkastning for livselskapenes eiere, på samme måte som i kursreguleringsfondet. Det representerer en betydelig overføring av avkastningsrisiko fra livselskapet til kundene. Dette ble poengtert av flere høringsinstanser da regelverket for de garanterte pensjonsproduktene var til høring i 2020. Også Finanstilsynet har understreket dette.
Argumentet om at sammenslåtte bufferfond legger forholdene bedre til rette for livselskapene til å ta større investeringsrisiko, det vil si å forvalte pensjonsmidlene med en høyere aksjeandel og dermed gi de forsikrede bedre avkastning, bygger på tvilsomme forutsetninger.
Allerede i 2011 («Virksomhetsregler i livsforsikring») skriver Finanstilsynet at det slettes ikke var sikkert at dette grepet ville føre bedre avkastning for de forsikrede. Her heter det «Med en utvidelse av muligheten til oppbygging og anvendelse av bufferfond som skissert over, vil selskapene i større grad kunne tåle verdisvingninger i porteføljen fra et år til et annet og således få noe sterkere insentiver til langsiktig forvaltning.”
Denne usikkerheten fremkommer også i høringsnotatet som lå til grunn for regjeringens behandling av regelverket for garanterte pensjonsprodukter i 2020. Her uttrykker Finanstilsynet at et sammenslått bufferfond som innebærer at tilleggsavsetningene kan brukes til å dekke tap «kan gi rom for at pensjonsleverandøren plasserer en noe større andel av porteføljene i aksjer. For de forsikrede vil dette i tilfelle ha en potensiell oppside i økt forventet avkastning, men også en nedside i at kundebufferen må bære enn større del av nedsiderisikoen enn i dag».
Tilsynet uttaler også i 2011 at «Dagens regler om at forsikringsselskapet bærer risikoen for negativ avkastning representerer i utgangspunktet et økonomisk gode for forsikringstaker».
Forskningsstiftelsen Fafo har tydeliggjort at sammenhengen mellom sammenslåtte bufferfond og økt avkastning avhenger av hvilken tilpasningsstrategi livselskapene velger. FAFO’s rapport om det norske pensjonssystemet fra 2018 understreker det det ikke er noen automatikk i at sammenslåtte bufferfond vil føre til at livselskapene motiveres til å skru opp sin egen risiko til kundens fordel. Det heter i rapporten «Samlet kan man si at det er klare grenser for hvor langt man kan komme ved hjelp av tradisjonelle regulatoriske virkemidler for å oppnå en annen aktiva-allokering og høyere forventet avkastning. Man risikerer at dette bidrar til å lette kapitalkravene og å frigjøre egenkapital til andre formål enn fripoliser».
Livselskapenes tilpasningsstrategi er også et sentralt poeng i Pensjonistforbundets svar til høringen om regelverket for garantert pensjon. Høringssvaret dokumenterer forbrukertap i form av at utbetalinger av buffere både delvis skyves inn i fremtiden og delvis blir overført til livselskapenes kapital. Forslaget om et sammenslått bufferfond vil derfor øke sannsynligheten for at bufferfondene blir større enn i dag og dermed at mer pensjonskapital tilfaller livselskapenes aksjonærer. Pensjonistforbundet konkluderer i tillegg med at «Så lenge fripolisene forvaltes av aksjeselskaper og ikke kundeeide selskaper, må forvaltningen av pensjonsmidlene ta sikte på å skape størst mulig avkastning for eierne, ikke for kundene. Livselskapene vil derfor ikke ta større risiko enn at det er sannsynlig at avkastningen kan dekke de garanterte renteforpliktelsene. Merinntekten for livselskapets eiere ved avkastning ut over dette nivået, er så liten at det er usannsynlig at selskapet vil ta større risiko for å oppnå det. Hvis tilleggsavsetningene skal kunne dekke også negative resultater, vil resultatet derfor etter vår mening ensidig bli til eiernes fordel: Avkastningen blir uendret, mens eierne vil tjene det samme som før med lavere risiko».
Disse vurderingene sett under ett gjør at Forbrukerrådet er sterkt imot forslaget om sammenslåtte bufferfond. Skulle Stortinget komme til å vedta forslaget i sin nåværende form, vil det dessuten få langt større ringvirkninger enn det som gjelder for livselskapenes fripolisekunder
Det vil for eksempel ramme alle fripoliseholdere i pensjonskassene. Pensjonskassene er kundeeide virksomheter. De har derfor i stor grad sammenfallende interesser med kundene. Livselskapene har på sin side kommersielle eiere med krav til avkastning på investert kapital. Pensjonskassene oppregulerer fripolisene på lik linje med aktive ordninger. Pensjonskassene har i dag 110 000 fripoliseholdere som allerede har en portefølje med en betydelig høyere aksjeandel enn fripoliseholdere i livselskaper. Forslaget, med det tilhørende taket, vil medføre lavere aksjeandeler for disse fripoliseholderne og vil være til stor skade for denne forbrukergruppen.
Uansett bør ikke Finanskomiteen innstille på forslaget fra Finansdepartementet uten at komiteen også gir fripoliseholderne en anledning til å beskytte seg mot et eventuelt nytt og forbrukerfiendtlig regelverk med sammenslåtte bufferfond med all den risikoen det medfører. Konkret må komiteen sikre at forbrukerne ikke fra gir seg det økonomiske gode som dagens regler sikrer ved at forsikringsselskapet bærer risikoen for negativ avkastning.
Dette gjøres ved at fripoliseholderne med garanterte fripoliser får utbetalt opsjonsverdien av garantien og konverterer sin til nå garanterte pensjonsbeholdningen til en Fripolise med investeringsvalg (FMI). Dette må forbruker få anledning til å beslutte suverent. Det innebærer at regelverket må endres slik at fripoliseholderens ønske om konverteringen må kunne påtvinges livselskapene, altså med bruk av kontraheringsplikt.
En slik konvertering er på ingen måte vederlagsfri for forbruker. Som regel er fripoliseholder med garanterte ytelser sikret livslang utbetaling av den garanterte ytelsen. Det vil bortfalle og utbetalingsperioden etter en konvertering vil avhenge av størrelsen på pensjonsbeholdningen. I tillegg må den forsikrede betale forvaltningskostnadene selv i et pensjonsprodukt som det ikke er konkurranse om. Dette gjør FMI til en dyrere spareform enn for eksempel egen pensjonskonto (EPK).
I et marked med lave renter kan rentegarantien ha en betydelig verdi for fripolisekunden. I et normalrentemarked som nå, faller denne verdien. Dette fordi det blir enkelt for livselskapene å investere i langsiktige verdipapirer med betydelig høyere forventet avkastning enn rentegarantien i fripolisen. Da kan livselskapet, nærmest uten risiko, motta 20 prosent av kundens årlige avkastning som overstiger den garanterte renten. Det sier seg selv at mange fripolisekunder vil være tjent med å flytte sin pensjonskapital til mer kostnadseffektive spareformer. Regelverket åpner i dag for at livselskapene kan tilby kundene å konvertere garanterte fripoliser med investeringsvalg, men dette er fremdeles en dyr spareform.
Når det i denne omgangen foreslås å svekke fripoliseeiernes rettigheter ytterligere kan det kompenseres ved å gi dem muligheten til å flytte pensjonskapitalen til Egen Pensjonskonto. I markedet for EPK er det virksom konkurranse. Dette kommer til uttrykk i vesentlig lavere kostnader. Det eneste som i praksis skiller EPK fra FMI er hvor midlene går dersom den forsikrede dør. I FMI tilfaller gjenstående pensjonskapital forsikringskollektivet, overskuddskapital i EPK tilfaller den arvingene. For mindre fripoliser kan allerede kundene konvertere fripolisene til tidsbegrensede ytelser. Det vil derfor ikke være et stort steg å utvide denne muligheten til alle fripoliser uavhengig av størrelse.
Etter vår vurdering må Finanskomiteen avvise prop 83L. Komiteen må fatte vedtak om at Finansdepartementet utreder andre alternativer til det som er i proposisjonen som klart er til fordel for den forsikrede. Det gjelder spesielt muligheten til å flytte flere av typer pensjoner til EPK.