Rektor

Norges musikkhøgskole takker for anledningen til å gi innspill til Utsyn over kompetansebehovet i Norge (Meld. St. 14 (2022–2023)). Vi vil med dette peke på betydelige feil i tallgrunnlaget for utøvende og skapende kunstutdanninger i meldingen, og vi foreslår et enkelt grep for å sikre rimelig og stabil finansiering av disse utdanningene i framtiden.

Feil i Utsynmeldingen

Kunstutdanningene nevnes noen få ganger i meldingen, dels spesifikt og dels som del av humaniora og estetiske fag. To hovedpremisser i meldingen er

1. a) en tilsynelatende sterk vekst i utdanningskapasiteten i kunstfag, og
2. b) tilsynelatende store utfordringer for de kunstutdannede i arbeidsmarkedet.

Påstanden om at utdanningskapasiteten innen kunstfag har vokst med 280 prosent siden 1999 gjentas to ganger (s. 16-17 og s. 84), med henvisning til DBH, samt av statsråden i intervju med Klassekampen 25. mars 2023.

NMH har ikke funnet belegg for dette tallet i DBH, og etter kontakt med Kunnskapsdepartementet har vi oppklart at tallet er feil og sterkt misvisende. (En grundigere redegjørelse kan gis ved behov). Av flere feilkilder vil vi særlig peke på at utdanningene ikke ble klassifisert på samme måte i 1999 og 2022, slik at det er flere utdanninger som omfattes i 2022-tallene enn i 1999-tallene, selv om utdanningene fantes også i 1999. Kapasitetsøkningen i kunstutdanninger er noe større enn for andre utdanninger, men da spesielt i private institusjoner. En annen oversikt i meldingen (figur 2.2.B s. 17) viser en økning for humanistiske og estetiske fag samlet i størrelsesordenen 130 prosent, som er lavere enn mange andre fagområder.

Når det gjelder påstanden om utfordringer med sysselsetting, er det riktig at NIFU-rapporten som meldingen oppgir som kilde viser en grad av «mistilpasning» for humanistiske og estetiske fag generelt. Dette er imidlertid en stor og uensartet gruppe. Rapporten har også tall for de spesialiserte kunstutdanningsinstitusjonene Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og Norges musikkhøgskole (NMH), og viser at «mistilpasningen» for kandidater fra disse institusjonene ligger på gjennomsnittet eller til dels betydelig under gjennomsnittet i sektoren. NIFU gjennomførte også en egen kandidatundersøkelse for musikkutdanningene i 2014, hvor de slår fast at «arbeidsledighet er et marginalt problem blant nyutdannede musikkandidater» og at «når det gjelder irrelevant arbeid, er dette litt mindre utbredt blant musikkandidatene enn høyere grads kandidater generelt».

Disse to premissene vakler altså som grunnlag for å vurdere dimensjoneringen av de utøvende og skapende kunstutdanningene med tanke på behovene i samfunnet framover.

I tillegg vil de varslede endringene i finansieringssystemet ramme kunstutdanningene særlig hardt.

Finansieringssystemet

I det foreslåtte nye finansieringssystemet er antallet kategorier for resultatfinansiering endret fra dagens seks kategorier til tre. Det er kun medisin, veterinærmedisin og odontologi som fortsatt vil ligge i den høyeste finansieringskategorien. De øvrige utdanningene i dagens kategori A og B – i all hovedsak kunstutdanningene, men også noe få andre – havner i kategori 2, som er en betydelig nedgradering. For grunnfinansiering av nye studieplasser skal det bare være en felles gjennomsnittssats, med unntak av en særskilt høy sats for medisin, veterinærmedisin og odontologi. Det er dermed utdanningene som i dag ligger i kategori A og B, utenom medisin, veterinær og odontologi, som vil merke særlig store endringer ved det foreslåtte systemet, mens øvrige utdanninger ikke blir like mye berørt.

Meldingen poengterer at endringene ikke i seg selv vil øke eller redusere bevilgningen til hver institusjon. Men alle nye studieplasser innen våre utdanninger vil heretter bli finansiert med et beløp som ikke avspeiler et realistisk kostnadsnivå. Etter våre utregninger vil en plass ved NMH få en grunnfinansiering på ca. 93 000, i stedet for dagens sats på ca. 206 000. Dette innskrenker drastisk NMHs handlingsrom til å utvikle nye studier – med for eksempel større sjangermangfold, integrering av ny teknologi og styrket satsing på musikk og helse, i møte med arbeidslivets og samfunnets behov.

Konsekvensene for spesialiserte institusjoner som AHO, KHiO og NMH, er slik at man i utgangspunktet kan drive videre innenfor dagens rammer, men knapt etablere noen nye tilbud eller utvide kapasiteten.  For de større breddeinstitusjonene, som også har utøvende og skapende kunstutdanninger, vil det nye finansieringssystemet være et meget sterkt insitament til å bygge ned kunstutdanningene til fordel for andre, rimeligere utdanninger. 

I dagens finansieringskategorier – selv om de er «grove anslag», som KD selv sier i orientering om statsbudsjettet 2023 – ligger en anerkjennelse av at det er «ein viss forskjell i kostnader mellom ulike studieprogram». I dette har det ligget en politisk anerkjennelse av at utøvende kunstutdanninger er relativt kostbare, og må være det for å levere den kvaliteten som kreves i yrkeslivet etterpå.

Kunstfagene utgjør en svært liten andel av studieplassene i høyere utdanning. Utenom medisin, veterinærmedisin og odontologi, utgjør de utdanningene som ligger i dagens A og B-kategorier (inkludert noen som ikke er kunstutdanninger) – og som nå alle foreslås lagt til den store kategorien 2 – til sammen bare om lag 4 % av studieplassene (en grundigere analyse kan oversendes).

Norges musikkhøgskole vil derfor forslå at Stortinget går inn for å behandle alle utdanninger som ligger i kategori A og B i dagens system på samme måte som medisin, veterinær og odontologi, både når de gjelder resultat-finansiering og nye studieplasser. Dette vil avspeile faktiske kostnader ved alle utdanningene på en langt bedre måte, samtidig som en slik innretning av et nytt finansieringssystem ikke utgjør noen ekstra kostnad.

Til slutt vil vi vise til at Hægeland-utvalget, som foreslo endringer i finansieringssystemet i 2015, gikk inn for en toppkategori som skulle omfatte «kliniske fag, kunstfag og særskilt dyre fag (utøvende)». Da Hatlen-utvalget foreslo endringer i finansieringssystemet i 2022, slo det også fast at finansieringen måtte ha et rimelig samsvar med anerkjente kostnader og skrev i sin innstilling: «Ved tildeling av studieplasser til opprettelse av helt nye tilbud bør det tas utgangspunkt i det som vurderes å være de reelle kostnadene. Ved utvidelse av eksisterende studietilbud, benyttes finansieringskategoriene».