Parat støtter forslag til endringer i regelverk for inn- og utleie fra bemanningsforetak
Endringer i regelverk for inn- og utleie fra bemanningsforetak
1. Innledning og hovedkonklusjon
Parat kan i det store og hele tiltre de vurderinger og forslag som fremkommer av proposisjonen.
2. Endringene tydeliggjør og styrker arbeidervernet i et topartsforhold
De foreslåtte endringene bidrar alle på sin måte til å styrke det departementet innledningsvis i punkt 2.1 tar utgangspunkt i, nemlig gjeldende rett om faste og direkte arbeidsforhold:
Faste ansettelser i virksomheten der arbeidet skal utføres er hovedregelen i arbeidsmiljøloven og den vanlige tilknytningsformen for arbeidskraft.
Arbeidervernlovgivningen er utarbeidet med tanke på og virker best etter sitt formål, når den anvendes i et topartsforhold, jf. mellom arbeidsgiver og arbeidstaker på arbeidsplassen. Parat erfarer at løpende innleieforhold medfører ansvarspulverisering for en rekke av de plikter som etter loven påligger arbeidsgiver. Dette fordi innleier, som reelt sett er nærmest til å vurdere arbeidet og oppfølgingsbehovet for den enkelte, ikke er pålagt noe slikt ansvar. Samt at utleier verken utfører noen arbeidsledelse eller på annen måte har den kontakt og innflytelse som normalt følger av topartsforholdet.
Videre erfarer Parat lavere jobbtilfredsstillelse blant innleide, samt utfordringer med å nå ut til innleide som følge av deres manglende tilhørighet og reelle arbeidsfellesskap. Dette innebærer svært lav organisasjonsgrad blant innleide, samt begrenset dialog mellom partene om drifts- og arbeidslivsrelaterte utfordringer. Dette fører til at en rekke av fordelene med den norske modellen går tapt.
De senere år har vi i det norske arbeidsmarkedet sett at bruken av innleie stadig når nye høyder. Dette innebærer at en stadig større andel arbeidstakere opplever at deres formelle arbeidsgiver har liten innflytelse på deres arbeidshverdag. For å begrense mulighetene for pulverisering av arbeidervernet og arbeidskollektivet gjennom treparts-konstruksjoner, er det derfor viktig å begrense slike konstruksjoner til hva som er strengt nødvendig i arbeidsmarkedet.
3. Riktig å begrense den generelle adgangen til innleie fra bemanningsbyrå
Parat støtter forslaget om å kun tillate innleie fra bemanningsbyrå for vikariat, og mener dette vi være en effektiv måte å avgrense store deler av misbruket vi ser ved dagens innleieregler. Det vil følgelig innebære at flere arbeidstakere enn i dag, settes i et toparts- arbeidsforhold, og i større grad sikres et reelt arbeidervern.
Bemanningsbransjen har i mange år vært en dynamisk og kreativ sektor, og vil etter Parats vurdering raskt tilpasse seg denne innsnevringen av adgangen til utleie. Dette blant annet ved i større grad opptre som en arbeidsformidler og et mellomledd som hjelper den som tilbyr og den som etterspør arbeidskraft, å finne frem til hverandre. Markedet forsvinner med andre ord ikke, men bransjen må finne en ny innretning å drive virksomheten på som ikke undergraver arbeidervernet.
4. Riktig å tydeliggjøre grensen mellom innleie og entreprise
Parat støtter forslaget om et nytt femte ledd i aml. § 14-12. Dette forslaget er helt i tråd med det Parat før og etter Norwegian-dommen HR-2018-2371-A, har ment bør være gjeldende rett.
Den arbeidsrettslige situasjon som har oppstått etter Quality People i Rt. 2013 s. 998 og Norwegiandommen, har i enkelte virksomheter vært (mis)brukt for å skape unødvendige og kunstige trepartsrelasjoner.
De innretninger som vil falle inn under momentlisten i § 14-12 sjette ledd, vil grunnleggende fremstå som innleie i strid med hovedregelen om faste og direkte ansettelser. Det er også nødvendig å klassifisere dem som sådan slik at arbeidervernlovgivningen kan fungere etter sitt formål.
Det er har frem til nå vært selskapsrettslig uproblematisk å opprette «tomme» selskap uten eget selvstendig økonomisk formål eller arbeidsgivervilje, men med en rekke ansatte som leies ut til andre selskap i konsernet som bemanningsentreprise. På denne måten har arbeidsgiveransvaret blitt pulverisert. Det forelagte forslaget er godt, og innebærer en nødvendig begrensning i muligheten for å pulverisere arbeidsgiveransvaret på denne måten.
Når et konsernselskap som leverer entreprise ikke har noe eget økonomisk formål ut over å være redskap for mor, når selskapet er avhengig av finansiering fra mor eller er systematisk underfinansiert, og når selskapet i praksis står uten egen arbeidsgivervilje, kan man ikke anses for å drive selvstendig virksomhet i form av entreprise. Et tomt selskap kan ikke alene anses for å drive arbeidsledelse eller oppfylle de plikter som følger av arbeidervernlovgivningen. Parat er glad for at departementet i proposisjonens pkt. 8.5 er tydelig på nettopp dette.
Forslaget begrenser med dette omgåelse av arbeidervernet, gi et bedre kreditorvern generelt (ikke bare for arbeidstakerne) og bidrar til å sikre en forsvarlig konkurranse som ikke går på bekostning av arbeidstakernes rettigheter og stillingsvern.