NSF vurderer dette lovforslaget, som ikke i tilstrekkelig grad utredet av regjeringen. Dette arbeidet har i liten grad vurdert mulige negative konsekvenser, som lovforslaget kan ha knyttet til økt byråkrati, vanskeligere samhandling innad i helse- og omsorgstjenesten, større forskjeller i tjenestetilbud i landet, uthuling av det kommunale «sørge for ansvaret» og en vesentlig svekking av den beredskapen vi har vært så avhengig av under den pågående pandemien.

Lovforslaget burde vært vurdert i tilknytning til det utfordringsbildet, som trekkes opp i NOU 2020: 15 – «Det handler om Norge» og NOU 2021:16- «myndighetenes håndtering av koronapandemien». Små distriktskommuner vil ikke ha et grunnlag for å innføre denne ordningen. Ordningen i seg selv vil derfor kunne gjøre det vanskeligere å rekruttere helsepersonell til distriktene, der de virkelig store rekrutteringsutfordringene knyttet til helsepersonell vil utspille seg i årene som kommer. I koronakommisjonens rapport fremkommer det både positive og negative aspekter ved vår forvaltningsmodell knyttet til vår evne til å håndtere en pandemi. Særlig pekes det på kommunenes egne tjenester, som et suksessgrunnlag for håndteringen av pandemien i Norge. Utvalget peker videre på at det har vært utfordrende å trekke tjenester, som ikke er forankret i kommunen, tilstrekkelig inn i beredskapsarbeidet. Lovforslaget bør vurderes opp mot begge disse utvalgene sine utredninger. NSF mener vi ikke bør innføre blåkopier av andre lands reformer uten å vurdere dette opp mot særegne utfordringer i Norge, samt om lovforslaget vil kunne svekke beredskapsevnen vi har i dag.

Vår overordnede oppfatning av dette lovforslaget er derfor at utredningsarbeidet lider av betydelige innholdsmangler, og at kravet i utredningsinstruksen ikke er overholdt i tilstrekkelig grad. NSF reagerer også på fraværet av arbeidstakerperspektivet ved økt bruk av private tjenesteleverandører til å yte lovpålagte tjenester.

NSF mener at helse- og omsorgstjenester skal være et offentlig ansvar. Tjenestene må være underlagt politisk styring og kontroll som klargjør både målsettinger, prioriteringer, ressurstildeling og tilgjengelighet. Med for dårlig offentlig finansiering ser vi en fare for at pasientenes lommebok blir avgjørende for  hvilke tjenester de får. NSF er bekymret for at det er i ferd med å utvikle seg  et todelt helsevesen, både i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Proposisjonen viser til at ønsket fra regjeringen er å «å skape pasientens helsetjeneste» gjennom å legge til rette for økt valgfrihet, økt medvirkning, økt mangfold og økt innovasjon. Det er lett å slutte seg til disse ønskene, men spørsmålet er hvordan disse best kan oppfylles

NSF er tilhenger av valgfrihet, medvirkning og at tjenestene skal tilpasses enkeltmenneskes behov, livssituasjon og hva som er viktig for den enkelte. Det vi er opptatt av, er at hver bruker/pasient har mulighet til å påvirke tjenesten de mottar.

NSF vil i den sammenheng peke på at det ikke er noe i veien for at en offentlig kommunal leverandør åpner for stor grad av medvirkning på hva, hvordan, hvor og når. Det er likevel en utfordring i dag, knyttet til at brukerinvolvering eller samvalg praktiseres svært ulikt. Derfor er det viktig at dette adresseres i helsepolitiske dokumenter.  Det er likevel viktig å understreke at dette i stor grad koker ned til å være et ressursspørsmål. Hva tjenesten består av, er også for mange allerede fastsatt i kommunens vedtak om tjenester. NSF mener derfor at retorikken i proposisjonen på dette punktet er villedende. Det er ingen grunn til å tro at dette lovforslaget vil bidra til reelt økt valgfrihet for brukerne. Særlig ikke skrøpelige eldre eller de med langvarige og sammensatte behov for tjenester.

Videre vet vi at det er svært utfordrende for enkeltindivider å kunne foreta et informert valg grunnet utfordringer med å få tilstrekkelig og reell informasjon fra en privat tilbyder, samt utfordringer relatert til å måle og sammenlikne kvalitet. For mange som trenger slike helse- og omsorgstjenester vil det heller ikke være mulig å foreta et informert og rasjonelt valg av tilbyder. Særlig gjelder dette demente, svært syke og andre sårbare samfunnsgrupper. Selv om nødvendig informasjon om ulike tilbud og tjenester skulle være tilgjengelig, vil flere ikke evne å sette seg inn i kompleks informasjon i en situasjon der de har nok med å håndtere sin egen nedsatte helse.

Dersom ikke etterspørselen etter helsetjenester imøtekommes av offentlig finansierte helse- og omsorgstjenester, vil etterspørselen få utløp gjennom andre kanaler. Det vil si at innbyggere med tilstrekkelig ressurser vil dekke eget behov med privatfinansierte helsetjenester. Hvis vi ønsker oss et samfunn med systematisk overbehandling av de bemidlede og systematisk underbehandling av de sykeste og fattige, så er dette veien å gå.

Med økt innslag av private leverandører kan lønn og pensjonsforhold bli konkurransefaktorer. Kostnadsreduksjon gjennom lavere lønn og dårligere pensjonsordninger har ingen ting med effektivitet å gjøre, det betyr bare en omfordeling av ressursene i samfunnet; i dette tilfelle fra lavtlønte kvinner i helse- og omsorgstjenestene til private bedrifter, ofte internasjonale kjeder. Konkurranseutsetting omfordeler budsjettmidler fra lønn til overskudd. Fordi bedrifter har lavere skattesats enn personer og fordi de driver internasjonal skatteplanlegging, vil skatteinngangen fra inntektsskatt reduseres. I realiteten innebærer forslaget en overføring av skattepenger fra kommunene til private tjenesteleverandører.

Tidspunktet for å foreslå en slik modell, basert på tilsvarende ordning i Sverige, er også dårlig. Under Covid 19-pandemien har Sveriges helse- og omsorgssektor i langt større grad blitt rammet enn i Norge. Smitten blant eldre og sårbare pasienter og brukere i den kommunale helsetjenesten har vært langt mer utbredt enn i Norge, og langt flere har dødd. Den svenske Koronakommisjonens rapport konkluderer med at den fremste årsaken til at så mange eldre har dødd under koronapandemien er langsiktige, strukturelle problemer innen eldreomsorgen. Det førte til at landets institusjoner var for dårlig forberedt til å håndtere en pandemi, ifølge kommisjonen.  

Den Norske Koronakommisjonen peker på viktige suksesskriterier for hvordan pandemien er håndtert i Norge, herunder organiseringen av helse- og omsorgstjenestenes positive betydning. NSF mener dette må sees nærmere på før et nytt lovforslag som legger til rette for økt bruk av private tjenestetilbydere, vedtas av Stortinget.

NSF ber derfor komiteen om å sende lovforslaget tilbake til regjeringen for videre utredning og eventuell pilotering før stortinget eventuelt kan ta stilling til et slikt lovforslag.