HØRINGSINNSPILL FRA PENSJON FOR ALLE VEDR. FORSLAG OM FJERNING AV PLIKTEN TIL Å FRATRE VED SÆRALDERSGRENSE

Pensjon for alle stiller seg svært kritisk til lovforslaget som innebærer fjerning av plikten til å fratre ved særaldersgrenser. Pensjon for alle mener at forslaget drar slutninger det ikke er kunnskapsmessig dekning for.

Selv om departementet sier at forslaget ikke vil gå utover retten og pensjonsrettighetene for de med særaldergrense stiller Pensjon for alle seg spørrende til dette når intensjonen med hele forslaget er at personer skal få muligheten til å motvirke effektene av levealdersjusteringen. Hvordan skal de som må gå av, om det er på grunn av egen helse, eller om de ikke oppfyller krav til egenskaper for å utføre arbeidet, kunne kompensere for levealdersjusteringen?

Pensjon for alle vil i dette høringsinnspillet redegjøre for de slutninger vi mener departementet ikke har kunnskapsmessig dekning for. Deretter argumentere for at ikke alle har mulighet til å velge å arbeide lengere og løfte problemstillinger rundt tilrettelegging i arbeidslivet.

Lite kunnskapsbasert forslag

• • I forslaget sies det at personer over 60 år i større grad deltatt i arbeidslivet. Det hevdes at bedre helse, høyere utdanning og et gjennomgående godt arbeidsmarked er viktige forklaringer. Men selv om yrkesaktiviteten har økt siden årtusenskiftet blant menn mellom 60 og 64 nevnes det ikke at yrkesaktiviteten i samme gruppe var høyere mellom 1975 og 1985. Økende andel yrkesaktive blant kvinner mellom 60 og 64 år er en naturlig konsekvens av den økte andelen av kvinner i arbeidslivet fra 1970-tallet. Det er altså ingen ting som tilsier at man kan dra en slutning om at yrkesaktiviteten hos eldre automatisk øker når folkehelsen blir bedre og flere tar høyere utdanning. Det er også grunn til å påpeke at sysselsettingen etter 2015 ikke lengere øker som tidligere.
• • I forslaget sies det at pensjonsreformen har bidratt til å øke yrkesaktiviteten, sterkest i den delen av arbeidslivet som omfattes av den nye ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor. Men at yrkesaktiviteten er økt i disse gruppene, skyldes ikke pensjonsreformen og den nye ordningen som har overtatt AFP-navnet, men derimot tapet av den gamle førtidspensjonsordningen (Avtalefestet pensjon - AFP) som skulle sikre en verdig avgang etter 62 år uten at man måtte gå veien om uførepensjon. Nå må de i stedet fortsette i arbeid enten de har helse til det eller ikke, for å oppnå mer enn minimumspensjon. Selv med en gjennomsnittlig økning av yrkesaktiviteten blant eldre, gjelder det ikke alle yrker, og det er heller ikke ønskelig i alle yrker hvis ikke arbeidsforholdene blir lagt til rette for det. Også etter innføringen av pensjonsreformen er det sannsynlig at flertallet av for eksempel renholdere, butikkmedarbeidere eller industriarbeidere vil være utenfor arbeidsstyrken ved 60-65 års alder og trenge uføretrygd, arbeidsavklaringspenger eller sosialhjelp i mangel av førtidspensjon. Adgangen til alderspensjon er først fra 62 år, og krever dessuten at man har tjent tilstrekkelig til å oppnå minstepensjon. Tidlig uttak av alderspensjon fra 62 år vil være best å unngå, ettersom det for yngre årskull vil redusere årlig pensjon dramatisk. Forslaget inneholder ingen statistikk over sysselsetting etter alder, kjønn og yrke som underbygger at det ikke fortsatt er behov for særaldersgrenser.
• • Det siste punktet vi vil trekke fram, er forslagets påstand om at økningen i yrkesaktiviteten har vært bred og at den gjelder på tvers av yrkesgrupper og på alle inntekts- og utdanningsnivåer. Det er misvisende å si at økningen skjer på tvers av yrkesgrupper, inntekts og utdanningsnivåer ettersom det er ganske dramatiske forskjeller for eksempel mellom akademikere og renholdere og generelt mellom grupper med ulike utdanningsnivåer. I mange yrker og på mange arbeidsplasser er bare halvparten av tidligere yrkesaktive i aldersgruppen 55-66 år fortsatt yrkesaktive, også etter reformen.

 

Mulighet til å jobbe lenger og tilrettelegging

 I forslaget skrives det om at personer må få mulighet til å jobbe lenger dersom de ønsker det. Men det vi vet er at årsakene til at personer slutter i arbeid er sammensatte. I forslaget hevdes det, uten dokumentasjon, at særaldersgrensene er en viktig årsak, og viser til at personer som går av med særaldersgrense tar seg arbeid i privat sektor. Det forslaget ikke sier noe om er at det er sannsynlig at mange går til dagarbeid og til mindre fysisk krevende arbeid der man har stor grad av egenkontroll over arbeidssituasjonen og arbeidsmengden (arbeid ikke tidligere arbeidsgiver kunne tilby). Det som finnes dokumentasjon på er at fysisk krevende arbeid og liten grad av innflytelse på egne arbeidsforhold er blant de best dokumenterte årsakene til tidlig avgang. Det er også verd og merke seg at forslaget ikke forteller hvor mange av arbeidstakerne som opplever særaldersgrenser som et problem.

I fysisk og psykisk krevende yrker er det et fåtall som har en reell mulighet til å velge å stå lengere i arbeid. Arbeidsmiljøloven plikter arbeidsgiver til å tilrettelegge arbeidet etter den enkeltes alder, men i virkelighetens verden ser vi i svært liten grad dette skje. Det står også i Stortingsmeldingen for pensjonsreformen at «Tanken er at den enkelte skal kunne kompensere for delingstallet ved å stå lenger i arbeid. Dette forutsetter at forholdene legges til rette, og at arbeidsgiverne etterspør og tar vare på de eldre arbeidstakerne.» (s.103, vår utheving). Videre kan vi lese i samme stortingsmelding: «Der arbeidets art tilsier at alder kan være en årsak til at arbeidet ikke kan utføres på en forsvarlig måte, eller at det stilles bestemte fysiske krav til arbeidet, bør det være arbeidsgivers ansvar å finne egnet annet arbeid for arbeidstakerne.» (s.148, vår utheving). Vi ser i liten grad vilje til tilrettelegging og at det i mange yrker, spesielt de med særaldersgrense, vanskelig lar seg praktisk gjennomføre. Vi ser heller ikke noen tegn til arbeidsgiver har tatt sin del av ansvaret. Ansvaret ligger på den enkelte arbeidstaker. Det framkommer ikke i forslaget hvordan det er tenkt at det skal skje store endringer i arbeidslivet som legger til rette for at eldre.

I avtale om ny offentlig tjenestepensjon fra 2018 ble partene enige om at det også i framtiden vil være behov for særaldersgrenser, og at dette skulle forhandles om mellom partene. Pensjon for alle mener forslaget bør sendes tilbake til forhandlingene mellom partene i arbeidslivet for å finne helhetlige løsninger med særaldersgrensene.

 

https://www.ssb.no/statbank/table/03781

T Midtsundstad, I Sivesind Mehlum, A Hilsen. The impact of the working environment on work retention of older workers. National report – Norway. FAFO 2017.