Gramos høringsinnspill til forslag til ny lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett

1. Innledning – plassering av Gramo i rettighetsbildet for bruk av lydopptak 

Gramo er en norsk kollektiv rettighetsforvaltningsorganisasjon som opererer i det norske territoriet. For bruk av lydopptak (innspilt musikk; CD, LP, Spotify mv.) krever organisasjonen opp vederlag til både norske og utenlandske lydopptaksprodusenter (plateselskap/mastereiere) og til norske og utenlandske utøvende kunstnere (artister/musikere). 

Lydopptak med musikk har tre (-3-) rettighetshavergrupper. Disse er 1) produsenten av lydopptaket, 2) utøverne som blir spiller på lydopptaket og 3) opphaverne til låten som er spilt inn på lydopptaket.  

På dette kollektive rettighetsforvaltningsområdet i Norge, er det TONO som forvalter opphavernes rettigheter. For produsenter av lydopptak og de utøverne som spiller på lydopptaket, er det Gramo som forvalter lydopptaksrettighetene. 

Brukerne av lydopptak (radiostasjoner, kaféer, treningssentre mv.) forholder seg til to rettighetsorganisasjoner;  Gramo og Tono. En slik «masseklarering» av lydopptak er enkelt for brukerne - samtidig som rettighetshaverne sikres inntekt.  

Se nærmere beskrivelse av Gramo i proposisjonens kap. 2.2.4. 

2. Bruk av lydopptak - Gramos virkeområde  

2.1 Tvangslisens 
Gramo er godkjent av Kulturdepartementet til å kreve inn og fordele vederlag for offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak, jf. åndsverkloven § 21 (§ 45b i den forrige åndsverkloven). Organisasjonen Norwaco er godkjent av departementet til å kreve inn og fordele den del av vederlaget som gjelder videresending. § 21 gjennomfører Norges forpliktelser etter Romakonvensjonen og EUs utlåns- og utleiedirektiv (2006/115/EF). 

Det er verdt å merke seg at tvangslisensen, jf. § 21 ikke dreier seg om en tjeneste på normale forretningsmessige vilkår. Bruker kan uten forhåndsgodkjenning og avtale med Gramo bruke lydopptakene. For denne bruken skal det betales et rimelig vederlag til rettighetshaverne. Blir ikke bruker og Gramo enige om vederlagets størrelse, finnes det en spesialtvisteløsning for § 21 i åndsverkloven § 62 - som innebærer at Vederlagsnemda kan fastsette vederlaget på en bindende måte for partene. 

Tvangslisens er en enkel og brukervennlig kollektiv klareringsløsning – samtidig som rettighetshaverne sikres rimelig vederlag. Ordningen er innført primært av brukerhensyn – slik at brukerne skal slippe å klarere enkeltvis med hver rettighetshaver for hvert lydopptak.  

2.2 Avtalelisens 
Gramo er også godkjent av departementet til å inngå avtale med NRK under den generelle avtalelisensen, jf. åndsverkloven § 63 andre ledd, om en viss type bruk av lydopptak som ikke dekkes av åndsverkloven § 21.  

2.3 Fondsavgift
I tillegg til å kreve inn vederlag for bruk av lydopptak som er vernet etter åndsverkloven, krever Gramo også inn avgift for bruk av ikke-vernede opptak på vegne av Fond for utøvende kunstnere. 

3. Gramo, åndsverkloven og CRM-loven 

3.1 Gramos generelle vurdering av lovutkastet 
Generelt er Gramo tilfreds med det foreliggende lovutkastet. Vi mener departementet i forarbeidsrunden har lyttet til og tatt hensyn til våre innspill. Gramo er avhengig av tillit både fra rettighetshaverne og brukerne av lydopptak. CRM-loven er i så måte en lov som bedre sikrer deres interesser – noe Gramo er opptatt av. At vi får en lov på det kollektive rettighetsforvaltningsområdet som gir en ensartet regulering er vi positive til. 

Det er vår oppfatning at Gramo allerede tilfredsstiller de fleste kravene i CRM-lovutkastet. 

CRM-direktivet er omfattende og krevende. Fra Gramo side er det naturlig og ønskelig CRM-pliktig rettighetsforvaltning sluses inn i profesjonelle forvaltningsorganisasjoner som Gramo, Tono, Norwaco osv. Eksempelvis har Gramo datasystemer for individuell utbetaling som bl.a. er kompatibelt med Altinn.  

3.2 Egen formålsbestemmelse i CRM-loven 
Gramo støtter departementets forslag om at loven bør ha en egen formålsbestemmelse. 
Vår begrunnelse er at det gir en god veiledning i tolkningen av lovens øvrige bestemmelser.  
Det fremkommer av proposisjonens kap. 3.1.6 at departementet er enig i dette.  

3.3 Rettighetshaverens rett til å velge kollektiv forvaltningsorganisasjon  
Gramo støtter rettighetshavers rett til å velge forvaltningsorganisasjon. Disse bestemmelsene gjelder i all hovedsak der rettighetshaveren har valgfrihet (hovedregel). Men en rettighetshaver har ikke dette valget der åndsverkloven regulerer obligatorisk tvungen forvaltning (f.eks. tvangs- og avtalelisenser). Dette er omtalt av departementet i proposisjonens kapittel 4.6.6. Dvs. at på områder med tvangslisens – bør både brukerne og rettighetshaverne bare forholde seg til én kollektiv rettighetsforvaltningsorganisasjon per rettighetsområde. Det er departementet som godkjenner forvaltningsorganisasjoner som skal utføre tvangslisensoppgaver. Poenget er som departementet selv uttrykker det:  

«Rettighetshaverne har krav på utbetaling av vederlag som er innkrevd med grunnlag i en tvangslisens, uavhengig av om de har inngått en forvaltningsavtale med organisasjonen eller ikke.»  

Videre skriver departementet at: 

«Etter departementets vurdering er det ikke behov for at dette lovreguleres uttrykkelig i gjennomføringsloven.»  

Av hensynet til forutsigbarhet og klarhet - mener Gramo at departementets vurdering om at det er hensiktsmessig at både brukerne og rettighetshaverne forholder seg til én kollektiv rettighetsforvaltningsorganisasjon per rettighetsområde for tvangslisens, bør understrekes av lovgiver. 

For å skape ytterligere klarhet ønsker Gramo derfor at komitéen tar inn følgende merknad i sin komitéinnstilling som understreker departementets syn: 

Komitéen understreker at på områder som er regulert av åndsverklovens bestemmelser om tvangslisens, bør det bare være én godkjent organisasjon per rettighetsområde. 

***

Lars Bakketun
Daglig leder

Øystein Rudjord
Seniorjurist