EU har i dag en forordning om såkalt Foreign Direct Investment (FDI)-screening, dvs. investeringskontroll, vedtatt i 2019. Denne innebærer imidlertid bare en begrenset koordinering av medlemsstatenes kontroll med utenlandske direkteinvesteringer, da nasjonal sikkerhet i utgangspunktet er en nasjonal oppgave. I januar i fjor la Europakommisjonen frem sin såkalte «økonomiske sikkerhetspakke», som blant annet inneholdt et forslag om revisjon om FDI-forordningen. Begrunnelsen var blant annet knyttet til den endrede internasjonale sikkerhetssituasjonen. Blant endringene Kommisjonen foreslo, var krav om at alle medlemsstater måtte ha en ordning for investeringskontroll (i dag er dette frivillig), at den skal dekke visse nærmere angitte sektorer, og at slike ordninger i fremtiden ikke bare skal dekke direkte tredjelandsinvesteringer, men også investeringer mellom EU-land, der den bakenforliggende eieren er fra et tredjeland.

Forslaget har siden vært til behandling i Europaparlamentets INTA-komité (International Trade) . Parlamentet har tidligere, i flere resolusjoner vedtatt i perioden 2022 – 2024, gitt støtte til strengere regler på EU-nivå og oppfordret medlemsstater som ennå ikke har denne typen ordninger til å innføre det. Blant annet ga Europaparlamentet i en resolusjon fra juni 2023 uttrykk for at Europakommisjonen («subject to supervision by the Council») burde få myndighet til å stanse enkelte investeringer, og i en resolusjon fra januar 2024 for at investeringskontroll burde bli obligatorisk for alle medlemsstater. I en annen resolusjon samme måned ga Parlamentet uttrykk for at flere aktører enn en investor, burde underlegges screening i forbindelse med kritiske infrastrukturprosjekter.

Nå har saksordfører i INTA-komiteen, Raphaël Glucksmann (S&D) fra Frankrike avgitt sitt utkast til rapport. Rapporten foreslår endringer som går i samme retning som det Europaparlamentet tidligere har gitt uttrykk for: Medlemsstatenes investeringskontroll skal i større grad «harmoniseres», og Europakommisjonen bør i noen tilfeller få myndighet til å fatte vedtak i en sak. Allerede i Kommisjonens utkast lå det et forslag om at Kommisjonen i visse situasjoner skulle kunne igangsette en undersøkelse, men dette foreslås utvidet, slik at Kommisjonen i flere saker med «cross-border effects» skal kunne innhente opplysninger (ny artikkel 9a). Glucksmanns rapport går dessuten et skritt lengre: Der medlemsstater ikke blir enige om en investering er skadelig, fremgår det av en ny artikkel 9b at Kommisjonen kan be om å motta all informasjon som ligger til grunn for en planlagt avgjørelse i en medlemsstat, og på grunnlag av dette godkjenne vedtaket, eller kreve at medlemsstaten endrer det. Kommisjonens vedtak skal være bindende for medlemsstaten.

Økt samordning av investeringskontroll og større myndighet for Kommisjonen er et sensitivt tema, da det har en side mot nasjonal sikkerhet, som er medlemsstatenes kompetanse. EUs traktater tillater også (se artikkel 346 i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV), som langt på vei tilsvarer artikkel 123 EØS), i visse situasjoner, at medlemsstatene gjør unntak fra EUs felles regler av hensyn til nasjonal sikkerhet. Forslaget til ny FDI-forordning, både Kommisjonens opprinnelige forslag og endringsforslagene i Glucksmanns rapportutkast, tar forbehold for dette: Fellesreglene gjelder «without prejudice to each Member State having sole responsibility for its national security, as provided for in Article 4(2) TEU, and to the right of each Member State to protect its essential security interests in accordance with Article 346 TFEU», jf. Kommisjonens utkast artikkel 1, og medlemsstatenes plikt til å dele beslutningsgrunnlaget for en planlagt investering med Kommisjonen skal ifølge forslaget i Glucksmanns rapportutkast (artikkel 9b) også gjelde «without prejudice to Article 346(1), point (a), TFEU». Men grensene mellom den nasjonale sikkerheten medlemsstatene kan ivareta etter artikkel 346 og andre sikkerhetshensyn kan være uklare, og det finnes flere eksempler på at EU-domstolen har vurdert medlemsstatenes bruk av artikkel 346 som uberettiget. Politico skriver at Rådet før jul ikke lyktes i å komme til enighet om en felles posisjon til Kommisjonens forslag, nettopp på grunn av sakens sensitive karakter, men at det polske formannskapet likevel «is expected to push forward the proposal, which could be discussed at a Council working party as soon as Jan. 28».

Utkastet er heller ikke siste ord fra Europaparlamentet. Den er ikke vedtatt i komiteen, noe som er nødvendig før trilogforhandlinger eventuelt kan begynne. Ethvert lovforslag må dessuten endelig vedtas både av Rådet og Europaparlamentet i plenum.

Interesse for Norge

Verken dagens FDI-forordning eller forslaget er merket som EØS-relevant. Som nevnt i EU/EØS-nytts omtale av den økonomiske sikkerhetspakken fra januar 2024, foreslo imidlertid investeringskontrollutvalget i NOU 2023:28 at Norge bør søke nærmere samarbeid med EU, og at det burde gjøres en nærmere vurdering av om FDI-forordningen fra 2019 kunne tas inn i EØS-avtalen protokoll 31. I totalberedskapsmeldingen av 10. januar i år (Meld. St. 9 (2024 – 2025), omtaler regjeringen utvalgets forslag og eventuell videreutvikling av norsk investeringskontroll i kapittel 8.2: «Utvalget mener at dagens ordning for å kontrollere utenlandske investeringer i slike virksomheter er for snever og fragmentert. Regjeringen mener det er behov for å videreutvikle dagens ordning for håndtering av potensielt sikkerhetstruende utenlandske investeringer i virksomheter som ikke er underlagt sikkerhetsloven. Det er derfor igangsatt et arbeid for å utarbeide forslag til en ny lov for kontroll av utenlandske investeringer. Loven skal bidra til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser og til at Norge forblir et attraktivt land for utenlandske investeringer. Arbeidet ses i sammenheng med regelverksutvikling i EU på dette området og i nær dialog med nærstående land og EU.»