EU-domstolen avsa forrige uke avgjørelser i flere saker om italienske regler om registrerings- og avgiftsplikt for digitale plattformer som er etablert i en annen medlemsstat. Sakene gjaldt italienske regler som påla digitale formidlingsplattformer som Airbnb, Amazon og Expedia, å registrere seg også i Italia, inngi visse former for informasjon til registeret, samt å betale en avgift, for å kunne tilby sine tjenester der. Italia mente dette var nødvendig for å sikre den nasjonale gjennomføringen av forordning 2019/1150 om å fremme rimelighet og åpenhet for bedrifters bruk av formidlingstjenester på internett. Problemet, slik tilbyderne så det, var imidlertid at denne typen reguleringer etter e-handelsdirektivet ligger til medlemsstaten der tilbyderen er etablert, ikke til staten der tjenesten tilbys. Tilbyderne mente også at de italienske reglene stred mot den generelle tjenestefriheten etter traktaten. E-handelsdirektivet er EØS-relevant og gjennomført i Norge, mens forordning 2019/1150 er til vurdering for innlemmelse (se ovenstående lenker til europalov.no).

I sitt svar på spørsmålet tar EU-domstolen i avgjørelsen i forente saker C‑662/22 og C‑667/22 Airbnb Ireland UC og Amazon Services Europe Sarl utgangspunkt i e-handelsedirektivet artikkel 2(h), som definerer hvilke forhold direktivet koordinerer. EU-domstolen uttaler at dette omfatter “the requirements laid down in Member States’ legal systems applicable to information society service providers or information society services, regardless of whether they are of a general nature or specifically designed for them. That field relates to requirements which the service provider must meet and which concern access to the activity of an information society service, such as qualification, authorisation or notification requirements, and the exercise of the activity of an information society service, such as requirements concerning the behaviour of the service provider, the quality or content of the service”.  Når det gjelder slike krav, er “information society services [are] regulated solely in the Member State on whose territory the providers of those services are established”. Domstolen mente at de italienske kravene falt innenfor det koordinerte området, og slike krav derfor ikke kunne pålegges i Italia, i tillegg til tilbydernes hjemstat (Irland og Luxembourg i nevnte avgjørelse).

Det spilte i denne sammenheng ingen rolle at kravene var pålagt av hensyn til overvåkning og håndheving av andre regler. EU-domstolen påpekte i denne sammenhengen at det riktignok er mulig for medlemsstatene å gjøre visse unntak der det er nødvendig av hensyn til den offentlige orden eller sikkerhet, men dette gjelder bare krav mot bestemte aktører, ikke regler av «general and abstract application», slik som de italienske reglene i dette tilfellet. EU-domstolen fant heller ikke at forordning 2019/1150 krevde den typen forutgående registrering som den italienske lovgivningen la opp til. En av de andre sakene, C‑663/22 Expedia, gjaldt kun forholdet til forordningen, ettersom saksøker var etablert utenfor EU og dermed ikke kunne påberope seg hjemstatsjurisdiksjon etter e-handelsdirektivet. EU-domstolen uttalte i denne saken at forordning 2019/1150 ikke påla medlemsstatene å “gather arbitrarily selected information on the ground that it may subsequently be requested by the Commission in the exercise of its tasks of monitoring and review of that regulation” (avsnitt 54). De italienske reglene var derfor ikke nødvendige for håndhevingen av den.

Spørsmålet om kontroll med digitale formidlingstjenester har vært oppe for EU-domstolen en rekke ganger tidligere. Grensene for prinsippet om hjemstatsjurisdiksjon kan ofte være kontroversielt, da slike formidlingstjenester ofte sterkt påvirker lokale markeder i staten der tjenesten leveres. Forrige ukes avgjørelser følger opp en avgjørelse fra november i fjor, der EU-domstolen i en sak mellom Google, Meta og Tik Tok og den østerrikske kommunikasjonsmyndigheten, også bekreftet at bare tiltak mot bestemte tilbydere var omfattet av e-handelsdirektivets unntak for den offentlige orden og sikkerhet.  I andre, tidligere saker har det vært spørsmål om formidlingstjenesten skal anses som en digital tjeneste omfattet av e-handelsdirektivet, eller om den har så nær tilknytning til underliggende, lokale tjenester at den faller utenfor direktivet og det ligger til lokale myndigheter å regulere den: I 2017 kom EU-domstolen til at Über-appen hadde så nær tilknytning til den underliggende transporten at medlemsstatene kunne regulere tjenesten som en transporttjeneste. Motsatt var det i forrige ukes avgjørelser uomstridt at Airbnbs plattform som utgangspunkt er en elektronisk tjeneste som reguleres av e-handelsdirektivets: Dette hadde EU-domstolen allerede slått fast i en avgjørelse fra 2019.

E-handelsdirektivets prinsipp om hjemstatsjurisdiksjon er imidlertid langt fra det eneste svaret på hvordan EU tilnærmer seg grenseoverskridende digitale formidlingsplattformer. De senere årene har man fått viktig, ny lovgivning som stiller felles krav i hele EU på mange områder, særlig digitaltjenesteforordningen (DSA) og digitalmarkedsforordningen (DMA) (se nærmere redegjørelse for disse i informasjonspakken til europautvalgsmøtet den 23. april 2024). I andre tilfeller gjøres det også fremstøt for å sikre felles regler for de underliggende tjenestene som kan være kontroversielle lokalt, og som formidles over slike plattformer. Se blant annet omtale av nytt lovforslag om korttidsleie (som Airbnb) i EU/EØS-nytt 28. november 2023.