Ulvejakt – omstridt også i EU-land
Beskyttelse av ulv etter habitatdirektivet og Bern-konvensjonen skaper mye debatt også i EU-land. Det er også en pågående diskusjon i EU om å endre ulvens beskyttelsesstatus. I mellomtiden dukker saker fra EUs medlemsland opp i domstolene. I sommer har EU-domstolen tatt stilling til to slike saker:

Den ene saken (C-601/22 WWF Österreich and Others) gjaldt et unntak fra forbudet mot ulvejakt i Østerrike, som var innvilget av delstatsmyndighetene i Tyrol etter at ulv hadde tatt mye sau i området. Miljøorganisasjoner protesterte mot unntaket, og tok saken til retten. Den nasjonale domstolens første spørsmål var om det generelle forbudet mot ulvejakt i Østerrike var lovlig. Bakgrunnen for spørsmålet var at direktivet gir åpning for visse unntak, som enkelte medlemsland, men ikke Østerrike, hadde fått, og domstolen lurte på om dette var i strid med prinsippet om likebehandling mellom medlemsstater. EU-domstolen mente imidlertid at forbudet var lovlig: Østerrike hadde ikke reservert seg da landet ble bundet av direktivet, og Rådet hadde ikke senere vedtatt noen endringer av Østerrikes status.

I tillegg spurte den nasjonale domstolen om vilkårene for å innvilge unntak i enkelttilfeller, slik myndighetene i Tyrol hadde gjort. Direktivet åpner for at slike unntak kan gis for å hindre alvorlig skade, for eksempel på husdyr, dersom det ikke finnes noe tilfredsstillende alternativ og unntak ikke er til hinder for opprettholdelsen av god konserveringsstatus for den aktuelle arten i dens naturlige omgivelser. EU-domstolen tolket unntaket strengt, og understreket blant annet at det bare kan gis unntak hvis felling ikke går utover artens status på lokalt eller nasjonalt nivå, også der populasjonen vandrer mellom flere land. Ved vurderingen av om det foreligger «alvorlig skade», kan det ikke tas hensyn til indirekte skader, som at bønder i fremtiden vil kunne redusere driften.

Den andre saken (C-436/22 ASCEL) gjaldt Spania, der det var ulike beskyttelsesregimer for ulv i ulike deler av Spania. I den regionen saken gjaldt, var ulven ikke underlagt streng beskyttelse, men kunne forvaltes. Regionale myndigheter hadde derfor åpnet for ulvejakt. En organisasjon for ulvens bevaring tok ut søksmål mot vedtaket, og den nasjonale domstolen forela spørsmål for EU-domstolen.

I sin uttalelse understreket EU-domstolen at selv for ulvepopulasjoner som ikke er underlagt streng beskyttelse, kan det ikke åpnes for generell jakt så lenge ulvens bevaringsstatus er utilfredsstillende på nasjonalt nivå.

Beskyttelse av reisende ved reisearrangørens insolvens under pakkereisedirektivet (C-771/22 and C-45/23 | HDI Global and MS Amlin Insurance )
Pakkereisedirektivet skal beskytte de reisende ved reisearrangørens insolvens. Direktivet er gjennomført i norsk rett gjennom pakkereiseloven. Direktivet gir både generelle forbrukerrettigheter for de reisende, blant annet rett til å avbestille, uten kostnader for kunden, ved «unavoidable and extraordinary circumstances» på feriedestinasjonen eller på reisen. I tillegg skal direktivet sikre hjemreise og/eller tilbakebetaling der arrangøren blir insolvent (går konkurs), gjennom en reisegaranti- eller forsikringsordning.

Dommen gjelder to reisende (fra Spania og Østerrike) som hadde bestilt og forhåndsbetalt pakkereiser, men som avbestilte på grunn av utbruddet av Covid19. Kort tid etter, og før de reisende hadde fått tilbakebetalt forhåndsbetalt beløp, gikk imidlertid arrangøren konkurs. Det var ikke omstridt at Covid19-utbruddet var «unavoidable and extraordinary circumstances» og at de dermed i utgangspunktet hadde rett til å avbestille, men reisegarantiordningene i de to landene nektet å utbetale, fordi de mente at insolvensbeskyttelsen etter direktivet ikke gjaldt der den reisende hadde avbestilt før insolvensen inntrådte. Direktivets bestemmelse om insolvensbeskyttelse er ikke helt klar på dette punktet: Ordningen skal sikre tilbakebetaling der «the relevant services are not performed as a consequence of the organiser's insolvency», noe som kan tilsi at der forbrukeren har rett til å avbestille før arrangørene blir insolvent, ikke vil være dekket.

EU-domstolen kom likevel til at dette ikke kunne føre til at de reisende ble nektet tilbakebetaling. Når bestemmelsen var uklar, måtte den tolkes blant annet i lys av direktivets generelle formål om et høyt nivå for forbrukerbeskyttelse, og i lys av prinsippet om likebehandling. Det var ingen grunn til at reisende som hadde benyttet sin rett til avbestilling før arrangøren ble insolvent, skulle stilles i en annen situasjon enn de som fortsatt tok sikte på å reise. EU-domstolen kom derfor til at ordningen for insolvensbeskyttelse måtte dekke tilbakebetalingen i slike tilfeller.

Arbeidsrett – beskyttelse av deltidsarbeidende arbeidstakere (forente saker C‑184/22 og C‑185/22 IK og KM) og rettigheter etter direktivet om masseoppsigelser (C-196/23 [Plamaro])
EU-domstolen har også avsagt flere avgjørelser på arbeidsrettens område i løpet av sommeren.

I en prejudisiell uttalelse av 29. juli ble EU-domstolen stilt spørsmål om en regel i en tariffavtale som innebar at deltidsarbeidende bare fikk overtidsbetalt når de arbeidet utover det som var normalarbeidstid for fulltidsarbeidende, var i strid med EU-rettens forbud mot diskriminering på grunnlag av kjønn, som både følger direkte av EUs traktater og av direktiv 2006/54/EF. Bakgrunnen var at langt flere kvinner enn menn er deltidsarbeidende. EU-domstolen viser innledningsvis til at traktaten og direktivet forbyr også indirekte diskriminering, dvs. når en praksis eller bestemmelse tilsynelatende er kjønnsnøytral, men i praksis gir en ulempe for ett av kjønnene uten saklig grunn. Domstolen viser deretter til at nasjonal statistikk som viser at et stort flertall av de som jobber deltid er kvinner, kan være relevant for å konstatere at det foreligger forskjellsbehandling dersom en bestemmelse er særlig ugunstig for deltidsarbeidende. Det er ikke nødvendig å vise at det er en tilsvarende skjevhet motsatt vei blant de som jobber heltid.

Dommen er også omtalt av Fri Fagbevegelse, som viser til at LOs advokater har pekt på at norsk rett ikke oppfyller de kravene EU-domstolen trekker opp med hensyn til likebehandling mellom heltids- og deltidsarbeidende.

Den andre saken (Plamaro-saken) gjaldt rettigheter i henhold til masseoppsigelsesdirektivet. Saken gjaldt en næringsdrivende med 54 ansatte, som pensjonerte seg. De ansatte mistet dermed jobben, og mente de hadde rettigheter etter masseoppsigelsesdirektivet, blant annet rett til å bli konsultert. Spørsmålet var om dette også kunne gjelde i en situasjon der arbeidsgiveren pensjonerer seg. Domstolen kom til at direktivet måtte gjelde også i en slik situasjon: Hensikten med konsultasjonene var ikke bare å unngå oppsigelser, men også å avhjelpe konsekvensene av oppsigelsene, for eksempel gjennom tiltak for å hjelpe de oppsagte arbeidstakerne til å finne nytt arbeid.

Offentlig innsyn i EU-kommisjonens innkjøpsavtaler for Covid19-vaksiner
EUs førsteinstansrett avsa i juli også en dom i sakene T-689/21 Auken and Others v Commission og T-761/21 Courtois and Others v Commission, om offentlig innsyn i EU-kommisjonens innkjøpsavtaler for Covid19-vaksiner. Det har tidligere vært kritikk av prosessen og mistanker om tette forbindelser mellom Kommisjonen og enkelte av vaksineprodusentene. Kommisjonen hadde bare gitt delvis innsyn i avtalene, og vist til behovet for å beskytte forretningshemmeligheter og opplysninger om enkeltpersoner. Førsteinstansretten mente imidlertid at deler av sladdingen ikke var godt nok begrunnet: Dette gjaldt blant annet erstatningsbestemmelser ved defekte vaksiner, bestemmelser om vaksinedonasjoner og videresalg, samt enkelte av avtalens definisjoner. Videre mente Førsteinstansretten at Kommisjonen i dette tilfellet ikke kunne unnta navn og stillingsbeskrivelser for de personene som var involvert i forhandlingene: Formålet med innsynsforespørslene var å undersøke om det var interessekonflikt hos noen av de involverte, og dette kunne bare avklares ved identifisering.

Søksmål mot EU-kommisjonens myndighetsutøvelse etter nye regelverk
De senere årene har EU vedtatt omfattende nye regelverk som gir EU-kommisjonen fullmakter til å etterforske og gjøre inngrep mot store, internasjonale selskaper, ofte med hovedkontor utenfor Europa. Dette gjelder særlig digitaltjenesteforordningen (DSA) og digitalmarkedsforordningen (DMA), men også forordningen om tredjelandssubsidier (FSR), som kanskje særlig treffer ikke-europeiske selskaper. Dette har ført til reaksjoner fra slike selskaper, som ved flere anledninger har utfordret Kommisjonens beslutninger for EUs domstoler.

En dom i en slik sak kom i sommer, i T-1077/23 Bytedance mot Kommisjonen. Saken gjelder EU-kommisjonens utpeking av ByteDance, TikToks morselskap, som portvokter («gatekeeper») under DMA. Dette er store teknologiplattformer som underlegges særlig regulering i DMA. ByteDance mente at de ikke oppfylte vilkårene for å bli utpekt som portvokter, blant annet fordi omsetningen deres hovedsakelig stammer fra virksomhet i Kina, og at de var mindre enn andre sosiale nettverk og fortsatt i en utfordrerposisjon. Førsteinstansretten aksepterte ikke dette, og opprettholdt Kommisjonens vedtak om utpeking av ByteDance som portvokter.

Man kan også merke seg avgjørelsen i T‑284/24 R Nuctech, som gjaldt Kommisjonens bevissikring under FSR på de europeiske kontorene (i Nederland og Polen) til det kinesiske selskapet Nuctech. Kommisjonen gjennomgikk blant annet e-postboksene til flere ansatte, men Nuctech mente at fordi e-postene var lagret på en server i Kina, hadde Kommisjonen ikke myndighet til dette. Selskapet har anlagt søksmål mot gyldigheten av Kommisjonens vedtak om bevissikring, men ba også om en midlertidig forføyning for å stanse den videre gjennomgangen av det beslaglagte materialet i påvente av en endelig domsavgjørelse. Førsteinstansretten fant imidlertid at Nuctech ikke hadde underbygd sitt krav tilstrekkelig til at midlertidig forføyning kunne gis: Så lenge e-postkassene var tilgjengelige for de europeiske datterselskapene fra for eksempel en bærbar PC i EU, hadde Kommisjonen myndighet til å gjennomgå dem.

Annet – endring av prosedyreregler i EUs domstoler
Ifølge EU-domstolens pressemelding av 12. august er det vedtatt viktige endringer i domstolenes prosessregler. Dette gjelder blant annet prosedyren for såkalte prejudisielle avgjørelser, dvs. tolkningsspørsmål som forelegges for EU-domstolen fra nasjonale domstoler. Til nå har disse blitt sendt direkte til EU-domstolen, ikke til Førsteinstansretten. Dette er nå endret innenfor visse områder, som ifølge domstolen utgjør en stor andel av slike saker, og sjelden reiser prinsipielle spørsmål. Mange av områdene gjelder lovgivning som ikke er EØS-relevant, men to av områdene gjelder regler vi også har i EØS-avtalen (kvotehandel og passasjerrettigheter i transportsektoren).

Det er også vedtatt noen andre reformer, blant annet om større åpenhet og endring av mekanismene for avvisning av enkelte typer saker.