23. mai avga EFTA-domstolen sin rådgivende uttalelse i forente saker E-13/22 og E-1/23 Birgir Þór Gylfason and Jórunn S. Gröndal and Landsbankinn hf., and Elva Dögg Sverrisdóttir and Ólafur Viggó Sigurðsson and Íslandsbanki hf. Sakene gjelder islandske forbrukere som hadde lån med flytende rente i de to bankene, og hvor låneavtalen ga banken rett til å ensidig å endre renten. Låneavtalene slo fast at bankene blant annet skulle ta hensyn til den islandske sentralbankrenten, men nevnte også andre faktorer det skulle legges vekt på, som andre markedsrenter, andre finansieringsbetingelser for banken, bankens driftskostnader, offentlige avgifter, uforutsette kostnader og utviklingen i konsumprisindeksen. Listen var dessuten ikke uttømmende, dvs. at også andre faktorer kunne tas i betraktning.

Forbrukerne hevdet i saker for islandske domstoler at låneavtalenes regulering av hvordan bankene ensidig kunne endre renten på lånene, var i strid med boliglånsdirektivet (direktiv 2014/17/ЕU) i EØS-avtalen. Boliglånsdirektivet krever blant annet at det ved boliglån med flytende rente til forbrukere, må sikres at «any indexes or reference rates used to calculate the borrowing rate are clear, accessible, objective and verifiable by the parties to the credit agreement and the competent authorities», jf. artikkel 24. Formelt gjaldt ikke dette direktivet for de inngåtte låneavtalene, fordi de var inngått før direktivet trådte i kraft i EØS. Derimot fremgikk det av de islandske spørsmålene at både boliglånsdirektivet og det eldre forbrukerkredittdirektivet, som også inneholder en liknende bestemmelse, etter den nasjonale domstolens syn var relevant for tolkningen av islandsk rett, og EFTA-domstolen kunne derfor uttale seg om tolkningen. Den islandske domstolen spurte i de to sakene EFTA-domstolen om det var i strid med direktivene at bankene ensidig kunne endre renten ikke bare på grunnlag av endringer i sentralbankrenten, men også ta hensyn til andre faktorer, som egne driftskostnader, markedsrenter og uforutsette kostnader.

EFTA-domstolen viser i sitt svar også til et tredje direktiv, nemlig direktivet om urimelige avtalevilkår i forbrukeravtaler. Også dette direktivet gjelder for forbrukerkredittavtaler, og krever ifølge EFTA-domstolen at slike kontraktsklausuler må utformes i et klart, forståelig språk. En rimelig informert og oppmerksom gjennomsnittsforbruker, må kunne forstå «the specific functioning of the method used for calculating that rate and thus to evaluate, on the basis of clear, intelligible criteria, the potentially significant economic consequences of such a term on his or her financial obligations» (avsnitt 77). Faktorer som ligger til grunn for renteendringer, må derfor være enkelt tilgjengelige for lånekundene. Et viktig vurderingstema er om kontraktsklausulen skaper «vesentlig ubalanse» i kontraktsforholdet til skade for forbrukeren, samt at det må legges vekt på at låneavtaler etter sin art ikke uten videre kan sies opp av forbrukeren, fordi det innebærer at lånet må innfris umiddelbart.  

EFTA-domstolen går ganske langt i å vurdere de konkrete klausulene sakene gjelder. Domstolen uttaler (avsnitt 94) at den islandske sentralbankrenten er enkelt tilgjengelig, men er skeptisk til de andre faktorene klausulene nevner: Når det gjelder driftskostnader, offentlige avgifter og andre «uforutsette kostnader», uttaler domstolen at «potential increases in the creditor’s costs are, by definition, unverifiable by an average consumer», og at dette gjør det umulig for en rimelig opplyst forbruker å fastslå de økonomiske konsekvensene av klausulen. EFTA-domstolen uttaler også at «such contractual terms seem liable to cause a significant imbalance in the parties’ rights and obligations» (avsnitt 96). At klausulene (gjennom bruk av ordet «blant annet») i prinsippet åpner for at andre faktorer enn de angitte kan tas i betraktning, reiser dessuten tvil om klausulene er tilstrekkelig klare, ettersom disse faktorene ikke er kjent for forbrukeren når låneavtalen inngås. Selv om EFTA-domstolen overlater den endelige vurderingen til den nasjonale domstolen, uttaler den at «neither of the respective clauses appears to meet the requirements of good faith, balance and transparency laid down by the Unfair Contract Terms Directive» (avsnitt 99).

Når det gjelder boligånsdirektivet og forbrukerkredittdirektivet, viser EFTA-domstolen til at boliglånsdirektivet utfyller beskyttelsen etter direktivet om urimelige avtalevilkår, og må forstås i sammenheng med andre rettsakter på forbrukerområdet. Artikkel 24 må forstås i sammenheng med direktivets formål og øvrige bestemmelser. Boliglånsdirektivet beskytter forbrukere ved å sikre at de får tilstrekkelig informasjon til å sammenlikne lånetilbud i markedet før de velger å ta opp et lån, og informasjon om rentebetingelser er da av helt fundamental betydning. Dersom «the conditions for adjusting the rate are not sufficiently clear, for example because they are referred to in a too generic or open-ended manner, they will not provide the transparency which is necessary for the consumer to be able to compare different offers and take an informed decision on whether to conclude the agreement» (avsnitt 124). Domstolen finner derfor at det er i strid med boliglåns- og forbrukerkredittdirektivene dersom en klausul om ensidige renteendringer ikke setter rimelig informerte gjennomsnittsforbrukere i stand til å forstå metoden som benyttes ved renteendringer, og vurdere hvilke økonomiske konsekvenser den vil ha for dem. At de aktuelle kontraktsklausulene i de islandske låneavtalene viste til andre faktorer enn «indexes and reference rates», gjorde ikke at man kunne se bort fra kravene i artikkel 24: Bestemmelsen «would be deprived of its effectiveness if other elements used in addition to indexes or reference rates to calculate the borrowing rate are excluded from the outset from an assessment of transparency» ved en slik tolkning (avsnitt 129).  

Avslutningsvis drøfter EFTA-domstolen konsekvensene av at en klausul i en låneavtale med en forbruker er i strid med direktivene. Domstolen uttaler her at nasjonale domstoler ikke kan endre innholdet i urimelige avtalevilkår. I utgangspunktet må låneavtalen løpe videre uten det urimelige avtalevilkåret. Dersom dette ikke er mulig, kan nasjonale domstoler fjerne det ulovlige vilkåret fra avtalen og erstatte det med et nytt vilkår i samsvar med nasjonal kontraktsrett. Dette er nødvendig for å unngå at domstolen erklærer låneavtalen i sin helhet ugyldig, noe som ville være urimelig overfor forbrukeren fordi det innebærer at lånet forfaller til betaling umiddelbart. Drøftelsen skyldes trolig at dersom bortfall av de ulovlige vilkårene innebærer at bankene hindres i å endre renten overhodet, ville de antakelig hevde at låneavtalen i sin helhet måtte anses ugyldig. Dette ville være svært negativt for forbrukerne, og EFTA-domstolens løsning innebærer at en slik situasjon kan unngås ved at det ulovlige vilkåret erstattes med et lovlig.  

Konsekvenser for Norge
I likhet med situasjonen på Island, er flytende rente på boliglån til forbrukere svært vanlig i Norge. EFTA-domstolens avgjørelse er derfor svært relevant også for norske forhold. Etter at sakene var kommet inn til EFTA-domstolen i fjor, skrev professor Marte Eidsand Kjørven og stipendiat Vebjørn Wold ved Universitet i Oslo i Rett24 at «EFTA-domstolen sitter på en boliglånsbombe». Kjørven og Wold viser i artikkelen til at det også i Norge er vanlig at bankene kan endre boliglånsrenten når dette «er «saklig begrunnet ut fra hensynet til kredittgivers inntjenings- evne på sikt», når «endringer på kredittkundens hånd gjør at kreditten medfører betydelig økt risiko for kredittgiver», og selvfølgelig ved endringer i pengemarkedsrenten». De legger til grunn at en EFTA-domstolens svar i den islandske saken derfor også vil kunne få konsekvenser i Norge.

Den norske regjeringen innga skriftlig og muntlig innlegg for EFTA-domstolen. Det fremgår av EFTA-domstolens uttalelse at Norge blant annet argumenterte for at EFTA-domstolen var prosessuelt forhindret fra å vurdere boliglånsdirektivet, ettersom de aktuelle låneavtalene var inngått før direktivet trådte i kraft i EØS. Videre hadde Norge argumentert for at låneavtaler der bankene ensidig kan endre renten ved en «intern beslutning», falt utenfor reguleringen i boliglånsdirektivet artikkel 24 (se avsnitt 114). Som beskrevet ovenfor, var ikke EFTA-domstolen enig i noen av disse argumentene.

Ved innføringen av boliglånsdirektivet i norsk rett tas spørsmålet om bankenes adgang til renteendringer opp i proposisjonen, se Prop. 92 LS (2019 – 2020) kap. 16.3.2.2 og 16.3.5.2. I kapittel 16.3.5.2 fremgår det at man i norsk rett har et særlig krav om begrunnelse og saklighet dersom bankene foreslår renteendringer (se finansavtaleloven § 3-13 tredje ledd). Videre er det, med henvisning til boliglånsdirektivet artikkel 27, tatt inn en særlig bestemmelse i § 3-15 om at renteendringer som følger en indeks eller referanserente kan settes i verk umiddelbart. Forholdet til artikkel 24, som EFTA-domstolens sak gjelder, er ikke uttrykkelig nevnt i proposisjonen.