Konkurransekraft står høyt på EUs agenda, jf. Ursula von der Leyens politiske prioriteringer for 2024-2029 (omtalt i EU/EØS-nytt 29. august). Den 9. september la den tidligere europeiske sentralbanksjefen og statsminister i Italia, Mario Draghi, frem sin lenge bebudede rapport om europeisk konkurranseevne «The future of European competitiveness». Rapporten er skrevet på oppdrag fra Kommisjonen. Mandatet til Draghi har vært å utarbeide en rapport «on the future of Europe's competitiveness with recommendations to tackle the economic challenges we face at home, and to reach a stronger position in a world of tough economic competition». Rapporten har en del A (69 sider) (A competitiveness strategy for Europe) og en del B (328 sider) (In-depth analysis and recommendations). Rapporten vil sammen med Enrico Lettas rapport om det indre marked, «Much more than a market» (omtalt i EU/EØS-nytt 26. april 2024), være et viktig utgangspunkt for reformer som EU antas å jobbe med i de neste fem årene (Energi og Klima). Den varslede rapporten fra Sauli Niinistö om kriseberedskap vil også spille inn her.

Da rapporten ble presentert, sa Ursula von der Leyens at EUs grønne og digitale omstilling må bli vellykket for å ivareta EUs konkurranseevne. Omstillingen må gå hånd i hånd med økt velstand for alle. Lavere energipriser, mobilisering av offentlige og private investeringer og reduksjon i unødvendig byråkrati vil være sentralt. Videre trenger EU økt kompetanse for å kunne mestre den digitale overgangen: «technologies are only as good as the people designing, producing, and of course operating them». Etablering av industrielle verdikjeder, forsyningssikkerhet og tilgang til kritiske råvarer er viktig for europeisk motstandskraft, sa von der Leyen, før hun ga ordet til Draghi.

A competitiveness strategy for Europe
«The previous global paradigm is fading. The era of rapid world trade growth looks to have passed, with EU companies facing both greater competition from abroad and lower access to overseas markets. Europe has abruptly lost its most important supplier of energy, Russia. All the while, geopolitical stability is waning, and our dependencies have turned out to be vulnerabilities. Technological change is accelerating rapidly. Europe largely missed out on the digital revolution led by the internet and the productivity gains it brought..(…).» (Forord)

Rapporten identifiserer tre hovedhandlinger som må tas tak i:

• Å tette innovasjonsgapet i forhold til USA og Kina (se s. 19-33)
• Å etablere en felles plan for avkarbonisering og økt europeisk konkurranseevne (s. 35-48)
• Å øke EUs sikkerhet og redusere unionens avhengighet (s. 50-57)

Når det gjelder førstnevnte (i), så mangler Europa hverken ideer eller talent. Utfordringen er å kommersialisere innovasjon. Virksomheter som ønsker å investere i Europa, hindres i alle ledd av inkonsekvente og restriktive reguleringer, ifølge Draghi. Europa har heller ikke råd til å henge etter i KI-revolusjonen. Sentralt i handlingsplanen her er tiltak for å fremme kompetanse og ferdigheter, så ny teknologi kan nyttegjøres. Når det gjelder punkt (ii) utgjør avkarbonisering en mulighet for Europa, men kun dersom EU klarer å koordinere sin politikk. På mellomlang sikt vil avkarbonisering bidra til å endre kraftproduksjon mot sikre, rimelige og rene energikilder. Men fossilt brensel vil fortsette å spille en sentral rolle i det minste resten av dette tiåret, og uten en plan for å overføre fordelene ved avkarbonisering til sluttbrukere, vil energiprisene fortsette å tynge veksten i Europa, fremhever Draghi. Kinesisk konkurranse i sentrale næringer som bilindustrien drives fremover av en kombinasjon av subsidier, rask innovasjon, råmaterialtilgang og evne til å produsere i stor skala. For at grønn omstilling skal være en kilde til vekst i Europa, trenger EU en felles plan som omfatter både industrier som produserer energi og de som muliggjør avkarbonisering, som produksjon av ren teknologi. Til det siste punktet ovenfor (iii) understreker Draghi at EU er utsatt når det gjelder tilgang på kritiske råvarer og digital teknologi (særlig chips). EU trenger en «foreign economic policy», å koordinere preferansehandelsavtaler og direkte investeringer med ressursrike nasjoner, samt å etablere industrielle partnerskap. Kun ved koordinert innsats vil EU kunne få den nødvendige markedsinnflytelsen, fremhever Draghi.

Hva står i veien for økt europeisk konkurransekraft? Her identifiserer Draghi ulike barrierer, som at Europa mangler fokus: «We articulate common objectives, but we do not back them by setting clear priorities or following up with joined-up policy actions.» Målet med rapporten er å presentere en ny industristrategi for Europa for å overvinne barrierene som hemmer europeisk vekst. Strategien hviler på en rekke byggesteiner: For det første en full gjennomføring av det indre marked: «The next building blocks are industrial, competition and trade policies, which interact closely and must be aligned as part of an overall strategy (…) The third block is financing the main areas for action, which entail massive investment needs unseen for half a century in Europe (…) The final building block is the will to reform the EU’s governance, increasing the depth of coordination and reducing the regulatory burden», fremhever Draghi (s. 13-14). Hvilke sentrale prinsipp for handelspolitikken som bør inngå i en europeisk industristrategi fremgår på s. 16 i rapportens del A.

Ti nøkkelsektorer
Draghis plan for å styrke EUs konkurranseevne beskriver ti nøkkelsektorer som krever tiltak for at Europa forblir konkurransedyktig i fremtiden. Rapporten identifiserer de grunnleggende årsakene til EUs svekkede posisjon i strategiske sektorer og legger frem en rekke forslag. For hver sektor som analyseres identifiseres prioriterte forslag på kort og mellomlang sikt. På mange områder kan EU oppnå mye ved å ta et antall mindre grep, dersom man gjør det på en koordinert måte (dvs. samkjører politikken). På andre områder er det nødvendig med større tiltak, nemlig delegering av oppgaver til EU-nivå som bare kan utføres der, fremhever Draghi. De ti nøkkelsektorene er nærmere beskrevet i rapportens del B.

Her følger et utdrag av utfordringene som omtales og forslagene som presenteres (ikke uttømmende):

Energi er avgjørende for å ivareta EUs konkurranseevne. Kapittelet (s. 4) identifiserer de grunnleggende årsakene til EUs svekkede posisjon og legger frem en rekke forslag knyttet til håndtering av høye energipriser og innsats for å fremme avkarbonisering. De ulike forslagene knytter seg til naturgass (9 forslag, se s.25), elektrisitet (9 forslag, se s. 32) og såkalte horisontale forslag (4 forslag, se s. 38). Sistnevnte omhandler blant annet bruk av skattetiltak for å redusere energikostnader, harmonisering av prisstøtte og utvikling av styringsrammer for en fullverdig energiunion. Blant forslagene knyttet til naturgass er (i) etablering av partnerskap med pålitelige partnere (styrking av langtidskontrakter), (ii) fellesinnkjøp, (iii) strategisk importinfrastruktur og forbedret koordinering av lagringshåndtering i Europa, (iv) forbedret kvalitet på data og prognoser og (v) en ytterligere regulering av finansmarkedene for energi: «Moving forward, a coordination body comprised of energy and derivative market regulators at the European level (ACER and ESMA) should coordinate integrated supervision of energy and energy derivatives markets.»

Kritiske råvarer er avgjørende for å tilskynde overgangen som kreves for å fremme europeisk konkurranseevne. Rask etterspørselsvekst setter balansen mellom tilbud og etterspørsel i fare. Begrenset diversifisering og høy grad av avhengighet i EUs forsyningskjeder er sentrale utfordringer. Kapittelet (s. 44) redegjør nærmere for de ulike utfordringer knyttet til tilgang på kritiske råvarer. Et hovedsyn er at EU ikke klarer å holde tritt med sine konkurrenter. Kapittelet omtaler ulike muligheter for EU, særlig knyttet til full gjennomføring av CRMA (i) tillatelsesprosedyrer, (ii) produksjon, (iv) resirkulering og (iv) etablering av strategiske prosjekt. Utover gjennomføring av CRMA, som nå vurderes på EØS EFTA-siden for innlemmelse i EØS, foreslår rapporten også en rekke ytterligere tiltak (11 forslag, s. 57), herunder å etablere en «dedicated EU Critical Raw Material Platform to deliver on the EU strategy», samt å utvikle et indre marked for resirkulering og lagre for kritiske råvarer i EU.

Digitalisering og avansert teknologi: EUs konkurranseevne vil i økende grad avhenge av digitalisering av alle sektorer og av europeisk kompetanse innen avansert teknologi. Bruk av KI vil også være nødvendig for å løse offentlige oppgaver, eksempelvis innen helse, utdanning og velferd. Teknologi kan også bidra til å styrke EUs autonomi og avkarbonisering frem mot 2050.

Kapittelet (3.1) omtaler særskilt høyhastighets- og høykapasitetsbredbånd. Utfordringer i sektoren omtales, og i alt 7 forslag redegjøres for (s. 74). For å nå målene bør EU vedta en EU Telecom Act «to set a new strategic stance on telecommunication services, with the goal to develop state-of-the-art digital networks for citizens and businesses, financed by private capital, with strong security and autonomy in supply chains.» Forslagene inkluderer blant annet harmonisering av regler og tillatelsesprosesser, fusjoner og oppkjøp, EU-dekkende tekniske standarder for distribusjon av nettverks-APIer, og støtte til EU-baserte utstyrs- og programvareleverandører for å styrke strategisk autonomi i EUs teknologiinnkjøp.

Kapittel 3.2 omhandler databehandling og KI. Her er anslaget at EU taper på forsknings- og innovasjonsfronten når det gjelder å utvikle innovative teknologibedrifter med global rekkevidde. «The EU’s weak position in developing AI means that, in the future, it may not fully leverage its competitive advantage across several industrial sectors, with the risk of EU companies’ market and value share potentially eroded by non-EU-players.» En annen utfordring er, ifølge Draghi, at mens ambisjonene i EUs regelverk om GDPR og KI er prisverdige, kan deres kompleksitet og risiko for overlapp og inkonsekvenser bidra til å undergrave KI-utviklingen for EUs industriaktører. Rapporten foreslår i alt 7 tiltak  (s. 82), inklusivt at EU vedtar en ny «EU Cloud and AI Development Act», samt lanseringen av en «EU Vertical AI Priorities Plan». Videre foreslår rapporten å utvikle homogene og obligatoriske EU-regler for sensitive områder av skytjenester.

Kapittel 3.3. omhandler halvledere (s. 86) og hvilke utfordringer EU står overfor. Enkelte av utfordringene er allerede adressert i EU Chips Act. Privat investering og offentlig støtte til produksjon av halvledere i EU ligger bak USA. Fravær av store EU-aktører i elektronikk- og sluttbrukersektorene representerer også en utfordring, og en samordnet tilnærming er derfor nødvendig for å fremme EUs konkurranseevne. Draghi-rapporten fremmer i alt 6 forslag, med overskriften: revisjon av EUs Chips Act. Utvikling av en ny EU-halvlederstrategi, finansiering (eget budsjett), og en ny "fast-track" IPCEI er blant forslagene.

Energiintensiv industri (EII) (s. 92) er en viktig del av den europeiske økonomien og spiller en avgjørende rolle i å redusere EUs strategiske avhengighet. Energikostnader og avkarbonisering har hatt en sterk innvirkning på konkurranseevnen i EU. Tradisjonelt har EII vært i front når det gjelder kvalitet, innovasjon og grønn teknologi. Kapittelet beskriver hvilke utfordringer næringen står overfor (bl.a. høye energipriser og råmaterialkostnader, karbonprising, kompleks regulering og uutnyttet potensial for sirkularitet). Rapporten redegjøre for 11 forslag til tiltak (s. 105), inklusivt etablering av regionale «grønne klynger».

Ren teknologi (s. 116): EU er et av verdens største markeder for ren teknologi (vind, sol, varmepumper, etc.). Markedet vil fortsette å øke i lys av unionens klima- og bærekraftsmål. Til tross for dette står EUs produksjonsindustri for ren teknologi overfor barrierer når det gjelder å hevde seg globalt. Rapporten redegjør for hvilke utfordringer som foreligger (s. 122) og sammenlikner USAs IRA med EUs politiske tiltak (s. 124-126). Rapporten foreslår videre 10 tiltak som har som mål å støtte ren teknologiindustri (s. 133). Blant forslagene er en hurtig gjennomføring av NZIA, samt mobilisering av offentlige og private midler gjennom å strømlinjeforme tilgang til EU-midler. Ren teknologi bør også være et av de prioriterte områdene i EUs 10 rammeprogram for forskning og innovasjon, fremhever rapporten.

Bilindustrien (s. 140) har tradisjonelt vært en viktig næringssektor i Europa. Nå gjennomgår bilindustrien i EU den største strukturelle transformasjonen på over et århundre. I en kontekst med skiftende etterspørsel og rekonfigurering av verdikjeden viser EUs posisjon i sektoren tegn til svekket konkurranseevne. EUs bilimport fra Kina har økt kraftig. Hvilke faktorer som har svekket konkurranseevnen presenteres på s. 146, og i alt 10 forslag presenteres (s. 152) i rapporten, herunder forslag om å utvikle en industrihandlingsplan for bilsektoren og standardisering.

Forsvar omtales i kapittel 7 (s. 159). EUs forsvarssektor er avgjørende for å sikre Europas strategiske autonomi i møte med økende sikkerhetstrusler, og sektoren er også en sentral drivkraft for innovasjon. Dagens geopolitiske situasjon har satt søkelys på EUs forsvarskapasitet. Ifølge Draghi er offentlige forsvarsutgifter fra EUs medlemsstater utilstrekkelige i det nåværende geopolitiske miljøet. Foruten offentlig finansiering er tilgang til privat finansiering en utfordring for forsvarsindustrien. Kapittelet beskriver en rekke utfordringer, inkludert mangel på koordinering og fragmentert styring på EU-nivå. Rapporten presenterer i alt 10 sektorspesifikke forslag (s. 168), inkludert standardisering av forsvarsmateriell, utvikling av en forsvarsindustripolitikk for EU (medium-term EU Defence Industrial Policy) som støtter samarbeid og integrering av små og mellomstore bedrifter i sektorens forsyningskjeder.

Romsektoren omtales i kapittel 8 (s. 172). Globalt står sektoren i forkant innen teknologisk innovasjon. Romtjenester er også en grunnleggende del av moderne infrastruktur knyttet til blant annet kommunikasjon, transport, sikkerhet og forsvar. Verdien av romsektoren er betydelig i Europa, og antas å ville vokse betraktelig i fremtiden. Industrien gjennomgår imidlertid dype strukturelle endringer. EU har utviklet strategiske ressurser og kapasiteter i verdensklasse, med teknisk spisskompetanse på linje med andre rommakter på områder som satelittnavigasjon, jordobservasjon og sikker kommunikasjon. Dette til tross, har EU tapt terreng, en utvikling som kan føre til strategisk avhengighet. Årsakene er mange: mindre offentlig finansiering for romaktiviteter, mangelfull koordinering (på mange nivå) og utilstrekkelig investering i F&U. Handelsbarrierer og strategisk avhengighet av utenlandske produsenter utgjør også en utfordring for europeiske romaktiviteter og programmer. Rapporten foreslår i alt 10 tiltak for å bøte på mangel på europeisk konkurranseevne i sektoren (s. 183). Blant disse er etablering av et «multi-purpose Space Fund» på EU-nivå, samt etablering av et geniunt indre marked for romsektoren gjennom felles EU-regelverk.

Farmasøytisk industri er også en hovedsektor som omtales særskilt (kapittel 9, s. 187). Draghi foreslår her en rekke tiltak for å styrke den europeiske legemiddelindustriens globale konkurransekraft. Overordnet er målet å (i) opprettholde og utvide EUs kapasitet til å drive forskning og utvikling og (ii) ta tak i hovedårsakene til hva som gjør at EUs konkurranseevne svekkes. Rapporten fremmer i alt 9 tiltak (s. 199), herunder å maksimere effekten av EUs helsedataområde, fremme markedstilgang (ulike tiltak nevnes) og økte offentlige FoU-investeringer i EU.

Transportsektoren omtales i kapittel 10 (s. 205). Velfungerende transportnettverk og -tjenester er avgjørende for EUs konkurranseevne. Transport er også en prioritert sektor når det gjelder overgangen til en netto-null økonomi. Kapittelet beskriver en rekke utfordringer knyttet til sektoren, blant annet behov for massive investeringer for å modernisere transportinfrastrukturen i EU. TEN-T, som krever anslagsvis 845 milliarder euro i investeringer innen 2040, er ikke ledsaget av en plan for å sikre nødvendig finansiering og investering, fremhever Draghi. I transportsektoren må EU blant annet sikre infrastrukturutvikling og harmonisering av regler for å oppnå et integrert marked. I alt presenteres 9 forslag (s. 218) rettet særskilt mot sektorens utfordringer.

Horisontale politikkområder
En egen del B (i rapportens del b) omhandler horisontale politikkområder. Her er (i) innovasjonsfremme, (ii) lukking av kompetansegap, (iii) bærekraftig investering, (iv) konkurransereform og (v) styrket styresett i EU omtalt særskilt.

Når det gjelder innovasjon er mangelfull privat investering i F&U med på å svekke europeisk konkurranseevne (her er det store forskjeller mellom medlemsstatene). Det kan også være vanskelig å få tilgang til offentlige midler (eksempelvis via EUs rammeprogram for forskning). EU har heller ikke tilstrekkelig såkalte «fremragende forskning», og europeiske innovasjonsklynger er ikke like fremgangsrike som sine globale konkurrenter. Mangelfull finansiering er et hinder for etablering av innovative bedrifter. Rapporten presenterer i alt 7 forslag (s. 247) for å fremme EUs konkurranseevne innen innovasjon.

Kompetansegap: Ny kompetanse og nye ferdigheter trengs for en vellykket gjennomføring av det grønne og digitale skiftet. Europeiske bedrifter kan ikke finne (eller unnlate å tiltrekke seg) nødvendig kompetanse. Dette er et utviklingstrekk som trolig vil bli større i fremtiden. EUs konkurranseevne avhenger av kompetent arbeidskraft i Europa, fremhever Draghi. Blant de i alt 12 forslagene som presenteres (s. 271), er sentrale tiltak (i) økt arbeidsdeltakelse, (ii) reform av yrkesfaglig opplæring, (iii) voksenopplæring med tilstrekkelig finansiering og (iv) tiltak mot kompetansemangel i kritiske verdikjeder.

Bærekraftig investering: I EU er investeringsvolumet lavt og privat sparing er høy. Kapittelet (s.280) redegjør nærmere for årsaken til relativt lave investeringer i Europa, og for tiltak Draghi mener må til for å dekke finansieringsbehovene. For detaljer her, se s. 292-296. Også i kapittel 5 (del A) (s. 59) redegjør Draghi for hvordan EU bør finansiere de massive investeringsbehovene som trengs for at EU skal nå sine mål. For det første vil privat sektor ikke være i stand til å bære hovedandelen av investeringene som behøves uten offentlig støtte, fremhever Draghi. En årsak er at kapitalmarkedene fortsatt er fragmenterte. Her bør EU etablere en ekte kapitalmarkedsunion for å stimulere storskala offentlig og privat investeringer. ESMA bør gå fra å være et organ som koordinerer nasjonale regulatorer til å bli en fellesregulator for alle EUs verdipapirmarkeder. For å øke finansieringskapasiteten bør EU også sikte mot å fullføre bankunionen. Finansiell støtte er begrenset av størrelsen på EU budsjett, manglende fokus og en for konservativ holdning til risiko, ifølge Draghi. «It is unquestionable that the issuance of a common safe asset would make the CMU much easier to achieve and more complete», fremhever rapporten, som også mener at fellesfinansiering på EU-nivå er nødvendig for å fremme vekst og å finansiere fellesgoder.

For informasjon om tiltak for reform av konkurransepolitikken, se s. 298.

Økt konkurranseevne krever et mer handlekraftig EU, knyttet til EUs institusjonelle struktur og funksjon. Sentrale poeng som fremheves i kapittel 5 (del B) er behovet for å: (i) fokusere EUs arbeid (å gjøre færre ting bedre på EU-nivå og prioritere tiltak ), (ii) fremme integrasjon, (iii) og forenkle regler. Temaet «et styrket styresett» redegjøres også for i rapportens del A (kapittel 6 (s. 63). En ny industristrategi for Europa vil ikke lykkes uten at det også gjennomføres endringer i EUs institusjonelle oppsett og virkemåte. Kapittel 6 redegjør nærmere for hvilke tiltak Draghi mener er nødvendig. Rapporten anbefaler blant annet å etablere et nytt «Competitiveness Coordination Framework» for å fremme koordinering på prioriterte områder. Bestrebelser på å utdype europeisk integrasjon hindres også av avstemningsreglene i Rådet (krav om enstemmighet). Reglene underlagt kvalifisert flertall bør derfor utvides «as the key principle for establishing common rules through legislation and regulation.» EU mangler videre en felles metodikk for å vurdere reguleringsbyrden for europeiske selskaper.

For nærmere informasjon om de sektorspesifikke anbefalingene, se rapportens del B (In-depth analysis and recommendations).

Det gjenstår å se hvilke forslag i Draghi-rapporten som tas videre til konkrete lovforslag når ny Kommisjon tiltrer, og, når slike forslag foreligger, hvilken betydning dette kan få for Norge. Mange av forslagene som foreligger antas å ha såkalte «horisontale dimensjoner», som krever ekstra oppfølging fra EØS EFTA-statene med tanke på homogenitet i det indre marked (jf. anbefalingene i EFTA-rapporten om hvordan tverrsektorielle EU-initiativ bør følges opp). NHOs artikkel fra 12. september gir en vurdering av ulike aspekt ved rapportens anbefalinger som antas å kunne ha særskilt betydning for Norge.

Draghi-rapporten er bredt omtalt i ulike media, her er et utvalg for videre lesning:

Europaportalsen.se (omtale av rapporten)| Europaportane.se (om reaksjoner)| Altinget.no |Energi og Klima |Euractiv her, her, her, her, her, her og her |Politico her, her og her |Tænketanken Europa