EU-domstolen avsa forrige uke en dom i en svært omfattende sak om lovligheten av nye regler for grensekryssende veitransport fra 2020, den såkalte «mobilitetspakken». Vilkårene for å utøve veitransport i andre medlemsstater har i en årrekke vært et kontroversielt tema i EU, da det er sterkt motstridende interesser mellom ulike EU-land: Medlemsstater med lavt kostnadsnivå ønsker liberale regler om adgang til å utføre grensekryssende veitransporttjenester og veitransporttjenester i andre medlemsstater, mens land med høyere kostnader ønsker begrensninger, særlig av hensyn til å beskytte lønn og sosiale vilkår for egne arbeidstakere i transportsektoren. Særlig har såkalt kabotasjekjøring (innenlands transportoppdrag i vertsstaten i tilknytning til et grensekryssende transportoppdrag) vært et omstridt tema, også her i Norge – reglene gjelder nemlig også i EØS-avtalen.

Mobilitetspakken fra 2020 består av en rekke rettsakter, og tar flere grep for å motvirke sosial dumping i vertslandene. Blant disse er nye arbeidstidsregler, som blant annet krever at sjåfører i hvileperioder kan returnere til arbeidsgivers etableringsland (normalt sjåførens hjemland), krav om digital fartsskriver, strengere vilkår for kabotasjeoppdrag, samt nye tiltak mot såkalte «postkasseselskaper» (dvs. selskaper som formelt er etablert i vertslandet, men reelt driver sin virksomhet fra en annen medlemsstat), som blant annet skal sikre at selskapets virksomhet reelt er tilknyttet etableringsstaten. I tillegg ble det gjort endringer i reglene om utsendte arbeidstakere, som blant annet innebærer at sjåfører som utfører kabotasjekjøring nå skal anses som utsendte arbeidstakere. Dette innebærer at de blant annet omfattes av viktige deler av vertsstatens arbeidsmiljølovgivning, blant annet visse bestemmelser om lønn.

Høsten 2020 anla Litauen, Bulgaria, Romania, Kypros, Ungarn, Malta og Polen, med støtte fra Belgia, Estland og Latvia, sak mot Europaparlamentet og Rådet, med påstand om at en rekke regler i mobilitetspakken var i strid med EUs grunnleggende traktater. Europaparlamentet og Rådet ble støttet av medlemsstater som hadde vært tilhengere av strengere lovgivning (Danmark, Sverige, Tyskland, Frankrike, Italia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Østerrike). Søksmålet gjelder mange ulike aspekter og bygger på en rekke ulike argumenter, men i stor grad er stridsspørsmålet om de nye reglene virker diskriminerende, om institusjonene har hatt tilstrekkelig faktagrunnlag og har vurdert alle relevante aspekter i løpet av lovgivningsprosessen, samt om reglene er forholdsmessige.

I en uvanlig lang og omfattende dom kom EU-domstolen til at de aller fleste av reglene søksmålene gjaldt, var i samsvar med traktaten. Mange av resonnementene er nært knyttet til hva som har vært vurdert i lovgivningsprosessen og hvorvidt denne var tilstrekkelig grundig. Samtidig uttaler EU-domstolen også mer prinsipielt, blant annet i tilknytning til de nye reglene om å anse sjåfører på kabotasjeoppdrag som utsendte arbeidstakere, at EUs institusjoner hadde rett til å vedta regler som innebærer en ny balanse mellom frihetene i det indre marked på den ene siden, og hensynet til sjåførenes arbeidsforhold og rettferdig konkurranse mellom transportforetak, på den andre.

På ett punkt ble mobilitetspakken imidlertid underkjent: Dette gjaldt en regel i regelverket for bekjempelse av «postkasseselskaper» som innebar at kjøretøy som benyttes i internasjonal transport må returnere til ett av driftssentrene i etableringsstaten minst hver åttende uke. Saksøkerne hadde her hevdet at EUs institusjoner ikke hadde tilstrekkelig informasjon til å vurdere om en slik regel var forholdsmessig. Her noterte EU-domstolen at regelen ikke hadde vært gjenstand for en konsekvensanalyse, og at det faktagrunnlaget EU-institusjonene hadde vist til, var for upresist til å vurdere regelens konsekvenser. Dermed var det ikke gjort tilstrekkelige vurderinger av om en slik regel var forholdsmessig, og regelen ble derfor opphevet som ugyldig.

Det er imidlertid viktig å merke seg at EU-domstolen ikke har slått fast at regelen er uforholdsmessig, bare at forholdsmessigheten ikke ble tilstrekkelig vurdert. Det er dermed ikke utelukket at EU kan vedta nye regler om samme forhold, så lenge man har tilstrekkelig faktagrunnlag og gjør en tilstrekkelig vurdering av forholdsmessigheten.

Dommen er også omtalt i Fri fagbevegelse, der forbundssekretæren i Fellesforbundet etterlyser nasjonale tiltak for å kompensere for bortfallet av regelen om returplikt for lastebiler.