EFTA-domstolen avga i forrige uke en rådgivende uttalelse i en sak mellom privatpersonen K og Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. Bakgrunnen for saken var at K hadde fått utført tannlegebehandling for tannsykdommen periodontitt i Polen, og krevde refusjon av utgiftene etter den såkalte «tannforskriften» og forskrift om stønad til helsetjenester i EØS. Tannforskriften gir rett til dekning av behandlingsutgifter ved tannkjøttsykdommen periodontitt, forutsatt at behandleren har nærmere angitt kompetanse. Forskriften om stønad til helsetjenester i EØS krevde på det aktuelle tidspunktet at helsehjelpen må være utført av autorisert helsepersonell, og videre, dersom spesialistgodkjenning var et vilkår for rett til offentlig dekning av behandlingen i Norge, at behandleren hadde tilsvarende spesialistgodkjenning i landet der helsehjelpen ble mottatt. Dersom slik spesialistgodkjenning ikke fantes i behandlingslandet, kunne det gjøres unntak dersom behandleren har «tilsvarende realkompetanse».

Da K krevde dekning av behandlingen i Polen, avslo Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) kravet, med henvisning til at behandlingen ikke var utført av helsepersonell med «tilsvarende spesialistgodkjenning». K påklagde vedtaket, først til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage), der det ble opprettholdt, og deretter til Trygderetten. Som del av behandlingen av saken, besluttet Trygderetten å forelegge spørsmål for EFTA-domstolen om det var i strid med pasientrettighetsdirektivet (direktiv 2011/24/EU) og tjenestefriheten etter EØS-avtalen artikkel 36, å oppstille vilkår om at behandlende lege i et annet EØS-land måtte ha «tilsvarende spesialistgodkjenning».

I sin uttalelse viste EFTA-domstolen spesifikt til artikkel 7 nr. 7, som tillater at det settes visse vilkår for refusjon, men disse kan ikke innebære «forskjellsbehandling eller være et hinder for fri bevegelighet for pasienter og tjenester samt fritt varebytte, med mindre dette er objektivt begrunnet i krav til planlegging i forbindelse med målet om å sikre tilstrekkelig og varig tilgang til et balansert utvalg av behandlinger av høy kvalitet i den berørte medlemsstaten eller i ønsket om å kontrollere kostnader og unngå, så langt det er mulig, enhver sløsing med økonomiske, tekniske og menneskelige ressurser». Det fremgår av saken at de norske reglene bygget på en forutsetning om at spesialistutdanninger stort sett var harmonisert i EØS, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet Vedlegg V, og at kravet derfor ofte ville være oppfylt. Den norske forståelsen var dermed at en vurdering av «tilsvarende realkompetanse» bare skulle skje for spesialiteter som falt utenfor Vedlegg V. I dette tilfellet var behandlingen utført av helsepersonell som ikke hadde utdanninger oppført i Vedlegg V, selv om det for Polen var oppført spesialiseringer som var relevante for den aktuelle behandlingen.

EFTA-domstolen viste innledningsvis i sin vurdering til at kravet om spesialistutdanning ikke regulerer hvem som kan yte tannbehandling, men kun gjør dette til et vilkår for refusjon, som dermed faller inn under pasientrettighetsdirektivet artikkel 7 nr. 7. Kravet ville derfor være lovlig dersom Norge kunne godtgjøre at det ikke innebar forskjellsbehandling, og ellers oppfylte bestemmelsens krav til objektiv begrunnelse.

Selv om regelen ikke forskjellsbehandler (kravet om spesialistgodkjenning gjelder både behandling i Norge og i utlandet), måtte det vurderes om et slikt krav likevel kunne utgjøre en hindring for pasientmobiliteten, «for eksempel dersom de aktuelle reglene gjør det vanskeligere for pasienter å søke refusjon for behandling mottatt i utlandet enn det som ville ha vært tilfelle dersom behandlingen hadde blitt gitt i hjemstaten» (avsnitt 58). Den nasjonale domstolen må dermed vurdere «om virkningen av spesialiseringskravet innebærer en uberettiget tilleggsbyrde for personer som velger å motta behandling i en annen EØS-stat sammenlignet med pasienter som søker behandling i Norge» (avsnitt 59). I denne vurderingen mente EFTA-domstolen at man kan ta hensyn til sjablonmessige regler, for eksempel om yrket er blant dem som omfattes av automatisk anerkjennelse etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet Vedlegg V. En slik vurdering er imidlertid ifølge EFTA-domstolen ikke alltid nok: EØS-avtalens grunnleggende regler om bevegelsesfrihet krever at norske myndigheter også for kvalifikasjoner som ikke omfattes av retten til automatisk godkjennelse, må «vurdere kvalifikasjonen og det konkrete innholdet i utdanningen» (avsnitt 75).  At utdanningen er oppført i Vedlegg V, var dermed tilstrekkelig som bevis på realkompetanse, men realkompetanse kan også bevises på andre måter. Norske myndigheter kunne dermed ikke velge å begrense vurderingen av om behandlende personell hadde realkompetanse, til spesialiseringer som falt utenfor Vedlegg V, og saksbehandlingen ved vurderingen måtte ikke bli en uberettiget tilleggsbyrde.

Ks klage skal nå avgjøres av Trygderetten.

Saken er også omtalt av Rett24.

ESA lukket i september i år en annen sak mot Norge om feilpraktisering av pasientrettighetsdirektivet. Saken gjaldt andre aspekter ved direktivet (frist for å fremsette krav samt måten refusjonen ble beregnet på) enn det denne saken gjelder. ESA lukket saken etter at Norge gjorde endringer relevant nasjonalt regelverk, se nærmere omtale i EU/EØS-nytt 20. september 2024. I tillegg har ESA brakt Norge inn for EFTA-domstolen i en sak om rett til sykehusbehandling i utlandet etter trygdeforordningen. Både den nå avsluttede saken om pasientrettighetsdirektivet og saken om trygdeforordningen har tidligere vært omtalt i EU/EØS-nytt og i bakgrunnsinformasjon til Stortingets europautvalg.