Polen har tatt ut søksmål for EU-domstolen om gyldigheten av flere sentrale rettsakter i den store Fit for 55-pakken. Pakken omfatter en rekke rettsakter som skal bidra til å redusere EUs nettoklimagassutslipp med 55% innen 2030. Pakken ble først foreslått av Europakommisjonen sommeren 2021, og de fleste rettsaktene er nå vedtatt.  Nå mener Polen at flere av rettsaktene er i strid med EUs traktater, og landet har derfor anlagt søksmål for EU-domstolen for å få disse erklært ugyldige.

Søksmålene gjelder Europakommisjonens beslutning om å øke overføringen av CO2-kvoter i kvotehandelssystemet (ETS) til markedsstabilitetsreserven , oppdatert innsatsfordelingsforordning, den oppdaterte LULUCF-forordningen (om arealbruk, arealbruksendringer og skogbruk), forbudet mot forbrenningsmotor i nye biler fra 2035, samt forordningen om ny CO2-grensetilpasningsmekanisme (CBAM) (sistnevnte søksmål er ennå ikke publisert i EU-tidende, men omtalt bl.a. her).  Et sentralt poeng i søksmålene er at Polen mener at rettsaktene gjelder politikkområder hvor det kreves enstemmighet i Rådet, da de har vidtrekkende konsekvenser for medlemsstatenes valg av energikilder og strukturen i energiforsyningen deres, og, for så vidt gjelder LULUCF-forordningen, at den gjelder arealbruk. Når det gjelder CBAM, er visstnok også ett av argumentene for enstemmighet at forordningen gjelder skattepolitikk. Rettsaktene ble imidlertid ikke enstemmig vedtatt: Man fulgte i stedet hovedregelen, som bare krever kvalifisert flertall. Polen stemte, som eneste EU-land, mot alle disse rettsaktene i Rådet (se her, her, her, her og her), og har flagget motstand mot store deler av Fit for 55-pakken gjennom lovgivningsprosessen, bl.a. fordi landet mener at de ambisiøse målene om utslippskutt blir for dyre for unionens fattigere medlemsland.

Andre argumenter Polen bruker i de ulike søksmålene, er at de ulike rettsaktene bryter mot blant annet det grunnleggende prinsippet om forholdsmessighet, kravet om å fremme befolkningens velferd, og flere prinsipper som skal ligge til grunn for EUs miljøpolitikk, herunder hensyntagen til forskjellene mellom EUs regioner og medlemsstatenes energisikkerhet. Endelig mener Polen at flere prosessuelle krav, blant annet krav til konsekvensutredning, ikke er fulgt.

Det skjer jevnlig at EU-rettsakter utfordres av medlemsstater som mener de strider mot grunnleggende krav i traktatverket, eller er vedtatt på feil grunnlag eller at det er andre mangler ved saksbehandlingen. Det er faktisk heller ikke første gang Polen forsøker å utfordre lovgivning som innskjerper kvotehandelssystemet: Landet forsøkte også i 2015 å utfordre et vedtak om overføring av kvoter til markedsstabilitetsreserven (en ordning som avhjelper problemet med overskudd av CO2-kvoter), men vant ikke frem i EU-domstolen. Også da stod argumentet om at beslutningen skulle vært tatt enstemmig, fordi den hadde stor påvirkning på medlemsstatenes energiforsyning, sentralt. EU-domstolen var imidlertid ikke enig, og la blant annet vekt på at virkningene på medlemsstatenes valg av energikilder kun var indirekte, mens innholdet og formålet med beslutningen var å stabilisere markedet for CO2-kvoter. Heller ikke Polens øvrige argumenter, om at beslutningen stred mot kravet til forholdsmessighet, førte frem. Domstolen understreket at EUs lovgivende institusjoner hadde betydelig spillerom i denne typen spørsmål, og hadde gjort en tilstrekkelig avveiing mellom de ulike hensynene som gjorde seg gjeldende. 

Rettsaktene som utfordres denne gangen, er sentrale i EUs strategi for å nå målsetningen om utslippskutt. Søksmålene omfatter flere spørsmål enn den forrige saken om markedsstabilitetsmekanismen, og reiser til dels andre rettslige problemstillinger. Skulle en eller flere av rettsaktene bli erklært ugyldige, vil de ikke lenger være i kraft, og EUs lovgivende institusjoner må eventuelt vedta ny, endret lovgivning i tråd med de føringene domstolen har gitt. Dette vil kunne ha stor betydning for unionens miljøpolitikk fremover.

Selv om ingen av rettsaktene foreløpig er innlemmet i EØS-avtalen, har kvotehandelsregelverket vært del av EØS-avtalen siden 2008, og de tidligere versjonene av LULUCF og innsatsfordelingsforordningen er del av Norges frivillige klimaavtale med EU (inntatt i EØS-avtalen protokoll 31). CBAM er en ny mekanisme, som er merket EØS-relevant fra Europakommisjonens side, men som ligger til vurdering hos EFTA-statene, også i Norge. Skulle Polen få medhold i ett eller flere av søksmålene, vil det derfor trolig også påvirke fremtidig lovgivning i Norge på de områdene rettsaktene dekker. Klima- og miljøminister Barth Eide orienterte for øvrig om CBAM i Europautvalget 2. februar 2023, og saken var også tema på Europautvalget 21. april 2023 da finansminister Slagsvold Vedum deltok.